Savn

Fra du åpenbarte deg som et sydlig friskt pust inn i min tilværelse, har jeg følt en spesiell fascinasjon overfor deg. Det er noe med din måte å te deg på, måten du kler deg, måten du tar omstendighene. Din til-tider kynisme. Og måten du formulerer deg på - så normløst, sånn akkurat passe arrogant-ironisk. Jeg savner det.

Vi opplevde mye fint, du og jeg. Det savner jeg i hvert fall. Men så kom det til oppbrudd, du forsvant. Og man fant seg tomhendt tilbake. Du gir imidlertid lyd fra deg innimellom, fra rundtom i eteren et sted, noe som bare gjør meg mer og mer sikker på at du må komme tilbake igjen. Så kan vi igjen ta verden med storm.

Så, kom hjem, José Mourinho, kom hjem til Stamford Bridge. Du er den kuleste personen i verden. Så vinner vi bare alt.

Jeg vet ikke om det er Unicef-publisiteten, jeg vet ikke om det er (den spanske fotballpresidenten) Villars vennskap med Uefa, hvor han er visepresident, jeg vet ikke om det er fordi de er så sympatiske, men de har stor makt. Resten av oss har ikke en sjanse.

Et bistert manifest

Om jeg noensinne har ymtet frempå om påsken som TV-tid; jeg tar alt tilbake. Fyfabian: Mens vi ventet på utorrent, zappet vi litt innom Bergensalternativet. Der var det reklame, for Foreningen for énøyede - mennesker med ett øye. De kunne hjelpe deg med øyeproteser. Serri. Påfølgende snutt: Foreningen 2 foreldre, F2F. Og et anstendig antall barn som mister sine foreldre i krig og likende ugreiheter. Alvorlig talt, forstyrre påskekosen min med et forsøk på å gi meg dårlig samvittighet - det vil jeg ha meg frabedt. Makan til tåreperse; jeg kommer aldri til å gi til veldedighet.

Hvis jeg styrte landet ... (eller verden) så hadde høytidsreklamene for slikt røket glatt. Sammen med følgende, i ikke-nødvendigvis-prioritert rekkefølge:

Bluetooth-handsfree: Opp til flere ganger har man opplevd noe som tilsynelatende er en finansmagnat, med hårtransplantasjon og pin-striped, som går bak deg på gata, plutselig hisser seg opp og æreskjeller deg for at du har glemt å hente skjortekravene fra renseriet. Skremmende, traumatiserende. Så snur man seg, spørrende, idet den vandrende førtiårskrisa lanserer hummer som middagsalternativ og spør hva slags vin du foretrekker til det. Også er det du som får hoderystingen for å ha trodd at det var deg han snakket til.

TV2-nyhetene: Tilfeldig forbipasserende som kilder, TV2hjelperdegibestesendetid og nyhetsanalyse som stopper ved bensinpumpene. Nå som tospannet Pål T. & Davy ikke lenger sitter der og spøker litt før reklamepausen-før-sporten, og vær-Isabella har sluttet for å jobbe sammen med ekskjæresten sin isteden (takk, kjendis.no).

Briller uten styrke: Som nyinnsatt i optikerspjeldet; dette er som å leke at man sitter i rullestull. Nå vet jeg hvordan de rødhårede føler det når de hører folk si at de lurer på om de kanskje skal gi håret sitt et rødskjær.

Lionel Messi: Nei, han er ikke utgangpunktet for enhver fotballanalyse. Nei, det går an å spille fotball uten å være liten tekniker fra Argentina. Ja, det er lov å slå innlegg. Ja, av og til må man opptre litt kynisk og spille på resultat.

Dagbladet: VG er i det minste ærlige i sin tabloiditet.

Backpacking: Okei da, ikke forby det. Men visum for utreise fra landet er et minstekrav - du skal virkelig ha behov for segselvfinning.

