Hvorfor hater de friheten vår?

Så skulle også 2015 bli Profetens år, med negativt fortegn. Sivilisasjonskonfliktens siste utskudd kom til syne i den franske hovedstaden. De har angrepet oss igjen. De kommende dagene vil nok en gang stå i solidaritetens navn; hvordan skal vi best mulig stå sammen og stå opp mot de middelalderske krefter, mot det islamske barbariet? Hva er den rette reaksjon? Trykking, rosetog, facebook-i-svart? Nå handler det om å ikke bukke under i møte med Terroren; å møte vold med trassig standhaftighet i ytringsfrihetens navn.

Kanskje. Og misforstå meg rett; det som har skjedd er en ubeskrivelig tragedie, og til syvende og sist på grensen til absurd. For de aller fleste vil det å ty til automatvåpen i møte med det skrevne ord eller den tegnede mann ikke fortone seg som en særlig aktuell problemstilling. En verbal konfrontasjon, et motinnlegg eller i siste instans en anmeldelse for æreskrenkelse, ikke massedrap eller terrorisme. For anslaget mot Charlie Hebdo-redaksjonen ser ut til å kunne være nettopp det, et kroneksempel på terrorisme - forstått som vold mot sivile i politisk øyemed.

Politisk i denne sammenhengen henspiller på at målsetningen ved handlingen nettopp var politisk, eller mer spesifikt nærmest en væpnet polemikk. Onsdagens angrep kan med de rette brillene betraktes som et perverst PR-stunt, et voldelig statement med hensikt å skape en motreaksjon, et mottrekk. Og det er kanskje her vi bommer litt på ballen, når rikspressen går i strupen på hverandre om hvem som har forsvart ytringsfriheten lengst, best og mest.

Hvis det nå viser seg at det er "al-Qa´ida" i en eller annen sjattering eller tilknytning som har angrepet "oss", kan det være nyttig å betrakte dette litt fra deres side. Å forstå er ikke det samme som å forsvare, er et nyttig mantra i så måte. For hvorfor angriper de oss? Og særlig, hva ønsker de å oppnå?

Militante islamister, jihadister, "hater" oss, Vesten, fordi vi blander oss i deres hjemland, i Midtøsten og muslimske land. Enkelt og greit. Osama bin Laden klandret først og fremst USA for å støtte regimet i hans hjemland, Saudi-Arabia, og ønsket å trekke, lokke og lure den imperialistiske supermakten inn i en langvarig krig i Afghanistan (Irak, hvilken bonus!), som til slutt skulle tappe den vestlige hegemonen såpass for krefter at amerikanerne trakk seg ut av regionen - noe som ville levne de korrumperte, lokale klientregimene ubeskyttet, slik at Osamas fortropp kunne gjeninnføre et sant islamsk styre. Noe sånt.

Gitt, igjen, at dette er pressens yndede "al-Qa´ida-tilknyttede gjerningsmenn", eller personer inspirert av jihadistisk ideologi og tankegods, må vi altså spørre oss "hvorfor Charlie Hebdo"? Er dette en hevnaksjon mot de som systematisk fornærmer profeten gjennom tegnede provokasjoner? Er målet å skremme Vestens og verdens redaktører og tegnere fra å aldri mer fornærme islam, profeten og muslimene? 

Det er åpenbart en del av det, men i jihadismens logikk er dette også en del av en større kamp. De jihadistiske strateger ønsker å fremprovosere selve Konflikten, den apokalyptiske oss-mot-dem. Flere av de mest suksessfulle terrorangrepene mot mål i Vesten er mot symboltunge mål, som WTC og Pentagon, offentlig kommunikasjon - og nå mot den frie pressen og Ytringsfriheten. Slik skapes allmenn frykt og kravet om en reaksjon; vi rammes der vi er mest sårbare, der vi føler det mest; grensene trekkes opp mellom det siviliserte vi og det barbariske dem. Og således spiller vi potensielt rett opp i en villet eskalering.


