Happy camper

1972 er et merkeår i historien. Sikkert ukjent for deg inntil nu; la oss kalle dette allmenndannelse: I 1972 lanserte kong Jigme Singye Wangchuk av Bhutan konseptet "brutto nasjonal lykke" - et slags henrykkelsens korreks til BNP. Lol, sier du kanskje, da kan du bare slutte å lese - for da er du en av de andre. De som måler livet i penger. Joda, de ubemidlede er ikke nødvendigvis lykkelige; rike mennesker er generelt lykkeligere enn sine fattigere motparter. Men ett lønnstrinn opp er ikke ensbetydende med økt lykkelighetsfølelse. Forskning viser at til tross for den enorme velstandsøkningen i Vesten, så er vi ikke lykkeligere av den grunn. Money can't buy you love, og andre ting som gir oss harmoni og indre velvære. Daniel Gilbert (den ukjente broren til Mads?), en psykolog ved Harvard, hevder at lykken finnes i øyeblikket. Lykken er altså ikke generell, den er umiddelbar, i nuet. Man kan være tilfreds med livet, men lykkelig er man her og nå, der og da.

Slik sett er lykken en rykende fersk tegneserie, nystrøket sengetøy, kjøleskapskald snus og en vidåpen kalender morgenen etter. Eller samferdselens grønne bølge; å gå rett på perrongen og inn på t-banen, eller fire grønne lys på rad. Lykken er å starte dagen - etter en natt med dårlig søvn - med din sang på radioen, og finne en femtilapp du ikke visste du hadde, i buksa nederst i skittentøyshaugen. Det er å oppdage at det ligger en ny podcast på iTunes; at Bad Religion skal spille konsert i Oslo i sommer; erkjennelsen av at den nye TV-serien du har funnet, er en av dem du kan bruke en hel bakfullsøndag på. Også det aller mest ubetydelige: Å treffe søppelkassa på andre siden av rommet, å fylle hullet i samlinga (sett nummer på bokryggen, vips så har man en tvangstanke), å bekrefte en bås, å skrive den ultimate setningen. Våren, togturen, boken.

Lykken er subjektiv, men den er sterkest sosialt; den nytes best sammen. Brorskapet som dannes mellom et førtitalls menn på en sportspub i hovedstaden idet seiersmålet settes på overtid. Ekstranummeret, vår låt, endelig. Samværet, livets samtale, mens sola går ned over sommerkvelden, for så å stå opp på den andre siden. Å våkne i skje, trekke gardinen for, og slumre litt til. Å møte igjen gamle kjente, tilfeldig, i en by ingen av dere oppholder dere til vanlig. Å møte en kvinne med vekttall, med hvilken man kan diskutere "krig og Berlinmurens fall". Fyllesamtalene, kollokviene, der man løser verdensproblemer, store som små.

Jeg våknet sent i dag, og trodde klokka var over tre. Det var den ikke, den var bare litt over ett. Det er da i hvert fall noe.