Så var avlaten betalt igjen ... Parallelt med en relativt traurig førsteomgang av helgens Slaget om Norden pågikk en av klimabevegelsens store PR-jippoer: Earth Hour. Her skal man altså slå av lyset i en time for å .. ja, hvorfor egentlig? Fremtiden i våre hender fremholder dette som en påminnelse om strømsløsingen resten av året, samt en slags solidaritetshandling med de mindre elektrobemidlede strøk rundt om i verden. Hensikten må nok i alle tilfeller være å skape blest om klimaspørsmålet, en slags symbolhandling som skal vekke en blasert befolkning fra senmodernitetens svært så trivelige slumring. Men nettopp her kommer Earth Hour til kort, eller - det stopper med symbolet. For idet folk har en håndfast, klimareddende størrelse som de kan utføre, så er de fornøyde; "politikerne får ordne resten i København eller hvor det nå er denne gangen". Og de står som "attended Earth Hour" på facebook - slik blandes altruismen med narsissisme, i de sosiale mediers tidsalder.
Dette så vi også tidligere i år: Marie Amelie (her med hatt), og hennes papirløse brødre og søstre i striden. Med fare for å utnevne seg selv til profet i egen by, evt. sparke inn åpne dører - dette kom aldri til å bli noe mer enn Marie Amelie. Denne relativt søte flyktningen fra østblokken, som klarte seg overmåte bra her på berget; snek seg gjennom høyere utdanning, skrev bok og fikk seg til og med kjæreste! Også ble hun kastet ut bare fordi hun hadde brutt loven - i 7 år, var det vel. Og folket reiste seg, les: middelklassen forsvarte sine egne (for hvor er toget for familiefaren som vasker regjeringskontorene, men som dessverre - derfor - aldri fikk tid til å skrive bok?). Men Jens stod på sitt, sekundært av verdens nå mest kjente statssekretær, Pål Lønseth, og lovbryteren ble kippet ut. Lovverket ble så endret, strømlinjeformet til Maries behov, og den generelle debatten om de papirløse - som hele Norges russiske kjæledegge-for-noen-dager, når alt kommer til alt, faktisk forsøkte å kickstarte - forsvant som dugg for solen.Dette er svært så symptomatisk for det politiske engasjement anno det tjueførste århundre; folket samler seg rundt symboler for urettferdigheten. Dette er faktisk oppskriften for en toppsak på TV2-nyhetene: Olga (83) må bo på gangen, og det på det samme sykehjemmet hun selv jobbet hele sitt yrkesaktive liv - en skam for velferdsstaten!!!!!!!1!11!1!!! Og folket biter på, og er sjokkerte sammen med Siv - og noen ganger går de til og med i tog, i sympati. Folket reiser seg virkelig bare når de kan føle det selv på kroppen, som under lokalsykehusstriden i Romsdalen eller når de danner anti-bomringslister i Vestfold.
Men Norges viktigste moderne avlat for samvittigheten er FADDERBARNA. Her kan man faktisk betale noen hundre kroner i måneden, slik at ETT barn kan få det relativt mye bedre enn vennene sine. Så har man gjort sitt mot verdensfattigdomen, samvittigheten renset for denne gang, i god tid før innkjøp av ny båt til sommeren. Og til jul gir man kanskje en ekstrasum, siden det er jul liksom. Mens bistandspolitikken forblør; "går ikke pengane båre til sånn derre diktatorær og muslimær da?"
Fellesnevneren her er mangelen på overblikk og systemtenkning: Earth Hour er symbolet på en vanskjøttet klimapolitikk, hvis løsning finnes i regionale og globale fora og samarbeidsavtaler, ikke i lysbryteren. ENØK er vel og bra, men redder ikke verden alene. Og det holder ikke å si: Hva om alle tenkte sånn? Sorry, det gjør de. Videre, Marie Amelie representerer et stadig økende problem der tusenvis av papirløse flyktninger, uten rettigheter oppholder seg i landet vårt. Men da holder det ikke å redde Marie! Dette handler om flyktningepolitikk, internasjonal solidaritet, moralske forpliktelser og Schengenavtalen. Og til sist, global fattigdom løses ikke ved hjelp av Telegiro. Dessverre.
Dette er mangler ved systemet, altså må systemet behandles, tilpasses, endres. I dag flikker vi såvidt på symptomene. Men Folket vil dessverre aldri gå med på politiske tiltak som vil svekke deres egen kjøpekraft og komfort. Dette er demokratiets svøpe: Alle skal med, men hva om folket ikke vet sitt eget beste?
-Smeltet ost til folket!
Moralisert kritikk av moralismen? Eller hva?
