La oss alle løse Palestinakonflikten, sammen.

Først, la oss alle holde hender og gratulere målkongen sjølv med scoringsrekord, Super-Tom Høgli med sitt første Tippeligascoring OG Tromsø med serieledelse. Jeg ble nesten rørt, jeg. Og Peg slår seg for en gang skyld (håper jeg) i tospann med Frp, og krever statue av Rush: - Han hag satt sæg nye mål i voksen aldeg. Han hag vægt ydmyk i foghold til å læge mer, og æg et fogbilde fog de andge spillegan våges. <3

Se på Peg, da.

Men over til storpolitikken, urkonflikten og Midtøsten. Obåmæ har holdt tale, og skapt storm i et høydiplomatisk vannglass. Etter å ha understreket at USA fortsatt holder sin klamme hånd over Israel, hvis barn går til sengs redde for bussbombing og generell uvilje mot det sionistiske prosjektet i regionen, slår Mr. Prez fast at ting står i stampe. Palestinerne mangler på sin side en stat og lever under en ydmykende okkupasjon, men likevel har de ved flere anledninger bare reist seg fra forhandlingsbordet. Obåmæ advarer palestinerne mot delegitimering av motparten, fordømmer Hamas' "terror and rejection", og hevder uavhengighet fordrer anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Heller ikke den kommende voteringen i FN mottas med særlig entusiasme i 1600 Pennsylvania Av.; symbolske handlinger fører ikke til fred, osv. Vennskapet med Israel er derimot bunnsolid - "we will stand against attempts to single it out for criticism in international forums [sic!]". Lett skjev fordeling av byrdene med andre ord.

Hussein?

Obåmæ innrømmer likevel at Israel også må gi litt for å få fred: "The dream of a Jewish and democratic state cannot be fulfilled with permanent occupation". Den amerikanske løsningen er fortsatt tostatlig, i én jødisk stat og en palestinsk - i evig fred og fordragelighet. Sikkerhet versus levedyktighet. Grensene mellom de to "should be based on the 1967 lines with mutually agreed swaps" (husk dette til senere). Obåmæ gjentar det israelske sikkerhetsimperativet - sånn i motsetning til palestinernes sådan? - men krever likevel israelske styrker ut av fremtidig palestinsk territorium. Israelsk sikkerhet i bytte mot palestinsk territorium er altså credoet, før man beveger seg videre til de to gjenstående vanskelighetene: flyktningene og Jerusalem. Mr Prez er imidlertid oppegående nok til å anerkjenne at dette ikke er noen vidunderkur - særlig problematisk er tøværet mellom Hamas og Fatah, der førstnevnte er heller skeptisk til den sionistiske kreasjonen.

Her skulle man tro at Bibi Netanyahu skulle være fornøyd: sikkerhet, jødiskhet og vennskapelighet. Men neida, han steilet. Over gjennomsnittlig indignert fastholder han Jerusalems udelelighet og behovet for styrkenærvær på Vestbredden, samt stadig messende om Israels jødiske karakter. Men mest vonbråten blir den naysayer over Prez' bemerkninger omkring 1967-linjen; Israel kan ikke forsvare den grensen slik den stod etter våpenhvilen i 1949 (altså, grensen slik den stod før seksdagerskrigen i 1967, der Israel okkuperte blant annet Vestbredden og Gaza).  Og bosetningene forblir, mer eller mindre over hans lik.

Good times.

I sitt motsvar fremholder Mahmoud Abbas forhandlingenes fallitt som årsak til FN-voteringen om en uavhengig palestinsk stat på Vestbredden og Gaza, etter 1949-/67-grensene - 22 % av det opprinnelige Palestina, fra før 1948 - for andre gang foran Generalforsamlingen, siden FN vedtok delingen i 1947. Bosetterne har passert en halv million, særlig i (Øst-)Jerusalem, som også palestinerne gjør (delvis) krav på som sin hovedstad. FN har tidligere anerkjent deres rett til selvstyre, så også the International Court of Justice, men Vestbredden finner seg fortsatt okkupert og Gaza beleires. Abbas understreker at palestinerne er "commited to human rights, democracy, the rule of law and the principles of the United Nations Charter", har statsinstitusjonene som trengs (i følge Verdensbanken, IMF og EU) - det som mangler er at okkupasjonen opphører. Formelt opptak i FN vil bane veien for forhandling om alle kjernespørsmål fra palestinsk side, heri inkludert flyktningene som fortsatt befinner seg i eksil - kun slik kan Palestina forhandle på noe som likner på likefot, som én stat okkupert av en annen.

Så, hvor levner dette oss? Let us set some things straight:

Bosetningene: Ulovlige, etter folkeretten. Altså skal disse bort, i prinsippet. Norman Finkelstein sa til meg (faktisk) en gang at denne konflikten er lett å løse, det er bare å se på alle resolusjoner og folkeretten generelt. Så enkelt er det nok ikke i praksis. Det er nok urealistisk for at alle bosetterne blir kippet ut, og at palestinerne ender opp med 22 % av det opprinnelige Palestina - halvparten av det de ble tilkjent i 1947. Men land swap-metoden søker å bøte på dette - altså må palestinerne kompenseres for de få, så få som mulig, bosetterkoloniene som kommer til å forbli. Men, ulovlige er de altså. Husk det.

Grensene: FN-resolusjon 242 krever at Israel trekker seg tilbake til grensene slik de stod etter krigen 1948-49. Altså er dette utgangspunktet, hvor mye fakta som enn er skapt på bakken. Dette er også en legitimering av land som ble tatt under krigen 48-49, men det får så være. Disse grensene er altså utgangspunktet, men kan korrigeres med land swaps. Så sent som 11. november 2010 var Bibi enig i dette. Det nye postulatet om at 67-grensene ikke lar seg forsvare er en militær-pragmatisk vurdering, i beste fall, men noen støtte i folkeretten har du nok ikke. Et annet moment her, som jeg personlig står for, er problematikken med to separate palestinske territorier med Israel i midten. Jeg foreslår en utvidet land swap: Gazastripen til Israel, et tilsvarende område tilknyttet Vestbredden til et fremtidig Palestina - det er urealistisk å tro at et fortsatt delt Palestina kan bli én levedyktig stat.

