Motkultur, type sport

Trygt plassert i det 6-timersdagens offentlige institusjon finnes der alltids tid til litt refleksjon, særlig når man har sykemelding. Studietiden er over - i himmelens navn, jeg er visst blitt voksen - og man har tatt steget over arbeidslivets terskel. Livet er trygt og passe intellektuelt forflatet.

...

Det er likevel rom for å la seg indignere. Rent sett bort fra at årets Europamesterskap har vært en sportslig fiasko - tenk, Kroatia, hvis dere fullt fortjent hadde lempet spanjakkene ut? - og en relativt kjedelig affære for oss seere; spillestildebatten er over oss. Det er innovasjon, flyt og flair versus dinosauraktig gampefotball. Drillofotballen er nok engang forvist på historiens skraphaug, Chelseas defensive maktdemonstrasjon i Champions League er en skam for alle som er glad i fotball, og alle hjerter gleder seg over at Hellas og dets like røyk ut av sluttspillet. Sånn at vi sitter igjen med topplagene.

Vel og bra, men det er jo Spania (les: Barcelona) dette egentlig handler om. Og 4-6-0. Spissen er død, inn med to nye offensive midtbanespillere - den brasilianske drøm. Ballinnehav, kjappe klikk-klakk-kombinasjoner og forfinet eleganse. En ting er nå at Spania ikke har noen Messi, og at de dermed (det smerter meg å si det) fremstår som skyggen av et Arsenal i halvveis flytsonen. Jeg lurer på om avisenes ekspertkommentatorer har sett et annet mesterskap enn det jeg har. Spania har hanglet seg videre, uten å imponere: De ble knust av et kompakt italiensk forsvar, burde tapt klart mot Kroatia, gjorde det de måtte mot de til enhver tid kranglende baguetterister og hadde stolpene på sin side i gårsdagens straffekonk. Lagå, de står ubeseiret, og vinner sikkert igjen. Men i himmelens navn så kjedelig det er å se på.

Dette har Francos disipler hentet fra Katalania, både spillestilen og spillerne. Og på sitt beste funker det ganske så utmerket, selv om Unicef FC bare vant cupen. Trille ball i 87 minutter, score 3 mål på de resterende. Anført av en argentinsk, veksthormonell barneimport, en anemisk midtbaneelegant og Scooters ukjente lillebror. Possesion på 65+ og tre-kvart million hits på Youtube. Flinkt? Joda. Kjedelig? Uutholdelig.

Parkerte busser, skjendet av Ola Bernhus (ikke avbildet)

Men fotball handler fortsatt om å vinne, så Spanialona skal nå bare styre på med sitt, Kanskje kan de drifte klubbens dundrende underskudd med reklameinntekter fra Youtube? Hurlumheien oppstår imidlertid idet noen forsøker å kjempe dem ut av stilen, tråkke litt ekstra til i taklingene, "parkere bussen", eller - åh, Gud forby! - satse på kontringer og kjappe overganger. Da er det destruktiv, drepende, Drillo. Eller til og med prøve seg på å slå innlegg! Noe som vitner om vilkårlighet, dårlig samhandling og desperasjon. Bernhus og Sæther fortsetter sine korstog fra Akersgatas mediehus, bevæpnet med fri spalteplass og avis-TV, for å overbevise alle fra Andrésen til Di Matteo - Drillo overbeviser de aldri - om at alle bør spille som semifinalelaget :) fra nordøst på den iberiske halvøy. Slik at det skal bli gøy å se på fotball igjen.

