fredag 9. januar 2015

Hvorfor hater de friheten vår?

Så skulle også 2015 bli Profetens år, med negativt fortegn. Sivilisasjonskonfliktens siste utskudd kom til syne i den franske hovedstaden. De har angrepet oss igjen. De kommende dagene vil nok en gang stå i solidaritetens navn; hvordan skal vi best mulig stå sammen og stå opp mot de middelalderske krefter, mot det islamske barbariet? Hva er den rette reaksjon? Trykking, rosetog, facebook-i-svart? Nå handler det om å ikke bukke under i møte med Terroren; å møte vold med trassig standhaftighet i ytringsfrihetens navn.


Kanskje. Og misforstå meg rett; det som har skjedd er en ubeskrivelig tragedie, og til syvende og sist på grensen til absurd. For de aller fleste vil det å ty til automatvåpen i møte med det skrevne ord eller den tegnede mann ikke fortone seg som en særlig aktuell problemstilling. En verbal konfrontasjon, et motinnlegg eller i siste instans en anmeldelse for æreskrenkelse, ikke massedrap eller terrorisme. For anslaget mot Charlie Hebdo-redaksjonen ser ut til å kunne være nettopp det, et kroneksempel på terrorisme - forstått som vold mot sivile i politisk øyemed.

Politisk i denne sammenhengen henspiller på at målsetningen ved handlingen nettopp var politisk, eller mer spesifikt nærmest en væpnet polemikk. Onsdagens angrep kan med de rette brillene betraktes som et perverst PR-stunt, et voldelig statement med hensikt å skape en motreaksjon, et mottrekk. Og det er kanskje her vi bommer litt på ballen, når rikspressen går i strupen på hverandre om hvem som har forsvart ytringsfriheten lengst, best og mest.

Hvis det nå viser seg at det er "al-Qa´ida" i en eller annen sjattering eller tilknytning som har angrepet "oss", kan det være nyttig å betrakte dette litt fra deres side. Å forstå er ikke det samme som å forsvare, er et nyttig mantra i så måte. For hvorfor angriper de oss? Og særlig, hva ønsker de å oppnå?


Militante islamister, jihadister, "hater" oss, Vesten, fordi vi blander oss i deres hjemland, i Midtøsten og muslimske land. Enkelt og greit. Osama bin Laden klandret først og fremst USA for å støtte regimet i hans hjemland, Saudi-Arabia, og ønsket å trekke, lokke og lure den imperialistiske supermakten inn i en langvarig krig i Afghanistan (Irak, hvilken bonus!), som til slutt skulle tappe den vestlige hegemonen såpass for krefter at amerikanerne trakk seg ut av regionen - noe som ville levne de korrumperte, lokale klientregimene ubeskyttet, slik at Osamas fortropp kunne gjeninnføre et sant islamsk styre. Noe sånt.

Gitt, igjen, at dette er pressens yndede "al-Qa´ida-tilknyttede gjerningsmenn", eller personer inspirert av jihadistisk ideologi og tankegods, må vi altså spørre oss "hvorfor Charlie Hebdo"? Er dette en hevnaksjon mot de som systematisk fornærmer profeten gjennom tegnede provokasjoner? Er målet å skremme Vestens og verdens redaktører og tegnere fra å aldri mer fornærme islam, profeten og muslimene? 


Det er åpenbart en del av det, men i jihadismens logikk er dette også en del av en større kamp. De jihadistiske strateger ønsker å fremprovosere selve Konflikten, den apokalyptiske oss-mot-dem. Flere av de mest suksessfulle terrorangrepene mot mål i Vesten er mot symboltunge mål, som WTC og Pentagon, offentlig kommunikasjon - og nå mot den frie pressen og Ytringsfriheten. Slik skapes allmenn frykt og kravet om en reaksjon; vi rammes der vi er mest sårbare, der vi føler det mest; grensene trekkes opp mellom det siviliserte vi og det barbariske dem. Og således spiller vi potensielt rett opp i en villet eskalering.


