La oss alle løse Palestinakonflikten, sammen.

Først, la oss alle holde hender og gratulere målkongen sjølv med scoringsrekord, Super-Tom Høgli med sitt første Tippeligascoring OG Tromsø med serieledelse. Jeg ble nesten rørt, jeg. Og Peg slår seg for en gang skyld (håper jeg) i tospann med Frp, og krever statue av Rush: - Han hag satt sæg nye mål i voksen aldeg. Han hag vægt ydmyk i foghold til å læge mer, og æg et fogbilde fog de andge spillegan våges. <3

Se på Peg, da.

Men over til storpolitikken, urkonflikten og Midtøsten. Obåmæ har holdt tale, og skapt storm i et høydiplomatisk vannglass. Etter å ha understreket at USA fortsatt holder sin klamme hånd over Israel, hvis barn går til sengs redde for bussbombing og generell uvilje mot det sionistiske prosjektet i regionen, slår Mr. Prez fast at ting står i stampe. Palestinerne mangler på sin side en stat og lever under en ydmykende okkupasjon, men likevel har de ved flere anledninger bare reist seg fra forhandlingsbordet. Obåmæ advarer palestinerne mot delegitimering av motparten, fordømmer Hamas' "terror and rejection", og hevder uavhengighet fordrer anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Heller ikke den kommende voteringen i FN mottas med særlig entusiasme i 1600 Pennsylvania Av.; symbolske handlinger fører ikke til fred, osv. Vennskapet med Israel er derimot bunnsolid - "we will stand against attempts to single it out for criticism in international forums [sic!]". Lett skjev fordeling av byrdene med andre ord.

Hussein?

Obåmæ innrømmer likevel at Israel også må gi litt for å få fred: "The dream of a Jewish and democratic state cannot be fulfilled with permanent occupation". Den amerikanske løsningen er fortsatt tostatlig, i én jødisk stat og en palestinsk - i evig fred og fordragelighet. Sikkerhet versus levedyktighet. Grensene mellom de to "should be based on the 1967 lines with mutually agreed swaps" (husk dette til senere). Obåmæ gjentar det israelske sikkerhetsimperativet - sånn i motsetning til palestinernes sådan? - men krever likevel israelske styrker ut av fremtidig palestinsk territorium. Israelsk sikkerhet i bytte mot palestinsk territorium er altså credoet, før man beveger seg videre til de to gjenstående vanskelighetene: flyktningene og Jerusalem. Mr Prez er imidlertid oppegående nok til å anerkjenne at dette ikke er noen vidunderkur - særlig problematisk er tøværet mellom Hamas og Fatah, der førstnevnte er heller skeptisk til den sionistiske kreasjonen.

Her skulle man tro at Bibi Netanyahu skulle være fornøyd: sikkerhet, jødiskhet og vennskapelighet. Men neida, han steilet. Over gjennomsnittlig indignert fastholder han Jerusalems udelelighet og behovet for styrkenærvær på Vestbredden, samt stadig messende om Israels jødiske karakter. Men mest vonbråten blir den naysayer over Prez' bemerkninger omkring 1967-linjen; Israel kan ikke forsvare den grensen slik den stod etter våpenhvilen i 1949 (altså, grensen slik den stod før seksdagerskrigen i 1967, der Israel okkuperte blant annet Vestbredden og Gaza).  Og bosetningene forblir, mer eller mindre over hans lik.

Good times.

I sitt motsvar fremholder Mahmoud Abbas forhandlingenes fallitt som årsak til FN-voteringen om en uavhengig palestinsk stat på Vestbredden og Gaza, etter 1949-/67-grensene - 22 % av det opprinnelige Palestina, fra før 1948 - for andre gang foran Generalforsamlingen, siden FN vedtok delingen i 1947. Bosetterne har passert en halv million, særlig i (Øst-)Jerusalem, som også palestinerne gjør (delvis) krav på som sin hovedstad. FN har tidligere anerkjent deres rett til selvstyre, så også the International Court of Justice, men Vestbredden finner seg fortsatt okkupert og Gaza beleires. Abbas understreker at palestinerne er "commited to human rights, democracy, the rule of law and the principles of the United Nations Charter", har statsinstitusjonene som trengs (i følge Verdensbanken, IMF og EU) - det som mangler er at okkupasjonen opphører. Formelt opptak i FN vil bane veien for forhandling om alle kjernespørsmål fra palestinsk side, heri inkludert flyktningene som fortsatt befinner seg i eksil - kun slik kan Palestina forhandle på noe som likner på likefot, som én stat okkupert av en annen.