Jerusalem: FN fremholder Jerusalem som corpus separatum, under internasjonal kontroll. Israels proklamering av denne som sin evige, udelelige hovedstad finner dermed ikke støtte her. Palestinerne ønsker på sin side Øst-Jerusalem som hovedstad, og tolker FN-resolusjon 242 dithen at den faller under palestinsk kontroll. Imidlertid ønsker palestinerne ikke en fysisk deling av byen som anses som hellig av alle regionens tre store religioner. Slik jeg ser det; enten 1) Jerusalem skilles ut som separat territorium, kontrollert av FN eller andre, eller 2) en pragmatisk deling mellom vest og øst. Sorry, Israel, kan ikke være så prinsippielle. Forslag: FN-by, med særlig sikret tilgang for relevante religiøse grupper.

Flyktningene: Tilkjennegis right of return eller kompensjon av FN-resolusjon 194. Israel nekter imidlertid å ta imot disse på israelsk jord, også etter en eventuell fredsløsning. Den åpenbare løsningen, spør du meg, er nok at de enten får rett til å bosette seg i et fremtidig Palestina, eller mottar erstatning av Israel. Sammen med Jerusalem, sannsynligvis det vanskeligste spørsmålet - det dreier seg om nesten 5 millioner (inkludert etterkommere) i dag. Det som før var et arabisk problem var araberstatenes ansvar, i følge et Israel som ikke anerkjente palestinerne som et distinkt folk,er nå et palestinsk problem.


Anerkjennelse: Israel anerkjenner nå palestinernes rett til noe eget, om enn ikke fullstendig uavhengig av seg selv, patronen. Palestinerne, i form av PLO, anerkjenner også Israels rett til å eksistere - der har altså Bibi feil. Et annet spørsmål er i hvilken grad det er legitimt å kreve at palestinerne anerkjenner Israel som en jødisk stat - et krav som ikke er mer enn et par år gammelt, og må ses i sammenheng med den sterke posisjonen til den religiøse og nasjonalistiske høyresiden. En femdel av Israel-innenfor-1967-grensene er såkalte israelske palestinere; anerkjennelse av jødiskheten vil også ytterligere lette Israel for ansvaret for de palestinske flyktningene. På et annet nivå, er det moralsk attråverdig å reservere en stat for én religiøs gruppe? Hvordan ville vi forholdt til det om, la oss si, Iran hadde sparket ut alle andre enn muslimene? Dette er imidlertid i utgangspunktet ganske enkelt, partene må anerkjenne hverandres rett til en stat. Punktum.

Opprør!

Hamas: Okei, Hamas anerkjenner ikke Israel som fenomen. Men det er på papiret; et Hamas i posisjon vil tvinges til å forhandle med Israel enten det vil eller ikke. Hamas er heller ikke al-Qa´ida, det er snarere en islamistisk bevegelse som også benytter terror som virkemiddel i sin ellers legitime motstandskamp - husk, det er ikke terrorisme hvis ikke det er sivile mål som forsøkes rammes. Slik sett er ikke selvmordsbomber per se illegitimt, hvis de for eksempel retter seg mot Israeli Defence Force. Hamas deltar også i det demokratiske spillet, og tilegner seg flere og flere av spillereglene på veien. Ikke for å bagatellisere de negative sidene ved bevegelsen og partiet, men det er viktig å helle litt kaldt vann i blodet. Det er rimelig å tro at en rapport mellom Fatah og Hamas vil virke dempende på sistnevnte, de vil tvinges i mer pragmatisk retning. Og et Israel som nekter å forhandle med den legitime valgvinneren i 2006, vil snarere bidra til å styrke avvisende krefter i Palestina og regionen som sådan. Palestinerne har også vært avhengig av å stå mer samlet utad; nå er rekkene sluttet, og da må Israel innfinne seg med den nye situasjonen. Når det er sagt, Hamas må på et tidspunkt formelt anerkjenne Israels rett til eksistens og rydde opp i sitt antisemittisk-konspiratoriske program - ellers vil Israel for alltid kunne cry: terrorists.

USA: USA, tross sin svekkede posisjon i regionen det siste tiåret, er den eneste makten som virkelig kan tvinge Israel til konsesjoner. Obåmæ forsøkte å sukre bosetningsfrys-pillen med diverse gulrøtter - det hjalp ikke. Nå er det tid for pisken. Hamas må anerkjenne Israel, palestinerne må mer eller mindre kunne garantere for Israels sikkerhet, Israel må tvinges til å følge folkeretten - bosetningene, Jerusalem, flyktningene, grensene. USA har også middelet: Pengeoverføringer, og tilbakeholdelsen av sådanne. I samband med forhandlingsbistand, diplomati og internasjonal støtte trengs nok Verdenspolitiet og fredsprisvinneren her - Israel er tross alt den sterke part med alle kort på hånda (kanskje unntatt sympatijokeren). USA vil også kunne tjene sitt eget rykte i regionen, som er blodstenkt først og fremst pga uforbeholden (og hyklerisk?) støtte til Israel. 

Brikkene settes opp på nytt i Midtøsten, her må man følge med i svingene. Når ting faller på plass igjen, kan USA og Israel plutselig finne seg uten gamle allierte som Egypt, Jordan og Tyrkia. Da kan det nok være en idé å jevne ut støtten litt, og tre over i en rolle som en mer nøytral forhandlingsleder. Nylig markertes årsdagen for al-Nakba, katastrofen, som minnes Israels opprettelse og starten på en delvis etnisk rensning av palestinerne fra israelsk side, med demonstrasjoner rundt omkring på de okkuperte områdene. Mot bakteppet av såkalte den arabiske våren, kan fort kimene til en tredje intifada skimtes. Israel, de palestinske makthaverne og USA vil gjøre lurt i å komme denne i forkjøpet...

Se så, la oss kalle dette et crash course. Og, siden det nå ble alvorlig, saklig og politisk - vi avslutter med et glimt fra skoleverdenen:

sjæl ass.

