Motkultur, type sport

Trygt plassert i det 6-timersdagens offentlige institusjon finnes der alltids tid til litt refleksjon, særlig når man har sykemelding. Studietiden er over - i himmelens navn, jeg er visst blitt voksen - og man har tatt steget over arbeidslivets terskel. Livet er trygt og passe intellektuelt forflatet.

...

Det er likevel rom for å la seg indignere. Rent sett bort fra at årets Europamesterskap har vært en sportslig fiasko - tenk, Kroatia, hvis dere fullt fortjent hadde lempet spanjakkene ut? - og en relativt kjedelig affære for oss seere; spillestildebatten er over oss. Det er innovasjon, flyt og flair versus dinosauraktig gampefotball. Drillofotballen er nok engang forvist på historiens skraphaug, Chelseas defensive maktdemonstrasjon i Champions League er en skam for alle som er glad i fotball, og alle hjerter gleder seg over at Hellas og dets like røyk ut av sluttspillet. Sånn at vi sitter igjen med topplagene.

Vel og bra, men det er jo Spania (les: Barcelona) dette egentlig handler om. Og 4-6-0. Spissen er død, inn med to nye offensive midtbanespillere - den brasilianske drøm. Ballinnehav, kjappe klikk-klakk-kombinasjoner og forfinet eleganse. En ting er nå at Spania ikke har noen Messi, og at de dermed (det smerter meg å si det) fremstår som skyggen av et Arsenal i halvveis flytsonen. Jeg lurer på om avisenes ekspertkommentatorer har sett et annet mesterskap enn det jeg har. Spania har hanglet seg videre, uten å imponere: De ble knust av et kompakt italiensk forsvar, burde tapt klart mot Kroatia, gjorde det de måtte mot de til enhver tid kranglende baguetterister og hadde stolpene på sin side i gårsdagens straffekonk. Lagå, de står ubeseiret, og vinner sikkert igjen. Men i himmelens navn så kjedelig det er å se på.

Dette har Francos disipler hentet fra Katalania, både spillestilen og spillerne. Og på sitt beste funker det ganske så utmerket, selv om Unicef FC bare vant cupen. Trille ball i 87 minutter, score 3 mål på de resterende. Anført av en argentinsk, veksthormonell barneimport, en anemisk midtbaneelegant og Scooters ukjente lillebror. Possesion på 65+ og tre-kvart million hits på Youtube. Flinkt? Joda. Kjedelig? Uutholdelig.

Parkerte busser, skjendet av Ola Bernhus (ikke avbildet)

Men fotball handler fortsatt om å vinne, så Spanialona skal nå bare styre på med sitt, Kanskje kan de drifte klubbens dundrende underskudd med reklameinntekter fra Youtube? Hurlumheien oppstår imidlertid idet noen forsøker å kjempe dem ut av stilen, tråkke litt ekstra til i taklingene, "parkere bussen", eller - åh, Gud forby! - satse på kontringer og kjappe overganger. Da er det destruktiv, drepende, Drillo. Eller til og med prøve seg på å slå innlegg! Noe som vitner om vilkårlighet, dårlig samhandling og desperasjon. Bernhus og Sæther fortsetter sine korstog fra Akersgatas mediehus, bevæpnet med fri spalteplass og avis-TV, for å overbevise alle fra Andrésen til Di Matteo - Drillo overbeviser de aldri - om at alle bør spille som semifinalelaget :) fra nordøst på den iberiske halvøy. Slik at det skal bli gøy å se på fotball igjen.

Én mann, ett rike

Mon tro hvordan det skulle gått en sankthansaften for ganske så nøyaktig fjorten år siden hvis Vidar Riseth, Roar Strand og Håvard Flo skulle forsøkt seg på noen trekanter mot Brasil? Heldigvis hadde Drillo skjønt det. For selv om fotballnestoren fra Østfold har en urokkelig tro på overgangsfotball, så var og er han heller ikke dum nok til å tro at vi kunne spille ut Brasil. Eller ganske mange andre lag rundt omkring. Norge er rett og slett ikke bedre enn at vi må spille på det vi er gode på (les: organisering) og det motstanderen er dårlig på. Eggens godfot opererer sammen med en fot til: Den som takler motstanderen litt hardere og som ikke er redd for å slå en langpasning eller plassere hælen i marka, trygt plassert i forsvarsmuren gjennom samfulle 90 minutter mens man venter på kontringsmuligheten. 1-0 på kontra, kanskje ikke så fortjent, men alternativet er 0-5. Selv om det er stas å vinne pent, er det bedre å vinne stygt enn å tape. Easy as pie.

For dere som husker nettopp Real Madrids 0-5 tap mot Barca for noen år siden beviste ikke det hvor mye bedre sistnevnte var enn hovedsstadslaget, men hvor naivt det er å ikke tilpasse spillet sitt motstanderen. Siden har det sakte men sikkert gått nedover med katalaneren. Barcelona-koden er knekt, lagene på den andre siden av banen begynner å forstå at det nytter ikke å stå og se på, la være å ta et par gule kort og forsøke seg på klikk-klakk-over-evne mot et så godt lag (enn så lenge). Da får man heller parkere bussen og satse på kontra. Alternativt kan man bare stille opp noen kjegler og la Messi holde på i fred. Eller gi lagene en ball hver.