Så, hvor levner dette oss? Let us set some things straight:

Bosetningene: Ulovlige, etter folkeretten. Altså skal disse bort, i prinsippet. Norman Finkelstein sa til meg (faktisk) en gang at denne konflikten er lett å løse, det er bare å se på alle resolusjoner og folkeretten generelt. Så enkelt er det nok ikke i praksis. Det er nok urealistisk for at alle bosetterne blir kippet ut, og at palestinerne ender opp med 22 % av det opprinnelige Palestina - halvparten av det de ble tilkjent i 1947. Men land swap-metoden søker å bøte på dette - altså må palestinerne kompenseres for de få, så få som mulig, bosetterkoloniene som kommer til å forbli. Men, ulovlige er de altså. Husk det.

Grensene: FN-resolusjon 242 krever at Israel trekker seg tilbake til grensene slik de stod etter krigen 1948-49. Altså er dette utgangspunktet, hvor mye fakta som enn er skapt på bakken. Dette er også en legitimering av land som ble tatt under krigen 48-49, men det får så være. Disse grensene er altså utgangspunktet, men kan korrigeres med land swaps. Så sent som 11. november 2010 var Bibi enig i dette. Det nye postulatet om at 67-grensene ikke lar seg forsvare er en militær-pragmatisk vurdering, i beste fall, men noen støtte i folkeretten har du nok ikke. Et annet moment her, som jeg personlig står for, er problematikken med to separate palestinske territorier med Israel i midten. Jeg foreslår en utvidet land swap: Gazastripen til Israel, et tilsvarende område tilknyttet Vestbredden til et fremtidig Palestina - det er urealistisk å tro at et fortsatt delt Palestina kan bli én levedyktig stat.

Jerusalem: FN fremholder Jerusalem som corpus separatum, under internasjonal kontroll. Israels proklamering av denne som sin evige, udelelige hovedstad finner dermed ikke støtte her. Palestinerne ønsker på sin side Øst-Jerusalem som hovedstad, og tolker FN-resolusjon 242 dithen at den faller under palestinsk kontroll. Imidlertid ønsker palestinerne ikke en fysisk deling av byen som anses som hellig av alle regionens tre store religioner. Slik jeg ser det; enten 1) Jerusalem skilles ut som separat territorium, kontrollert av FN eller andre, eller 2) en pragmatisk deling mellom vest og øst. Sorry, Israel, kan ikke være så prinsippielle. Forslag: FN-by, med særlig sikret tilgang for relevante religiøse grupper.

Flyktningene: Tilkjennegis right of return eller kompensjon av FN-resolusjon 194. Israel nekter imidlertid å ta imot disse på israelsk jord, også etter en eventuell fredsløsning. Den åpenbare løsningen, spør du meg, er nok at de enten får rett til å bosette seg i et fremtidig Palestina, eller mottar erstatning av Israel. Sammen med Jerusalem, sannsynligvis det vanskeligste spørsmålet - det dreier seg om nesten 5 millioner (inkludert etterkommere) i dag. Det som før var et arabisk problem var araberstatenes ansvar, i følge et Israel som ikke anerkjente palestinerne som et distinkt folk,er nå et palestinsk problem.