Bloggkonspirasjonell eksamensvaktering

Velkommen tilbake til livet, liksom. Nå har jeg lekt voksen i nesten en uke; stått opp når jeg ellers pleier å legge meg, deltatt i morgenrushet på banen - jeg har jobbet. Som eksamensvakt. Som i utgangspunktet sikkert høres ganske avslappende ut; få betalt for ikke å gjøre noe. La meg korrigere den misforståelsen. Jeg har sikkert båret og koblet til en million PCer rundt omkring (de ba meg ta meg av de mest fysiske strabasene, av åpenbare grunner); hatt et såre strev med å følge med om Administrasjon.Kvinnefronten er i lokalet, sånn at jeg må gjemme ipoden jeg drister meg til å smuglytte på; reise meg og hjelpe disse, utelukkende mindre intellektuelt begavende, små barna med å logge seg inn og lagre Worddokumenter; og, ellers utelukkende se tomt ut i luften.  Det er til å ta sin død av, hadde vi ikke fått kake til lunsj.

"Seize the day or die regretting"
(Avenged Sevenfold, emolol)
- tatovert på nakke.

Men, de er jo svært morsomme disse barna. De bruker lættis uten ironi, whitetrashtøsene har dypsindige sitater tatovert på korsrygg og nakke - de viser masse hud - og gutta starter eksamen med en høneblund. En medvaktinne hadde fått et spørsmål om hvorfor eksamen var på et annet språk - det var nynorsk... Ikke at det kan kalles eksamen lenger; barna får ha med læreboka, notater, tidligere eksamensoppgaver og jeg vet ikke hva. Likevel fortoner det seg lettere problematisk, dette her. I går måtte jeg gjemme meg på do en stund, hente meg inn igjen litt. Heldigvis har jeg med bloggofonen, så jeg kan surfe på face.

Likevel, jeg lever for slike moments som da en av klassens tåkehoder, han som kommer uten noe annet enn seg selv og joggebuksa si, fem minutter før ting skal til å starte. "Skjer 'a?" "Chillern da" "Erru klar, eller?" "Neiass, hakke gjort en dritt, jegass" "Sjælass". Så skal han sette seg, men ser noe han ikke har sett før: "Hva er det greiene der, 'a?" Idet dette er en IKT-basert (faktisk, det stod på alle oppslagene på veggen; basertheten sprer seg) eksamen, er det plassert en masse trådløse modem rundt omkring i lokalet. Disse er festet på mikrofonlignende stativer. En av de mer kunnskapsmessig bemidlede ser sitt snitt til å komme med et lite stikk til en av de kule: "Du skjønner, det er løgndetektorer, som avslører juks" "SERRI?! Detta er det sjukeste opplegget jeg har vært med på noensinne ass". Han gikk tidlig...

Jeg satt altså midt oppi dette her, storøyd, og var lykkelig for en stakket stund. Ellers benyttes lunsjpausen i friluft, diskuterende Illuminati og andre konspirasjoner, det hjelper også på - det er enighet om jødelobbyens kontroll over menneskeheten.

Etter den harde påkjenningen, sov jeg elleve timer i natt, og unnet meg småfrekk skoshopping med Per, før jeg stakk på skol1. Satser på at kidsa blir imponert når jeg skal tilbake neste uke, med nye sko og greier. 

Moderne heltedyrkelse i nye klær

Ukelønn

Til syvende og sist er det alltid tilfeldigheter som avgjør. Eller, som bør avgjøre. Hvis et nært familiemedlem virkelig brenner for det, så bidrar denne ofte til å legge forholdene til rette – han (for det er som regel det) bør i hvert fall gripe sjansen, muligheten til å rekruttere. Andre ganger er det den kule, noe eldre gutten i gata, den beste i skolegården, som en ser opp til med lett ærefrykt. Men for oss som fortsatt erindrer OL på norsk jord så er det nesten alltid Tippekampen, dog i skjønn forening med Merlin’s fotballkort, som i realiteten tar valget for deg – det viktigste valget du kommer til å gjøre i ditt liv. Valget som kommer til å forårsake så mye glede, skuffelse, nervøsitet, hissige diskusjoner og brennende engasjement, samt generell samhørighet med totalt ukjente engelskmenn på en pub i syden: Ditt engelske favorittlag, dine menn i striden.

Starten på noe stort

Tenk det, at sportsredaksjonelle grep hos Bergens tabloide kanalalternativ har hatt så stor innvirkning på så mange unge, norske menns liv. Eller det smått tilfeldige innholdet i en pakke fotballkort. Jeg har jo ettertid erkjent at jeg valgte aldri Chelsea selv, Chelsea valgte meg. Eller, rettere sagt, Merlin, forsynet og timingen bidro til at man endte opp med å kjøpe pakkene med fotballkort i akkurat den rekkefølgen, på akkurat de stedene, på akkurat det tidspunktet. Så blir valget sementert av tippekampen og Goal på TV2, drakt i julegave med 9 Vialli trykket bakpå, og påfølgende første kamp på løkka, der du scorer ditt første mål for sesongen og imiterer ditt nyvunnede idol i feiringen.

Kong Arne

Vi nordmenn har et særlig nært forhold til engelsk fotball. Siden første tippekamp på statskanalen, 29. november 1969, med Arne Scheie bak spakene, da seerne overvar en snødekt Molineux; et kjærlighetsforhold ble etablert. I dag kan en med stor sannsynlighet predikere hvilket lag en norsk mann holder med etter hvor gammel han er, etter hvilket lag som hadde sin storhetstid når han så sin første tippekamp. Derfor er mange norske Liverpoolsupportere på alder med Frode Øverli, Tottenhamfansen er hakket eldre, mens Unitedsupporterne er på vei ut i sin første konsulentstilling etter ferdigstilt grad på BI.

I tillegg, den forsterkende faktoren: utenlandsproffene. Helt siden Einar Jan Aas ble hentet til Nottingham av legenden, enigmaet Brian Clough (se ”Forest og i” på Svisj – det finnes to typer mennesker, de som lar seg røre og de indifferente, kun de førstnevnte elsker virkelig denne sporten), har det vært en kontinuerlig eksport av halvgode nordmenn til Premier League. 