Én mann, ett rike

Mon tro hvordan det skulle gått en sankthansaften for ganske så nøyaktig fjorten år siden hvis Vidar Riseth, Roar Strand og Håvard Flo skulle forsøkt seg på noen trekanter mot Brasil? Heldigvis hadde Drillo skjønt det. For selv om fotballnestoren fra Østfold har en urokkelig tro på overgangsfotball, så var og er han heller ikke dum nok til å tro at vi kunne spille ut Brasil. Eller ganske mange andre lag rundt omkring. Norge er rett og slett ikke bedre enn at vi må spille på det vi er gode på (les: organisering) og det motstanderen er dårlig på. Eggens godfot opererer sammen med en fot til: Den som takler motstanderen litt hardere og som ikke er redd for å slå en langpasning eller plassere hælen i marka, trygt plassert i forsvarsmuren gjennom samfulle 90 minutter mens man venter på kontringsmuligheten. 1-0 på kontra, kanskje ikke så fortjent, men alternativet er 0-5. Selv om det er stas å vinne pent, er det bedre å vinne stygt enn å tape. Easy as pie.

For dere som husker nettopp Real Madrids 0-5 tap mot Barca for noen år siden beviste ikke det hvor mye bedre sistnevnte var enn hovedsstadslaget, men hvor naivt det er å ikke tilpasse spillet sitt motstanderen. Siden har det sakte men sikkert gått nedover med katalaneren. Barcelona-koden er knekt, lagene på den andre siden av banen begynner å forstå at det nytter ikke å stå og se på, la være å ta et par gule kort og forsøke seg på klikk-klakk-over-evne mot et så godt lag (enn så lenge). Da får man heller parkere bussen og satse på kontra. Alternativt kan man bare stille opp noen kjegler og la Messi holde på i fred. Eller gi lagene en ball hver.

Kjipe greier

Det kan bli Champions League-seier av sånt. Så får du bare være bitter, Ola B. Det gjør det egentlig bare enda bedre.

Dårlig organisering, generell lykke

I mellomtiden får vi satse på Gary Linekers vidsyn og tyske stormaktsambisjoner. Ellers får vi se hvor mye redningsaksjoner det blir på Spania utover høsten. Euro og sånn, lissom.

Til Panama, til Panama.

Mot bakteppet av et gustent, sluddbefengt Norwegen:

Så var den store ekspedisjon brakt til sin fullendelse; Syden er sett, opplevd og overvunnet. En knapp skjattering mer tan, ny hipsterklokke og fingerboard, og én kulturopplevelse rikere: Bloggeren og kvinnen hans leide seg nemlig sykkel og dro for å se på feriekoloniens nærliggende Saltmuseum.

Asian pose, under mild tvang

Helt på ordentlig. Der lærte vi om saltets historie. Visste DU at man bruker salt i farmasøytiske produkter? Tenkte meg det...

Sånn lager man salt

Ellers var vi på bussekspedisjon til øyas hovedstad, som ikke hadde noe særlig mer enn en havnekran de hadde fått låne av The Wire og et kjøpesenter oppkalt etter rundkjøringen utenfor. Et skråblikk på øysamfunnets urinnvånere kunne på sin side avsløre at tiden har stått stille siden 1999; Miss Sixty hadde sin egen butikk. Deres lett feminine mannlige motstykker hadde imidlertid fått med seg at røde bukser helt fint kunne kombineres med dyp v-hals, bleka spikes og katolsk smykke. Takke meg til És, sånn apropos nittitallet.

Turist; sightseeing; grotte

Tilbake i kolonien innfant Kvinnen seg etter hvert så smått med sydenlivets sedate fortreffelighet: Vi fikk oss til og med, som seg hør og bør, en stamrestaurant. Der fikk vi sikret oss en hel flaske med Tripperfruit - øya og livets nye potensielle signaturdrink - blandet med hemmelige ingredienser og herlig sjokkrosa. Så, mens vi brøyet oss vei mellom røykinnskrumpne nordmenn over middagshøyden, støyende småbarn i hotellets hoppeslott (!), og horden av disse blekfete engelskmenn - bakgrunnsstøyen behagelig fri for spansk og andre lokale dialekter - gikk vi fra matfat til matfat, duppet i bassenget og drakk billig vin til langt på natt. Med andre ord gjorde man ikke noe særlig konstruktivt på en hel uke; jeg merker at jeg liker det så altfor, altfor godt.

Ja, også skal vi melde oss på neste sesong av Charterferie. Uten et fnugg av ironiskdistanse. "Neidajoda".