Anerkjennelse: Israel anerkjenner nå palestinernes rett til noe eget, om enn ikke fullstendig uavhengig av seg selv, patronen. Palestinerne, i form av PLO, anerkjenner også Israels rett til å eksistere - der har altså Bibi feil. Et annet spørsmål er i hvilken grad det er legitimt å kreve at palestinerne anerkjenner Israel som en jødisk stat - et krav som ikke er mer enn et par år gammelt, og må ses i sammenheng med den sterke posisjonen til den religiøse og nasjonalistiske høyresiden. En femdel av Israel-innenfor-1967-grensene er såkalte israelske palestinere; anerkjennelse av jødiskheten vil også ytterligere lette Israel for ansvaret for de palestinske flyktningene. På et annet nivå, er det moralsk attråverdig å reservere en stat for én religiøs gruppe? Hvordan ville vi forholdt til det om, la oss si, Iran hadde sparket ut alle andre enn muslimene? Dette er imidlertid i utgangspunktet ganske enkelt, partene må anerkjenne hverandres rett til en stat. Punktum.

Opprør!

Hamas: Okei, Hamas anerkjenner ikke Israel som fenomen. Men det er på papiret; et Hamas i posisjon vil tvinges til å forhandle med Israel enten det vil eller ikke. Hamas er heller ikke al-Qa´ida, det er snarere en islamistisk bevegelse som også benytter terror som virkemiddel i sin ellers legitime motstandskamp - husk, det er ikke terrorisme hvis ikke det er sivile mål som forsøkes rammes. Slik sett er ikke selvmordsbomber per se illegitimt, hvis de for eksempel retter seg mot Israeli Defence Force. Hamas deltar også i det demokratiske spillet, og tilegner seg flere og flere av spillereglene på veien. Ikke for å bagatellisere de negative sidene ved bevegelsen og partiet, men det er viktig å helle litt kaldt vann i blodet. Det er rimelig å tro at en rapport mellom Fatah og Hamas vil virke dempende på sistnevnte, de vil tvinges i mer pragmatisk retning. Og et Israel som nekter å forhandle med den legitime valgvinneren i 2006, vil snarere bidra til å styrke avvisende krefter i Palestina og regionen som sådan. Palestinerne har også vært avhengig av å stå mer samlet utad; nå er rekkene sluttet, og da må Israel innfinne seg med den nye situasjonen. Når det er sagt, Hamas må på et tidspunkt formelt anerkjenne Israels rett til eksistens og rydde opp i sitt antisemittisk-konspiratoriske program - ellers vil Israel for alltid kunne cry: terrorists.

USA: USA, tross sin svekkede posisjon i regionen det siste tiåret, er den eneste makten som virkelig kan tvinge Israel til konsesjoner. Obåmæ forsøkte å sukre bosetningsfrys-pillen med diverse gulrøtter - det hjalp ikke. Nå er det tid for pisken. Hamas må anerkjenne Israel, palestinerne må mer eller mindre kunne garantere for Israels sikkerhet, Israel må tvinges til å følge folkeretten - bosetningene, Jerusalem, flyktningene, grensene. USA har også middelet: Pengeoverføringer, og tilbakeholdelsen av sådanne. I samband med forhandlingsbistand, diplomati og internasjonal støtte trengs nok Verdenspolitiet og fredsprisvinneren her - Israel er tross alt den sterke part med alle kort på hånda (kanskje unntatt sympatijokeren). USA vil også kunne tjene sitt eget rykte i regionen, som er blodstenkt først og fremst pga uforbeholden (og hyklerisk?) støtte til Israel. 

Brikkene settes opp på nytt i Midtøsten, her må man følge med i svingene. Når ting faller på plass igjen, kan USA og Israel plutselig finne seg uten gamle allierte som Egypt, Jordan og Tyrkia. Da kan det nok være en idé å jevne ut støtten litt, og tre over i en rolle som en mer nøytral forhandlingsleder. Nylig markertes årsdagen for al-Nakba, katastrofen, som minnes Israels opprettelse og starten på en delvis etnisk rensning av palestinerne fra israelsk side, med demonstrasjoner rundt omkring på de okkuperte områdene. Mot bakteppet av såkalte den arabiske våren, kan fort kimene til en tredje intifada skimtes. Israel, de palestinske makthaverne og USA vil gjøre lurt i å komme denne i forkjøpet...

Se så, la oss kalle dette et crash course. Og, siden det nå ble alvorlig, saklig og politisk - vi avslutter med et glimt fra skoleverdenen:

sjæl ass.