Sammen er vi mindre alene; eller betraktninger omkring sosialiteten

I går fikk jeg følelse med flyten - den akademiske sådan. Ting begynte å gå opp, i hodet og på papiret. Hvem skulle tro at nøkkelen til den umiddelbare lykken kan finnes i noteapparatet til en relativt obskur fagbok du nappet med deg på boksalg, en gang du egentlig ikke hadde råd til biblioteksberikelse. Så kan du bare sitte å la momentene strømme på, i sitt behørige pretensiøse språk. Jeg skrev og skrev - i en halvannen time, omkring, da måtte jeg gå. For jeg hadde en avtale; gaming og potetgull med han Krest. Og det trumfer jo det meste. Dette er et problem, sånn rent skolemessig: Det sosiale vil, og skal, alltid komme først. Men det er jo det livet handler om. Her forleden brukte jeg én time fra Fredrikkekantina før jeg var oppe på lesesalen. Til tross for en ellers sedat fremtoning og gange, så burde det ikke ta så lang tid. Men livet, kaffen og den gode samtalen kom i veien. Og det er sånn det skal være.

Livets samtaler; om det er et nøye dypdykk i problemstillingen "hvilket kjønn er det best å være", dybdeanalyse av helgens Premier League-runde, betraktninger omkring Bourdieaus distinksjoner, samtalen-i-skje, proklamering av rundjulingen du gav kompisen i FIFA til resten av gjengen, eller å dele den ekstistensielle angsten dagen derpå med gårdsdagens svirebrødre, så lever jeg for det. Gutteturen til Sverige på konsert med vårt band, generell analyse av kvinnen som fenomen over en kaffe-med-fancy-navn nedenfor ring 2, eller fredagspilsen over noen runder biljard, som sklir over i spontanfesten. Og, den politiske, faglige diskusjonen - den er optimal, for den kan jo rettferdiggjøres som velbrukt tid til dannelse.

Tilværelsens uutholdelige letthet, skriver Milan Kundera - mannen som mer enn noen setter ord på livet. Livet er forgjengelig, så uendelig lett, så insignifikant. De små tingene, og kanskje aller mest disse, er de som teller. Livet er det sosiale, det relasjonelle, samværet. Les den boken.

Det er mange grunner for å studere; selvrealiseringen, interessen, engasjementet, sertifiseringen, andres forventninger, tidsfordrivet. Jeg forsøker pliktskyldigst å legge ned de tilmålte timene hver dag for å bygge opp tilstrekkelig god, akademisk samvittighet til å drikke mer kaffe. Eller øl. Over hvilken vi løser verdensproblemene, helst de små.

Og, sånn apropos ingenting, i morgen skal jeg stå modell. På ordentlig.