Det er ikke tilfeldig at dette bildet er tatt på Sola lufthavn...

Syden, so far

Saa er man til slutt trygt ankommet det kunstige paradiset. Den ene medpassasjeren mer haafarget enn den neste; alkoabstinensene tvang de flyvende ned i drinkkartet lenge för avgang; og, menyene paa de knapt pittoreske restaurantene er behörlig oversatt til baade tysk og svensk. Syden - Vinter-Norges sommerlige forlengelse - har svöpet sin trygge boble rundt meg: Det varmt, bedagelig og harry.

Kulturtilbudene er overströmmende; karaoke, delfinsafari og tangokurs paa torget (i mangel av et bedre ord). Ellers er nok av röd-bleke engelskmenn man kan se paa og le av - de ser ut akkurat som man skulle forvente, og alle har dobbelthaar og tribal. Eller rödt haar. Paradiset utmerker seg först og fremst som erke-Syden, passe varmt, passe klamt og passe lol. Spörs om ikke Kvinnen ikke helt visste hva hun lot seg lokke med paa.

Men, saa lenge vi har Sopranos, rödvin og hvitlöksbröd, saa döyves stöyen fra de asubtile, genuine og folkelige naboene. Eventuelt kan vi kjöpe VG i kjelleren.

Syden.

Først, til alle trofaste lesere - hvem er dere alle sammen, som er innom selv om der ikke er blogget på månedsvis? - bloggeriet har vært nede en periode. Hovedårsaken er jo såklart at man er lykkelig blitt. Likevel, det har ikke vært noe særlig å skrive hjem om; fremdriften på min masteroppgave er vel for de mer spesielt interesserte, selv om alt jeg gjør er å sitte på 9gag eller se Homeland.

Wuhu

Men; gjett hvem som nå skal til det store utland? Og, gjett hvem som har lokket hipster-Kvinnen med?Verden står ikke til påske, og man kan ende opp med tan i januar.

Destinasjon: Fuertaventura, Kanariøyene, Syden. Sololjen er pakket, de pretensiøse bøkene sirlig plassert i sine beskyttende plastposer og ned i baggen, og restaurantmagen står klar for innhugg: Målet er pepperbiff minst tre ganger.

Syden.

Stay tuned, plutselig kommer det halvklamme parbilder på bloggen - tatt av vårt nye svensk-finske vennepar, i bytte mot gratis tyrkershots. Eller bilder av føtter-i-sand

Er ikke dette et meta-ironisk reisemål, så vet ikke jeg.

Økologisk lavkarbo(nanza)

Hvis du trodde at omvendelsen var nådd med veggisfestivalen - her har man med nesa sky brautende deklamert sin karnalitet - hvem skulle vel forvante at man skulle komme til å forville seg med på hele to frokoster på et såkalt eco-friendly konsepthotell? Og, hvem skulle tro at det er det stedet i mitt liv jeg har spist mest bacon? Jeg presenterte for øvrig fenomenet økologisk bacon for bror; "hæ, betyr det at de har kost med grisen da lissom?", sa han. Den samme gir også følgende tips: gå på http://www.teknikmagasinet.no/ og søk på "bacon" - kos dere litt.

Home of meat.

Et sted der selv nøkkelkortene er laget av tre - mens, av en eller annet merksnodig grunn, glassene er av plast - tar konseptet sitt seriøst. Bambus så langt øyet rekker, en himmelseng som tatt ut av bungalowene, og en kimonobasert slåbråkk med et skremmende frekt snitt for en fullvoksen mann. Og for å gjøre alternativ-hip&fresh-standarden komplett - rommet var komplett med hele to Macer på veggen - bare synd den forjettede alfakrølltasten (til dere som ikke har gått over på den andre siden, så er dette en egen knapp på mac-tastaturer, "Alt Gr" finnes ikke og er erstattet med en meta-tast, tydeligvis for å unngå hele fenomenet høyreklikk) ikke ville fungere, så kvinnen kom seg ikke på face.