Vegetarianisme: Dere må ha dårlig samvittighet for et eller annet, jeg tror ikke på denne animalaltruismen. Og, jo, kjøtt er godt - det handler ikke om vaner.

Bernt Hagtvedt: Hvorfor er du så sint og sur og krass og prinsippiell og vanskelig? Fikk du ikke lov til å være med i ml?

Operativsystemalternativer: Kan man ikke bare holde seg til Windows, det er trygt og grått. Stordriftsfordeler og greier. Så skal dere få kalle programmene for apps, dere imellom.

Lukkede facebookprofiler: Sier seg selv.



Spørsmålsstillere i forelesning som innleder med "er det ikke sånn atte", for så å fortelle om noe de leste i Illustrert historie: Gapestokk.

Frivillig sidemål: Neida, det er ikke vanskelig. Jo, du har godt av å bryne deg på noe annet enn Elle eller WoW. Nei, du er ikke dårlig i bokmål fordi du må lære deg nynorsk verbbøyning - du er dårlig fordi du aldri har lest en bok.

Privatskoler og kontantstøtte: Hva om man brukte de pengene som går som statsstøtte til Steiner, Treider og Skauen kristenskole på den offentlige enhetsskolen i steden. Eller bygde barnehager til fordel for subsidierte au pairer på Smested.

Mais: Fordi det er ekstremt tidkrevende å spise salat når man må plukke ut hvert bidige gule kreftpellet. Tommelfingerregel: Det som ikke fordøyes på reisen gjennom kroppen, spises ikke - mynter som mais.

"Man kan aldri inngå kompromiss overfor ytringsfriheten": Jo, Hege Storhaug, når det som sies er ren idioti.

Pannelugg: Anlegges kun med ytterste forsiktighet, etter tung overveielse, og helst i samråd med representanter fra begge kjønn.

Følelsesmessig involverte debattanter i Israeldebatten: Neinei, Israel har ikke rett selv om du kjenner noen som har en kjæreste som har studert i Tel Aviv en gang i tiden.

Sex og singelliv som nyfeminismens livsmanifest og -håndbok: I himmelens navn, det er da ingen som tror på Entourage uten faktoren utømmelig pengesekk? Herunder inkluderes selvfølgelig også The Hills - *åndenød*

Så kan vi bare være venner og ha det fint. Torres får til og med nå være med i gjengen.

Arsene Wenger vil jeg derimot la bli i verden, som fenomen. På dager som denne:

Fortapelsen

Påskespesial, med bacon!

Påsketid er hjemmetid. Påskelam, påskebytur, påskeegg-og-bacon, påskesengetøy, påskekrim (på tv, ikke i lavkulturell bokform, lol), påskegaming, påskefri. For fri må man ha, selv som student. Vi lever da tross alt i et kristent land, der man må respektere de røde dagene på kalenderen. Så da tok jeg fri, dro hjem - for å game, og spise bacon, og drikke litt øl på gamle vannhull.

Det siste først: Gamle mann! sa speilet på herretoalettet og bunnen av ølglasset. Herregud, det er en godt over gjennomsnittlig skjellsettende opplevelse å treffe din brors venner på samme utesteder som du er på. Disse små barna med vannkjemmet hår, som aldri kan bli eldre enn elleve år i mitt hode. Sykt. Hjembyen var heller ikke klar for Star Wars t-skjorte og flanell i festlig lag; dette ble tolket som et ironisk hovedstadsstatement (hvor meta er ikke det?) og hipster-stemplet satt ditto løst. Noen vil kanskje kalle dette å falle for eget grep. Dette har imidlertid så mange lag at jeg mistet tellingen, samt evnen til å adekvat båskategorisere meg selv og andre for en stakket stund. Jeg tok derfor i dag på meg fotballdrakt og caps bakfrem, har spilt mange timer tv-spill og sett svenske komiserier med mor - relativt trygt, lunt og uhip(s)t.