SvarSlettDels er det moralsk panikk du beskriver, dels adferd. Slikt kunne vært stilt opp mot alternativet: Langsiktig mobilisering og handling. Men dette skjer bare sporadisk og indirekte. Dermed ender det hele sirkulærargumentasjon:
”For idet folk har en håndfast, klimareddende størrelse som de kan utføre, så er de fornøyde; "politikerne får ordne resten i København eller hvor det nå er denne gangen"”
Ja, vel, men du er selv opprådd av hva folket gjør i møtet med urettferdighet og utrygghet. Hva er galt med folket, Finne:
”Folket reiser seg virkelig bare når de kan føle det selv på kroppen, som under lokalsykehusstriden i Romsdalen eller når de danner anti-bomringslister i Vestfold.”
De er i hvert fall ikke som deg:
”Fellesnevneren […] er mangelen på overblikk og systemtenkning.”
Så har man tre valg: 1. man anmoder til økt bevissthet og bedre moral – i positiv forstand kan dette være et opplysningsprosjekt. 2. man etablerer et fåmannsvelde, teknokrati eller meritokrati. 3. Man mobiliserer langsiktig for å avdekke herredømmerelasjoner og makt i systemet og søker derav å velte den økonomiske verdensorden som korporere tankemønstre og fordeler byrder og goder i samfunnet.
Spørsmålet, om man da ikke er moralist eller autoritær, er: hva gjør vi nu, lille du?
Tor Espen Simonsen
Jeg føler vi er på (inter)nett, og velger å se bort i fra eventuell ironi:) "Moraliserende kritikk av moralismen" kan jeg trives med å føre i pennen.
SvarSlettMen når det gjelder handlingsstrategier, mobilisering og systemendring, så leste jeg en interessant kronikk i Klassekampen her for en tid tilbake - uvisst hvem som skrev den. Poenget var uansett forskjellen mellom venstre- og høyresidens velgermobilisering og fokus: Der venstresiden appellerer til fornuften, rasjonalitet og fornuftige løsninger, så peiler høyresiden seg inn på følelsene: frykten for innvandrerne, det "norske" osv.
Kronikkforfatteren mente at her lå det flere lærdommer å hente: 1. en ren appell til fornuften er ofte fåfengt, vi mennesker er også (først og fremst?) følelsesstyrte; 2. venstresiden har en tendens til å oppfattes belærende, paternalistiske - jf. hjernevask; 3. nettopp en erkjennelse av følelsenes forrang når det gjelder politisk mobilisering - til parti, bevegelse eller til stemmeurnene - bør anspore venstresiden til å fokusere på sine kjerneverdier: trygghet (gjennom velferdsstaten), enhet (gjennom skoleverket - alle skal med), likhet osv.
Som et ektefødt barn av Blindern vil jeg instinktivt fremholde et opplysningsprosjekt, men det faller lett inn i, og oppfattes som, elitens, fåmannsveldets formaninger til det uvitende folket. På den andre siden, hvis alt overlates til individenes aggregerte preferanser, så ender man opp med nettopp bomringslisten.
Altså ligger svaret i en kombinasjon av dine 3 valg: der "eliten" i politikken, byråkratiet og akademia bidrar til folkeopplysning, utdanning og kunnskapsproduksjon, som bidrar til en bedre forståelse av verden og dens mangler - en forutsetning for endring i positiv forstand; og en langsiktig mobilisering basert på en holistisk verdensforståelse, der sammenhengen mellom våre lokale enkeltvalg og systemets oppbygning avdekkes og utfordres - maksimen om globale problemer, lokale løsninger kan tjene som et godt utgangspunkt.
Men utgangspunktet mitt forblir: Kanskje har vi det for godt her i landet, for mye å tape, til at flertallet vil gå med på en endring i livsførsel til det beste for resten av verden? - som dette dypest sett handler om. For idet Maslow møter mye-vil-ha mer, så skal det et skikkelig rykk til for å nappe oss ut av boblen: vi lever i verdens rikeste land, trives med det, og har nok med å selvrealisere oss - og kraftigere båtmotorer bruker som kjent mer bensin.
Det var vel Erlend Loe som i L kom frem til at opplyst enevelde var den beste styreformen...
Her er det nok å ta av.
SvarSlettProblemet med analyser som sier at venstresiden er formålsrasjonell (appellerer til fornuft) og høyresiden irrasjonell (appellerer til umiddelbare følelser), er det immanente premisset om at politikk er noe som foregår i overflaten av et ikke-ideologisk system (samfunnet). At politikk er ferniss.
Det er riktig bare så lenge man snakker om gjennomføring av politikk og i den grad man da kun forholder seg til de politiske hendelser: ”En politiker er mer ”egnet” enn en annen”.
Men et samfunn er også dominert av bestemte interesser. Følgelig er en sosial aktør, f.eks. en politiker eller et parti, avhengig av å benytte det språket som systemet tilbyr: F.eks. er det umulig å forkaste kapitalismen fordi systemet har frembrakt livreddende medisin - og fordi kapitalismen har definert vår oppfatting om tid, sted, rasjonalitet og utvikling.