Økoluksus, med skutt dyr

Men, all metaironisk distanse til side, man har hatt en overmåte lykkelig, harmonisk og top-percentile-basert helg - over og på tvers av familie- og generasjonsgrenser; jeg ble faktisk ikke så rent lite intimidert av all luksusen og godviljen, sikkert derfor jeg må gjemme takknemligheten bak en tilkjempet ironisk penn. Toppet med lokalt (mikro)brygget øl - sikkert miljøvennlig det også. Og jeg har spist masse. Da først og fremst bacon.

Slankeguro med dobbelthake. Hm.

... hvilket bringer meg til den nye diettmoten (unnskyld, jeg mener livsstilen) lavkarbo. Som en slags Fedon-i-mente og Atkins-på-syre, skal man nå forkaste det gode gamle brødet, min gamle kompanjong poteten og den etter hvert så rotnorske pastaen - frukt er også litt fyfy, fruktsukkeret og slikt - og erstatte det med ... fett. Her er det altså bare å kjøre på med bacon, delfia, smør og alt som gir smak og indre smurning til allerede hardt prøvede blodårer. Det virker jo for godt til å være sant. Noe det sannsynligvis også er. For ikke nok med at dette får deg til å rase ned i vekt, slik at du kan skvise deg inn i Miss Sixtybuksa som - med god grunn, sånn mote-anstendighetsmessig - har ligget bortgjemt innerst i skapet på pikerommet, men det vil gjøre deg proppfull av energi, sunn og vakker, ifølge de nyfrelstes med sin nærmest religiøse inderlighet. Så langt, alt godt - rent bortsett fra at øvrigheita vil ta fra meg mitt potetgull og dets følgesvenn ølen ("flytende brød", som det kalles i de kretser), om jeg skulle havne i detta uføret - dette virker som en sikker vinner.

Uglesett i en fremtid nær deg!

Ord- og bildeforklart - pedagogisk på engelsk

Men, så er det det da - men, lavkarbo er nå engang også høykarbon. Ikke at jeg bryr meg - å hevde noe annet ville vært både løgn og svært så hyklerisk - men det krever faktisk sine ressurser, og ditto utslipp å produsere detta kjøttet. Man hogger trær, anlegger beitemark til oksemonstrene og fôrer dem korn, veldig mange mer kilo korn enn du får kjøtt tilbake. Så, der du blir litt tynnere og kanskje tilogmed litt opplagt midt oppi senmodernitetens tidsklemme, forblir verdens fattige sultne (forsåvidt også tynne, men det er besides the point, og lett politisk ukorrekt) og kloden utpint. Og en gang i tida var det også noe med rødt kjøtt, fett og hjerteinfarkt, men det synes glemt. Glem heller ikke at verdas toppidrettsutøvere nettopp spiser karbo i hopetall for å få energi til å bevege seg - det er dermed nærliggende å tro at karbokutt fører til treningsslutt.

Low carb, high fat

Likevel, og for all del, det er jo alltids stas å se matchvekta nærme seg igjen. Bare husk på at du setter den foran alle oss andre. Denna ekstistensen er jo et nullsumspill, stort sett, og mens diettistene gosser seg med smørglassert  biff i delfiasaus, så befester vi vår plass på toppen av matfatet, verdens spisebord og dyre-og-planteriket. Jeg, for min del, har klimasamvittigheten inntakt - jeg har jo bodd klimanøytralt i helga - og har toppet det hele med ... økologisk bacon, nå ikke lenger en selvmotsigelse.

Sunt og godt, med persille (?)

Økologisk high-end livsstil er det nye, har jeg hørt.

I anledning den store dagen 2; en advarsel

Til alle dere bedre halvdeler der ute: Vi er fortsatt glade i dere, det er bare det at vi har ventet så lenge på dette her. Et helt år, faktisk. Vi forventer ikke at dere skal forstå det, men for mange av oss har dette hengt ved oss som en god venn i femten-tyve år. Så ikke tro at det er noe galt hvis vi ikke er face-pålogget noe særlig denne helgen. Vi har gledet oss sånn. Søvnløse netter, morgensola tittende inn vinduet; silly season. Og sjansen til å hente Tom Høgli til Chelsea.