Neida, det gikk greit. Meta-hipster i storbyen, vanlig hipster hjemme. Transcendens, lol;

Men serri, bypåske <3 Jeg har relativt-liten-til-ingen forståelse for disse som drar på "fjellet". Der er det snø. Er det ikke denne vi har ventet på at skal bli borte? Sommeren er kommet til Norges bebodde strøk, og min såkalte familie nærmest står klar til å slepe meg til frisøren, sånn at jeg kan ta sommerklippen. Så hvorfor kle på seg, pakke skiene og kjøre langt - i kø - for å fryse, når man faktisk får frokost på senga, dessert og kan gå ute i shorts? Snedig tradisjon, detta der. Nei, påsken er batterilading - som det meste ferie- og rekreasjonsbasert forsåvidt også er, egentlig. Og, det gjøres som kjent best på sofaen.

Til sist, bacon:

idag stekte jag all min mat i baconfett. Det blev sjukt gott. 
Bearnaissås med baconfett, pommes med baconfett, 
kyckling med baconfett, bacon med baconfett. 
i say no more

Jeg vet ikke hvor bror fant dette; jeg kaller det uansett poesi.

(Jeg har altså ikke skrevet dette - hvor mye jeg enn kunne ønsket det - så det kan ikke settes på noen meta-ironisk, post-emo, hipsterpoetisk konto. Dessverre.)

Bad Religion har imidlertid sluppet ny musikkvideo, så den kan dere jo kose dere med; jeg ble nesten litt rørt, moshpiten lenge leve:

\m/

Livets facebook, facebookens liv

Movietrack:

I kveld innhentet jeg endelig samtiden; jeg så The Social Network, vårt desenniums manifest - historien om Mark Zuckerburg og Facebook, vår moderne eksistens' digitale nav. Rent bortsett fra advarsler om tunge bøter og lange perioder på vann&brød, var det en reise i moderne nostalgi: for eksempel når de viste screenshots fra et nå nærmest arkaisk design, var det som å bli tatt tilbake til vannskillet: 2007, the year of Facebook. Glem Berlinmurens fall, 9/11; det vi kommer til å se tilbake på var da facern kom til landet. Husker du første pålogging? Hvem som introduserte deg for dette nye, interaktive mediet, helt fra andre siden av Atlanteren? Hvem du added først? Din første poke? Bildealbum? Gruppe? Første wall2wall, message, chat? Første gang du gikk inn for å sjekke relationship status? Og, første status - da de fortsatt startet med is.

For det er jo det det Facebook er til for, til syvende og sist; det handler om selveksponering og generell stalking. Det er ikke tilfeldig at Mark Z. fremstilles som en lettere forsmådd, halvbitter bedreviter, som egentlig bare ønsker å være med i gjengen. Og, at ideen om relationship status fødtes som en digital erstatning for å spørre kvinnen-i-ens-liv-akkurat-den-uken på en subtil måte om hun var singel IRL. Facern er slik en slags meta-matchmaker, en trafikklysfest på nettet. Også får man tilfredsstilt den grunnleggende, allestedsnærværende nysgjerrigheten overfor de andres liv - alt legges jo ut på face uansett. 

Jeg elsker derfor Facebook, og har skjønt at alternativene - nå som jeg er på twitter, typ - egentlig ikke kan måle seg med Storebror (åh, dei doble bunnane). Kan du tenke deg et liv uten face? Neppe. Dog, mitt ankepunkt: Alle disse lukkede profilene, og selvfølgelig at folk har sluttet å publisere forholdsbruddene på newsfeeden - hvordan skal jeg få fulgt med da? 

Jeg har en gang i mitt liv sett noen som var listed-as-in-a-complicated-relationship-with med det som selvfølgelig snart skulle vise seg å være sin nært forstående ekskjæreste - helt på ekte. Det var stort.

