Økologisk lavkarbo(nanza)

Hvis du trodde at omvendelsen var nådd med veggisfestivalen - her har man med nesa sky brautende deklamert sin karnalitet - hvem skulle vel forvante at man skulle komme til å forville seg med på hele to frokoster på et såkalt eco-friendly konsepthotell? Og, hvem skulle tro at det er det stedet i mitt liv jeg har spist mest bacon? Jeg presenterte for øvrig fenomenet økologisk bacon for bror; "hæ, betyr det at de har kost med grisen da lissom?", sa han. Den samme gir også følgende tips: gå på http://www.teknikmagasinet.no/ og søk på "bacon" - kos dere litt.

Home of meat.

Et sted der selv nøkkelkortene er laget av tre - mens, av en eller annet merksnodig grunn, glassene er av plast - tar konseptet sitt seriøst. Bambus så langt øyet rekker, en himmelseng som tatt ut av bungalowene, og en kimonobasert slåbråkk med et skremmende frekt snitt for en fullvoksen mann. Og for å gjøre alternativ-hip&fresh-standarden komplett - rommet var komplett med hele to Macer på veggen - bare synd den forjettede alfakrølltasten (til dere som ikke har gått over på den andre siden, så er dette en egen knapp på mac-tastaturer, "Alt Gr" finnes ikke og er erstattet med en meta-tast, tydeligvis for å unngå hele fenomenet høyreklikk) ikke ville fungere, så kvinnen kom seg ikke på face.

Økoluksus, med skutt dyr

Men, all metaironisk distanse til side, man har hatt en overmåte lykkelig, harmonisk og top-percentile-basert helg - over og på tvers av familie- og generasjonsgrenser; jeg ble faktisk ikke så rent lite intimidert av all luksusen og godviljen, sikkert derfor jeg må gjemme takknemligheten bak en tilkjempet ironisk penn. Toppet med lokalt (mikro)brygget øl - sikkert miljøvennlig det også. Og jeg har spist masse. Da først og fremst bacon.

Slankeguro med dobbelthake. Hm.

... hvilket bringer meg til den nye diettmoten (unnskyld, jeg mener livsstilen) lavkarbo. Som en slags Fedon-i-mente og Atkins-på-syre, skal man nå forkaste det gode gamle brødet, min gamle kompanjong poteten og den etter hvert så rotnorske pastaen - frukt er også litt fyfy, fruktsukkeret og slikt - og erstatte det med ... fett. Her er det altså bare å kjøre på med bacon, delfia, smør og alt som gir smak og indre smurning til allerede hardt prøvede blodårer. Det virker jo for godt til å være sant. Noe det sannsynligvis også er. For ikke nok med at dette får deg til å rase ned i vekt, slik at du kan skvise deg inn i Miss Sixtybuksa som - med god grunn, sånn mote-anstendighetsmessig - har ligget bortgjemt innerst i skapet på pikerommet, men det vil gjøre deg proppfull av energi, sunn og vakker, ifølge de nyfrelstes med sin nærmest religiøse inderlighet. Så langt, alt godt - rent bortsett fra at øvrigheita vil ta fra meg mitt potetgull og dets følgesvenn ølen ("flytende brød", som det kalles i de kretser), om jeg skulle havne i detta uføret - dette virker som en sikker vinner.

Uglesett i en fremtid nær deg!

Ord- og bildeforklart - pedagogisk på engelsk

Men, så er det det da - men, lavkarbo er nå engang også høykarbon. Ikke at jeg bryr meg - å hevde noe annet ville vært både løgn og svært så hyklerisk - men det krever faktisk sine ressurser, og ditto utslipp å produsere detta kjøttet. Man hogger trær, anlegger beitemark til oksemonstrene og fôrer dem korn, veldig mange mer kilo korn enn du får kjøtt tilbake. Så, der du blir litt tynnere og kanskje tilogmed litt opplagt midt oppi senmodernitetens tidsklemme, forblir verdens fattige sultne (forsåvidt også tynne, men det er besides the point, og lett politisk ukorrekt) og kloden utpint. Og en gang i tida var det også noe med rødt kjøtt, fett og hjerteinfarkt, men det synes glemt. Glem heller ikke at verdas toppidrettsutøvere nettopp spiser karbo i hopetall for å få energi til å bevege seg - det er dermed nærliggende å tro at karbokutt fører til treningsslutt.