Det er mye som tyder på at ingen har så mye å tjene på demonisering, islamofobi og stigmatisering av "de andre" som terroristene selv. Juan Cole skriver: "... if [Al-Qaeda] can get non-Muslim French to be beastly to ethnic Muslims on the grounds that they are Muslims, it can start creating a common political identity around grievance against discrimination." Jihadistenes aksjoner er myntet på ulike publikum: Ved å slå til mot en av av tidsskriftene som publiserer Muhammad-karikaturer står man opp for islam i noens øyne; man skaper frykt og avsky i andres - også en ønsket reaksjon; hvis gjerningsmennene er tilknyttet en organisasjon, viser man styrke overfor konkurrerende likesinnede grupper; man skaper oppmerksomhet om seg og saken. Og man håper at Vesten (her representert ved Frankrike) skal vise sitt sanne ansikt. 

Ingenting ville for jihadistene mer signalisere en vellykket aksjon enn at "non-Muslims – blinded by grief and rage – turn on Muslims. Blame them. Persecute them. Burn their book, attack their mosques, threaten them in the street, demand their expulsion from Western societies. Actions that, in turn, scare Western Muslims, isolate them, alienate them. And thus drive some of them to support – and even become – terrorists." Hvis i tillegg angrepet kan knyttes til en gruppe som kan aksjoneres mot, er sannsynligheten stor for at antallet martyrer - utover gjerningsmennene - kan økes. Nok en fjær i PR-hatten. En angrepskrig a-la Afghanistan er det nok ikke snakk opp, men se ikke bort i fra at IS er et akronym som vil kunne dukke mer og mer opp i den kommende tiden - således kan raskt de jihadistiske tentaklene strekke seg helt fra Levanten. Kanskje.

I sum, dette handler nok ikke (bare) om karikaturer, ytringsfrihet og demokrati. Hvis dette er al-Qa´ida eller lignende, så er det mye som taler for at Charlie Hebdo er et nøye utvalgt mål, men ikke av de grunnene som hittil er særlig trukket frem. Aksjonen mot tidsskriftet er et middel for å nærme seg et større mål - å fremprovosere en reaksjon, av oss mot dem, ved å ramme oss på et av våre ømmeste punkter, slå til mot en av våre kjepphester, nok en kubbe på bålet - snarere enn selvet Målet i seg selv. 



Jihadistene (og muslimer flest, for øvrig) hater oss ikke på grunn av (ytrings-)friheten og demokratiet vårt som sådan, men de hater nok litt at vi ("Vesten") fortsatt støtter despotiske regimer i muslimske land.  Det legitimerer selvsagt ikke virkemidlene de velger å benytte seg av, men det kan likefullt ligge nærmere sannheten enn at dette først og fremst er et angrep på vårt leve- og styresett, på det frie ord og demokratiet.

Så spørs det om karikaturer er et fruktbart virkemiddel i kampen mot terrorisme, sammenlignet med spørsmål som representasjon, integrering og stormaktspolitikk. Det får bli til en annen gang.

Noen betraktninger omkring terrortrusselen

PST gikk tidligere i dag ut med advarsel om et mulig terroranslag i Norge de kommende dagene. Det skal være militante islamister som har kjempet i Syria som planlegger et angrep, og sikkerheten er allerede skjerpet på flyplasser og andre potensielle mål.Norge er sammenlignet med andre vestlige mål kanskje ikke nødvendigvis det mest åpenbare målet for en gruppering som til hverdags kjemper i Syria, men det finnes like fullt gode grunner til at nettopp Norge vil kunne være et ganske symboltungt mål.

Ikke alle aktørene som kjemper i Syria er der for å utfordre Assad-regimet. Det finnes i tillegg grupperinger som har ideologiske anstøtspunkter til al-Qa´idas globalt orienterte islamisme, der kampen mot sekulære regimer og for å gjenopprette et kalifat også kjempes på utebane - mot vestlige aktører.

Osama bin Ladens fremste målsetning med angrepene 11. september var å lokke USA inn i Afghanistan, der han forventet at de ville synke ned i en hengemyr som har svelget mange imperier gjennom historien. al-Qa´ida sprang ut av organiseringen av frivillig kjempende mot Sovjetunionen i Afghanistan på 1980-tallet, der Osama spilte en sentral rolle. En av de formative mytene blant de som reiste til Afghanistan var nettopp at de knakk det sovjetiske imperiet, som sprakk opp få år etter.