Men, hvilken rivende utvikling vi har vært vitne til: Fra den spede begynnelse våren 2007, da man hadde lange wall2walls og tagget bilder uten link til profilen (lol;), via introduksjonen av like-knappen og chatten, til i dag, der newsfeeden er folkets startside, med youtube-linker, dagboksliknende, skrytebaserte eller meta-ironiske statuser, og der facebookgruppen har blitt erstattet av nok en like. Vi lever våre liv på Facebook, i beste fall arrangerer våre interaksjoner på Facebook, skaper oss en identitet på Facebook.

For livet handler jo nå om dagen egentlig ikke om annet enn å skape et behov - på Facebook.

Livet er lun(efull)t.

Soundtrack:

Her om dagen så jeg dette på face, la oss kalle henne "Renathe" (at dette kan være ment ironisk er dermed utelukket):
"Ah,deilig å legge seg tidlig! Da kan man sove leeenge før man må tidlig opp på jobb :)"

Jeg ble så deprimert at jeg måtte se episode til av NYPD Blue, før jeg kunne dra på skolen. Hvis jeg tar overblikket over tilværelsen, er jeg i hvert fall overbevist om at jeg ikke er klar til å krysse broen, ta steget over i de voksnes rekker. Et liv av tvungne rutiner, plenklipping, selvangivelser og forfalte lån.

Jeg burde vel strengt tatt erkjenne at jeg, i hvert fall formelt sett, befinner meg godt ute på denne broen, skuer fremtiden i det ikke lenger alt for fjerne. Men hva venter på den andre siden? Jobbsøking, -intervjuer og dertil hørende konkret angst, i motsetning til den mer lunefulle, diffuse - og derfor bortrasjonaliserbare - men alltid vedvarende eksistensielle sådan. Flytting? Oppbrudd fra redet, boblen - transition sickness, og hundre esker til tusen bøker, opp og ned i heisen. Rammene? Vel og bra, rutinebasert - det liker man jo - men jeg kan jo da ikke styre hverdagen min selv. Slumringen utgår; kaffepausene styres av stemplingsuret; dagen fri for å game? Til helga, til helga.

Ukeslutt innebærer for min del stort sett at da er det fotball, samt graden av uglesetthet det innebærer å være bakfull andre dager enn lørdag og søndag. Helgen eksisterer på kalenderen; dagene glir over i hverandre. Jeg kan lese, skrive, "studere" akkurat når det passer meg. Optimalisert. Så er det jo denne evigvarende pengepungen da, kledelig skranten som det sømmer seg for studenttilværelsen. En skulle jo tro at utsiktene for lønnet arbeid, med alt det innebærer for innkjøp av karbonadedeig til tacoen, ukentlige raid på amazon og blindt forbruk på byens vannhull kanskje skulle friste nok til å gire opp, bite i det sure eplet og bli voksen? Joda, det blir jo sikkert stas det. Men er jeg villig til å oppgi Lånekassens fleksible, frihetsbejaende rammebetingelser for livet ennå?

"Det er tragisk om man ikke oppfatter tilværelsens ubendige komikk": Her studeres det for å oppnå sertifiseringen som kreves for å slippe innenfor den foretrukne døren i arbeidslivets uendelige korridorer, mens livet passerer i stumfilm forbi deg, der du sitter og venter på røde kalenderdager, surt opptjente fem ukers ferie og overflytning til pensjonistkoloni i Syden.

Det finnes to typer mennesker (forresten, Yale University kan melde at fordommer er en evolusjonært tilegnet egenskap, gjennom forsøk på makakeaper som også deler verden inn i "oss" og "dem", blog.anm.): Det er de som lever for å jobbe, og de som jobber for å leve. Jeg mistenker forøvrig at disse to overlapper henholdsvis med A- og B-menneskene. Det bør være åpenbart hva som er den foretrukne, hvilken bås som bør etterstrebes - med mindre du har livet som jobb, at du får gjøre det du ånder for og på en eller annet måte har klart å karre til deg kronasjer for innsatsen. Nesten så jeg er for borgerlønn (joda, jeg er jo selvfølgelig det; hadde vært konge). I mellomtiden er livet i øyeblikkene, møtene, inntrykkene; avbrekkene, samtalene, skjeen.

