Fra arkivet: Et frempek; summer time - back in time

Nå som solen står opp før bloggeren, eksamensjaget preger alle de andre på Blindern, og sommeren glimter i det fjerne; følgende er gravd frem fra undergrunnsbloggarkivet:

Soundtrack:

Sommer i Skien. Glam i Grenland. Mote på Mets.

Det er alltid litt merkelig å komme hjem. Det er liksom som tiden står stille her. Man møter gamle kjente igjen, og det er som det bare var i går man så dem på skolen, spiser søndagsmiddag hos mor, krangler med bror - og drar ut på Mets: Overfylt, Radio Energy, brunkrem, New Era, bred grenlandsdialekt, bling, baggy pants, magetopper, zip hoods, Jägermeister.

Man slår av en alt for kort prat med dem man gjerne skulle fått snakket mer med, og en alt for lang prat med dem man helst skulle sluppet. Febersymptomene melder seg idet man baner seg vei mellom hete kvinner og svette menn, på vei til toalettet, der man kjøler ned, nullstiller, før man igjen skal ut i mølja for å finne seg gjerdeplass ute, og ender opp lett grillet av varmelampene i nakken.

En bartendermikstur av gamle skjønnheter prøver, om kapp med sjekkeglade storheter, å tynne ut barkøen, som fylles stadig opp av kåte, solbrune tredveåringer med gullenke og v-hals (!), og minst like kåte syttenåringer med falsk leg og innlegg. Toppen av både kransekake og isfjell er det faste innslaget av nå emigrerte Oddspillere på hjemmeferie, omringet av pupper og platina - mens vi alle venter forgjeves på DJ Solli.

Men, her finnes ingen svenske med utringing, bønnekjede og skånedialekt; ingen radmager indiekis (dette var det vi kalte hipsterne i 2009, blog.anm.) med cardigan, mac og hornbriller; ingen swagger med longboardet parkert under bordet; ingen battle-uten-beat om hvorvidt forrige ukes førsteplass på urørt har blitt kommers. Enkelt, folkelig, jordnært, ukomplisert - og hip hop.

Det skal bli litt godt å komme hjem. Yo.

Smaken av taco, hver dag

Soundtrack:

Fordi dette er livets sang om dagen, etset seg inn som en permanent flekk på trommehinna, dog som en av de flekkene du blir litt glad i, og ikke vil fjerne. (Takk, Øyvind.) Se videoen, lun og fin.

Fredag er en generelt god dag i uken og livet. Det som manifesterte seg som den sitrende snart-helg-følelsen da man fortsatt gikk på skolen, ligger fortsatt latent selv hos en halvstudert røver som later som han skriver på hovedoppgaven sin. Så all skoleinnsats settes på plussiden, på grensen til bonus. Du kjenner det i ryggmargen, merker det på dem rundt deg; det er fredag, helg, fri - selv om vi aldri egentlig har fri: Oppgaven ligger som en klam hånd på skuldra, tyngre for hver slurk du tar av kaffekruset. Men våren har kommet til landet, det er legitimt å bruke solbriller, og vi sitter ute, prater skit og lar livet renne ut i sanden. Og det er fullkomment.

Jeg hadde i dag et American Beauty moment (veldig pre-hipster (pripster?) i og for seg, der den dypsindige naboen filmer fenomenet blader-blåser-i-sirkel). Dette er visstnok veldig artsy, så det ble filmet av en hip fyr på benken ved siden av. Jeg kunne jo ikke være dårligere, metahipster som jeg vel er, så jeg filmet litt også:

I don't get it. Men, da jeg kom til Fredrikkekantina, ble jeg møtt med denne livets plakat:

Så det kunne ikke bli annet enn en bra dag. Tacoen var absolutt holdbar, jeg slapp å spise mais, og dristet meg til ekstra ost - det er jo tross alt helg. Måltidet ble inntatt sammen med en ekte kvinnelig backpacker; vi drøftet livet, om enn svært digresjonsbasert. Hun går for øvrig på sosiologi, det vil jeg også - kjempegøy. Tenk, da kunne jeg referert til Bourdieu uten å være pretensiøs. Får ta det som neste grad, så kan jeg studere noen år til. Universitetet er som en stor godtepose, som det sies i mine kretser. Backpackerinnen innrømmet også at norsk taco er mye bedre enn den latin-amerikanske, et stort øyeblikk.