Low carb, high fat

Likevel, og for all del, det er jo alltids stas å se matchvekta nærme seg igjen. Bare husk på at du setter den foran alle oss andre. Denna ekstistensen er jo et nullsumspill, stort sett, og mens diettistene gosser seg med smørglassert  biff i delfiasaus, så befester vi vår plass på toppen av matfatet, verdens spisebord og dyre-og-planteriket. Jeg, for min del, har klimasamvittigheten inntakt - jeg har jo bodd klimanøytralt i helga - og har toppet det hele med ... økologisk bacon, nå ikke lenger en selvmotsigelse.

Sunt og godt, med persille (?)

Økologisk high-end livsstil er det nye, har jeg hørt.

I anledning den store dagen 2; en advarsel

Til alle dere bedre halvdeler der ute: Vi er fortsatt glade i dere, det er bare det at vi har ventet så lenge på dette her. Et helt år, faktisk. Vi forventer ikke at dere skal forstå det, men for mange av oss har dette hengt ved oss som en god venn i femten-tyve år. Så ikke tro at det er noe galt hvis vi ikke er face-pålogget noe særlig denne helgen. Vi har gledet oss sånn. Søvnløse netter, morgensola tittende inn vinduet; silly season. Og sjansen til å hente Tom Høgli til Chelsea.

La oss sammenligne det med åpning av ny Top Shop-butikk, sånn omtrentlig.

Lykken.

Kvinnen, du trenger imidlertid ikke bekymre deg helt ennå. Venter fortsatt på cracken.

Bås 3: Samleren

Mennesket - vi som engang var jegere og sankere, også her oppe på Oljeberget. Jegeren er forlengst død; maten vokser i butikkhyllene. Det er sankeren som fortsatt tusler rundt på støvete antikvariater, løfter små skilt mot auksjonarius eller trykker seg gjennom sidene på ebay, qxl og finn. Eller samleren, som det så fint heter i disse dager. For det er ikke lenger livets nødvendigheter man leter etter, snarere det motsatte.

Mani

Den kvinnelige leser vil kanskje kjenne seg dårlig igjen i dette, men måtte de tro om igjen. For de samler de også, bare på en litt annen måte. For der mannen plasserer sine skattede objekter i hylle, plast og esker - trygt for støv, fukt og skitne fingre - bruker pikene mer eller mindre flittig fra sine samlinger. Og, mens mannen samler på ulike nummer - Donald Pocket nummer 127 har jeg sondert halve østlandet for en gang i livet - søker kvinnen igjen og igjen det samme. Sko og klær, fortrinnsvis i samme størrelsen. Javel, de kan bli kjøpt inn for å ende sitt liv innerst i skapet, men de er liksom tiltenkt som en del av et eller annet fjongt antrekk. Mannen, derimot, samler på vegg- og hyllepryd, som vi gjerne ender opp med å aldri bruke men likevel får cred for av gutta.

Pengesluk

Bøker, tegneserier, fotballdrakter, skateboard, fyrstikkesker, fotballkort, Pokémonkort, ølbrikker, penner, modellfly, pins, kindereggleker, fantasymerch, vin, klokker, frimerker, autografer, kunst, colakorker, radioer, våpen. Listen fortsetter i det uendelige. Og vi betaler i dyre dommer for å sikre oss akkurat det kortet, den utgaven, hullet i samlingen. Sett tall på bokryggen eller fotballkortet, og du kan garantere at noen kommer til å ta ut et lite forbrukslån for å kunne matche budet på qxl, mens de skimter sola stå opp i gardinsprekken. For ikke å snakke om påskriften limited edition eller "trykket i x antall eksemplarer". Jeg har på et tidspunkt brukt mer penger enn jeg pleier å bruke på et par sko - ikke så rart, idet jeg fortsatt får mitt fottøy finansiert fra modern - på et tegneserieblad. Det hadde jo en annen forside enn originalutgaven som menigmann kunne kjøpe i butikken.

Moteblogging

Hvorfor? Fuglane veit. Men på en eller annen måte er det svært tilfredsstillende å plassere nr 127 inn der det hører hjemme, mellom 126 og 128, og se pocketryggen danne et bilde av Donald Duck. Selv tegneseriene stort sett bare blir stående der i hylla. Og, når studielånet tikker inn på kontoen: rett på Amazon. Imellomtiden tikker purringene inn.

"Det kan eksistere en kultur for å la regninger ligge i Østfold."

Gleder meg til jeg blir voksen ass; første lønning skal sikre meg denne gullskatten:

Moteblogging 2

Føler du deg i faresonen? Ikke gå inn her.

