Pop my dubstep cherry, eller alt for mange inntrykk på en vanlig fredag

Med lua brettet sømmelig opp og en ironisk fotballdrakt på overkroppen endte man opp på dubstep-konsert - med Kvinnen. Det er verdt å merke seg at ikke alle romantiske gester kan gjennomføres uten en grundig bakgrunnssjekk; det som med artistnavnet fremstod som lun electronica-kanskje-til-og-med-chill-out, viste seg å være rave. Men, dermed gode utsikter for å observere hipstere som ikke visste helt hva og hvor de skulle gjøre av seg.

halol

mystisk med rødt.

Gold Panda hadde lagt pandalua hjemme; han skjønte åpenbart at den sen-pubertale, norske dubstep-scenen og dens publik ikke krevde mer enn en mørk&mystisk, kontinental-tynn, skjeggete platesnurrer med hettejakke og v-hals. Og han har benyttet seg av et yndet triks for disse post-emoskikkelsene, brukt av mang et indieband før ham: Employ animal in band/artist name. Indiegjengen har valgt hestelignende dyr: I See Horses, My Little Pony, og sannelig har man ikke også Band Of Horses. Jenter liker visstnok myke menn i kontakt med sitt eiga følelsesliv, og som ikke er redd for å assosieres med Ponnyklubben. Sikker vinner, sikker groupiesex. De som sverger til knotter og plater derimot, har valgt en mer global, WWF-inspirert modell: Alle liker pandaer, søte og utrydningstruede. Smelter selv den mest careface-hippe ungpiketrynet med rød leppestift.

Forslag til påtrykk på billettene. Neida (joda)

Den nye hipsteren, neo-hipster? Jeg har falt ut.

Så der stod han, ironisk innlevende til de atonale rytmene som ristet liv selv i hipsterkidsa. Det var på flere tidspunkt tendenser til dansing og bevegelse foran scenekanten. Man skulle nesten tro at alt man har blogget om subkulturen måtte skrives om. Men, nei. Heldigvis - og selvfølgelig ikke. For dubstep er den nye indierocken, og hiphopen før denne; undergrunnen har blitt vristet ut fra klubbene og ut på P3. Så hipsterne fikk nok ikke være i fred. Her var alt fra 19 år gamle vestkantsnupper, som feirer sin nyvunnede selvstendighet og utflyttethet med å ta på seg uformerlige kåper og sette håret opp i en såkalla hipstertutt, til kjekkasene med singlet, en frekk tribal og ungkjøtt i sikte. Lett ispedd en tilfeldig trendasiat med runde briller; en lav tripstertaper (try-hard-hipster - men, can't pull it off, "trips and falls", osv #ordspill, sådan) med mindreverdighetskompleks og som hadde lært seg å plystre høyt; og de som endelig hadde funnet en mote (sorry, livsstil) med så mange nerdeelementer kunne gjøre kulhetsterskelen lavere for dem - ergo, de måtte bare følge pakken, og nå er dubstep det nye (u)kule.

"Selvironi"

Det hele var en svært inspirerende affære, seanse, skue, det hele; hadde jeg hatt en notatbok, hadde jeg notert. Men, skremmende nok - man tok seg i å trampe takten. En solid fotballoverdose måtte derfor til dagen derpå.

O, lykke

Kvinnen, på sin side, var perlefornøyd og nikket rytmisk-distansert til syremusikken.