Kjipe greier

Det kan bli Champions League-seier av sånt. Så får du bare være bitter, Ola B. Det gjør det egentlig bare enda bedre.

Dårlig organisering, generell lykke

I mellomtiden får vi satse på Gary Linekers vidsyn og tyske stormaktsambisjoner. Ellers får vi se hvor mye redningsaksjoner det blir på Spania utover høsten. Euro og sånn, lissom.

Til Panama, til Panama.

Mot bakteppet av et gustent, sluddbefengt Norwegen:

Så var den store ekspedisjon brakt til sin fullendelse; Syden er sett, opplevd og overvunnet. En knapp skjattering mer tan, ny hipsterklokke og fingerboard, og én kulturopplevelse rikere: Bloggeren og kvinnen hans leide seg nemlig sykkel og dro for å se på feriekoloniens nærliggende Saltmuseum.

Asian pose, under mild tvang

Helt på ordentlig. Der lærte vi om saltets historie. Visste DU at man bruker salt i farmasøytiske produkter? Tenkte meg det...

Sånn lager man salt

Ellers var vi på bussekspedisjon til øyas hovedstad, som ikke hadde noe særlig mer enn en havnekran de hadde fått låne av The Wire og et kjøpesenter oppkalt etter rundkjøringen utenfor. Et skråblikk på øysamfunnets urinnvånere kunne på sin side avsløre at tiden har stått stille siden 1999; Miss Sixty hadde sin egen butikk. Deres lett feminine mannlige motstykker hadde imidlertid fått med seg at røde bukser helt fint kunne kombineres med dyp v-hals, bleka spikes og katolsk smykke. Takke meg til És, sånn apropos nittitallet.

Turist; sightseeing; grotte

Tilbake i kolonien innfant Kvinnen seg etter hvert så smått med sydenlivets sedate fortreffelighet: Vi fikk oss til og med, som seg hør og bør, en stamrestaurant. Der fikk vi sikret oss en hel flaske med Tripperfruit - øya og livets nye potensielle signaturdrink - blandet med hemmelige ingredienser og herlig sjokkrosa. Så, mens vi brøyet oss vei mellom røykinnskrumpne nordmenn over middagshøyden, støyende småbarn i hotellets hoppeslott (!), og horden av disse blekfete engelskmenn - bakgrunnsstøyen behagelig fri for spansk og andre lokale dialekter - gikk vi fra matfat til matfat, duppet i bassenget og drakk billig vin til langt på natt. Med andre ord gjorde man ikke noe særlig konstruktivt på en hel uke; jeg merker at jeg liker det så altfor, altfor godt.

Ja, også skal vi melde oss på neste sesong av Charterferie. Uten et fnugg av ironiskdistanse. "Neidajoda".

Det er ikke tilfeldig at dette bildet er tatt på Sola lufthavn...

Syden, so far

Saa er man til slutt trygt ankommet det kunstige paradiset. Den ene medpassasjeren mer haafarget enn den neste; alkoabstinensene tvang de flyvende ned i drinkkartet lenge för avgang; og, menyene paa de knapt pittoreske restaurantene er behörlig oversatt til baade tysk og svensk. Syden - Vinter-Norges sommerlige forlengelse - har svöpet sin trygge boble rundt meg: Det varmt, bedagelig og harry.

Kulturtilbudene er overströmmende; karaoke, delfinsafari og tangokurs paa torget (i mangel av et bedre ord). Ellers er nok av röd-bleke engelskmenn man kan se paa og le av - de ser ut akkurat som man skulle forvente, og alle har dobbelthaar og tribal. Eller rödt haar. Paradiset utmerker seg först og fremst som erke-Syden, passe varmt, passe klamt og passe lol. Spörs om ikke Kvinnen ikke helt visste hva hun lot seg lokke med paa.

Men, saa lenge vi har Sopranos, rödvin og hvitlöksbröd, saa döyves stöyen fra de asubtile, genuine og folkelige naboene. Eventuelt kan vi kjöpe VG i kjelleren.

Syden.

Først, til alle trofaste lesere - hvem er dere alle sammen, som er innom selv om der ikke er blogget på månedsvis? - bloggeriet har vært nede en periode. Hovedårsaken er jo såklart at man er lykkelig blitt. Likevel, det har ikke vært noe særlig å skrive hjem om; fremdriften på min masteroppgave er vel for de mer spesielt interesserte, selv om alt jeg gjør er å sitte på 9gag eller se Homeland.

Wuhu

Men; gjett hvem som nå skal til det store utland? Og, gjett hvem som har lokket hipster-Kvinnen med?Verden står ikke til påske, og man kan ende opp med tan i januar.

Destinasjon: Fuertaventura, Kanariøyene, Syden. Sololjen er pakket, de pretensiøse bøkene sirlig plassert i sine beskyttende plastposer og ned i baggen, og restaurantmagen står klar for innhugg: Målet er pepperbiff minst tre ganger.

Syden.

Stay tuned, plutselig kommer det halvklamme parbilder på bloggen - tatt av vårt nye svensk-finske vennepar, i bytte mot gratis tyrkershots. Eller bilder av føtter-i-sand

Er ikke dette et meta-ironisk reisemål, så vet ikke jeg.