A people's revolution

Man havnet på ... Midtøstenseminar – eller Nord-Afrika da, strengt tatt - om dissa revvlusjona i Egypt og Tunisia. Democracy at last? spurte man seg; er nå regionen på vei over på den gode siden. Kan araberne nå kaste av seg åket og omfavne folkestyret og rettsstaten? Si det. Det er ikke mangel på små og store hindringer på veien, i hvert fall. Dr. Francois Burgat, fra Institut francois du Proche-Orient i Damaskus, Syria – altså vel situert til å bivåne tingenes tilstand om dagen – en fransk islamismekjenner, holdt innledning. Bra fyr, hadde et kaffebasert intervju med ham på Aker brygge dagen etter; bin Laden var visstnok en racer i volleyball – skikkelig håndleddssnert i servene.

Anyways; Burgats skråblikk tok utgangspunkt i Europas ufravikelige rolle i det moderne Midtøstens utvikling: Fra mandatområdene, fordelt mellom Frankrike og Storbritannia, og ditto grenseopptrekninger i Levanten, via den kolonialistiske kontrollen i Nord-Afrika og understøttingen av regimene på den arabiske halvøy, til båndene til brorparten av regionens despoter i dag. For Vesten har støttet regimer som har foretrukket ”repression before representation”. I følge ham er det først nå nylig at europeerne virkelig har vedkjent – offentlig – at disse regimene faktisk er diktatoriske, undertrykkende og udemokratiske. Dette speiles i arabernes oppfatning av Europa: Som dogmatiske Israelvenner, og hykleriske i sin støtte til Mubarak og kong Abdullah, mens vi ellers holder frihetens fane høyt hevet. Burgat advarer mot frykten for politisk islam, å stenge ute (de moderate) islamistene (for eksempel Hamas etter den demokratiske valgseieren i 2006), idet disse faktisk har betydelig støtte på den politiske arenaen, er en del av opposisjonsbevegelsen og vil inkluderes i den nødvendige fremveksten av et sivilt samfunn. Faktisk, hevder han, er de eneste landene i religionen der det skjer reelle utskiftninger av den politiske eliten gjennom valg, systemer der islamistene deltar i det politiske spillet – som i Irak, Palestina Tyrkia og til dels Iran.

Ellers var panelet representert med lokale størrelser: Fra Tunisia Yusra Ghannoushi og Samir Dilou fra al-Nahda (al-Islamiyya), et moderat islamistparti, og Ahmad Bouazzi fra Parti Démocrate Progressiste; fra Egypt Dr. Issam al-Aryan, offisiell talsmann for Det muslimske brorskap, Sondos Asem, en ung, kvinnelig aktivist, og Elham, fra The Socialist Popular Alliance). To andre egyptere måtte forøvrig melde avbud, blant dem tidligere presidentkandidat Ayman Nour, fra Hizb al-Ghad.

Ghannoushi understreket at kampen ikke var over selv om ben Ali var borte; den herskende klassen innehar fortsatt viktige posisjoner i statsapparatet. Det er altså behov for fortsatt press for reformer og endring, substansielle sådan; det holder ikke med retoriske demokratifaner. Hun fremholdt også som imperativt å motvirke eksklusjonisme – alle skal med, som vi sier her til lands. Det har imdlertid eksistert en diskurs der behovet for å rydde av veien demokratiets ”fiender”, som regimet tidligere har benyttet som rettferdiggjøring av stadige utsettelser av reformer. Nå bør derimot fokus rettes mot å bygge et demokratisk, sivilt samfunn nedenfra. Bouazzi understreket på sin side Tunisia progressive rolle, både historisk – var tidlig ute med avvikling av slaveri, nedskrevet konstitusjon og lignende – og i den arabiske våren; en inspirasjon for sine naboland.

