Bås, vol. 2

Det finnes to typer mennesker ... (Forskning viser at) menneskehjernen har behov for å dele inn tilværelsen i båser, en slags førstesortering av alle de tusenvis av sanseinntrykk man absorberer - selv i bobletilværelsen oppe på Blindern. Ergo er helt greit å plassere folk i bås, i evolusjonens navn.

Men, i dag skal det handle om en helt særegen dikotomisk bås, verdas diktatorer. For det finnes også to typer diktatorer, autokratiske ledere. På den ene siden de åpenbart kjipe, uten sjarm; Hitler, Pol Pot og gjengen i Afrika og Latin-Amerika. Som dreper i hopetall, underslår og slår ned på opposisjon, og er generelt sure og krigshissende på talerstolen. Lette å mislike. Det skal sies at mange av disse har hatt i varierende grad stor oppslutning på hjemmebane, enten gjennom visse Tusenårsriker eller god gammeldags pseudo-føydal klientelisme. Men likevel, bare kjeft å hente internasjonalt - ofte med god grunn.

På den andre siden, derimot, har man sjarmoffensivene: oberst Mu'ammar Gaddafi, "king of kings". Gud, jeg savner tiden da Libya kun var en liten kuriøsitet i mediasfæren. Gaddafi, som lar seg omsvøpe av en kvinnelig livvaktsgarde - og dermed checker haremposten i en og samme institusjon, sover i telt utenfor palasset og ikler seg frekke, skreddersydde, hvite offisersjakker eller tradisjonelle afrikanske outfits i mange nyanser. Gaddafi, som erklærer jihad mot Sveits etter sistnevnte anklaget sønnen for et relativt ubetydelig lovbrudd. Gaddafi, som forsvarer Taliban og somalske pirater, anklager jødene for drapet på Kennedy og stod som nær alliert til Milosevic til det siste. Og Gaddafi som anklager al-Qa´ida og narkomane (frekk blanding) for å stå bak opprørerne i Benghazi. Herlig raljerende.

Men nå, etter den ikke-lenger-så-apatiske arabiske silent majority bestemte seg for å gjøre opprør, kommer skjelettene ut av skapet. Fair enough, Mubarak var en fæling, null sjarm - bare korrupsjon og selvberikelse. Så han kunne bare ryke. Men Gaddafi, her står vi på randen til å miste en av verdens siste løse kanoner. Synd! Jeg likte Gaddafi, jeg, så lenge vi slapp å høre om tortur og slike ugreiheter. Men plutselig har verdens søkelys blitt plassert midt på Tripoli, med intervjuer av tidligere internerte og andre ofre for undertrykkelsesapparatet. Nå skal vi få høre om fengsling, undertrykking og ekstravaganse. Hvorfor ikke tidligere? Sjarmen falmer, nå snakkes det om psykose og andre diagnoser.

Hvor har du holdt meg for narr, O mektige mediaapparat, hvorfor har du holdt meg for narr i alle disse årene? Latt meg forelske meg i denne mannens halv-quirky uttalelser og bekledninger. Kunne man ikke spart Libya for revolusjonen til obersten gikk videre til de evige jaktmarker? Han begynner jo å bli gammel; noen år til kunne vel libyerne holdt stand. For vår underholdnings skyld, mener jeg.

Men, vi har jo alltids Berlusconi, il capo di capi, som er mafiaboss for et helt land.

Og Chavez, men han er jo ikke autokrat, bare kul.

Så får vi krysse fingrene for et lite Gulfeksil for gode, gamle Mu'ammar; tenk hvilket talkshow den mannen kunne laget.