Savn

Fra du åpenbarte deg som et sydlig friskt pust inn i min tilværelse, har jeg følt en spesiell fascinasjon overfor deg. Det er noe med din måte å te deg på, måten du kler deg, måten du tar omstendighene. Din til-tider kynisme. Og måten du formulerer deg på - så normløst, sånn akkurat passe arrogant-ironisk. Jeg savner det.

Vi opplevde mye fint, du og jeg. Det savner jeg i hvert fall. Men så kom det til oppbrudd, du forsvant. Og man fant seg tomhendt tilbake. Du gir imidlertid lyd fra deg innimellom, fra rundtom i eteren et sted, noe som bare gjør meg mer og mer sikker på at du må komme tilbake igjen. Så kan vi igjen ta verden med storm.

Så, kom hjem, José Mourinho, kom hjem til Stamford Bridge. Du er den kuleste personen i verden. Så vinner vi bare alt.

Jeg vet ikke om det er Unicef-publisiteten, jeg vet ikke om det er (den spanske fotballpresidenten) Villars vennskap med Uefa, hvor han er visepresident, jeg vet ikke om det er fordi de er så sympatiske, men de har stor makt. Resten av oss har ikke en sjanse.