Seminarets mest fremtredende skikkelse, både i taletid og på papiret, var nok doktor al-Aryan, Brorskapets talsmann. Han la vekt på vår felles menneskelighet, der alle sivilisajoner måtte delta i utviklingen av en ny verdensorden, basert på våre felles verdier. Sivilisasjonskonflikter må legges bak oss – målsetningen er å begrense uenigheter mellom menneskene til interessekonflikter som kan løses rundt forhandlingsbordet. Kjernebegreper for fremtiden er samarbeid, respekt og felles relasjoner. Han understreket videre Egypts prominente rolle i verden, regionen og i historien, slik sett var det revolusjonen der det store vannskillet. Europa ble oppfordret til å sette strek for sin støtte til regionens despoter – et brudd med europeiske kjerneverdier – og unnlate å intervenere i endringsprosessene. Det er verdt å merke seg at al-Aryans formulerte seg tydelig sekulære ordelag; det var lite islam å spore i hans fremtidsvisjon, fokuset lå snarere på nasjonal, egyptisk enhet. Nær det eneste som ble trukket frem i så henseende, var en avvisning av ”politisk islam” og lignende begreper – det er ingen motsetningen mellom å være muslim og å støtte ikke-”islamister”.

Sosialistpartiets Elham Eidarous vektla på sin side å ikke begrense, innsnevre demokratibegrepet: Demokratiet finnes ikke ved stemmeurnene alene; demokratiet er også offentlige friheter og sosiale rettigheter. Hun minnet også om den stille majoriteten – 15-20 millioner, av en befolkning på omlag 80 millioner, deltok i demonstrasjonene – hvis fremste prioritet er stabilitet, og understreket at hun fryktet oppblussingen av sekterisk vold den seneste tiden. I motsetning til sin forgjenger på talerstolen, dr. Aryan, artikulerte Eidarous sin frykt for politisk islam i posisjon – hva med kvinners rettigheter?

Ungdommens representant, den vevre Sondos Asem, skisserte revolusjonen som en felles frihetskamp for alle egyptere, og fremholdt sin optimisme for fremtiden. Selv om panelet avviste begrepet ”twitter-revolusjon”, så spilte internett en essensiell rolle i mobiliseringen, i følge Asem. Hun advarte også mot ikke-moderate, splittende krefter, i form av sekterisk vold og lignende. Isteden må det arbeides for å styrke det sivile samfunnet og bevare momentet i overgangen til demokrati. Hun inviterer forøvrig Vesten og omegn til å bistå i overgangsfasen, gjennom deling av erfaringer, men ikke påtvinge sine løsninger.

I den påfølgende debatten skisserte dr. Al-Aryan sin målsetning for Egypt som en uavhengig, sivil, demokratisk stat, med utstrakt samarbeid mellom partiene, institusjonsbygging og en søken etter en nasjonal konsensus – noe diffust, men likefullt vanskelig å være uenig i. Vesten ble oppfordret til å støtte opp om de nye regimene gjennom turisme, en slags charter-bistand. Angående den sekteriske volden, fremholdt tunisiske Ghannouchi regimets tradisjonelle splitt-og-hersk overfor folket, noe Burgat også påpekte. Avslutningsvis kom spørsmålet om straffeforfølgelse av de avsatte despoter opp: Panelet avviste unisont at de søkte hevn, men det ble samtidig understreket behovet for rettferdighet – ”justice, not revenge”, som Bouazzi uttrykte det. Andos påpekte også skjebnens lunefulle ironi i at Mubarats sønner nå sitter i samme fengsel der faren selv kastet oppviglere før revolusjonen.

Alt i alt fremstod regionens representanter som moderat optimistiske, besluttsomme og stolte over sin monumentale bedrift: De har avsatt hver sin despot, som i årtier har holdt sine respektive land i et jerngrep. Nå gjelder det å forhindre at en ny tar over plassen på toppen. Den politisk-apatiske araberen er død, lenge leve friheten og folkestyret.

Til sist: Etter seansen spurte jeg doktoren om hvordan han forholdt seg til islam og lovverket – om det kunne tjene som lovkilde eller om islamsk lov kunne kodifiseres. Han avfeide spørsmålet med en latter: ”Islam it’s a way of life, above politics ... Laws are about restrictions, you know, Islam doesn’t restrict.” ”Så islam fungerer snarere som en slags moralsk imperativ?” prøvde jeg meg. ”Noe sånt,” sa han, (”lille venn”) - og gikk.

Så får vi se da, om partiene – islamistiske, som sosialistiske og liberale – følger opp sine programmatiske forpliktelser til samarbeid og frihet og god stemning. Eller om de henfaller til sine motstanderes synder. Hvis det i det hele tatt blir noen reelle endringer. Det er mange skjær i sjøen, og i bakgrunnen lurer kontrarevolusjonen, radikale krefter og det som verre er.

I mellomtiden er vi invitert til Luxor, Djerba og Sharm el-Sheikh; charterferien lever – nå også som demokratisk redskap.