Forresten, apropos sko. Skulle på varesalgevent hos Freudian Kicks - dette er visst det hip(s)tete av det hippe - det var så undercover-inne-i-en-bakgård-på-nesten-hemmelig-adresse at det nesten var eksklusivt. Dessverre var skosålene laget av bivoks og dermed bare til å se kul ut. Så oppsøkte trygge omgivelser på Sole Service isteden - ekspeditøren var så skate-hiphop-cool at jeg omtalte Timberlandsko som "Timbs" til ham.

hiphop, ass

Pop my dubstep cherry, eller alt for mange inntrykk på en vanlig fredag

Med lua brettet sømmelig opp og en ironisk fotballdrakt på overkroppen endte man opp på dubstep-konsert - med Kvinnen. Det er verdt å merke seg at ikke alle romantiske gester kan gjennomføres uten en grundig bakgrunnssjekk; det som med artistnavnet fremstod som lun electronica-kanskje-til-og-med-chill-out, viste seg å være rave. Men, dermed gode utsikter for å observere hipstere som ikke visste helt hva og hvor de skulle gjøre av seg.

halol

mystisk med rødt.

Gold Panda hadde lagt pandalua hjemme; han skjønte åpenbart at den sen-pubertale, norske dubstep-scenen og dens publik ikke krevde mer enn en mørk&mystisk, kontinental-tynn, skjeggete platesnurrer med hettejakke og v-hals. Og han har benyttet seg av et yndet triks for disse post-emoskikkelsene, brukt av mang et indieband før ham: Employ animal in band/artist name. Indiegjengen har valgt hestelignende dyr: I See Horses, My Little Pony, og sannelig har man ikke også Band Of Horses. Jenter liker visstnok myke menn i kontakt med sitt eiga følelsesliv, og som ikke er redd for å assosieres med Ponnyklubben. Sikker vinner, sikker groupiesex. De som sverger til knotter og plater derimot, har valgt en mer global, WWF-inspirert modell: Alle liker pandaer, søte og utrydningstruede. Smelter selv den mest careface-hippe ungpiketrynet med rød leppestift.

Forslag til påtrykk på billettene. Neida (joda)

Den nye hipsteren, neo-hipster? Jeg har falt ut.

Så der stod han, ironisk innlevende til de atonale rytmene som ristet liv selv i hipsterkidsa. Det var på flere tidspunkt tendenser til dansing og bevegelse foran scenekanten. Man skulle nesten tro at alt man har blogget om subkulturen måtte skrives om. Men, nei. Heldigvis - og selvfølgelig ikke. For dubstep er den nye indierocken, og hiphopen før denne; undergrunnen har blitt vristet ut fra klubbene og ut på P3. Så hipsterne fikk nok ikke være i fred. Her var alt fra 19 år gamle vestkantsnupper, som feirer sin nyvunnede selvstendighet og utflyttethet med å ta på seg uformerlige kåper og sette håret opp i en såkalla hipstertutt, til kjekkasene med singlet, en frekk tribal og ungkjøtt i sikte. Lett ispedd en tilfeldig trendasiat med runde briller; en lav tripstertaper (try-hard-hipster - men, can't pull it off, "trips and falls", osv #ordspill, sådan) med mindreverdighetskompleks og som hadde lært seg å plystre høyt; og de som endelig hadde funnet en mote (sorry, livsstil) med så mange nerdeelementer kunne gjøre kulhetsterskelen lavere for dem - ergo, de måtte bare følge pakken, og nå er dubstep det nye (u)kule.

"Selvironi"

Det hele var en svært inspirerende affære, seanse, skue, det hele; hadde jeg hatt en notatbok, hadde jeg notert. Men, skremmende nok - man tok seg i å trampe takten. En solid fotballoverdose måtte derfor til dagen derpå.

O, lykke

Kvinnen, på sin side, var perlefornøyd og nikket rytmisk-distansert til syremusikken.

Livets nostalgiske lydspor; en musikalsk reise i tiden

MTV

Det sies at lukt er den av sansene nærmest tilknyttet hukommelsen; jeg stemmer i Karl Pilkington - det må ha vært før de oppfant musikken. Makan til nostalgitrip som kan utløses av en kjapp tur i dusjen. Her forleden klikket jeg igang Tivoli-kopien på vei inn under vannstrålen, for plutselig å finne meg fjorten år gammel igjen - some times I give myself the creeps; én kid, én drøm: å kunne fremstå troverdig som skater. Mange vil kanskje si at jeg dermed ikke har kommet så langt. I klisjeenes favn; hver sang har sin historie, hvert liv har sitt lydspor.

