Tilværelsens uutholdelige letthet: Moderne heltedyrkelse i nye klær

Ukelønn

Til syvende og sist er det alltid tilfeldigheter som avgjør. Eller, som bør avgjøre. Hvis et nært familiemedlem virkelig brenner for det, så bidrar denne ofte til å legge forholdene til rette – han (for det er som regel det) bør i hvert fall gripe sjansen, muligheten til å rekruttere. Andre ganger er det den kule, noe eldre gutten i gata, den beste i skolegården, som en ser opp til med lett ærefrykt. Men for oss som fortsatt erindrer OL på norsk jord så er det nesten alltid Tippekampen, dog i skjønn forening med Merlin’s fotballkort, som i realiteten tar valget for deg – det viktigste valget du kommer til å gjøre i ditt liv. Valget som kommer til å forårsake så mye glede, skuffelse, nervøsitet, hissige diskusjoner og brennende engasjement, samt generell samhørighet med totalt ukjente engelskmenn på en pub i syden: Ditt engelske favorittlag, dine menn i striden.

Starten på noe stort

Tenk det, at sportsredaksjonelle grep hos Bergens tabloide kanalalternativ har hatt så stor innvirkning på så mange unge, norske menns liv. Eller det smått tilfeldige innholdet i en pakke fotballkort. Jeg har jo ettertid erkjent at jeg valgte aldri Chelsea selv, Chelsea valgte meg. Eller, rettere sagt, Merlin, forsynet og timingen bidro til at man endte opp med å kjøpe pakkene med fotballkort i akkurat den rekkefølgen, på akkurat de stedene, på akkurat det tidspunktet. Så blir valget sementert av tippekampen og Goal på TV2, drakt i julegave med 9 Vialli trykket bakpå, og påfølgende første kamp på løkka, der du scorer ditt første mål for sesongen og imiterer ditt nyvunnede idol i feiringen.

Kong Arne

Vi nordmenn har et særlig nært forhold til engelsk fotball. Siden første tippekamp på statskanalen, 29. november 1969, med Arne Scheie bak spakene, da seerne overvar en snødekt Molineux; et kjærlighetsforhold ble etablert. I dag kan en med stor sannsynlighet predikere hvilket lag en norsk mann holder med etter hvor gammel han er, etter hvilket lag som hadde sin storhetstid når han så sin første tippekamp. Derfor er mange norske Liverpoolsupportere på alder med Frode Øverli, Tottenhamfansen er hakket eldre, mens Unitedsupporterne er på vei ut i sin første konsulentstilling etter ferdigstilt grad på BI.

I tillegg, den forsterkende faktoren: utenlandsproffene. Helt siden Einar Jan Aas ble hentet til Nottingham av legenden, enigmaet Brian Clough (se ”Forest og i” på Svisj – det finnes to typer mennesker, de som lar seg røre og de indifferente, kun de førstnevnte elsker virkelig denne sporten), har det vært en kontinuerlig eksport av halvgode nordmenn til Premier League.

Og kom det en nordmann til din klubb... Ole Gunnar Solskjær, en solskinnshistorie: Den spede, forsiktige nordmøringen som avgjorde finalen i mesterligaen for verdens mest profilerte fotballklubb en gang rundt årtusenskiftet, og som fortsatt er elsket av hjemmefansen. Og Tore André Flo, som gikk til Chelsea og for alvor tente flammen i mitt blå hjerte. De ble på en måte våre norske alibi i fotballklubber som lå på andre siden av Nordsjøen, som ingen av oss elleveåringene hadde et forhold til å ta og føle på, annet enn det som ble formidlet gjennom fjernsynsskjermen, på fotballkortene og på løkka.

Gabby, en glemt helt

Den viktigste diskusjonen blant oss gutta var hvem som burde spille på topp for Norge: Solskjær eller Flo. Dette var lenge før det norske skoleverket introduserte oss for fenomenet ”drøfting”; ingen kompromisser, det var enten den ene eller den andre. Du stod last og fast med din spiller, din helt, ditt lag. Men så opprant dagen som må komme for alle som følger sitt lag i tykt og tynt, dagen da du innså at ingen av spillerne som var med å prege dine formative supporterår lenger var i klubben. Flo, Zola og Wise var erstattet av Gabrielle Ambrosetti, Boudewijn Zenden og Eidur Gudjohnsen. Og nå spiller Michael Owen i Manchester United, Liverpools erkerival fra tidenes morgen. Verden står nok ikke til påske.

En slutter ikke holde med laget sitt av den grunn; ånei, de gamle, gode blir erstattet med nye helter, forbilder og idoler. Og etter hvert som man selv trer ut av barndommen og tenårene, innses det plutselig at en setter der og bejubler debuterende ungfoler som var ferdig i barnehagen da du selv startet på ungdomsskolen. Men, igjen, følelsen, tilhørigheten, kjærligheten består – til laget, til klubben, til drakta. For når alt kommer til alt så holder du med et tøystykke; det er knekkende likegyldig hvem som spiller der, så lenge de gir alt for klubben, for drakta. Så fotballhelten, favorittspilleren, idolet avgjøres av et stykk overpriset tekstilstoff. Som en parallell til Batmans utskiftende kompanjong Robin, der en liten håndfull ungkjøtt har ikledd seg den rødgrønne uniformen oppigjennom: Idet han får på seg trikoten er han Robin; og idet Fernando Torres trer Chelseadrakta over hodet, er han faktisk også Chelsea (håper jeg, en gang i fremtiden). Én av elleve, hvis eneste oppgave er å ofre alt for oss, supporterne.

Men, selvfølgelig – som alltid – alt var jo bedre før. Enhver supporters første sesong vil alltid stå som hans uropplevelse av fotballen. Og vi som er født på midten av 80-tallet vil for alltid spørre oss hvorfor ikke flere begynte å holde med Sheffield Wednesday og fikk Andy Booth som sin yndlingsspiller – mannen det fantes flest fotballkort av i 1996/97-sesongen.