Det er mye som tyder på at ingen har så mye å tjene på demonisering, islamofobi og stigmatisering av "de andre" som terroristene selv. Juan Cole skriver: "... if [Al-Qaeda] can get non-Muslim French to be beastly to ethnic Muslims on the grounds that they are Muslims, it can start creating a common political identity around grievance against discrimination." Jihadistenes aksjoner er myntet på ulike publikum: Ved å slå til mot en av av tidsskriftene som publiserer Muhammad-karikaturer står man opp for islam i noens øyne; man skaper frykt og avsky i andres - også en ønsket reaksjon; hvis gjerningsmennene er tilknyttet en organisasjon, viser man styrke overfor konkurrerende likesinnede grupper; man skaper oppmerksomhet om seg og saken. Og man håper at Vesten (her representert ved Frankrike) skal vise sitt sanne ansikt. 


Ingenting ville for jihadistene mer signalisere en vellykket aksjon enn at "non-Muslims – blinded by grief and rage – turn on Muslims. Blame them. Persecute them. Burn their book, attack their mosques, threaten them in the street, demand their expulsion from Western societies. Actions that, in turn, scare Western Muslims, isolate them, alienate them. And thus drive some of them to support – and even become – terrorists." Hvis i tillegg angrepet kan knyttes til en gruppe som kan aksjoneres mot, er sannsynligheten stor for at antallet martyrer - utover gjerningsmennene - kan økes. Nok en fjær i PR-hatten. En angrepskrig a-la Afghanistan er det nok ikke snakk opp, men se ikke bort i fra at IS er et akronym som vil kunne dukke mer og mer opp i den kommende tiden - således kan raskt de jihadistiske tentaklene strekke seg helt fra Levanten. Kanskje.

I sum, dette handler nok ikke (bare) om karikaturer, ytringsfrihet og demokrati. Hvis dette er al-Qa´ida eller lignende, så er det mye som taler for at Charlie Hebdo er et nøye utvalgt mål, men ikke av de grunnene som hittil er særlig trukket frem. Aksjonen mot tidsskriftet er et middel for å nærme seg et større mål - å fremprovosere en reaksjon, av oss mot dem, ved å ramme oss på et av våre ømmeste punkter, slå til mot en av våre kjepphester, nok en kubbe på bålet - snarere enn selvet Målet i seg selv. 



Jihadistene (og muslimer flest, for øvrig) hater oss ikke på grunn av (ytrings-)friheten og demokratiet vårt som sådan, men de hater nok litt at vi ("Vesten") fortsatt støtter despotiske regimer i muslimske land.  Det legitimerer selvsagt ikke virkemidlene de velger å benytte seg av, men det kan likefullt ligge nærmere sannheten enn at dette først og fremst er et angrep på vårt leve- og styresett, på det frie ord og demokratiet.

Så spørs det om karikaturer er et fruktbart virkemiddel i kampen mot terrorisme, sammenlignet med spørsmål som representasjon, integrering og stormaktspolitikk. Det får bli til en annen gang.

fredag 10. oktober 2014

Re: Malala og han andre

Det er liten tvil om at skolegang og utdanning er en viktig del av (gjenopp)bygningen av et samfunn i kjølvannet av en (væpnet konflikt). Og det er for all del fine ting som prismottakerne gjør og har gjort. Men hvis skolegang for barn er fredsskapende og -forebyggende arbeid, så er all institusjonsbygging og all reform raskt det samme; da kan man likesågodt gi fredsprisen til Folkhemmet eller trepartssamarbeidet.



Jeg mener denne og lignende prismottakere (jeg tenker mikrolån og treplanting) bidrar til en utvanning av testamentets mandat, og fører til sammenblanding av konfliktløsning, menneskerettighetsaktivisme og samfunnsbygging. Konfliktløsning i Afghanistan handler om å løse konflikten mellom styresmaktene, Taliban og andre grupperinger, et inkluderende styre som inkorporerer landets ulike etnisiteter og marginaliserte grupper, samt en gjenoppretting av statens voldsmonopol. Så kommer menneskerettighetsarbeid, statsbygging og sosioøkonomisk utvikling i neste instans.

#mikrobloggrant

torsdag 24. juli 2014

Noen betraktninger omkring terrortrusselen

PST gikk tidligere i dag ut med advarsel om et mulig terroranslag i Norge de kommende dagene. Det skal være militante islamister som har kjempet i Syria som planlegger et angrep, og sikkerheten er allerede skjerpet på flyplasser og andre potensielle mål.Norge er sammenlignet med andre vestlige mål kanskje ikke nødvendigvis det mest åpenbare målet for en gruppering som til hverdags kjemper i Syria, men det finnes like fullt gode grunner til at nettopp Norge vil kunne være et ganske symboltungt mål.

