Reisebrev fra Norge, og litt båssetting sånn på tampen

En lang og merkelig lite bitter sommer er forbi, bloggen har i så måte inntatt midlertidig semidvaletilstand - kun avbrutt av småblikk fra en kvalmende tilfreds tilværelse. Men bloggeren har kost seg, blitt akkurat så lite brun som den planlagte - men akk, så fraværende - skolesommeren skulle føre med seg, og ser nå Wengers franske drøm falle i smågrus. Det er nesten så jeg synes synd på ham, neidetgjørjegjoikkeLOL. Og jeg har fått meg skateboard. Har bare tryna to ganger, nesten bristet et ribbein og føler meg levende og ung. Livet, osv.

Siden sist har jeg sett denne foraktelige, lille skapningen - en hipsterposør (du skulle kanskje tro at dette var smør på flask, men nei, på ingen måte) som hadde hipstertutt selv om han var "mann" og lekte ruspåvirket og spansk på Øyascenen (Crystals Fighters - nytes best på anlegg);

Go away.

Alt ble imidlertid så meget bedre da jeg gjenlevde ungdomstidens albumskumming i Tigerbua - hadde jeg ikke vært blakk, så kunne en musikalsk symbiose raskt blitt innledet:

Dette forener mer eller mindre alt i ett

Så har man også vært og besøkt Oljå, som jeg tror siddisene kaller hjembyen sin - de har tilogmed et museum der vi nå er avbildet som med frp-lignende meninger om bruk av oljepenger, #slettmeg.no - med kvinnen. Ellers et fascinerende sted; de har stor sans for plutselige ordspill - det lokale busselskapet heter for eksempel Kolumbus (jeg kjenner sitringene fortsatt) - mens plutselig glimter de til med selvfølgeligheter og orddelingsfeil.

Jeg ser hva de prøver på

De offentlige toalettene er innredet som hjemme hos en lærd, lun bestemor (jeg tok meg en lur for å lindre kleinskapen, etter å ha blitt gitt uhorvelige mengder og typer alkohol hos svigermor kvelden før - heldigvis uten andre bivirkninger enn et fårete smil og litt oppkast).

Oljepenger rett i dass? o_O

Stavanger, som vi sier her i bebygde strøk, har heller ikke fått med seg at pastell er forbeholdt åttitallet og BikBok-brukere.

Se så fine farger, mor

Og sannelig kan man ikke reise rett til Syden fra Sola lufthavn (som faktisk er fødestedet, eller snarere funnstedet, til nylig utsprunget bitter medblogger, Wiiginho - sjekk ut BLOGGEN hans).

Charterfeber; vi dro imidlertid hjem til Oslo isteden.

Imellomtiden har jeg blitt offer for et samlivsbrudd; medbeboer i bloggeriet (ehe), M-dogg-knivstikker-tyr-til-dolkestøt har pakket snippsekken, booket bloggeren som sjåfør og flyttet fra meg. Så vi har vært på Ikea.

Jeg ser hva de prøver på her også

Jesus, dette ble skjematisk-hva-har-jeg-gjort-den-siste-tiden, men hold fast - jeg har spart godbiten til slutt. For, lo and behold, backpackerkritikeren og båssetteren var ikke død. Man har lenge hatt sine teorier om den rotløse kvinnen (merk, liten k) og dennes utforskertrang (behov for å finne seg selv), og sannelig min hatt om man ikke får forskerne med seg på laget. Der siteres: "Det interessante funnet er at mens de mannlige individene [av våre forfedre] ser ut til å ha holdt seg der de vokste opp, har våre formødre vært på farta over store avstander." So, there you have it. Bekreftet av tannanalyse og greier - 2,2 millioner år tilbake. Vips, bås bekreftet. Men som den samfunnsviteren man leker at man er (miljø>gener), så er det jo håp om at de kan lære.

I verdens faktisk beste land å bo i

Og hvis dere kjenner det kribler i reisefoten; dere har jo alltids internett: En bloggofon har gått løs i Afghanistan - tatt med både hipsterapp og iPhone, kan nytes hjemme i stua. Hva mer kan man ønske seg?

Idag skal jeg på kunstutstilling.

Øya-blikk 2; dansende space ninja overvinner tusen ironiske hipstertutter

Bloggofonen har de siste par dagene vært akkompagnert av tøynett og Wayfarer-etterligning; man har blitt hip festivalgjenger på ordentlig. Og med det oppnår man faktisk ikke annet enn å gli inn i mengden - de ser helt like ut, hele forbanna hipstergjengen. Autentiske i hopetall. Funker ikke det, vettu. Jeg bruker mer tid på å se på alle de morsomme, usikre unge menneskene, som har tatt på seg rød chinos eller et budeieskjerf i håret, enn å følge med på konsertene.