Og kom det en nordmann til din klubb... Ole Gunnar Solskjær, en solskinnshistorie: Den spede, forsiktige nordmøringen som avgjorde finalen i mesterligaen for verdens mest profilerte fotballklubb en gang rundt årtusenskiftet, og som fortsatt er elsket av hjemmefansen. Og Tore André Flo, som gikk til Chelsea og for alvor tente flammen i mitt blå hjerte. De ble på en måte våre norske alibi i fotballklubber som lå på andre siden av Nordsjøen, som ingen av oss elleveåringene hadde et forhold til å ta og føle på, annet enn det som ble formidlet gjennom fjernsynsskjermen, på fotballkortene og på løkka.

Gabby, en glemt helt

Den viktigste diskusjonen blant oss gutta var hvem som burde spille på topp for Norge: Solskjær eller Flo. Dette var lenge før det norske skoleverket introduserte oss for fenomenet ”drøfting”; ingen kompromisser, det var enten den ene eller den andre. Du stod last og fast med din spiller, din helt, ditt lag. Men så opprant dagen som må komme for alle som følger sitt lag i tykt og tynt, dagen da du innså at ingen av spillerne som var med å prege dine formative supporterår lenger var i klubben. Flo, Zola og Wise var erstattet av Gabrielle Ambrosetti, Boudewijn Zenden og Eidur Gudjohnsen. Og nå spiller Michael Owen i Manchester United, Liverpools erkerival fra tidenes morgen. Verden står nok ikke til påske.

En slutter ikke holde med laget sitt av den grunn; ånei, de gamle, gode blir erstattet med nye helter, forbilder og idoler. Og etter hvert som man selv trer ut av barndommen og tenårene, innses det plutselig at en setter der og bejubler debuterende ungfoler som var ferdig i barnehagen da du selv startet på ungdomsskolen. Men, igjen, følelsen, tilhørigheten, kjærligheten består – til laget, til klubben, til drakta. For når alt kommer til alt så holder du med et tøystykke; det er knekkende likegyldig hvem som spiller der, så lenge de gir alt for klubben, for drakta. Så fotballhelten, favorittspilleren, idolet avgjøres av et stykk overpriset tekstilstoff. Som en parallell til Batmans utskiftende kompanjong Robin, der en liten håndfull ungkjøtt har ikledd seg den rødgrønne uniformen oppigjennom: Idet han får på seg trikoten er han Robin; og idet Fernando Torres trer Chelseadrakta over hodet, er han faktisk også Chelsea (håper jeg, en gang i fremtiden). Én av elleve, hvis eneste oppgave er å ofre alt for oss, supporterne.

Men, selvfølgelig – som alltid – alt var jo bedre før. Enhver supporters første sesong vil alltid stå som hans uropplevelse av fotballen. Og vi som er født på midten av 80-tallet vil for alltid spørre oss hvorfor ikke flere begynte å holde med Sheffield Wednesday og fikk Andy Booth som sin yndlingsspiller – mannen det fantes flest fotballkort av i 1996/97-sesongen.

Husker du dette, Øyvind Wiig?

I mellomtiden istemmer vi i britiske supportersanger vi har lært på youtube, i påvente av den obligatoriske gåsehuden under Champions League-hymnen.

Publisert i Filologen 2/11

Folkeopplysning på en fredag, en slags spalte.

bin Laden er død, lenge leve terrorismen. Nå er det visst tamilene som er den indre fiende.

Ville du kjøpt bruktbil av ham?

Etter sedvanlige innslag fra TV2 hjelper deg som hovedsaker - jeg må slutte å se på dette, seriøst - hvor falskt anklagede pedofile, samt dissa bilprisene, fikk headlinen, så fikk høyresiden altså boltre seg: Tamiltigrene står på EUs terrorliste, og da må de - automatisk - stå der på vår liste også, sier Petter G. Gitmark, fra Høyre. Visstnok. Ikke så godt å si hvorfor, idet vi ikke er medlem. Åpenbart ikke så nøye for ham, dusten. Vi må videre stoppe all finansiering av terrorvirksomhet, "å me terrorvirksomhet menår æ enhver væpna kamp på Sri Lanka," sa sørlendingen. Jeg, for min del, fikk grillkrydderet i halsen, kastet fjernkontrollen ukontrollert i veggen, og utbrøt: "Nå har jeg aldri...!"

La oss få nogen faktum opp på bordet, i lyset og slå fast et par saker og ting. For det første, terrorisme bør skilles operasjonelt og analytisk fra andre typer strid. Terrorismen befinner seg i en slags mellomstilling mellom kriminalitet og krig; det er politisk bruk av vold, men mot ikke-stridende. For det andre, og som en konsekvens: Terrorisme er ikke det samme som motstandskamp. På samme måte som ikke all krig er legitim - valg av sivile mål vil bikke krigføringen over i statsterrorisme - er heller ikke all motstandskamp terrorisme. FN-charteret slår fast retten til individuelt og kollektivt selvforsvar, samt retten til kamp for selvstyre. Altså bør terrorstempelet reserveres til stridshandlinger som retter seg mot sivile, ikke-stridende; tamilenes grad av terrorist-het bør bedømmes med henblikk på hvem de retter sine lanser mot. Det kan finnes politisk-moralske, samt historiske, grunner til at kampen mot den sinhalesiske styrende klasse er legitim. Mer generelt, ved å stemple all motstandskamp som terrorisme, er veien kort til å forsvare ekstralegale tiltak fra statens side for å slå ned på politiske motstandere.

Da har dere lært. "Terror er (trussel om) bruk av vold mot sivile for å oppnå politiske mål." Si etter meg nå. Flinkt.