Ikke alle aktørene som kjemper i Syria er der for å utfordre Assad-regimet. Det finnes i tillegg grupperinger som har ideologiske anstøtspunkter til al-Qa´idas globalt orienterte islamisme, der kampen mot sekulære regimer og for å gjenopprette et kalifat også kjempes på utebane - mot vestlige aktører.

Osama bin Ladens fremste målsetning med angrepene 11. september var å lokke USA inn i Afghanistan, der han forventet at de ville synke ned i en hengemyr som har svelget mange imperier gjennom historien. al-Qa´ida sprang ut av organiseringen av frivillig kjempende mot Sovjetunionen i Afghanistan på 1980-tallet, der Osama spilte en sentral rolle. En av de formative mytene blant de som reiste til Afghanistan var nettopp at de knakk det sovjetiske imperiet, som sprakk opp få år etter.

Da Irak og Saddam Hussein nærmet seg Saudi-Arabias grenser etter invasjonen av Kuwait i 1990, stilte Osama bin Laden sine menn til disposisjon for det saudiske kongehuset. Tilbudet ble avslått, og USA ble invitert inn i islams aller helligste - et helligbrøde i Osamas øyne. al-Qa´ida-lederens overbevisning om at det var de vestlige stormakters støtte til de sekulære, vantro regimene som stod i veien for en gjenoppretting av det mytiske kalifatet, med bokstavtro tolkning av islam som styrende prinsipp; uten støtten fra Vesten ville regimene falle som korthus.

Kampen skulle komme til å stå mot USA og Vesten, virkemiddelet var spektakulære terroraksjoner. Anslagene mot ambassadene i Afrika i 1998, angrepet på USS Cole i 2000, og senere 9/11, London og Madrid. Terror er propaganda; spektakulære aksjoner som skal tjene til å vekke de sovende muslimske masser og fremtvinge en reaksjon fra den som blir angrepet. Invasjonene av Afghanistan og Irak - sistnevnte må kunne kalles en gavepakke til al-Qa´idas PR-avdeling - og det som fremstilles som en forfølgelse og mistenkeliggjøring av muslimer i Vesten siden 2001, spiller således rett inn i al-Qa´idas fremtidsscenario og virkelighetsfremstilling.

Den store mobiliseringen til en kamp mot Vesten har imidlertid uteblitt, og den globale militante islamismen lot til å ligge radbrukket som ideologi og virkemiddel da den såkalte arabiske våren blomstret i vintermånedene 2010/11. Optimismen viste seg å være kortvarig, og drøye tre år etter raser borgerkrigen i Syria fortsatt. Syria tiltrakk seg som nevnt også aktører som har et regionalt siktemål, der målsetningen er å etablere seg en base (Qa´ida) fra hvilken man kan ta opp kampen mot de vantro regimer i muslimske land. Noen grupper har direkte tilknytning til al-Qa´ida, mens en gruppe som ISIL/ISIS opererer uavhengig.


ISIS - kanskje den mest sannsynlige gruppen som kan stå bak trusselen
Hittil har de stridende i Syria og Irak - som er åpnet som en front i kampen - begrenset seg til aksjoner og mål innenfor de porøse grensene i de to landene; hvis en gruppe med bakgrunn fra striden i Syria nå planlegger et anslag i Vesten vil det være første gang. Det vil i så fall være et nytt steg i kampen. Det er nærliggende å anta at en slik aksjon vil være et ledd i en tradisjonell terror-logikk, der man vil søke å skape frykt, oppmerksomhet, reaksjon og rekruttering.

Så hvorfor Norge? Det anslås at omlag 50 personer kan ha reist herfra for å kjempe i Syria, og det er sannsynlig at det vil være noen av disse har vært en del av planleggingen av et eventuelt angrep mot Norge. Dessuten er nok sikkerhetsberedskapen svakere i Norge enn i mer prominente vestlige mål som USA og Storbritannia. Det som imidlertid kan være en en mer substansiell grunn til at nettopp Norge utpeker seg som et mål fremfor andre europeiske land er den ikke udelt positive stjernen vi har i Midtøsten og den muslimske verden.

