En planke på rømmen, i Østfold.

Fredrikstad altså, den har sine øyeblikk. For det er det man har lett etter; øyeblikkene, moments. Det ultimate sådan oppnådde vi i dag, på selveste nasjonaldagen - der det ellers skal minnes grunnlovsfedre og  og gud vet hva - observertes det et ekte bysbarn, med rødlig farget hockeysveis, bling tilfeldig dandert rundt i fjeset, flankert av diverse platinøser, og en speedway jakke med påskriften King Kerosine. Vi lollet sjokkert, men det var knapt tid til å betrakte herligheten; hele tiden spankulerte momentene forbi. De snakket folkelig med l-ene sine, hadde raffe solbriller, fikse sveiser og fete barn. Fredrikstad; byen der nasjonaldagen markeres med heliumballonger, peruviansk panfløytetrupp (må holde marsvinene unna, må vite) og der det er Red Bull til alle barna.  Jeg spradet rundt i sosialistdressen, smilende fra øre til øre, og lot øyeblikkene overmanne meg.

Det har vært fantastisk, selv om jeg - nå mer enn noengang - følte savnet av en av livets to ønskereplikker; spørsmålet man kunne stilt for å få lov til å ta bilde av alle disse menneskene, uten å bli oppfattet som creepy. Men, Subway til frokost. Good times. Selv om den med bravur bebudede lichibrusen uteble. Og, vi har vært på sightseeing i Gamle Fredrikstad - verdens hyggeligste lille stad med brostein. Det bor mennesker der; jeg tror ikke på det som fenomen.

Men før nasjonaldag kommer en annen nasjonaldag: Fotballens. Vi gikk over den broen i verden med mennesker på seg, cirka, men helskinnet over fikk vi se arenaen for kveldens batalje. Fredrikstad - Vålerenga, hovedkamp, stappfullt, og svært folkelig. Heldigvis var bloggofonen klar, så øyeblikket kunne bevares til bloggen og evigheten.

To bli'e karær

Hvis du ser pøbelbarna bak oss, linselusene; ja, de holdt med Vålerenga - ja, de ropte "corner er mål" - ja, de leverte sine skjærende motsvar "møkkalag", hver gang Plankehævven taktfast ropte "Fred-rik-stad". Vi, for for del, skulle ønske en av oss var en streng moderlig skikkelse som kunne hysje på dem. Eller slå.

Men ellers generell god stemning, 3-1 til FFK, jubelen i taket og storfornøyde kællær på vei over broen igjen. Vi dro hjem til karnappen.

(Jada, Fredrikstaddrakt - jeg kaller det assimilering.) Men jeg vil også ha karnapp, ble nesten litt sjalu. Vertskapet bød imidlertid på drikkevarer, så alt ble bra igjen. Ting tufset seg da også til etter hvert: Vi hev oss på den nye bølgen, trenden - vi utfordret skjebnen i trygge omgivelser. Og, hva er da mer passende enn planking i plankenes by, planking på lavt nivå, i Fredrikstad.

Karnapplank

Sofaplank med snacks

Skittentøysplank i seng

Metaplanking; en planke på kjøkkenbenken

Frakteplanke i heisen (høyrisiko)

En planke som landet oppå toalettlokket.

Vi lo masse, før vi dro på Verdensspeilet og løste verdensproblemer. I følge vertskapet var dette der de intellektuelle, kultureliten i Fredrikstad dro. Det var ikke så mange der.

Post scriptum: Etter et solid kyllingmåltid, og dertil hørende segenhet foran 17. maisendingen på NRK Fjernsynet, så tikket det inn en melding på vertskapets bloggofon: En ekte hipsterforsker - han forsket på hipstere, på ordentlig! - var tilgjengelig for intellektuelt samvær over en Irish coffee; jeg hang på ham som en klegg. Vi gjennomdiskuterte Oslohipsterne og deres spissfindigheter, viktigheten av Nettverket og sms-tilgjengelighet fremfor Uttrykket, samt hipsterens overskridende, postmoderne eksistens, in flux på kunstutstilling. Han nikket anerkjennende til min opplevelse av hipstere-på-konsert tidligere i år - lenende mot veggen, distansert, minglende - og vi sammenlignet hipsterbekjente. Jeg storkoste meg, altså.

Jeg skal tilbake til denne byen.