"bin Laden i våre hjerter"

Full circle; så var da endelig sirkelen sluttet. Usama bin Muhammad bin Ladin, denne enigmatiske asketen, den lune terrorist, er tatt av dage og kastet over bord. Obama har fått sitt trumfkort; se her, vi har eliminert verdens farligste mann - skikkelsen som har hjemsøkt de amerikanske regjeringskorridorene i knappe tiåret. Ondskapen personifisert, en skjeggete antikrist er for alltid forvist til evig fortapelse - eller en kontinuerlig jomfruorgie, alt etter hvordan man ser det.

Men hvem var egentlig Osama? Han ble født i Riyadh, Saudi-Arabia i 1954, av entreprenørmagnaten Muhammad bin Ladens tiende (!) kone, og ble oppdratt innenfor wahhabi-retningen av islam - som er kjent for sin strenge stadfestelse av Guds enhet, og vektlegging av Koranen og profetens handlinger alene som normstyrende. Han utdannet seg som ingeniør, som resten av brødrene, men et knippe avgjørende hendelser i regionen på slutten av 1970-tallet skulle gi bin Laden helt andre verktøy enn gradskive og kalkulator å arbeide med fremover: Egypts fredsavtale med Israel 1977, Sovjetunionens invasjon av Afghanistan, samt militante islamisters gisseltakning i Mekka i 1979, og Israels angrep på Libanon i 1982, bidro til en radikalisering av den fortsatt relativt unge milliardærarvingen. Han dro til Afghanistan, der han deltok i oppbygningen av treningsleire for arabiske mujahidin, hellige kriger mot de ateistiske kommunistene.

Om ikke tidligere, ble han i hvert fall her introdusert for egypterens Sayyid Qutbs fundamentale todeling av verden, enkelt sagt mellom islam og de vantro. Osama var, som Qutb, overbevist om at eneste legitime kilde for politisk autoritet var å finne i shari´a, islamsk lov, og at veien dit var med våpen i hånd. Islam var under angrep fra en allianse av jøder og korsfarere, noe som fordret en sverdets jihad, der islam skulle beskyttes og så reises til maktens tinder ved hjelp av religiøst legitimert maktbruk. Sentralt i bin Ladens argumentasjon var at defensiv jihad nå var en individuell plikt for alle muslimer, i møte med Vestens aggressivitet og overgrep.

Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan, muren falt og vips hadde Osama og hans lille bande knekt en supermakt. Saudieren hadde i utgangspunktet sett for seg sitt al-Qa´ida som en slags profesjonell jihadist-styrke, som kunne settes inn for islams sak, med gjenopprettelsen av kalifatet som endepunkt. Men da kongehuset i Saudi-Arabia avviste denne som bolverk mot Irak etter sistnevntes invasjon av deres felles naboland, Kuwait, skjønte Osama at selv hans hjemland var kontrollert av de vantro. Dråpen var tilstedeværelsen av amerikanske styrker på saudisk jord, lite populært i wahhabi-doktrinen. bin Laden mistet statsborgerskapet, dro til Sudan, der han i brevs form forsøkte å få palasset på bedre tanker - uten nevneverdig hell.

I 1996 erklærte bin Laden jihad mot amerikanske styrker i Saudi-Arabia. Deres brutale fremferd overfor muslimske sivile gjorde deres ditto til legitime mål i 1998, da "Verdensfronten for jihad mot jøder og korsfarere" ble annonsert for verden. Muslimene ble oppfordret til å ta igjen med samme mynt, og den jevne amerikaner var på ingen måte uten skyld - idet de jo hadde valgt disse regjeringene sine, som insisterte på å terrorisere muslimske befolkninger. bin Laden hadde tatt med seg gjengen til Afghanistan igjen, der han fikk operere fritt under Mullah Omar og Taliban - en religio-nasjonalistisk bevegelse, hvis mål var shari´a-styre i det krigsherjede landet. Punktum. Så forholdet var til tider turbulent, idet al-Qa´ida hadde større, regionale siktemål.

I 1998 smalt det, for alvor. al-Qa´ida stod bak to selvmordsangrep mot amerikanske ambassader i Dar-es-Salaam og Nairobi. Og amerikansk etterretning begynte for alvor å få snusen på denne radmagre, fromme mørkemann. Så igjen i 2000, da krysseren USS Cole ble utsatt for en båtlast dynamitt. Men verden fikk se det ultimate fyrverkeri først året etter. WTC falt, Taliban falt og bin Laden rømte til Pakistan. Der han åpenbart har levd i sus og dus i et lite tiår. Hva var det jeg sa, han overlevde.