Før karikaturtegninger og Afghanistan er Norge kanskje først og fremst kjent i regionen for vår rolle i Palestinakonflikten, og navnet Oslo er uløselig knyttet til Oslo-avtalen og den mislykkede fredsprosessen. Således kan nøkkelen til å forstå hvorfor Norge vil være et attraktivt mål for et terrorangrep med global signalverdi ligge i Israel og Palestina, og i forlengelsen det pågående israelske angrepet på Gaza. Et angrep på norske interesser kan dermed selges som en solidaritetsaksjon med palestinerne, mot et av de landene som har spilt en sentral rolle i den mislykkede løsningen på konflikten.

På den måten vil gruppen knytte sin kamp i Syria til en av de store felles-muslimske verkebyllene, okkupasjonen av Palestina og palestinernes tragiske skjebne; dette vil være således kunne ment som en aksjon på vegne av palestinerne og alle muslimer. Kampen er global, hensikten er å vekke de muslimske massene til kamp mot den uretten som påføres dem av såvel lokale, vantro herskere som vestlige imperialister. En aksjon med internasjonal oppmerksomhet vil kunne styrke denne gruppens posisjon vis-a-vis konkurrerende aktører i Syria og Irak, sørge for ytterligere rekruttering av frivillige til væpnet jihad, og i verste/beste fall føre til en militær reaksjon som nok en gang vil eksponere Vestens hat mot islam.

Det er selvsagt på ingen måte sikkert at dette er de viktigste beveggrunnene til en eventuell plan om et angrep mot Norge, men det kan like fullt være nyttig å se noen av disse momentene i sammenheng. Det bør i alle fall understrekes at kampene i Syria for endel aktører ikke stopper ved grensen til nabolandene, men nettopp er en del av og et ledd i en større strid mellom de rettroende islamistene og de som holder muslimene nede. Det ideologiske siktemålet for globale jihadister er gjenopprettelsen av et rettskaffent islamsk styre over alle muslimer; et terrorangrep mot et mål i et lite nord-europeisk land kan likevel fremstå som en logisk strategi for en gruppe som sverger til en variant av Osama bin Laden og al-Qa´idas hundreårsstrid.

torsdag 28. juni 2012

Motkultur, type sport

Trygt plassert i det 6-timersdagens offentlige institusjon finnes der alltids tid til litt refleksjon, særlig når man har sykemelding. Studietiden er over - i himmelens navn, jeg er visst blitt voksen - og man har tatt steget over arbeidslivets terskel. Livet er trygt og passe intellektuelt forflatet.

...
Det er likevel rom for å la seg indignere. Rent sett bort fra at årets Europamesterskap har vært en sportslig fiasko - tenk, Kroatia, hvis dere fullt fortjent hadde lempet spanjakkene ut? - og en relativt kjedelig affære for oss seere; spillestildebatten er over oss. Det er innovasjon, flyt og flair versus dinosauraktig gampefotball. Drillofotballen er nok engang forvist på historiens skraphaug, Chelseas defensive maktdemonstrasjon i Champions League er en skam for alle som er glad i fotball, og alle hjerter gleder seg over at Hellas og dets like røyk ut av sluttspillet. Sånn at vi sitter igjen med topplagene.

Vel og bra, men det er jo Spania (les: Barcelona) dette egentlig handler om. Og 4-6-0. Spissen er død, inn med to nye offensive midtbanespillere - den brasilianske drøm. Ballinnehav, kjappe klikk-klakk-kombinasjoner og forfinet eleganse. En ting er nå at Spania ikke har noen Messi, og at de dermed (det smerter meg å si det) fremstår som skyggen av et Arsenal i halvveis flytsonen. Jeg lurer på om avisenes ekspertkommentatorer har sett et annet mesterskap enn det jeg har. Spania har hanglet seg videre, uten å imponere: De ble knust av et kompakt italiensk forsvar, burde tapt klart mot Kroatia, gjorde det de måtte mot de til enhver tid kranglende baguetterister og hadde stolpene på sin side i gårsdagens straffekonk. Lagå, de står ubeseiret, og vinner sikkert igjen. Men i himmelens navn så kjedelig det er å se på.