Da Irak og Saddam Hussein nærmet seg Saudi-Arabias grenser etter invasjonen av Kuwait i 1990, stilte Osama bin Laden sine menn til disposisjon for det saudiske kongehuset. Tilbudet ble avslått, og USA ble invitert inn i islams aller helligste - et helligbrøde i Osamas øyne. al-Qa´ida-lederens overbevisning om at det var de vestlige stormakters støtte til de sekulære, vantro regimene som stod i veien for en gjenoppretting av det mytiske kalifatet, med bokstavtro tolkning av islam som styrende prinsipp; uten støtten fra Vesten ville regimene falle som korthus.

Kampen skulle komme til å stå mot USA og Vesten, virkemiddelet var spektakulære terroraksjoner. Anslagene mot ambassadene i Afrika i 1998, angrepet på USS Cole i 2000, og senere 9/11, London og Madrid. Terror er propaganda; spektakulære aksjoner som skal tjene til å vekke de sovende muslimske masser og fremtvinge en reaksjon fra den som blir angrepet. Invasjonene av Afghanistan og Irak - sistnevnte må kunne kalles en gavepakke til al-Qa´idas PR-avdeling - og det som fremstilles som en forfølgelse og mistenkeliggjøring av muslimer i Vesten siden 2001, spiller således rett inn i al-Qa´idas fremtidsscenario og virkelighetsfremstilling.

Den store mobiliseringen til en kamp mot Vesten har imidlertid uteblitt, og den globale militante islamismen lot til å ligge radbrukket som ideologi og virkemiddel da den såkalte arabiske våren blomstret i vintermånedene 2010/11. Optimismen viste seg å være kortvarig, og drøye tre år etter raser borgerkrigen i Syria fortsatt. Syria tiltrakk seg som nevnt også aktører som har et regionalt siktemål, der målsetningen er å etablere seg en base (Qa´ida) fra hvilken man kan ta opp kampen mot de vantro regimer i muslimske land. Noen grupper har direkte tilknytning til al-Qa´ida, mens en gruppe som ISIL/ISIS opererer uavhengig.

ISIS - kanskje den mest sannsynlige gruppen som kan stå bak trusselen

Hittil har de stridende i Syria og Irak - som er åpnet som en front i kampen - begrenset seg til aksjoner og mål innenfor de porøse grensene i de to landene; hvis en gruppe med bakgrunn fra striden i Syria nå planlegger et anslag i Vesten vil det være første gang. Det vil i så fall være et nytt steg i kampen. Det er nærliggende å anta at en slik aksjon vil være et ledd i en tradisjonell terror-logikk, der man vil søke å skape frykt, oppmerksomhet, reaksjon og rekruttering.

Så hvorfor Norge? Det anslås at omlag 50 personer kan ha reist herfra for å kjempe i Syria, og det er sannsynlig at det vil være noen av disse har vært en del av planleggingen av et eventuelt angrep mot Norge. Dessuten er nok sikkerhetsberedskapen svakere i Norge enn i mer prominente vestlige mål som USA og Storbritannia. Det som imidlertid kan være en en mer substansiell grunn til at nettopp Norge utpeker seg som et mål fremfor andre europeiske land er den ikke udelt positive stjernen vi har i Midtøsten og den muslimske verden.

Før karikaturtegninger og Afghanistan er Norge kanskje først og fremst kjent i regionen for vår rolle i Palestinakonflikten, og navnet Oslo er uløselig knyttet til Oslo-avtalen og den mislykkede fredsprosessen. Således kan nøkkelen til å forstå hvorfor Norge vil være et attraktivt mål for et terrorangrep med global signalverdi ligge i Israel og Palestina, og i forlengelsen det pågående israelske angrepet på Gaza. Et angrep på norske interesser kan dermed selges som en solidaritetsaksjon med palestinerne, mot et av de landene som har spilt en sentral rolle i den mislykkede løsningen på konflikten.

På den måten vil gruppen knytte sin kamp i Syria til en av de store felles-muslimske verkebyllene, okkupasjonen av Palestina og palestinernes tragiske skjebne; dette vil være således kunne ment som en aksjon på vegne av palestinerne og alle muslimer. Kampen er global, hensikten er å vekke de muslimske massene til kamp mot den uretten som påføres dem av såvel lokale, vantro herskere som vestlige imperialister. En aksjon med internasjonal oppmerksomhet vil kunne styrke denne gruppens posisjon vis-a-vis konkurrerende aktører i Syria og Irak, sørge for ytterligere rekruttering av frivillige til væpnet jihad, og i verste/beste fall føre til en militær reaksjon som nok en gang vil eksponere Vestens hat mot islam.

