Øya-blikk 1; jeg ser deg og høyner med Oslo Ess

Bloggofonen tok oss med på ... Øyafestivalen. Tenke seg til; på hipstertreff. Hvem skulle trodd det? Men med blogg kommer det visse forpliktelser, så jeg lot meg lokke - av kvinnen og bloggingen. Og jeg har storkost meg. #nyeimpulser

Apropos blogg, gjett hvem jeg traff (så (stalket))? Merker at jeg lar meg inspirere i skrivestil allerede.

sinnahipster, urblogger - forbildet

Hovedstaden glimtet til med en regntung formiddag - visstnok, der ble sovet til langt på formiddagen. (Vi var oppe til langt på natt for å se Megaphonic Thrift (?) dagen før, kjempelollete-introverte-alle-sangene-er-like-tulleband. Dermed fikk vi ikke oppleve Veronika Maggio synge om heisorgasmene sine, synd.)

Oxymoron

Det var derfor et tungt gjørmepreg. Mine rutete Vans fikk gjennomgå ditto, men har nå et mer opprørsk, mindre hipstete preg. Festivalen lider ikke av den grunn - makan! til hipsterfest. Det var så mye pannelugger at man skulle tro at det var blitt kult, og alle var generelt imponerende care-freshe. Jeg hadde mistenkt såpass, så møtte opp i chinos&flanell - som seg hør og bør - for å oppretteholde en viss standard. Også var halve Skien der, nesten som å være i Grenland. Der var forsåvidt generelt spekket med kjentfolk, jeg har åpenbart hip(st)e venner.

Aldri et bra tegn når crowd surfing er eksplisitt forbudt

Men så har de jo fått et program etter sin smak, hipsterne - de fleste bandene har "&" i seg, et medium sikkert kjennetegn - så det var ikke rart det var så mange av dem. Og, kule som vi er, dro vi derfor på Edward Sharpe & The Magnetic Zeroes, som er tidenes navn i så måte.

Guruen og hans bandhippier

Det var faktisk kult nok, selv om jeg knapt hadde hørt noe fra den kanten før. Bortsett fra "Home" da, som må være hitten, etter publikumsresponsen å dømme. Småfrekk versjon, liker den. Seansen savnet imidlertid sol og en gressbakke til å sitte på. Men de hadde en trompet som dukket opp innimellom, det er alltid stas.

Trompet

Etter et ekstra lag sokker - bloggeren blir raskt kald uten varmen fra laptopen - så bar det videre til tilbakelent syrefest, med tynn-emosjonell britisk hipsterinneidol (James Blake). Jeg fikk dermed bivåne en mengde kvinnelige utgaver av hipsterheten som glemte å være care - så ville i buksene at de danset litt; uhørt - og deres mannlige motstykker som gjorde hva de kunne for å digge med. Småabsurd, nesten så jeg glemte å følge med på konserten. Han gjorde dog en fin figur, kvinnen var fornøyd og jeg tok meg selv i å trampe takten. Tipper det gjør seg bra til clubbing, type post-rave.

My brother and sister don't speak to me.
Rart det, emokid. (Neida)

Folkehavet trakk oss videre mot hovedscenen, for starstruckness. The man with the plan, Kanye West, scenografiens ukronede konge. E'kke storfan, ass. Tapertrynet var grovt forsinket, slik at opplevelsen ble svært amputert. Hipsterinnene ble på sin side offer for noget seksuell ambivalens - hvem var denne mannemannen med all sin juggel og hvorfor følte de plutselig en trang til å hyle ukontrollert mot ham og ikke Blake-kopiene rundt seg. Gutta visste ikke sin arme råd, før hopperne viste dem hiphop-armbevegelsen, slik at de også kunne spille med. Jeg trakk hetta på ziphooden over hodet og var bøs. Vi måtte snart la Kanye være Kanye, for såvidt over klokken ti var det dags for dagens, ukas, livets høydepunkt: Oslo Ess, dagsheadliner på Øyafestivalen - stort! 

Innlevelse

Gutta storkoste seg og lærte publiken å rocke litt. Vokalist Åsmund spant frenetisk rundt, og kompenserte for manglende mulighet for stagediving med en gnistrende forestilling og jovialiteter mellom låtene. Store stjerner i boka for ekstra perkusjon samt keyboardist/munnspiller. Jeg kunne alle sangene, sang med så godt jeg kunne og ble varm på innsiden. Det var fint.

I morgen den dag (altså i dag) skal vi se Rogalands store sonar og en liten dansenegresse. 

Skulle aldri tru at jeg skulle si at jeg gleder meg minst like mye til sistnevnte. Og pizzabollene da.