Dette har Francos disipler hentet fra Katalania, både spillestilen og spillerne. Og på sitt beste funker det ganske så utmerket, selv om Unicef FC bare vant cupen. Trille ball i 87 minutter, score 3 mål på de resterende. Anført av en argentinsk, veksthormonell barneimport, en anemisk midtbaneelegant og Scooters ukjente lillebror. Possesion på 65+ og tre-kvart million hits på Youtube. Flinkt? Joda. Kjedelig? Uutholdelig.

Parkerte busser, skjendet av Ola Bernhus (ikke avbildet)
Men fotball handler fortsatt om å vinne, så Spanialona skal nå bare styre på med sitt, Kanskje kan de drifte klubbens dundrende underskudd med reklameinntekter fra Youtube? Hurlumheien oppstår imidlertid idet noen forsøker å kjempe dem ut av stilen, tråkke litt ekstra til i taklingene, "parkere bussen", eller - åh, Gud forby! - satse på kontringer og kjappe overganger. Da er det destruktiv, drepende, Drillo. Eller til og med prøve seg på å slå innlegg! Noe som vitner om vilkårlighet, dårlig samhandling og desperasjon. Bernhus og Sæther fortsetter sine korstog fra Akersgatas mediehus, bevæpnet med fri spalteplass og avis-TV, for å overbevise alle fra Andrésen til Di Matteo - Drillo overbeviser de aldri - om at alle bør spille som semifinalelaget :) fra nordøst på den iberiske halvøy. Slik at det skal bli gøy å se på fotball igjen.

Én mann, ett rike
Mon tro hvordan det skulle gått en sankthansaften for ganske så nøyaktig fjorten år siden hvis Vidar Riseth, Roar Strand og Håvard Flo skulle forsøkt seg på noen trekanter mot Brasil? Heldigvis hadde Drillo skjønt det. For selv om fotballnestoren fra Østfold har en urokkelig tro på overgangsfotball, så var og er han heller ikke dum nok til å tro at vi kunne spille ut Brasil. Eller ganske mange andre lag rundt omkring. Norge er rett og slett ikke bedre enn at vi må spille på det vi er gode på (les: organisering) og det motstanderen er dårlig på. Eggens godfot opererer sammen med en fot til: Den som takler motstanderen litt hardere og som ikke er redd for å slå en langpasning eller plassere hælen i marka, trygt plassert i forsvarsmuren gjennom samfulle 90 minutter mens man venter på kontringsmuligheten. 1-0 på kontra, kanskje ikke så fortjent, men alternativet er 0-5. Selv om det er stas å vinne pent, er det bedre å vinne stygt enn å tape. Easy as pie.

For dere som husker nettopp Real Madrids 0-5 tap mot Barca for noen år siden beviste ikke det hvor mye bedre sistnevnte var enn hovedsstadslaget, men hvor naivt det er å ikke tilpasse spillet sitt motstanderen. Siden har det sakte men sikkert gått nedover med katalaneren. Barcelona-koden er knekt, lagene på den andre siden av banen begynner å forstå at det nytter ikke å stå og se på, la være å ta et par gule kort og forsøke seg på klikk-klakk-over-evne mot et så godt lag (enn så lenge). Da får man heller parkere bussen og satse på kontra. Alternativt kan man bare stille opp noen kjegler og la Messi holde på i fred. Eller gi lagene en ball hver.

Kjipe greier
Det kan bli Champions League-seier av sånt. Så får du bare være bitter, Ola B. Det gjør det egentlig bare enda bedre.

Dårlig organisering, generell lykke

I mellomtiden får vi satse på Gary Linekers vidsyn og tyske stormaktsambisjoner. Ellers får vi se hvor mye redningsaksjoner det blir på Spania utover høsten. Euro og sånn, lissom.

onsdag 18. januar 2012

Til Panama, til Panama.

Mot bakteppet av et gustent, sluddbefengt Norwegen:

Så var den store ekspedisjon brakt til sin fullendelse; Syden er sett, opplevd og overvunnet. En knapp skjattering mer tan, ny hipsterklokke og fingerboard, og én kulturopplevelse rikere: Bloggeren og kvinnen hans leide seg nemlig sykkel og dro for å se på feriekoloniens nærliggende Saltmuseum.

Asian pose, under mild tvang

Helt på ordentlig. Der lærte vi om saltets historie. Visste DU at man bruker salt i farmasøytiske produkter? Tenkte meg det...