Det er selvsagt på ingen måte sikkert at dette er de viktigste beveggrunnene til en eventuell plan om et angrep mot Norge, men det kan like fullt være nyttig å se noen av disse momentene i sammenheng. Det bør i alle fall understrekes at kampene i Syria for endel aktører ikke stopper ved grensen til nabolandene, men nettopp er en del av og et ledd i en større strid mellom de rettroende islamistene og de som holder muslimene nede. Det ideologiske siktemålet for globale jihadister er gjenopprettelsen av et rettskaffent islamsk styre over alle muslimer; et terrorangrep mot et mål i et lite nord-europeisk land kan likevel fremstå som en logisk strategi for en gruppe som sverger til en variant av Osama bin Laden og al-Qa´idas hundreårsstrid.

Sionistisk demokratiteori

I den lett småfrosne arabiske sommeren vi nå er vitne til - i kjølvannet av den såkalte arabiske våren, hvis demokratiske mildvær ligger bak oss - ser Midtøsten selvtitulerte eneste demokrati ut til å være med på leken. Israel, midt oppi sin nitidige kamp mot palestinernes FN-kampanje, har nå forbydd ved lov å oppfordre til boikott av Israel, israelske institusjoner i vid forstand og israelsk territorium - herunder også det okkuperte Vestbredden. Dette vil i praksis si at enhver som offentlig oppfordrer til å boikotte for eksempel et selskap som med viten og vilje bygger hus eller produserer varer i de ulovlige bosetningene, bryter loven og står dermed i fare for å bli saksøkt. Altså er det ulovlig for enhver som oppholder seg i Israel å oppfordre til boikott av, eller til og med bare unnlate å gi kontrakter til, et selskap som bryter folkeretten. En oppfordring til akademisk og kulturell på israelsk jord vil også omfattes av denne nye loven, som ble passert i Knesset 13. juli. Det understrekes at dette blir en del av sivillovgivningen; politiet vil ikke arrestere eventuelle boikottagitatorer, det er opp til eventuelle forulempede å klage inn lovbryteren til påtalemyndigheten.

Rent bortsett fra å være i overkant lite ytringsfrihetsvennlig, begrenser denne loven rommet for ikke-voldelig motstand mot de - jeg gjentar - ulovlige bosetningene og andre klagemål mot den israelske regjeringen. Slik jeg ser det er den også et ledd i sementeringen av fakta på bakken. Selv om høyesterett sannsynligvis kommer til å underkjenne i hvert fall deler av lovteksten, kan den prosessen i seg selv komme til å trekke ut. I mellomtiden er det ikke vanskelig å se for seg et scenario der flere israelske fredsaktivister og andre blir klaget inn til domstolene av ymse sympatisører av en fortsatt okkupasjon og stillstand i "fredsprosessen".
Denne loven føyer pent seg inn i rekken bak den såkalte nakba-loven som nylig passerte i den israelske nasjonalforsamlingen. Denne tillater finansdepartementet å holde tilbake støtte til organisasjoner som minnes palestinernes lidelser under krigen 1947-49, da hundretusener av palestinere ble fordrevet fra sine hjem av sionistene (les feks. Benny Morris). I tillegg har den israelske statsmakten gjort hva den kunne for å få Apple til å stoppe en Intifada-app, med stort hell.

I flyktningeleirene brygger det i mellomtiden til opprør, i påvente av et amerikansk veto i Sikkerhetsrådet, mot anerkjennelse av en palestinsk stat innenfor 1967-grensene. Og forhandlingene står i stampe. På godt og vondt, jeg spor den tredje intifadaens komme til høsten. Det skal nok bli hett selv om vinteren står for døren.

Datoen henspeiler markeringen av opprettelsen av Israel, begynnelsen på al-Nakba - katastrofen.

Spådomskunst

Noe av det som skiller samfunnsfagene og humaniora fra andre fagområder, lengre ned mot Chateau Neuf i Oslos tilfelle, er vanskeligheten med å predikere. Snarere enn å titte inn i de sterile laboratorium, eller skrible ned ligninger på ruteark, skuer man faktisk ut i den virkelige verden. Der må man ta høyde for menneskets iboende irrasjonalitet (homo economicus, sorry, du finnes ikke), interaksjonens uvisse utfall og omgivelsens innvirkning på begivenhetenes gang. Det har likevel ikke stoppet synserne - politikere, som forskere - fra å tørke et lite støvlag av en velbrukt glasskule både titt og ofte.