It's coming home

Det som i barndommen var det uoverstigelige Hinderet, bestigelsen Storsteinen i Osvolddalen, hjemme hos bestemor og bestefar på Nordkalotten; I still see that tackle by Moore - eller turen ned til kiosken for å kjøpe fotballklistremerker til Euro96-albumet, med discmanen dinglende i lomma foran på anorakken. Uendelige replays på Tony Hawk 2; there's a place where everybody can be happy. Eller i kjelleren til Asgeir, samme prosedyre, annenhver gang; pretending I'm the superman - eventuelt hver gang man trenger en pick-me-up i møte med det brutale livet. Jeg skal bare vise deg en sang, sa Per; Det fins en sang i varenda själ, passion e nåt vi behöver så väl - og timene gikk, uten at vi kom oss på løkka den dagen heller. Vi prøver en gang til?, på et klamt og rått bandrom, med mor søkende tilflukt i friluft; everyday convince myself of everything I can and can't believe - det ble med drømmen.

Christ Air

harmoni

En strand, en parasoll - syden - en stabel utslittede pocketbøker i en knitrende plastpose, og ørepluggene; this monkey's gone to heaven. I Hammerfest, hjemme, kjellerrommet i Rundlia, FIFA99 med original håndkontroll; smoke weed every day - sykt kul ting å si da vi var 13. Ungdomsaktivismens lydspor, Operasjons dagsverk - jeg formerlig hører lyden av lysbildene som skifter; I wanna feel it too. Flen, Tijuana; tell us where you're from, what you want to become. Cruisekontroll til Porsgrunn, utenfor rånernes allfarvei, og livets samtaler og spørsmål; well, who are you? Rød innlevelse; rule, britannia! Pubertale hjertesukk; dry your eyes, mate - selv du egentlig skulle vendt hjem til punken. Eller den gangen idolet, forbildet, var en kid i hvitt, med headphones, dreads og en fjernkontroll; ambitious, nutrious, delicious, delerious or vicious, just tell us.

Ikon

og CD-mappe

En hobitt, en haug med dverger, virkelighetsflukten; all that's trivial will fade and soon recede. Tremannsvorspiel - eller -nachspiel - tripod; yo, chuck, what's the move? Bakrusen, den seige pærealleen, hvert sitt Pondus og en pose potetskruer; danger bird flies alone - sammen er vi mindre alene. Isstadion, flomlyset, et album på repeat; våra rike inre liv. Dekoderklokka som til slutt tikker mot det andre vil kunne kalle morgen - igjen - blått på chattelinjen, en rød boble med tallet 1, 2, 3 - og så 4; one day we'd be fighting in a suburban war. Et midspiel kun erindret i små glimt, batmanmasken og singlende glass - galskapen; I won't let you murder it. Den endeløse Route 66, en liten hopper med 4XL og gold-grills i setet bak, Bill Bryson - og dertil hørende eksistensiell angst; there's still crime in the city. To discmaner, på trappa i skolegården - hvis man fortsatt kan kalle det dét på videregående - 1-2-3- play!; woke up to a perfect day. Doom på den gode gamle Packard Bell'en, i Ole Bulls gate; playing my game. Malmö, matfestival, moshpit - taktfast messende Every. Single. Day.; full speed ahead, hard and fast.

Toppunktet

Og, for alltid, den røde tråden; whooooooa-oh, woah, woah, woah - bare spør modern.

Tracklist:

Green Day - Basket Case
The Lightning Seeds - Three Lions
Bad Religion - You
Goldfinger - Superman
Imperiet - Alltid Rött, Alltid Rätt
Pennywise - Alien
Pixies - Monkey Gone To Heaven
Snoop Dogg - The Next Episode (feat. Dr. Dre & Nate Dogg)
Weezer - Island In The Sun
Millencolin - No Cigar
The Who - Who Are You
James Thomson - Rule, Britannia!

The Streets - Dry Your Eyes
Bomfunk MCs - Freestyler
Pennywise - Date With Destiny
Public Enemy - Harder Than You Think
Neil Young - Danger Bird
Kent - Dom Andra
Arcade Fire - The Suburbs
Muse - Time Is Running Out
Neil Young - Crime In The City (Sixty To Zero, part 1)
Pennywise - Now I Know
Lene Marlin - Playing My Game (faktisk)
Pennywise - Every Single Day
Pennywise - Bro Hymn Tribute