Sånn lager man salt

Ellers var vi på bussekspedisjon til øyas hovedstad, som ikke hadde noe særlig mer enn en havnekran de hadde fått låne av The Wire og et kjøpesenter oppkalt etter rundkjøringen utenfor. Et skråblikk på øysamfunnets urinnvånere kunne på sin side avsløre at tiden har stått stille siden 1999; Miss Sixty hadde sin egen butikk. Deres lett feminine mannlige motstykker hadde imidlertid fått med seg at røde bukser helt fint kunne kombineres med dyp v-hals, bleka spikes og katolsk smykke. Takke meg til És, sånn apropos nittitallet.

Turist; sightseeing; grotte

Tilbake i kolonien innfant Kvinnen seg etter hvert så smått med sydenlivets sedate fortreffelighet: Vi fikk oss til og med, som seg hør og bør, en stamrestaurant. Der fikk vi sikret oss en hel flaske med Tripperfruit - øya og livets nye potensielle signaturdrink - blandet med hemmelige ingredienser og herlig sjokkrosa. Så, mens vi brøyet oss vei mellom røykinnskrumpne nordmenn over middagshøyden, støyende småbarn i hotellets hoppeslott (!), og horden av disse blekfete engelskmenn - bakgrunnsstøyen behagelig fri for spansk og andre lokale dialekter - gikk vi fra matfat til matfat, duppet i bassenget og drakk billig vin til langt på natt. Med andre ord gjorde man ikke noe særlig konstruktivt på en hel uke; jeg merker at jeg liker det så altfor, altfor godt.

Ja, også skal vi melde oss på neste sesong av Charterferie. Uten et fnugg av ironiskdistanse. "Neidajoda".

Det er ikke tilfeldig at dette bildet er tatt på Sola lufthavn...

torsdag 12. januar 2012

Syden, so far

Saa er man til slutt trygt ankommet det kunstige paradiset. Den ene medpassasjeren mer haafarget enn den neste; alkoabstinensene tvang de flyvende ned i drinkkartet lenge för avgang; og, menyene paa de knapt pittoreske restaurantene er behörlig oversatt til baade tysk og svensk. Syden - Vinter-Norges sommerlige forlengelse - har svöpet sin trygge boble rundt meg: Det varmt, bedagelig og harry.

Kulturtilbudene er overströmmende; karaoke, delfinsafari og tangokurs paa torget (i mangel av et bedre ord). Ellers er nok av röd-bleke engelskmenn man kan se paa og le av - de ser ut akkurat som man skulle forvente, og alle har dobbelthaar og tribal. Eller rödt haar. Paradiset utmerker seg först og fremst som erke-Syden, passe varmt, passe klamt og passe lol. Spörs om ikke Kvinnen ikke helt visste hva hun lot seg lokke med paa.

Men, saa lenge vi har Sopranos, rödvin og hvitlöksbröd, saa döyves stöyen fra de asubtile, genuine og folkelige naboene. Eventuelt kan vi kjöpe VG i kjelleren.

søndag 8. januar 2012

Syden.

Først, til alle trofaste lesere - hvem er dere alle sammen, som er innom selv om der ikke er blogget på månedsvis? - bloggeriet har vært nede en periode. Hovedårsaken er jo såklart at man er lykkelig blitt. Likevel, det har ikke vært noe særlig å skrive hjem om; fremdriften på min masteroppgave er vel for de mer spesielt interesserte, selv om alt jeg gjør er å sitte på 9gag eller se Homeland.

Wuhu

Men; gjett hvem som nå skal til det store utland? Og, gjett hvem som har lokket hipster-Kvinnen med?Verden står ikke til påske, og man kan ende opp med tan i januar.

Destinasjon: Fuertaventura, Kanariøyene, Syden. Sololjen er pakket, de pretensiøse bøkene sirlig plassert i sine beskyttende plastposer og ned i baggen, og restaurantmagen står klar for innhugg: Målet er pepperbiff minst tre ganger.

Syden.

Stay tuned, plutselig kommer det halvklamme parbilder på bloggen - tatt av vårt nye svensk-finske vennepar, i bytte mot gratis tyrkershots. Eller bilder av føtter-i-sand

Er ikke dette et meta-ironisk reisemål, så vet ikke jeg.