Tøff, selv uten pysjamas

Onsdagen brakte imidlertid solen til Middelalderparken - er dette en øy? debatten går blant venner og bekjente, vi tror det bare en finte (les: halvøy) - og opplevelsen av byfestival ble tatt til nye høyder. Vi har stort sett loffet fra scene til scene, eller plassert oss lett dandert på plenen. Velstand. Etter Oslo Ess-bonanza dagen før, la vi inn Honningbarna i programmet - Urørtvinnere (foran Oslo Ess!), sørlandspunkere, hype. Eventuelt oppskrytt, pubertal, "opprørs"-"punk". Lite imponert, til tross for Palestinaskjerf på scenen, og et par høner å plukke med en viss jury. Så var det duket for mere hiphop: Wiz Khalifa (han med Black and Yellow). Egentlig ganske stusselig. Jeg kom derimot i prat med en journalist i Pitchfork - visst nok et magasin å regne med. Vi diskuterte norsk marihuanabruk - jeg ble dermed kilde, insider og kjentmann - og jeg anbefalte ham å pelle seg på Looptroop Rockers dagen etter. *Mer om det senere.* Vi er nå på hils, ganske så fornøyd med det.

Dansedamen

Etter mye rot og konsertkollisjon sikret vi oss kremplasser til Janelle. Det. var. verdt. alt. For en kvinne. Lille, spretne danserinnen trollbandt oss, og lokket frem dansefoten selv hos bloggeren og kvinnen hans. Omringet av et lite storband, hoppet og svingte hun oss gjennom et lite fyrverkeri. Hipsterne forstod ikke helt hva som skjedde, men de danset de også. Clue: kanskje ikke så kult å være care likevel. Det var kjempefestlig, og toppet seg når med en (m)yndig hånd kommanderte oss ned på huk - det endte opp med at tilskuerne på to scener (visstnok) krøket seg ned, før det eksploderte i dans og moro. Jeg er fan.

Elektrisk

Space ninja!

Stagedive - opprører

Stoka, var vi. Kvelden ble toppet med Kaizers. Lett Norges beste liveband - klisjé, javel. Dristig å spille et uhørt album foran en fullstappet Engaslette, men når du er så cocky og kul som Janove, så ordner det seg, dét også. Få andre kan drikke vin rett fra flaska, med beina dinglende fra scenekanten. Og publikumsfriere som de er, så ble aftenen avsluttet med noen schlägers; vi bidro med gullstrupene til Ompa og Maestro, og da det ble spilt opp til Hjerteknuser ble jeg jammenmeg litt rørt. God stemning, ja - svært god sådan.

Selvkritikk tas for dagssammenslåing, men det skled ut i går. La oss kalle det å tease dere litt - leserne. Lol. Men man har da vært litt på Øya-fredag også. Sol ble til mer sol, det kom flere hipstere - til slutt måtte vi ta en liten time-out på Oslo Mekaniske (kjempetrendy) - og sommeren virker som den skal vare inn i den sedate evigheten. Men vi fikk da sett litt i dag også. En uavbrett rekke av kollektivtrafikal timing brakte oss til scenekanten minuttet før Noah & The Whale - nok en & - trommet i gang showet. Lunt og trivelig i sommervarmen. 

Hårete

Og sannelig skulle ikke Oslo Ess spille igjen, i dag også, akustisk sesjon på Hafslund-scenen (VIP-scenen, selv om det verken er annonsert som sådan eller bred enighet om dette blant mine medfestivalgjengere). Jeg var om mulig enda mer stoka, og fikk dratt med meg et Hønefossbekjentskap til litt musikalsk dannelse. Frysninger på løpende bånd, falsk koring fra bloggeren ute i publikum og generell harmoni. Jeg er herved fanboi, idet jeg snek meg til en tête à tête-pga-felles-venn med vokalist Åsmund. Bra fyr, fett band. (Ja, dette er misjonering; dere må høre på, alle sammen.) Og, alt blir bra med munnspill - vi skimtet en liten Neil inni all Oslostemningsrocken.