Så det er bare å nyte friheten så lenge den er her, se studielånet tikke inn hver måned, bruke pengene du egentlig ikke har på det egentlig har lyst til; stå opp til middag, spise potetgull til frokost og skrive til langt på natt; dra i parken og lese Morgenbladet, drikke kaffe og beskue de yrkesaktive som haster fra møte til møte; halvere skoledagen for å spille seg gjennom hele VM på FIFA World Cup, med kartongpizza i ovnen, og kun ha siste-banen-hjem å forholde seg til; eller sitte på Fredrikkeplassen og se på de oppjagede realistene som formerlig ser lønnskontoen fylles opp på andre siden av broen.

Les Demo, forklarer mye:

"Livet er først og fremst latterlig"; latterlig kort, latterlig turbulent og latterlig flott. Min plan for sommeren? Nyte sola, sommerbrygget, den uendelig lange tiden til innleveringsfrist og Tour de France. En flytende tilværelse, mens jeg lar livet smelte på tunga.

I morra begynner snooker-VM; helt okei at jeg ikke har noen eksamener å forholde meg til da.

Hipster Kitty; nå er jeg lykkelig

Etter ca en million requests; greit, jeg skal skrive mer om hipstere. Min kjære bror gjorde meg oppmerksom på dette lille fenomenet. Og jeg døde. Hver gang. Dette blir sikkert verdens lengste, men slapp av, det er svært bildebasert.

Enter: Hipster Kitty og hennes lille guide-to. Men, husk;

Musikk er viktig for hipsterne;

Det kan imidlertid gjøres meta-ironiske populærmusikalske unntak, selvfølgelig;

Kunst er også en stor del av hipsterkulturen;

Så også foto; her er polaroidkameraet en essensiell komponent;

For all del, i svart-hvitt;

Det er viktig å kombinere tekst og bilde - da blir du graphic artist;

Samt film, utenlandsk sådan; og her, mine damer og herrer, er linken mellom backpackerne og hipsterne - ref. En globetrotterbasert bås;

Du tror kanskje at Apple innehar en særlig plass i hipsterhjertene?;

Det har blitt for mainstream, skjønner du vel. Det er viktig å skille seg ut (jeg aner ikke hvem dette er);

Men blogge gjør hipsteren (jada.);

Hipster er først og fremst stil, fremtoning, attityd;

Og, absolutt viktigst av alt;

Kosthold er også noe som hipsteren prioriterer og meta-mener noe om. Dette er gjerne vegetarisk, slik at samfunnsengasjement på miljø- og klimafronten kan skimtes innimellom - på bloggen;

Et ensidig kosthold er kanskje noe av grunnen til den generelle magerheten som gjerne preger hipsterne. Da kan man lett bli syk, og det kan fort gå ekstra ille;

Mellommenneskelig kontakt er problematisk for hipsterne; ironisk distanse og det der;

Hipsteren vil nok ikke ønske stor ståhei rundt sin bortgang, og som alt annet vil dette være et statement;

Jeg merker jo at jeg kan hake av en del bokser selv her, men;

Og;

Meta, ass. Og, til slutt;

lol;

Politisk hjørne, eller synsing fra lesesalen.