Ellers: De som vil ha Fernando Torres, vær så god; makan.

Og, jeg er nå også på twitter. Sosiale medier er visst det nye. Fy faen, prinsipper liksom.

Fra innsiden; blogging, nå også en livstil.

Nå som kultur- og moteeliten har begynt å få øynene opp for en blogg i vekst, har modelltilbudene begynt å strømme på. Jeg har imidlertid plassert meg på gjerdet, ventende på det rette oppdraget. Men da jeg ble kontaktet, ad omveier, og spurt om jeg ville stå modell med skjeggpryden, så var det en mulighet for god til å så nei til. Modelltilværelsen er dog ingen spøk, det er lange dager og tidlig opp om mårran.

Her ser dere en trøtt og uflidd blogger, pre-styling:

Stylingrommet var fullt av mange håpefulle:

Modellbransjen er ganske rasebevisst, det kan vi på innsiden berette. Følgende er instruksjoner om hodeform:

Ironisk nok har de valgt seg en i overkant semittisk modell:

Men håpet om en bloggarena for markedsføring tok overhånd, så det gikk greit. Her har dere den flotte stylisten som tok hånd om skjeggmanken:

Her tester jeg ut en positur; mystisk, enigmatisk.

Til tross for nitidig arbeid og dyp konsentrasjon, fikk man alltids tid til å ta snapshots under selve prosessen:

Og her har dere det ferdige resultatet; fornøyd ble man også:

De ville la først la meg slippe rett ut på catwalken, men jeg valgte å spille hard2get - se hva som dukker opp av tilbud nå som jeg legger ut bildene på Internettet. Superlativer som "kledelig" og "fyldig skjeggvekst" florerte imidlertid.

Håper jeg blir sponsa, ass.

Sammen er vi mindre alene; eller betraktninger omkring sosialiteten

I går fikk jeg følelse med flyten - den akademiske sådan. Ting begynte å gå opp, i hodet og på papiret. Hvem skulle tro at nøkkelen til den umiddelbare lykken kan finnes i noteapparatet til en relativt obskur fagbok du nappet med deg på boksalg, en gang du egentlig ikke hadde råd til biblioteksberikelse. Så kan du bare sitte å la momentene strømme på, i sitt behørige pretensiøse språk. Jeg skrev og skrev - i en halvannen time, omkring, da måtte jeg gå. For jeg hadde en avtale; gaming og potetgull med han Krest. Og det trumfer jo det meste. Dette er et problem, sånn rent skolemessig: Det sosiale vil, og skal, alltid komme først. Men det er jo det livet handler om. Her forleden brukte jeg én time fra Fredrikkekantina før jeg var oppe på lesesalen. Til tross for en ellers sedat fremtoning og gange, så burde det ikke ta så lang tid. Men livet, kaffen og den gode samtalen kom i veien. Og det er sånn det skal være.

Livets samtaler; om det er et nøye dypdykk i problemstillingen "hvilket kjønn er det best å være", dybdeanalyse av helgens Premier League-runde, betraktninger omkring Bourdieaus distinksjoner, samtalen-i-skje, proklamering av rundjulingen du gav kompisen i FIFA til resten av gjengen, eller å dele den ekstistensielle angsten dagen derpå med gårdsdagens svirebrødre, så lever jeg for det. Gutteturen til Sverige på konsert med vårt band, generell analyse av kvinnen som fenomen over en kaffe-med-fancy-navn nedenfor ring 2, eller fredagspilsen over noen runder biljard, som sklir over i spontanfesten. Og, den politiske, faglige diskusjonen - den er optimal, for den kan jo rettferdiggjøres som velbrukt tid til dannelse.