Innlevelse - uovertruffent

Etter kveldens headliner Lykke Li, og en nestenkonfrontasjon med en liten pøbelkvinne som forsøkte å rive bloggeren overende på vei ut av mengden (satan, skulle gitt 'a vingen): Kronen på verket; Øya-natt, Looptroop Rockers (og Gatas Parlament) på Rockefeller. Skikkelig ekte hiphop, som Jå9&OnklP sa en gang, da de fortsatt var Dirty Oppland og underground. Jeg skiftet fra hipsterskjorte til hood, de spilte The Struggle Continues og alt var generelt ganske cool. Også er det jo stas når alle er opprørske revolusjonære - óg, når han ene har dreads i skjegget (Asgeir, dette er en utfordring). Vi så dessuten en ung kvinne med gullbukser! - det er åpenbare stildimensjoner i endring etter hvert som man beveger seg over musikkgrensene. Og, etter forestillingen ble tilogmed Tripod gjenforent over en øl. Goodtimes.

I morgen er det mer festival; og alle vet jo at Premier League ikke begynner på ordentlig før Chelseakampen på søndag :)

Gåsehud

Øya-blikk 1; jeg ser deg og høyner med Oslo Ess

Bloggofonen tok oss med på ... Øyafestivalen. Tenke seg til; på hipstertreff. Hvem skulle trodd det? Men med blogg kommer det visse forpliktelser, så jeg lot meg lokke - av kvinnen og bloggingen. Og jeg har storkost meg. #nyeimpulser

Apropos blogg, gjett hvem jeg traff (så (stalket))? Merker at jeg lar meg inspirere i skrivestil allerede.

sinnahipster, urblogger - forbildet

Hovedstaden glimtet til med en regntung formiddag - visstnok, der ble sovet til langt på formiddagen. (Vi var oppe til langt på natt for å se Megaphonic Thrift (?) dagen før, kjempelollete-introverte-alle-sangene-er-like-tulleband. Dermed fikk vi ikke oppleve Veronika Maggio synge om heisorgasmene sine, synd.)

Oxymoron

Det var derfor et tungt gjørmepreg. Mine rutete Vans fikk gjennomgå ditto, men har nå et mer opprørsk, mindre hipstete preg. Festivalen lider ikke av den grunn - makan! til hipsterfest. Det var så mye pannelugger at man skulle tro at det var blitt kult, og alle var generelt imponerende care-freshe. Jeg hadde mistenkt såpass, så møtte opp i chinos&flanell - som seg hør og bør - for å oppretteholde en viss standard. Også var halve Skien der, nesten som å være i Grenland. Der var forsåvidt generelt spekket med kjentfolk, jeg har åpenbart hip(st)e venner.

Aldri et bra tegn når crowd surfing er eksplisitt forbudt

Men så har de jo fått et program etter sin smak, hipsterne - de fleste bandene har "&" i seg, et medium sikkert kjennetegn - så det var ikke rart det var så mange av dem. Og, kule som vi er, dro vi derfor på Edward Sharpe & The Magnetic Zeroes, som er tidenes navn i så måte.

Guruen og hans bandhippier

Det var faktisk kult nok, selv om jeg knapt hadde hørt noe fra den kanten før. Bortsett fra "Home" da, som må være hitten, etter publikumsresponsen å dømme. Småfrekk versjon, liker den. Seansen savnet imidlertid sol og en gressbakke til å sitte på. Men de hadde en trompet som dukket opp innimellom, det er alltid stas.

Trompet

Etter et ekstra lag sokker - bloggeren blir raskt kald uten varmen fra laptopen - så bar det videre til tilbakelent syrefest, med tynn-emosjonell britisk hipsterinneidol (James Blake). Jeg fikk dermed bivåne en mengde kvinnelige utgaver av hipsterheten som glemte å være care - så ville i buksene at de danset litt; uhørt - og deres mannlige motstykker som gjorde hva de kunne for å digge med. Småabsurd, nesten så jeg glemte å følge med på konserten. Han gjorde dog en fin figur, kvinnen var fornøyd og jeg tok meg selv i å trampe takten. Tipper det gjør seg bra til clubbing, type post-rave.

My brother and sister don't speak to me.
Rart det, emokid. (Neida)

Folkehavet trakk oss videre mot hovedscenen, for starstruckness. The man with the plan, Kanye West, scenografiens ukronede konge. E'kke storfan, ass. Tapertrynet var grovt forsinket, slik at opplevelsen ble svært amputert. Hipsterinnene ble på sin side offer for noget seksuell ambivalens - hvem var denne mannemannen med all sin juggel og hvorfor følte de plutselig en trang til å hyle ukontrollert mot ham og ikke Blake-kopiene rundt seg. Gutta visste ikke sin arme råd, før hopperne viste dem hiphop-armbevegelsen, slik at de også kunne spille med. Jeg trakk hetta på ziphooden over hodet og var bøs. Vi måtte snart la Kanye være Kanye, for såvidt over klokken ti var det dags for dagens, ukas, livets høydepunkt: Oslo Ess, dagsheadliner på Øyafestivalen - stort! 