Så, ukas statistiske innslag. Fremskrittspartiet (og deira ungdom) har slått seg opp og frem i nyhetsbildet den siste tiden, blant annet gjennom forslag om innføring av apartheid i norske fengsler, privatisering av bibliotekene, og har nå nylig utvist beundring for Dansk folkepartis utlysing av dusør for hver utkastet jøde ... nei, unnskyld, jeg mente innvandrer. Aftenposten viser vei, og hjelper oss med båssettingen; tanta i Akersgata har innhentet litt statistiske karakteristikker over Frp-bastionene i kommune-Norge, altså kommuner der Frp har stor oppslutning. Det gir et flott bilde:

Frp-kommunene utmerker seg med mange eldre, lavt utdanningsnivå og relativt høy uføregrad. Velgerne har sine barn i private barnehager, går sjelden på kino, heller i kirken - "kulturparti" - og kaster mest søppel pr. innbygger på landsbasis. Videre mottar de selvfølgelig mer kontantstøtte enn landsgjennomsnittet, og utmerker seg med "middels lav grad av likestilling". Og, til slutt, det bor få innvandrere i Frp-kommunene - men skumle er de jo, betraktet fra sofaen.

Ting faller med andre ord på plass. Og, nå kan dere ta helg med god samvittighet.

En planke på rømmen, i Østfold.

Fredrikstad altså, den har sine øyeblikk. For det er det man har lett etter; øyeblikkene, moments. Det ultimate sådan oppnådde vi i dag, på selveste nasjonaldagen - der det ellers skal minnes grunnlovsfedre og  og gud vet hva - observertes det et ekte bysbarn, med rødlig farget hockeysveis, bling tilfeldig dandert rundt i fjeset, flankert av diverse platinøser, og en speedway jakke med påskriften King Kerosine. Vi lollet sjokkert, men det var knapt tid til å betrakte herligheten; hele tiden spankulerte momentene forbi. De snakket folkelig med l-ene sine, hadde raffe solbriller, fikse sveiser og fete barn. Fredrikstad; byen der nasjonaldagen markeres med heliumballonger, peruviansk panfløytetrupp (må holde marsvinene unna, må vite) og der det er Red Bull til alle barna.  Jeg spradet rundt i sosialistdressen, smilende fra øre til øre, og lot øyeblikkene overmanne meg.

Det har vært fantastisk, selv om jeg - nå mer enn noengang - følte savnet av en av livets to ønskereplikker; spørsmålet man kunne stilt for å få lov til å ta bilde av alle disse menneskene, uten å bli oppfattet som creepy. Men, Subway til frokost. Good times. Selv om den med bravur bebudede lichibrusen uteble. Og, vi har vært på sightseeing i Gamle Fredrikstad - verdens hyggeligste lille stad med brostein. Det bor mennesker der; jeg tror ikke på det som fenomen.

Men før nasjonaldag kommer en annen nasjonaldag: Fotballens. Vi gikk over den broen i verden med mennesker på seg, cirka, men helskinnet over fikk vi se arenaen for kveldens batalje. Fredrikstad - Vålerenga, hovedkamp, stappfullt, og svært folkelig. Heldigvis var bloggofonen klar, så øyeblikket kunne bevares til bloggen og evigheten.

To bli'e karær

Hvis du ser pøbelbarna bak oss, linselusene; ja, de holdt med Vålerenga - ja, de ropte "corner er mål" - ja, de leverte sine skjærende motsvar "møkkalag", hver gang Plankehævven taktfast ropte "Fred-rik-stad". Vi, for for del, skulle ønske en av oss var en streng moderlig skikkelse som kunne hysje på dem. Eller slå.

Men ellers generell god stemning, 3-1 til FFK, jubelen i taket og storfornøyde kællær på vei over broen igjen. Vi dro hjem til karnappen.

(Jada, Fredrikstaddrakt - jeg kaller det assimilering.) Men jeg vil også ha karnapp, ble nesten litt sjalu. Vertskapet bød imidlertid på drikkevarer, så alt ble bra igjen. Ting tufset seg da også til etter hvert: Vi hev oss på den nye bølgen, trenden - vi utfordret skjebnen i trygge omgivelser. Og, hva er da mer passende enn planking i plankenes by, planking på lavt nivå, i Fredrikstad.

Karnapplank

Sofaplank med snacks

Skittentøysplank i seng

Metaplanking; en planke på kjøkkenbenken

Frakteplanke i heisen (høyrisiko)

En planke som landet oppå toalettlokket.

Vi lo masse, før vi dro på Verdensspeilet og løste verdensproblemer. I følge vertskapet var dette der de intellektuelle, kultureliten i Fredrikstad dro. Det var ikke så mange der.

Post scriptum: Etter et solid kyllingmåltid, og dertil hørende segenhet foran 17. maisendingen på NRK Fjernsynet, så tikket det inn en melding på vertskapets bloggofon: En ekte hipsterforsker - han forsket på hipstere, på ordentlig! - var tilgjengelig for intellektuelt samvær over en Irish coffee; jeg hang på ham som en klegg. Vi gjennomdiskuterte Oslohipsterne og deres spissfindigheter, viktigheten av Nettverket og sms-tilgjengelighet fremfor Uttrykket, samt hipsterens overskridende, postmoderne eksistens, in flux på kunstutstilling. Han nikket anerkjennende til min opplevelse av hipstere-på-konsert tidligere i år - lenende mot veggen, distansert, minglende - og vi sammenlignet hipsterbekjente. Jeg storkoste meg, altså.

Jeg skal tilbake til denne byen.

A people's revolution

Man havnet på ... Midtøstenseminar – eller Nord-Afrika da, strengt tatt - om dissa revvlusjona i Egypt og Tunisia. Democracy at last? spurte man seg; er nå regionen på vei over på den gode siden. Kan araberne nå kaste av seg åket og omfavne folkestyret og rettsstaten? Si det. Det er ikke mangel på små og store hindringer på veien, i hvert fall. Dr. Francois Burgat, fra Institut francois du Proche-Orient i Damaskus, Syria – altså vel situert til å bivåne tingenes tilstand om dagen – en fransk islamismekjenner, holdt innledning. Bra fyr, hadde et kaffebasert intervju med ham på Aker brygge dagen etter; bin Laden var visstnok en racer i volleyball – skikkelig håndleddssnert i servene.