La oss sammenligne det med åpning av ny Top Shop-butikk, sånn omtrentlig.

Lykken.

Kvinnen, du trenger imidlertid ikke bekymre deg helt ennå. Venter fortsatt på cracken.

Bås 3: Samleren

Mennesket - vi som engang var jegere og sankere, også her oppe på Oljeberget. Jegeren er forlengst død; maten vokser i butikkhyllene. Det er sankeren som fortsatt tusler rundt på støvete antikvariater, løfter små skilt mot auksjonarius eller trykker seg gjennom sidene på ebay, qxl og finn. Eller samleren, som det så fint heter i disse dager. For det er ikke lenger livets nødvendigheter man leter etter, snarere det motsatte.

Mani

Den kvinnelige leser vil kanskje kjenne seg dårlig igjen i dette, men måtte de tro om igjen. For de samler de også, bare på en litt annen måte. For der mannen plasserer sine skattede objekter i hylle, plast og esker - trygt for støv, fukt og skitne fingre - bruker pikene mer eller mindre flittig fra sine samlinger. Og, mens mannen samler på ulike nummer - Donald Pocket nummer 127 har jeg sondert halve østlandet for en gang i livet - søker kvinnen igjen og igjen det samme. Sko og klær, fortrinnsvis i samme størrelsen. Javel, de kan bli kjøpt inn for å ende sitt liv innerst i skapet, men de er liksom tiltenkt som en del av et eller annet fjongt antrekk. Mannen, derimot, samler på vegg- og hyllepryd, som vi gjerne ender opp med å aldri bruke men likevel får cred for av gutta.

Pengesluk

Bøker, tegneserier, fotballdrakter, skateboard, fyrstikkesker, fotballkort, Pokémonkort, ølbrikker, penner, modellfly, pins, kindereggleker, fantasymerch, vin, klokker, frimerker, autografer, kunst, colakorker, radioer, våpen. Listen fortsetter i det uendelige. Og vi betaler i dyre dommer for å sikre oss akkurat det kortet, den utgaven, hullet i samlingen. Sett tall på bokryggen eller fotballkortet, og du kan garantere at noen kommer til å ta ut et lite forbrukslån for å kunne matche budet på qxl, mens de skimter sola stå opp i gardinsprekken. For ikke å snakke om påskriften limited edition eller "trykket i x antall eksemplarer". Jeg har på et tidspunkt brukt mer penger enn jeg pleier å bruke på et par sko - ikke så rart, idet jeg fortsatt får mitt fottøy finansiert fra modern - på et tegneserieblad. Det hadde jo en annen forside enn originalutgaven som menigmann kunne kjøpe i butikken.

Moteblogging

Hvorfor? Fuglane veit. Men på en eller annen måte er det svært tilfredsstillende å plassere nr 127 inn der det hører hjemme, mellom 126 og 128, og se pocketryggen danne et bilde av Donald Duck. Selv tegneseriene stort sett bare blir stående der i hylla. Og, når studielånet tikker inn på kontoen: rett på Amazon. Imellomtiden tikker purringene inn.

"Det kan eksistere en kultur for å la regninger ligge i Østfold."

Gleder meg til jeg blir voksen ass; første lønning skal sikre meg denne gullskatten:

Moteblogging 2

Føler du deg i faresonen? Ikke gå inn her.

Forresten, apropos sko. Skulle på varesalgevent hos Freudian Kicks - dette er visst det hip(s)tete av det hippe - det var så undercover-inne-i-en-bakgård-på-nesten-hemmelig-adresse at det nesten var eksklusivt. Dessverre var skosålene laget av bivoks og dermed bare til å se kul ut. Så oppsøkte trygge omgivelser på Sole Service isteden - ekspeditøren var så skate-hiphop-cool at jeg omtalte Timberlandsko som "Timbs" til ham.

hiphop, ass