Innlevelse

Gutta storkoste seg og lærte publiken å rocke litt. Vokalist Åsmund spant frenetisk rundt, og kompenserte for manglende mulighet for stagediving med en gnistrende forestilling og jovialiteter mellom låtene. Store stjerner i boka for ekstra perkusjon samt keyboardist/munnspiller. Jeg kunne alle sangene, sang med så godt jeg kunne og ble varm på innsiden. Det var fint.

I morgen den dag (altså i dag) skal vi se Rogalands store sonar og en liten dansenegresse. 

Skulle aldri tru at jeg skulle si at jeg gleder meg minst like mye til sistnevnte. Og pizzabollene da.

Knausblogg 2; båssetting i nesten-vakuum, langt oppe i lufta

Sist ut i saueflokken. Til tross for instendige oppfordringer fra urmoderen klarte brødrene å forhindre at vi spratt opp for å stille oss som nummer 37 i boardingkøen; selv med plassbillett på første rad og god utsikt til innsjekkingsskranken er det åpenbart imperativt å være klar, tre inn på geledd og – for all del – ikke risikere å bli ropt opp. Det har aldri skjedd, trolig grunnet mors stramme hånd om reiselederparaplyen. Men resten av den brokete forsamlingen av midlertidige nordlandsemigranter slipper det de har i hendene, samler skrikende barn – helt seriøst, uten å bli generasjonsfascist, det må være mulig å få en fireåring til å holde litt kjeft; gi barnet et drops eller no – smått demente bestemødre og obsternasige tenåringsdøtre, for å stille seg i kø. Jeg sikker på at samtlige hadde Frp-sympatier, men hadde forvekslet Narvik med Alanya.

Folket.

Den egentlige terroren

Vi har også vært så heldige å få ta del i denne nyvinningen som klamt akkompagnerer flykapringens tidsalder: Sikkerhetskontrollen. Struttende av selvtillit og en følelse av voksenhet som jeg var etter å ha blitt utnevnt til de facto reiseleder av bag-dropen – han regnet med at jeg gikk god for reisefølgets identiteter – fikk jeg meg en solid, dog sedvanlig knekk i møtet med maktsyke liksompoliti og deres detektorer. Først presterte imidlertid de foran oss i køen – nok en kø – å utvise særdeles dårlig køkultur, samt manglende sjelsevner når det kom til å fordele eiendeler i plastbokser og de samme plastboksene på rullebåndet. Jeg gir dem og oppstanden skylden for å ha glemt å nappe ut skatebeltet – minuspoeng og selvkritikk. Men, når ikke en gang den indiemotete og tidsriktige nye hipsterskjorten får passere uten nærkontakt og kroppsvisitering, begynner det å skli farlig ut. På den annen side; kanskje man er vitne til en liten revolusjon: Sikkerhets- og anstendighetspoliti på én gang – skjærp dæ, gut, sånn går de’ verkelig ikkje ajnn å kle sæ! Nåja, alt for kunsten, meta-imaget og kvinnen.

Trygt ombord i flygplanet måtte Windows-maskinen til pers – jeg har merket meg at macerne har en lei tendens til å kreditere operativsystemet for sine prestasjoner på datamaskin og deromkring – som avreagering og punching-bag. Nå kom også flyvertinnen med kaffe til bloggeren, så da harmoniseres man fort. Og, bare så det er sagt, bloggofonen er trygt avslått og ikke medvirkende i komponeringen – dette er skrevet på i Word på dataen, uten internett, mange kilometer opp i lufta. En milepæl (bloggopæl? Ja, absolutt – en bloggopæl).

Til sist; feriens store diskusjonsemne: På hvilken side av knekkebrødet og polarbrødet skal man påføre pålegget? Det finnes to typer mennesker; de som smører riktig og de som smører feil. Jeg hadde trodd at oppdragelsessamordningen som til tider praktiseres tett på morssiden, hadde i det minste sikret en meningskonvergens omkring elementære ting som dette. Og, hvis det skulle det være noe tvil; man smører selvfølgelig på den flate siden, det bør være hevet over enhver tvil.