Så, hva skjer nå da? Har al-Qa´ida fått sitt dødsstøt? Medfører utrenskningen på toppen at korthuset faller? På ingen måte sikkert. al-Qa´ida er ingen stramt hierarkisk toppstyrt organisasjon, som mikrodirigerer sine utvalgte bombebeltebærere rundt om i verden. Det har i hvert fall ikke vært det på lenge. al-Qa´ida ble i stor grad organisatorisk knust i 2001. Men ideologien lever videre - og metodene: Verden befinner seg i en huntingtoniansk sivilisasjonskonflikt, og den jevne muslim kan gjøre noe med det selv.

Osama bin Laden nøt til en viss grad sympati i deler av den muslimske verden. Hvorfor, kan man kanskje spørre? Legitimt, for så vidt, idet hans jihad-doktrine er mildt sagt omstridt. Men bin Laden er et symbol, en slags moderne Saladin, stod opp mot korsfarerne, som rettet et slag midt i buken på to supermakter. En strømlinjeformet mediepersonlighet, som setter standarden for alt First House driver med. For bin Laden nådde frem til massene, med sine halvveis sekulær-materielle, halvveis religiøst-ideologiske klagemål; han anklaget sine motstandere for korrupsjon, brudd på menneskerettighetene, like fullt som manglende applisering av shari´a og allianse med islams motstandere. Og på et tidspunkt, lenge før dagens revolusjonsvår, der de arabiske despoter hadde sine neser langt opp i buksa på USA, var han unntaket. Det var bin Laden som forsvarte et ydmyket folk, en vanæret religion. Derfor kunne en bevitne jubelscener utvalgte steder i den muslimske verden - endelig fikk amerikanerne smake sin egen medisin, et land som har et uvisst tall sivile på samvittigheten, enten direkte eller indirekte, gjennom sin støtte til Israel og Midtøstens diktatorer.

Ikke dermed sagt at muslimer flest støtter bin Ladens doktrine, for det gjør de virkelig ikke.

Men, bin Laden kom på rett tid, i rett (språk)drakt, med et tilpasset, vidåpent budskap. Han stod opp mot uretten. Og den såkalte krigen mot terror har for endel delvis bekreftet bin Ladens dikotomisering av verden, der USA og Vesten oppfattes som grunnleggende fiendtlige til muslimer og islam. Konspirasjonsteoriene er dominerende i alle autoritære samfunn; det er alltid godt å ha en ytre fiende å rette sitt agg mot.

al-Qa´ida, eller ideen om sådan, lever videre. Osama er et moderne ikon, radikale islamisters Che (uten sammenligning forøvrig), et symbol. Og al-Qa´ida trenger ikke lenger Osama bin Laden, han har spilt ut sine kort, som money-maker, organisator, leder, retorikker, og nå martyr. Martyriet var alltid et mål for Osama, å dø i kamp for Gud. Han ville aldri la seg bli tatt av amerikanerne, som selvfølgelig heller ikke ønsket ham død - de ville ha muligheten til å "forhøre" ham i fred.

Og nå smeller det, sannsynligvis. En stor innenrikspolitisk seier for Obama-rama, kan fort koste mange menneskeliv, gitt. Det ryktes at atombomber og Gud vet hva, er utplassert rundt omkring, ventende på bin Ladens død. Nå spørs det på sannhetsgehalten, men en reaksjon kommer - alt tyder på det. Jihadistene vil ikke la disse tidlige maidagers hendelser forbigå i stillhet. Og aksjonene trenger ikke bin Ladens, eller noen andres, eksplisitte godkjennelse, cellene rundtomkring er for lengst desentraliserte, med detaljerte instrukser om hvem, hvor og når. I høyden et "go-ahead" fra sentralt. al-Qa´ida lever sitt eget liv, med atter nytt skyts: Irak 2003, Libanon 2006, Gaza 2008, Libya 2011, samt frihetselskende motepoliti(kere) i Frankrike. Så får vi se hvor det smeller først. La oss si det sånn at jeg ville holdt meg unna FN-bygningen i New York, for eksempel.

Til sist, det skal imidlertid bli interessant å se hvordan al-Qa´ida posisjonerer seg i møte med den såkalte arabiske våren, og dens i all hovedsak sekulære kamp for demokratisk representasjon. Et lite tips til oss i Vesten, la oss ikke blande oss. Plis. Ellers blir det så lett å plassere skylden på oss, igjen, når despotene tar makta, igjen.

Og, Osama, det skal du ha - om ikke annet gav du meg verdens kuleste ting å studere, tenk at Staten gir meg stipend for dette

(PS, dette er skrevet mer eller mindre per frihånd, og relativt skjematisk, så kildekritikk kan dere ta meg på i mastern <3)

Hvis dette ble litt mye for deg, og du nå trenger litt harmoni i hverdagen:

The Mountain from Terje Sorgjerd on Vimeo.