Anyways; Burgats skråblikk tok utgangspunkt i Europas ufravikelige rolle i det moderne Midtøstens utvikling: Fra mandatområdene, fordelt mellom Frankrike og Storbritannia, og ditto grenseopptrekninger i Levanten, via den kolonialistiske kontrollen i Nord-Afrika og understøttingen av regimene på den arabiske halvøy, til båndene til brorparten av regionens despoter i dag. For Vesten har støttet regimer som har foretrukket ”repression before representation”. I følge ham er det først nå nylig at europeerne virkelig har vedkjent – offentlig – at disse regimene faktisk er diktatoriske, undertrykkende og udemokratiske. Dette speiles i arabernes oppfatning av Europa: Som dogmatiske Israelvenner, og hykleriske i sin støtte til Mubarak og kong Abdullah, mens vi ellers holder frihetens fane høyt hevet. Burgat advarer mot frykten for politisk islam, å stenge ute (de moderate) islamistene (for eksempel Hamas etter den demokratiske valgseieren i 2006), idet disse faktisk har betydelig støtte på den politiske arenaen, er en del av opposisjonsbevegelsen og vil inkluderes i den nødvendige fremveksten av et sivilt samfunn. Faktisk, hevder han, er de eneste landene i religionen der det skjer reelle utskiftninger av den politiske eliten gjennom valg, systemer der islamistene deltar i det politiske spillet – som i Irak, Palestina Tyrkia og til dels Iran.

Ellers var panelet representert med lokale størrelser: Fra Tunisia Yusra Ghannoushi og Samir Dilou fra al-Nahda (al-Islamiyya), et moderat islamistparti, og Ahmad Bouazzi fra Parti Démocrate Progressiste; fra Egypt Dr. Issam al-Aryan, offisiell talsmann for Det muslimske brorskap, Sondos Asem, en ung, kvinnelig aktivist, og Elham, fra The Socialist Popular Alliance). To andre egyptere måtte forøvrig melde avbud, blant dem tidligere presidentkandidat Ayman Nour, fra Hizb al-Ghad.

Ghannoushi understreket at kampen ikke var over selv om ben Ali var borte; den herskende klassen innehar fortsatt viktige posisjoner i statsapparatet. Det er altså behov for fortsatt press for reformer og endring, substansielle sådan; det holder ikke med retoriske demokratifaner. Hun fremholdt også som imperativt å motvirke eksklusjonisme – alle skal med, som vi sier her til lands. Det har imdlertid eksistert en diskurs der behovet for å rydde av veien demokratiets ”fiender”, som regimet tidligere har benyttet som rettferdiggjøring av stadige utsettelser av reformer. Nå bør derimot fokus rettes mot å bygge et demokratisk, sivilt samfunn nedenfra. Bouazzi understreket på sin side Tunisia progressive rolle, både historisk – var tidlig ute med avvikling av slaveri, nedskrevet konstitusjon og lignende – og i den arabiske våren; en inspirasjon for sine naboland.

Seminarets mest fremtredende skikkelse, både i taletid og på papiret, var nok doktor al-Aryan, Brorskapets talsmann. Han la vekt på vår felles menneskelighet, der alle sivilisajoner måtte delta i utviklingen av en ny verdensorden, basert på våre felles verdier. Sivilisasjonskonflikter må legges bak oss – målsetningen er å begrense uenigheter mellom menneskene til interessekonflikter som kan løses rundt forhandlingsbordet. Kjernebegreper for fremtiden er samarbeid, respekt og felles relasjoner. Han understreket videre Egypts prominente rolle i verden, regionen og i historien, slik sett var det revolusjonen der det store vannskillet. Europa ble oppfordret til å sette strek for sin støtte til regionens despoter – et brudd med europeiske kjerneverdier – og unnlate å intervenere i endringsprosessene. Det er verdt å merke seg at al-Aryans formulerte seg tydelig sekulære ordelag; det var lite islam å spore i hans fremtidsvisjon, fokuset lå snarere på nasjonal, egyptisk enhet. Nær det eneste som ble trukket frem i så henseende, var en avvisning av ”politisk islam” og lignende begreper – det er ingen motsetningen mellom å være muslim og å støtte ikke-”islamister”.

Sosialistpartiets Elham Eidarous vektla på sin side å ikke begrense, innsnevre demokratibegrepet: Demokratiet finnes ikke ved stemmeurnene alene; demokratiet er også offentlige friheter og sosiale rettigheter. Hun minnet også om den stille majoriteten – 15-20 millioner, av en befolkning på omlag 80 millioner, deltok i demonstrasjonene – hvis fremste prioritet er stabilitet, og understreket at hun fryktet oppblussingen av sekterisk vold den seneste tiden. I motsetning til sin forgjenger på talerstolen, dr. Aryan, artikulerte Eidarous sin frykt for politisk islam i posisjon – hva med kvinners rettigheter?

Ungdommens representant, den vevre Sondos Asem, skisserte revolusjonen som en felles frihetskamp for alle egyptere, og fremholdt sin optimisme for fremtiden. Selv om panelet avviste begrepet ”twitter-revolusjon”, så spilte internett en essensiell rolle i mobiliseringen, i følge Asem. Hun advarte også mot ikke-moderate, splittende krefter, i form av sekterisk vold og lignende. Isteden må det arbeides for å styrke det sivile samfunnet og bevare momentet i overgangen til demokrati. Hun inviterer forøvrig Vesten og omegn til å bistå i overgangsfasen, gjennom deling av erfaringer, men ikke påtvinge sine løsninger.

I den påfølgende debatten skisserte dr. Al-Aryan sin målsetning for Egypt som en uavhengig, sivil, demokratisk stat, med utstrakt samarbeid mellom partiene, institusjonsbygging og en søken etter en nasjonal konsensus – noe diffust, men likefullt vanskelig å være uenig i. Vesten ble oppfordret til å støtte opp om de nye regimene gjennom turisme, en slags charter-bistand. Angående den sekteriske volden, fremholdt tunisiske Ghannouchi regimets tradisjonelle splitt-og-hersk overfor folket, noe Burgat også påpekte. Avslutningsvis kom spørsmålet om straffeforfølgelse av de avsatte despoter opp: Panelet avviste unisont at de søkte hevn, men det ble samtidig understreket behovet for rettferdighet – ”justice, not revenge”, som Bouazzi uttrykte det. Andos påpekte også skjebnens lunefulle ironi i at Mubarats sønner nå sitter i samme fengsel der faren selv kastet oppviglere før revolusjonen.