Riktig

Feil

Det har imidlertid oppstått hissige og nedlatende ”menings”-utvekslinger over kveldsmatsbordet mellom tre generasjoner stabeiser med nordlandsblodet saltvannsboblende i årene. ”Bror” – jeg er i tenkeboksen om dette i siste instans kan føre til rearrangeringer i familiestrukturene – og onkel har fått det for seg at man skal snu knekke- og polarbrødene på hodet før man smører på den hullete siden! Det blir som å smøre på utsiden av brødskorpen eller utenpå rundstykket før man har skåret det i to; åpenbart feil. Moderen står naturlig nok på odelsbloggerens side, mens kusinene har vekslet mellom hvem i familien det til enhver tid er formålstjenlig å tekkes. Bestemor tok på sin side konfliktskyheten til nye sider og skiftet til brød; bestefar døvbrølte etter hvor smøret var blitt av. Diskusjon ble til krangel og kulminerte til slutt i hoderysting og steile fronter. Jeg gir to generasjoner mødre skylden for omsorgs- og oppdragelsessvikt; det er ikke tilfeldig at både ”bror” og onkel er yngst i søskenflokken – det har åpenbart blitt slappet litt av i barneselen underveis, og når eldre, mer ansvarlige søsken har forlatt redet, har det endt opp i et fullstendig frislipp. Høsten skal derfor brukes til nitidig post-oppdragelse og kursing av lillebror.

Jeg har forsøkt å unngå dette, mye av frykt for manglende respons, men nå kan det ikke lenger ligge – og jeg tror dessuten det er mye vranglære ute i den sosiale medie-eteren: Er du en av oss, som i anstendighetens navn utviser bordskikk og generell dannelse, og påfører smør og pålegg på den flate siden av knekke- eller polarbrødet? Eller tar du feil?

Kjør debatt.

EØS-debatt, i verdens rikeste land

Post bloggum: Flybussjåfører er ikke som andre sjåfører – eventuelt av samme lest som Britt på Grenlandsekspressen – her er det uniformert maktmisbruk, generell nedlatenhet og tung utnytting av for tiden monopoltilstand for bussingen fra Gardermoen. Fjott.

Nordlandsferie, eller Knausgårdsk rosablogging

Reiseskildring fra terrassen

Familieidyll; generasjonsmøtet. Bloggofonen tok meg med nordover, sammen med det som kan krype og gå på morssiden. Det biårlige besteforeldrebesøket stod som vanlig for døren, en ukespause fra livets sedvanlige mas og jag i hovedstaden (#selvironi). Midnattssolens land, et stoppested langs Hurtigrutas ferd nordover - og sørover - Sortland, den blå byen.

Blå by

Dobbelthår

Det ble en gang i min levetid vedtatt å male byen blå. Et prisverdig og nesten småfrekt tiltak, nærmest over streken - Sortland, blå by. Halvveis strandet imidlertid prosjekt grunnet uenighet om fargenyanser i diverse rådsstyreorgan, så nå gjenstår en halvmalt by - lett ispedd sitatmelking av byens store sønn Lars Saaby, som er malt rundt omkring i diverse smug. Men det er nok av artige folk å se på; kneppebukser er fortsatt regnet som anstendig i det offentlige rom, og man er ikke fremmed for å farge håret i flere farger.

Ellers er familien i høyspenn; bestemor spinner nervøst rundt seg selv for å sikre at den matlige omsorgen til enhver tid optimal - alt under 8 måltider om dagen er å anse som et svik mot to generasjoner. Hun klarte imidlertid ikke å holde seg fra å karakterisere min kortklippethet som "håpløs". Bestefar lar på sin side døvhet være døvhet, og kompenserer heller ved å snakke ekstra høyt. Idag uttalte han klart og tydelig hvor feit han syntes den unge damen bak ham i kassakøen var. Mor - nå også datter - er som alle barn som kommer hjem til sine foreldre, lett pubertal. Kombinert med hetetoktenes pangkollisjon med en pensjonistvarm leilighet, fører dette til stadige lufteturer ut på terrassen, samt generelt dårlige nerver. Bror har heldigvis sin elskede Mac, hvis symbioti holder han fra de verste utslagene av småbroderlige utbrudd. Vi knytter familiebånd gjennom å lære våre kusiner å stappe størst mulige matenheter i munnen på en gang.

Og, apropos midnattssol; jeg har måttet sove slik - idet bestemor har satt ned foten for stuegardiner. Legg merke til de hendige øreproppholderne på siden av strikken.

Skjønnhet og velvære

Forøvrig, gratulerer Øyvind Wiig med inntreden til bloggosfæren; jeg gleder meg også supermasse til PL. Livet setter seg liksom idet TV2-Jon trer inn i skjermen med sine stakkato-joviale teasere før kampstart. Seriestartslørdagen utgår imidlertid idet jeg da befinner på Øyafestivalen. Sånn har det altså blitt.

hygge