Nye impulser

I dag har jeg gått tilbake på et av mine små livsprinsipper, eller det kan i hvert fall se slik ut. Men bare så det er sagt: eneste grunnen til at jeg har aktivert Spotify-kontoen min er så jeg kan stalke dere mer. Jeg har i utgangspunktet nok med den musikken jeg hører på fra før; all min musikk fant jeg (fant meg) på ungdomsskolen. Så mitt iTunes-bibliotek (sorry) keeps me afloat.

Hvilket bringer meg til "alt var bedre før": Spotify-spillelistene, og i hvilken grad de ødelegger albumet. Folk(et) setter seg ikke lenger ned og hører på hele album. I gamle dager, type 2002, holdt man imidlertid fortsatt krampaktig fast på sin discman og CD-mappe, og spilte gjennom hele skiva fra start til slutt, i den rekkefølgen låtene var ment til å følge hverandre. Fordi "Need More" skal følge "American Dream" på "Straight Ahead", det sitter i ryggmargen. Så får man de øyeblikkene der man sitter og hører gjennom et album for hundreogtjuetredje gang sammen med en god kompis, der begge tar hverandre i synkron nynning på introen til neste låt.

Albumet kjøpes også i mye mindre grad som fysisk objekt. Hvor lenge siden er det siden du har holdt et cover i hånden, bladd gjennom en booklet, tatt plata ut for første gang - den lille frykten for at den skal knekke før den gir etter - og lagt den i minianlegget for førstegangsavspilling? Opplevelsen er annerledes, rikere enn å trykke buy i iStore og påfølgende play. Med fare for å la pretensiøsiteten ta overhånd; du er mer tilstede i opplevelsen, flere sanser involveres. Og, sist men ikke minst, relasjonaliteten slår inn - du vil oftere huske da du kjøpte albumet, første gang du hørte det, med hvem og hvor, og hver gang du hører Ash - Free All Angels sitter du igjen på en veranda på søndre Falkum, drikker sommerøl og snakker om livet med de gode gamle, mens sola går ned inn i sumarnatta.

I helgen ble gamle musikalske stier tråkket opp; det ble mye Millencolin og Pennywise.