Alt i alt fremstod regionens representanter som moderat optimistiske, besluttsomme og stolte over sin monumentale bedrift: De har avsatt hver sin despot, som i årtier har holdt sine respektive land i et jerngrep. Nå gjelder det å forhindre at en ny tar over plassen på toppen. Den politisk-apatiske araberen er død, lenge leve friheten og folkestyret.

Til sist: Etter seansen spurte jeg doktoren om hvordan han forholdt seg til islam og lovverket – om det kunne tjene som lovkilde eller om islamsk lov kunne kodifiseres. Han avfeide spørsmålet med en latter: ”Islam it’s a way of life, above politics ... Laws are about restrictions, you know, Islam doesn’t restrict.” ”Så islam fungerer snarere som en slags moralsk imperativ?” prøvde jeg meg. ”Noe sånt,” sa han, (”lille venn”) - og gikk.

Så får vi se da, om partiene – islamistiske, som sosialistiske og liberale – følger opp sine programmatiske forpliktelser til samarbeid og frihet og god stemning. Eller om de henfaller til sine motstanderes synder. Hvis det i det hele tatt blir noen reelle endringer. Det er mange skjær i sjøen, og i bakgrunnen lurer kontrarevolusjonen, radikale krefter og det som verre er.

I mellomtiden er vi invitert til Luxor, Djerba og Sharm el-Sheikh; charterferien lever – nå også som demokratisk redskap.

Happy camper

1972 er et merkeår i historien. Sikkert ukjent for deg inntil nu; la oss kalle dette allmenndannelse: I 1972 lanserte kong Jigme Singye Wangchuk av Bhutan konseptet "brutto nasjonal lykke" - et slags henrykkelsens korreks til BNP. Lol, sier du kanskje, da kan du bare slutte å lese - for da er du en av de andre. De som måler livet i penger. Joda, de ubemidlede er ikke nødvendigvis lykkelige; rike mennesker er generelt lykkeligere enn sine fattigere motparter. Men ett lønnstrinn opp er ikke ensbetydende med økt lykkelighetsfølelse. Forskning viser at til tross for den enorme velstandsøkningen i Vesten, så er vi ikke lykkeligere av den grunn. Money can't buy you love, og andre ting som gir oss harmoni og indre velvære. Daniel Gilbert (den ukjente broren til Mads?), en psykolog ved Harvard, hevder at lykken finnes i øyeblikket. Lykken er altså ikke generell, den er umiddelbar, i nuet. Man kan være tilfreds med livet, men lykkelig er man her og nå, der og da.

Slik sett er lykken en rykende fersk tegneserie, nystrøket sengetøy, kjøleskapskald snus og en vidåpen kalender morgenen etter. Eller samferdselens grønne bølge; å gå rett på perrongen og inn på t-banen, eller fire grønne lys på rad. Lykken er å starte dagen - etter en natt med dårlig søvn - med din sang på radioen, og finne en femtilapp du ikke visste du hadde, i buksa nederst i skittentøyshaugen. Det er å oppdage at det ligger en ny podcast på iTunes; at Bad Religion skal spille konsert i Oslo i sommer; erkjennelsen av at den nye TV-serien du har funnet, er en av dem du kan bruke en hel bakfullsøndag på. Også det aller mest ubetydelige: Å treffe søppelkassa på andre siden av rommet, å fylle hullet i samlinga (sett nummer på bokryggen, vips så har man en tvangstanke), å bekrefte en bås, å skrive den ultimate setningen. Våren, togturen, boken.

Lykken er subjektiv, men den er sterkest sosialt; den nytes best sammen. Brorskapet som dannes mellom et førtitalls menn på en sportspub i hovedstaden idet seiersmålet settes på overtid. Ekstranummeret, vår låt, endelig. Samværet, livets samtale, mens sola går ned over sommerkvelden, for så å stå opp på den andre siden. Å våkne i skje, trekke gardinen for, og slumre litt til. Å møte igjen gamle kjente, tilfeldig, i en by ingen av dere oppholder dere til vanlig. Å møte en kvinne med vekttall, med hvilken man kan diskutere "krig og Berlinmurens fall". Fyllesamtalene, kollokviene, der man løser verdensproblemer, store som små.

Jeg våknet sent i dag, og trodde klokka var over tre. Det var den ikke, den var bare litt over ett. Det er da i hvert fall noe.

Selv i verdens beste land å bo i, er det alltids ting å henge fingrene i

Antiklimaks. Det var det året liksom. Ja, for mitt år starter selvfølgelig i august - skole- og sesongstart, og varer til mai - sommeren kommer som en bonus. Oddetallsår er det også, intet fotball-VM, intet OL. What to do?

Så nå sitter man her, på en skitten studenthybel, med verken grad eller gull. Graden er greit; koser meg storlig med et studiesemester til. Selv om alle dere andre blir voksne og flytter hjem med barna deres. Men det hadde vært stas med en tittel. Dog ufortjent, ville den vært; fy søren (på klingende sørlandsk) så dårlige vi var. Med rekordhøy sikh-tilstedeværelse på Trafford, og Zola bak mikrofonspakene for italiensk TV. Jeg ble flau, og trøstespiste baconsnacks. Ikke engang overskuddskarmaen kicka inn, nå som jeg syntes jeg fortjente den som mest. Det er bare å vente på overgangsvinduet da, det er alltid stas.

Men, dette har jo vært en livlig uke, med Obama bin Laden og nyhetsbonanza - endelig kan twitter brukes til noe vettugt; jeg har ikke gjort annet enn å lese amerikanske nettaviser. Internett ass, digger det. Norske fjernsynsnyheter har det imidlertid ikke blitt tid til. Før i kveld, mellom hovedkamp og Fotball-"kveld", som det nå har blitt hetende (hva skjedde med Fotball Xtra, fjongt): TV2nyhetene. Åherregud. Jeg beklager hvis jeg nå tråkker noen på tærne (nei, jeg gjør jo ikke det), men går det virkelig an? Jeg tror de kunne spart masse penger til vignett og slik fiksfakseri, hvis de bare hadde satt opp et webcam i redaksjonen til TV2 Hjelper DEG (ja). Eller Se&Hør. Eller Dagbladet.

bin Laden, med hipsterbrett på lua!!