Så har våren kommet til Norges ganske land, og med det er strømprisene nær forsvunnet ut av den politiske debatten. Men med finværet tas kabrioleten ut av vintergarasjen, og denne skal jo ha bensin. Problemet er bare at musslima plutselig bestemte seg for å opprøre seg litt der nede, sør-for-Syden. Med det resultatet av bensinen blir dyrere!!!! Så da drar til TV2 til pumpene for å intervjue de indignerte bilkjørerne, og får sosialistkarakteristikkene de er ute etter; facebook er likedan fylt opp av sinte bensinforbrukere, som nå må betale noen tiere ekstra for full tank - i verdens rikeste land. Nå lever heldigvis jeg i Blindernbobla, noe som gjenspeiler seg i vennekretsen på disse sosiale mediene, slik at debatten nyanseres noe. En gjenganger er vann-på-flaske; den forargede familiefaren som raljerer mot ekspeditøren etter å ha fylt en alt for dyr bensin, mens han napper med seg Imsdal til hele familien. Dette er selvfølgelig gjenbruk, men likefullt; lol. Bensinprisene går opp fordi det er uro i verden, tål det. Regjeringen kan også melde at den relative prisen på bensin i Norge er nesten billigst sett i forhold til lønningene. Så tål det, i mellomtiden betaler vi skatt sånn at jagerflyene våre kan bombe demokratiet på plass i Libya...

For å holde seg relativt Midtøstenintensiv: så har burkaforbudet tiltrådt i Frankrike. Siv jubler og Hege Storhaug haker sikkert dette av som en ny seier for sitt samfunnsengasjement, i frihetens tegn. Nå skal det sies at jeg faktisk er enig i at det er en viss fordel å kunne se ansiktet på mine medmennesker, om enn ikke nødvendigvis for å sjekke for bomber i fjeset. Men ansiktsmimikken er en grei komponent å ha med i menneskelig interaksjon. Jeg ser imidlertid en rød tråd fra 9/11, via PATRIOT Act og karikaturtegningene til dette nye inngrepet i den personlige frihet (sic!): mistenkeliggjøringen, og dertil hørende grøftegraving. Selveste bin Laden (masteroppgavereferanse, jess) har tidligere referert til Frankrikes hijabdebatt som nok et eksempel på sivilisasjonskonflikten mellom oss og dem. Dermed kan dette forbudet mot noen lag tekstiler gi ytterligere vann på mølla til de kreftene som fremholder et syn på Vesten som i en eller annen form for strid med den muslimske verden, Allah og hans sendebud. Ironisk nok har jeg observert opp til flere hipsterjenter med en skjerfkonstellasjon, snurret svært hijablignende rundt hals og hode. Men de er jo trendsettere.

Tilbake til gamlelandet: VETO! Hallo, dette er stort. Landsmøtet reiste seg mot den EU-servile partiledelsen; Jens&Jonas må ha fått både kaffe og sherry i vranghalsen, mens Giskis sikkert frydet seg under bordet... Postdirektivet er meg klekkende likegyldig - jeg bor i hovedstaden, så portoen kommer til å være finfin her fortsatt - men at det nå går mot det første veto, hjemlet i den over femten år gamle EØS-avtalen, er intet annet enn en milepæl. Aftenposten, som har begynt å legge seg og sine boligannonser utenfor døren min hver morgen, skriver på lederplass at dette er farlig, og kan meget mulig true forholdet vårt til EU. Det er korrekt, det er dit vi vil, opprøret lenge leve. Jeg vil ikke sende mine oljepenger til Sverige, fondet skal passe på meg når jeg blir gammel og gjerne ønsker å slippe at Adecco tar vare på meg på sykehjemmet.

Og, småfuglene twitrer om posisjonering av Jonas som ny statsminister; dette er selvfølgelig bare tull, idet han sikter seg inn mot gen.sekr. i FN. At best er dette bare et nytt springbrett.

Tilbake i boblen: Storkamp i kveld, la oss glede russern med detta mesterligatrofeet. Så blir Drogba så blid, Terry får sove om nettene igjen, og alt blir bra i verden. Plis, hadde vært storveis. Ellers blir jeg bare trist og lei, noe som kan resultere i emoblogging og generell selvskading.

Carefree!