Prosessene knyttet til utledningen av et eget, autonomt språk, som kan stilles opp mot det dominerende paradigmet som et alternativ (jfr. ”en annen verden er mulig”), krever langsiktig og kritisk arbeid, der man f.eks. avdekker at ikke alle i Norge har det "for godt" og at det kan være flere felles interesser mellom de "minst rike" her og de fattige i Asia, enn det er mellom en norsk arbeider og en norsk kapitalist. Ditt utsagt om at vi har det for godt, har som premiss at det er et kulturelt eller etnisk bånd mellom rike og fattige nordmenn som er sterkere enn f.eks. internasjonale klassebånd.
Den politikken som tilsynelatende er delt mellom en fornuftig venstreside og en vulgær høyreside er med andre ord bare variasjoner over det samme. Den består av en venstreside som har mistet, eller oppgitt, sine analyseredskaper og som derfor bare har sin høyere utdanning tilbake (les: appellerer til fornuft i.e. er idealistisk) og en høyresiden med bukta og begge endene, og som alltid har vært idealistisk.
Tor Espen Simonsen
Til skillet mellom overflate vs dybde/dag-til-dag-politikk vs systemoverbygning: Helt enig. Følelsesstrategien vil aldri utfordre systemet, men kun operere innenfor. Spørsmålet er dermed, som jeg tror du vil være enig i, om man jobber innenfor eller for å endre systemet. Dette knytter for øvrig godt an til eksempelvis fadderordningen, som nettopp både appellerer til følelser og kun kompenserer for "systemfeil".
SvarSlettDen internasjonale klassesolidariteten er et viktig moment, som har stått svakt i Vesten og Norge de seneste tiår. Jeg forstår det dithen at mange har oppfattet kampen som vunnet, jf. vi har det så godt her i landet. Men det er nye tider i emning, og det skal bli spennende å se de langsiktige virkningene av finanskrisas etterdønninger - der arbeiderklassen har fått regninga for finanselitens ekstravaganser. Og når det gjelder det etnisk-kulturelle båndet mellom nordmenn, ja, jeg tror det oppfattes som sterkere enn klassesolidariteten e.l. med "den andre" av nordmenn flest. Årsakene er, som alltid, mange, men blant dem høyresidens evinnelige oss-og-dem i mange sjatteringer.
Språkets makt er åpenbar, i god postmodernistisk ånd, og overskridelsen av den kapitalistiske overbygningen synes nær umulig, selv på papiret - rotfestet som den er i det senmoderne samfunnet og den globale diskursen. Så avveiningen består: bør man oppgi en kanskje illusorisk kamp for å knuse systemet, til fordel for en endring innenfra - i god sosialdemokratisk ånd? Eller er forskjellene mellom partiene nå så ubetydelige at en reell endring innenfor systemet i realiteten er umulig slik det står i dag? (Arbeiderpartiet, Admininstrasjonspartiet, har mista kontakt med gutta på gølvet.)
En mellomposisjon er muligens å kjøre to parallelløp: 1) langsiktig arbeid, opplysning og kamp mot systemet (vet at dette er vagt, men det er i mangel på konkrete handlingsforslag); og 2) en slags moderne nyinvestering i velferdsstaten, som kan skape litt blest (jf fornuft/følelser) men samtidig medfører reelle positive endringer: tannlegetjenesten, 6-timersdag (?) osv. Dette er selvfølgelig småplukk, men det griper inn i folks hverdag, samtidig som det innebærer en genuin endring - dog innenfor systemet.
Avslutningsvis, og tilbake til den internasjonale (klasse)solidariteten: Reelle fora for internasjonalt klassesamarbeid synes for meg fjerne. Et naturlig utgangspunkt kunne man kanskje tenke seg var Europa, som er en god tanke. Men med et EU som har markedsliberalismen innskrevet som mål og middel i grunnloven, synes hindrene nær uoverstigelige.
Jeg foreslår at vi begynner med språket, og finner et godt svar på spørsmålet om hvorvidt en annen verden er mulig - så får vi kanskje en publikasjon hos Magnus@manifest :)
Legg merke til at jeg skriver "benytte det språket som systemet tilbyr" og *ikke* det systemet språket tilbyr. Det er en vesensforskjell.
SvarSlettEt utgangspunkt kan være: Først, forstå at ting i verden er og skjer samtidig, som at vi både er nordmenn, menn, produsenter, konsumentent, arbeidere (middelklasse i ditt tilfelle) samtidig. Dernest, avklare hvordan erfaringer danner bevisstheten. Endelig, forklare hvorfor subjektet handler på bestemte måter.
word.
SvarSlett:)