Livet er lun(efull)t.

Soundtrack:

Her om dagen så jeg dette på face, la oss kalle henne "Renathe" (at dette kan være ment ironisk er dermed utelukket):
"Ah,deilig å legge seg tidlig! Da kan man sove leeenge før man må tidlig opp på jobb :)"

Jeg ble så deprimert at jeg måtte se episode til av NYPD Blue, før jeg kunne dra på skolen. Hvis jeg tar overblikket over tilværelsen, er jeg i hvert fall overbevist om at jeg ikke er klar til å krysse broen, ta steget over i de voksnes rekker. Et liv av tvungne rutiner, plenklipping, selvangivelser og forfalte lån.

Jeg burde vel strengt tatt erkjenne at jeg, i hvert fall formelt sett, befinner meg godt ute på denne broen, skuer fremtiden i det ikke lenger alt for fjerne. Men hva venter på den andre siden? Jobbsøking, -intervjuer og dertil hørende konkret angst, i motsetning til den mer lunefulle, diffuse - og derfor bortrasjonaliserbare - men alltid vedvarende eksistensielle sådan. Flytting? Oppbrudd fra redet, boblen - transition sickness, og hundre esker til tusen bøker, opp og ned i heisen. Rammene? Vel og bra, rutinebasert - det liker man jo - men jeg kan jo da ikke styre hverdagen min selv. Slumringen utgår; kaffepausene styres av stemplingsuret; dagen fri for å game? Til helga, til helga.

Ukeslutt innebærer for min del stort sett at da er det fotball, samt graden av uglesetthet det innebærer å være bakfull andre dager enn lørdag og søndag. Helgen eksisterer på kalenderen; dagene glir over i hverandre. Jeg kan lese, skrive, "studere" akkurat når det passer meg. Optimalisert. Så er det jo denne evigvarende pengepungen da, kledelig skranten som det sømmer seg for studenttilværelsen. En skulle jo tro at utsiktene for lønnet arbeid, med alt det innebærer for innkjøp av karbonadedeig til tacoen, ukentlige raid på amazon og blindt forbruk på byens vannhull kanskje skulle friste nok til å gire opp, bite i det sure eplet og bli voksen? Joda, det blir jo sikkert stas det. Men er jeg villig til å oppgi Lånekassens fleksible, frihetsbejaende rammebetingelser for livet ennå?

"Det er tragisk om man ikke oppfatter tilværelsens ubendige komikk": Her studeres det for å oppnå sertifiseringen som kreves for å slippe innenfor den foretrukne døren i arbeidslivets uendelige korridorer, mens livet passerer i stumfilm forbi deg, der du sitter og venter på røde kalenderdager, surt opptjente fem ukers ferie og overflytning til pensjonistkoloni i Syden.

Det finnes to typer mennesker (forresten, Yale University kan melde at fordommer er en evolusjonært tilegnet egenskap, gjennom forsøk på makakeaper som også deler verden inn i "oss" og "dem", blog.anm.): Det er de som lever for å jobbe, og de som jobber for å leve. Jeg mistenker forøvrig at disse to overlapper henholdsvis med A- og B-menneskene. Det bør være åpenbart hva som er den foretrukne, hvilken bås som bør etterstrebes - med mindre du har livet som jobb, at du får gjøre det du ånder for og på en eller annet måte har klart å karre til deg kronasjer for innsatsen. Nesten så jeg er for borgerlønn (joda, jeg er jo selvfølgelig det; hadde vært konge). I mellomtiden er livet i øyeblikkene, møtene, inntrykkene; avbrekkene, samtalene, skjeen.

Så det er bare å nyte friheten så lenge den er her, se studielånet tikke inn hver måned, bruke pengene du egentlig ikke har på det egentlig har lyst til; stå opp til middag, spise potetgull til frokost og skrive til langt på natt; dra i parken og lese Morgenbladet, drikke kaffe og beskue de yrkesaktive som haster fra møte til møte; halvere skoledagen for å spille seg gjennom hele VM på FIFA World Cup, med kartongpizza i ovnen, og kun ha siste-banen-hjem å forholde seg til; eller sitte på Fredrikkeplassen og se på de oppjagede realistene som formerlig ser lønnskontoen fylles opp på andre siden av broen.

Les Demo, forklarer mye:

"Livet er først og fremst latterlig"; latterlig kort, latterlig turbulent og latterlig flott. Min plan for sommeren? Nyte sola, sommerbrygget, den uendelig lange tiden til innleveringsfrist og Tour de France. En flytende tilværelse, mens jeg lar livet smelte på tunga.

I morra begynner snooker-VM; helt okei at jeg ikke har noen eksamener å forholde meg til da.