Toppsaken - toppsaken: turismen svikter Norge, flott norsk natur er ikke lenge nok til å lokke turrista over dammen. Her går man gjennom ild og vann, skaffer fjordene plass på UNESCO og greier, og de eneste som gidder å jekke seg inn på norskekartet er noen gother-lights som ville lære om vikingene - i Frognerparken. Kjipt. Også skogbrannen i Flekkefjord da. Et sikkert vårtegn, eller kanskje snarere forsommer - om ikke i Flekkefjord, så i hvert fall i Agder. De er åpenbart dårlige på fjellvettregler og bål-i-skogen der i sør - sikkert rekenes feil, det også. Så brenner det da, igjen. Et land, verdens rikeste sådan, og våre problemer. Hadde jeg sett Vebjørn eller Hiller, hengende ut av et helikopter, med vannbøtta klar, så kanskje. Men nei.

Det gryer til kamp, valgkamp til og med. Så da kommer den ubunnhørlig; kommune-Norge, og alle dets ugreiheter. Så sparker vi ballen ut: kvinnelig representasjon i kommunestyrene. Bare 3 av 10!!!11!! Gud'ameg. Et kroneksempel på likestillingens fallitt her oppe på berget, sa representanten med MC-logo på t-skjorta (kudos). Jeg foreslår følgende: La oss si oss fornøyde med å ligge såpass høyt oppe på alle likestilling- og politikkrankinger, og heller fokusere på andre likestillingsspørsmål. Nei, ikke porno, slapp av. Kontantsstøtta, selvfølgelig. Alltid. Ut og bort og vekk. Så, skal alt bli bra.

Videre, in local news, det deles ut krigskors av flott valør til våre soldater. Jens takker på vegne av oss, folket sitt, for innsatsen. Jeg, for min del, er skeptisk til å takke for deltakelse i folkerettsstridige, eller i det minste -tvilsomme, kriger. En ting er Kjakan og crewet hans, de kjempet på norsk jord mot okkupasjonsmakta. Men skal mine skattepenger finansiere seremonier som premierer nykolonialister, okkupanter og oljetørste stormaktsallierte. Nei takk, det går fint, jeg vil helst slippe det.

I mellomtiden diskuteres det - i kretser som har greie på slikt, ergo ikke på TV2 - hvor høyt prisen på disse jagerflyene skal bli. 18 milliarder var det en gang. Kroner. Det er masse penger det, 18.000.000.000. Ijessukristinamn. Hva kan man få for 18 milliarder. Du kan få over tre dusin Torres, en minst like dårlig investering. Og, hva skal vi med disse flyene? Erstatte de gamle. Okei. Men hva skal vi med jagerfly? Patruljere grensen. Hm, det kan da ikke være så vanskelig. Trenger vi supermoderne killing machines til det? Neppe. Ja, men russerne da? Tenk om den russiske bjørnen våkner til live igjen... Skjerp deg. Norge kommer ikke til oppleve fullskala krigshandlinger igjen, det er utenkelig. I tillegg, vi er jo nå best buddies med russerne, etter delelinjeavtalen.Vi er det lille tøytrollet i den arktiske lekekassa, sammen med den store russiske teddybjørnen - som tøffer seg av og til, men har blitt harmløs på sine eldre dager.

Og, hvis stormannsgalskapen skulle vekkes til live igjen; hallo, tror du vi ville ha en sjanse? Med 48 fly? Vi ville blitt feid ned, som skrøpelige bungalower i møte med tsunamien - det hjelper ikke å sette opp en liten, illusorisk mur. Og, til slutt: Nei, vi kan ikke forsvare oss mot terrorismen med jagerfly - såpass bør dere ha lært. Jeg kan avsløre en hemmelighet: Vi kjøper disse flyene for å gi den amerikanske økonomien sårt tiltrengte midler, bidra til ditto militærindustrielt kompleks, samt bidra til diverse imperialistprosjekter nedi den muslimske verden. Punktum. Det trenger vi jo ikke være med på, funker jo så dårlig uansett.

Så dropp disse flyene, da. Bruk penga på høyhastighetstog, skole, forskning, sykehus - problemer vi har å stri med i nåtiden. Heller enn å skue tilbake til den kjølige todelingen av verden vi var vitne til en gang for lenge, lenge siden. Eller, så kan vi jo - ved nærmere ettertanke - være med å bidra til USAs fall, der de synker ned i atter en hengemyr. Så får Galtung rett før han dør, det hadde vært en fin gest. Litt kynisk, kanskje, siden det ligger mye collateral damage på veien dit.

Men politikkens tid er ikke forbi, i beste sendetid på Bergensalternativet. Høyre merker også valgkampens klamme dragning. Så de smeller til med en kampsak, noe som virkelig kan revolusjonere landet, en milepæl: Frivillig sidemål. Huffda. Virkelig? Kunnskapsløftet, oppsummert. Dette er altså resepten, hvordan vi skal nappe Norge opp noen plasser på PISA-rangeringen. Nei, jeg støtter meg til høyremannen (!) Arne Hjeltnes:

Det er eit dårlig prinsipp hvis ein tek vekk sidemålsopplæringa fordi nokon ikkje likar det. Er det der lista skal liggje for Høgreskulen - eit slags minste felles multiplum? Kva med Pytagoras, ein vrien kar for mange ungdomsskuleelevar? Kanskje me sku fjerna han óg?

Til slutt, due to popular demand (2-1): Du kan bare bruke Mariusgenser hvis den bidrar til din generelle lunhet, ikke for å øke din coolness - altså, Marius-møter-hornbriller er et varsko; Marius-og-kakao-med-pledd er bare fint. Som alltid, det finnes også her to typer mennesker.