Tilværelsens uutholdelige letthet, skriver Milan Kundera - mannen som mer enn noen setter ord på livet. Livet er forgjengelig, så uendelig lett, så insignifikant. De små tingene, og kanskje aller mest disse, er de som teller. Livet er det sosiale, det relasjonelle, samværet. Les den boken.

Det er mange grunner for å studere; selvrealiseringen, interessen, engasjementet, sertifiseringen, andres forventninger, tidsfordrivet. Jeg forsøker pliktskyldigst å legge ned de tilmålte timene hver dag for å bygge opp tilstrekkelig god, akademisk samvittighet til å drikke mer kaffe. Eller øl. Over hvilken vi løser verdensproblemene, helst de små.

Og, sånn apropos ingenting, i morgen skal jeg stå modell. På ordentlig.

Tijuana, Sweden - en reise i tid og rom

Soundtrack:

Amerikanere har Mexico - sin fristad, sin virkelighetsflukt, der alt er lov. Vi har Sverige, Norges svar på Tijuana.

Vi dro på roadtrip til Flen - Flensby, Smegma City (obskønt, men sant; flens betyr faktisk kukost), for å se fordums - og nå igjen sementert som fortsatte - helter. Det er mye som er annerledes over grensa: I Sverige har de folkelige butikker bare for OST (flankert av en potensiell Sverigedemokrat):

De har også åpnet opp for en mye større variasjon på pizzafyllfronten, til og med bernaisesaus! Jeg valgte selvfølgelig en med nettopp livets saus, som blandet seg godt inn i den ikke-helt-smelta-osten; jeg var lykkelig da. Også har de Grandiosa med kebab, sykt.

I Sverige nøyer de seg heller ikke med ett dørhåndtak og de belønner folk som benytter ungdommelige hodeplagg:

Tijuanas oaser ligger langs motorveien: Verdens største kjøpesentre, med en solid sortiment fastfood og frityrgryter. McDonald's er til og med så behjelpelige at de annonserer langs veien hvor mange minutter det er igjen til du kan spise nuggets! Og vi testet ut MAX, den nye burgerkjeden som kommer til gamlelandet: Ikke mye å hente, men de skal ha pluss for et kjempeutvalg av dipsauser. Noget mer skeptisk til CO2-merking av junkfood; jeg kan opplyse om at 9 nuggets er supermye mer miljøvennlig enn den største burgeren. Og, supermarkedene har bygd egne templer for potetgullen. Det lot jeg meg fascinere av, og er nå mye mer positivt innstilt til Sverige som fenomen.

Vel fremme i metropolen Flen(s), tok vi inn på en sjarmerende lite motell/hotell eller lignende: Loftet Hotell & Gjästgiveri. De hadde til og med restaurang, som de sier på svensk, men den stengte klokka 17 - siden det var helg. På onsdager hadde de derimot åpent til klokka 22. Men det er jo tross alt Tijuana, Sverige; hva vet vel vi? Flen har imidlertid verdens hyggeligste servicebransje, tror de syntes det var stas med besøk.

Konserten var livet selv, vi kunne alle sangene, bondet med svenskene (som var svært så opprømte over at vi norbaggarna hadde kommet til Flen), og jeg fikk bare én glassflaske i hodet - noe som viste seg å være friendly fire og burde medført minuspoeng. Flenianerne dristet seg til å frekke seg med piercinger, tribaltatoveringer og generell underarmskutting, men det var jo ingen overraskelse. Svenskene fra storbyen bekreftet derimot at hipstersveisen er så vanlig i dette landet at selv de på Millencolinkonsert ikke går av veien for å møte opp på punkkonsert med kort-ved-øra. Men dette er jo Tijuana, alt er lov. Alle ville være venner med oss, så vi fikk med oss masse blonde svensker på efterfesten. De var imidlertid unge gutter alle som én, men vi fikk i hvert fall ligge i skje.

Vi fikk også tid til litt sightseeing og naturopplevelser:

Jeg fikk t-skjorte, Pølsa latet som han fikk whisky:

Regresjon, eller å Finne tilbake til seg selv.

La oss kalle det en oppvarming, til turen, konserten og livet:

Så kan man i mellomtiden takke Tony Hawk 2 for min musikksmak - utkrystallisert mens man lette etter secret tape.

