Hvorfor hater de friheten vår?

Så skulle også 2015 bli Profetens år, med negativt fortegn. Sivilisasjonskonfliktens siste utskudd kom til syne i den franske hovedstaden. De har angrepet oss igjen. De kommende dagene vil nok en gang stå i solidaritetens navn; hvordan skal vi best mulig stå sammen og stå opp mot de middelalderske krefter, mot det islamske barbariet? Hva er den rette reaksjon? Trykking, rosetog, facebook-i-svart? Nå handler det om å ikke bukke under i møte med Terroren; å møte vold med trassig standhaftighet i ytringsfrihetens navn.

Kanskje. Og misforstå meg rett; det som har skjedd er en ubeskrivelig tragedie, og til syvende og sist på grensen til absurd. For de aller fleste vil det å ty til automatvåpen i møte med det skrevne ord eller den tegnede mann ikke fortone seg som en særlig aktuell problemstilling. En verbal konfrontasjon, et motinnlegg eller i siste instans en anmeldelse for æreskrenkelse, ikke massedrap eller terrorisme. For anslaget mot Charlie Hebdo-redaksjonen ser ut til å kunne være nettopp det, et kroneksempel på terrorisme - forstått som vold mot sivile i politisk øyemed.

Politisk i denne sammenhengen henspiller på at målsetningen ved handlingen nettopp var politisk, eller mer spesifikt nærmest en væpnet polemikk. Onsdagens angrep kan med de rette brillene betraktes som et perverst PR-stunt, et voldelig statement med hensikt å skape en motreaksjon, et mottrekk. Og det er kanskje her vi bommer litt på ballen, når rikspressen går i strupen på hverandre om hvem som har forsvart ytringsfriheten lengst, best og mest.

Hvis det nå viser seg at det er "al-Qa´ida" i en eller annen sjattering eller tilknytning som har angrepet "oss", kan det være nyttig å betrakte dette litt fra deres side. Å forstå er ikke det samme som å forsvare, er et nyttig mantra i så måte. For hvorfor angriper de oss? Og særlig, hva ønsker de å oppnå?

Militante islamister, jihadister, "hater" oss, Vesten, fordi vi blander oss i deres hjemland, i Midtøsten og muslimske land. Enkelt og greit. Osama bin Laden klandret først og fremst USA for å støtte regimet i hans hjemland, Saudi-Arabia, og ønsket å trekke, lokke og lure den imperialistiske supermakten inn i en langvarig krig i Afghanistan (Irak, hvilken bonus!), som til slutt skulle tappe den vestlige hegemonen såpass for krefter at amerikanerne trakk seg ut av regionen - noe som ville levne de korrumperte, lokale klientregimene ubeskyttet, slik at Osamas fortropp kunne gjeninnføre et sant islamsk styre. Noe sånt.

Gitt, igjen, at dette er pressens yndede "al-Qa´ida-tilknyttede gjerningsmenn", eller personer inspirert av jihadistisk ideologi og tankegods, må vi altså spørre oss "hvorfor Charlie Hebdo"? Er dette en hevnaksjon mot de som systematisk fornærmer profeten gjennom tegnede provokasjoner? Er målet å skremme Vestens og verdens redaktører og tegnere fra å aldri mer fornærme islam, profeten og muslimene? 

Det er åpenbart en del av det, men i jihadismens logikk er dette også en del av en større kamp. De jihadistiske strateger ønsker å fremprovosere selve Konflikten, den apokalyptiske oss-mot-dem. Flere av de mest suksessfulle terrorangrepene mot mål i Vesten er mot symboltunge mål, som WTC og Pentagon, offentlig kommunikasjon - og nå mot den frie pressen og Ytringsfriheten. Slik skapes allmenn frykt og kravet om en reaksjon; vi rammes der vi er mest sårbare, der vi føler det mest; grensene trekkes opp mellom det siviliserte vi og det barbariske dem. Og således spiller vi potensielt rett opp i en villet eskalering.


Det er mye som tyder på at ingen har så mye å tjene på demonisering, islamofobi og stigmatisering av "de andre" som terroristene selv. Juan Cole skriver: "... if [Al-Qaeda] can get non-Muslim French to be beastly to ethnic Muslims on the grounds that they are Muslims, it can start creating a common political identity around grievance against discrimination." Jihadistenes aksjoner er myntet på ulike publikum: Ved å slå til mot en av av tidsskriftene som publiserer Muhammad-karikaturer står man opp for islam i noens øyne; man skaper frykt og avsky i andres - også en ønsket reaksjon; hvis gjerningsmennene er tilknyttet en organisasjon, viser man styrke overfor konkurrerende likesinnede grupper; man skaper oppmerksomhet om seg og saken. Og man håper at Vesten (her representert ved Frankrike) skal vise sitt sanne ansikt. 

Ingenting ville for jihadistene mer signalisere en vellykket aksjon enn at "non-Muslims – blinded by grief and rage – turn on Muslims. Blame them. Persecute them. Burn their book, attack their mosques, threaten them in the street, demand their expulsion from Western societies. Actions that, in turn, scare Western Muslims, isolate them, alienate them. And thus drive some of them to support – and even become – terrorists." Hvis i tillegg angrepet kan knyttes til en gruppe som kan aksjoneres mot, er sannsynligheten stor for at antallet martyrer - utover gjerningsmennene - kan økes. Nok en fjær i PR-hatten. En angrepskrig a-la Afghanistan er det nok ikke snakk opp, men se ikke bort i fra at IS er et akronym som vil kunne dukke mer og mer opp i den kommende tiden - således kan raskt de jihadistiske tentaklene strekke seg helt fra Levanten. Kanskje.

I sum, dette handler nok ikke (bare) om karikaturer, ytringsfrihet og demokrati. Hvis dette er al-Qa´ida eller lignende, så er det mye som taler for at Charlie Hebdo er et nøye utvalgt mål, men ikke av de grunnene som hittil er særlig trukket frem. Aksjonen mot tidsskriftet er et middel for å nærme seg et større mål - å fremprovosere en reaksjon, av oss mot dem, ved å ramme oss på et av våre ømmeste punkter, slå til mot en av våre kjepphester, nok en kubbe på bålet - snarere enn selvet Målet i seg selv. 



Jihadistene (og muslimer flest, for øvrig) hater oss ikke på grunn av (ytrings-)friheten og demokratiet vårt som sådan, men de hater nok litt at vi ("Vesten") fortsatt støtter despotiske regimer i muslimske land.  Det legitimerer selvsagt ikke virkemidlene de velger å benytte seg av, men det kan likefullt ligge nærmere sannheten enn at dette først og fremst er et angrep på vårt leve- og styresett, på det frie ord og demokratiet.

Så spørs det om karikaturer er et fruktbart virkemiddel i kampen mot terrorisme, sammenlignet med spørsmål som representasjon, integrering og stormaktspolitikk. Det får bli til en annen gang.