Nostalgien er undervurdert; moshpiten lenge leve.

En globetrotterbasert bås, eller et skråblikk på livets formative år

Soundtrack:

... This is my street, and I'm never gonna leave it,

and I'm always gonna stay here ...

Når jeg blir stor skal jeg reise på ferie. Til syden. Med charter, gjerne Star Tour. Og aller helst på all-inclusive, kanskje verdens flotteste oppfinnelse, en bransje i vekst. Her er det noen som virkelig har knekt koden: Det eneste du trenger å somle deg til selv er å bestille, pakke og komme deg til flyplassen. Du må dog gjennom sikkerhetskontroll, som er over gjennomsnittlig ugreit. Men, fra du har scannet billetten på vei inn på flygplanet så blir du tatt vare på, fraktet rundt, får informasjon på norsk, sol, basseng og så mye mat du bare vil ha, før du blir plukket opp etter et par uker og send hjem igjen til gode gamle Norwegen. Hvis ikke det er toppen av lykke...

Men så finnes det jo dem som føler et behov for å bryte opp litt, gjøre noe utenom det vanlige, reise utenom allfarvei, til grisgrendte strøk; et uttrykk for uavhengigheten og individualiteten til middelklassens rotløse sønner og døtre. De søker det autentiske, det pittoreske, det uberørte; de bor gjerne i telt eller det som verre er, skal på død og liv nyte den lokale cuisine, som - siden dette gjerne er i Latin-Amerika - egentlig bare er en unnskyldning for å spise Taco hver dag; og har alle sine eiendeler i en stor, upraktisk sekk, uten sånne kjekke kofferthjul! For hjul ville vært en påkostet unødvendighet idet forflytningen helst skjer på overfylte busser, eller halvklatrende, på vei opp en fjellskråning, for å se ruiner eller landsbyer som man mye heller kan se på Viasat Travel i stresslessen, mens man spiser chilinøtter og drikker PepsiMax. Også skal de lære seg å surfe og dykke og gud vet hva, mens de tar slike bilder av seg selv, skyggene sine eller føttene sine:

Dette er gjerne kombinert med et ønske om å redde verden, eller i det minste et lite bidrag til sådan. Så man trapper pliktskyldigst opp på et barnehjem, og får flotte bilder til reisedagboken og facebook. Også kommer man hjem igjen, og kan Verden, som fenomen. For man har jo faktisk vært ute og reist, sett verden sammen med alle de andre backpackerne - den lokale autensiteten lenge leve - og lært masse om seg selv, til tross for at man bare er 19 år! Hvilken snarvei til dannelsen; tenk på alle de bortkasta åra lagt ned på en støvete, furubrun lesesal. Virkelig noe annet enn det sedate hovedstadslivet og studenttilværelsen, rekende rundt på den samme studentpuben, spisende på den samme kantina, med de samme gamle menneskene du ser hele året ellers. Det er viktig å komme seg litt vekk, helst i et års tid. Mens man ennå er ung, mens man ennå har tid. Før man slår seg ned, etablerer seg og livet innhenter en.

Nei, takke seg til god, gammeldags charter, i trygge omgivelser, som en liten pause vekk fra alt tant og fjas. Så får man heller finne seg selv i rutinene, hjemme på studenthybelen, mens man spiser taco på en helt vanlig tirsdag. For å skeie ut litt, liksom. Ganske lunt og hyggelighetsbasert i hvert fall.

-Backpackar, det er ikkje noko eg vil væra.

Det finnes en nettside for disse menneskene - jeg frykter at jeg nå gjør meg selv en bjørnetjeneste ved å avertere for denne, menpytt sann. Den er verdt å plassere i bås, så det får gå: Backpacker.no

Den store koden som nå gjenstår å knekke er dermed følgende: Hvordan, på hvilket tidspunkt og under hvilke forutsetninger transformeres backpackeren til å bli en vaskeekte hipster som nyter Cava på Mono, hjemme i Oslo? Kjør debatt.

(Herregud, jeg elsker dette her.)