The Great Boom: Skrevet i 1999, kunne denne boken love oss evig økonomisk fremgang, lykke og generelt god stemning. Drøye tiåret etter har vi kost oss med 9/11, diverse kriger og en skarve finanskrise.

The End of History: Godeste Fukuyama (1989, 1992) grep euforien som rådet etter Berlinmurens fall, og kunngjorde det liberale demokratiet og markedskapitalismens som historiens endepunkt. There is no alternative, som Lady Maggie sa tidligere det tiåret. Den amerikanske modellen er altså menneskets ideologiske mål. I mellomtiden har det kinesiske kapikommunistiske lokomotivet fått opp dampen, og kapitalismen har skaket i sine grunnvoller - så får vi se om det blir noen dypere endringer på den fronten. På den mer moral-religiøse siden av skalaen er det jo også dem som synes det er stas med litt shari´a på lovfronten.

Y2K: Bill Gates må ha kjent epleånden til Steve Jobs i nakken, og forsøkte å legge inn en liten fail switch sånn at softwareimperiet hans skulle ta med seg verden i dragsuget. Men nei, det var bare tull. Så vi fikk feire millenniet med noen små statsbudsjett opp i rakettkruttrøyken det året også.

Mission Accomplished (USS Abraham Lincoln, mai 2003): Lille-Bush erklærte krigen for over, ikke to måneder etter at ammerikanera litt på siden av diverse lovverk gikk til krig mot WMD, bin Laden og for demokrati i Irak. I dag står det vel bare 50.000 soldater igjen, etter litt småkjekling, semidaglige uroligheter og generell uenighet langt inn i dette tiåret. Good times.

War on terror: Det bittelille, dog så essensielle, glippen her: Jo flere korsfarere man sender ned dit, jo surere blir jo bin Laden og gutta. Nå er riktig nok Obama - sorry, Osama sjølv tatt av dage - men det er jo ikke med tindrende barnebursdagsøynene okkupantene blir tatt imot med. Kanskje prøve seg på noen grep i Palestina, da skal du se det blir fart på sakene.

Den politisk-apatiske araberen: Så kom våren, og alt tok helt av. Plutselig vil de ha demokrati og deltakelse og menneskerettigheter og alt på en gang. Syke greier.

Rational choice theory: Forutsetter veldig enkelt fortalt at mennesket opptrer nyttemaksimerende i materiell forstand, og vil ta sine valg - kun - deretter. Det forutsettes gjerne fullstendig informasjon om de ulike handlingsalternativenes konsekvenser satt opp mot det målet som ønskes oppnådd. Feil, med andre ord.

EU: Jaja, fred og fordragelighet. Men dette økonomiske lokomotivet har kjørt seg vill i nasjonale særinteresser; det hårete målet om å ta opp kampen med USA, Japan og Kina innen 2020 drukner for tiden i Irland, Portugal og rundt omkring. Elitedemokrati, fire klamme friheter og et Fort Europa med store hull i murene.

Euro: Nei, det fungerte ikke så greit å ha samme rentenivå for Tyskland og Hellas og alle de andre. Det stod det om i Klassekampen for ti år siden, typ.

Drillofotballen er død: Norge 1 Latvia 0. FIFA-ranking: 11

Jeg kan imidlertid ikke dy meg, og forsøker meg på å sette fremtiden i bås:

- Et forsvinnende lite antall av vårens artiumsmottakere kommer til å ha funnet seg selv etter å ha vært i sørøst-Asia i løpet av de kommende 12 månedene.

- Det lille segmentet av dem som faktisk vasker seg bak øra og starter på studielivet, kommer til å få seg en smell når de ikke får lov til å ha med ekstern harddisk på eksamen i idrettshallen på Fredrikke.

- Jonas Gahr Støre kommer til å bli generalsekretær i FN og avslører Illuminati som verdensherskere - superministeren vår.

- Lionel Messi blir tatt i doping før Lance, og Ole Gunnar Solskjær blir tatt i fartskontroll - med to tenåringsdverger i bagasjerommet.

- Sjælass kommer inn i ordbøkene.

- Taco blir ny nasjonalrett.

- Det kommer til å trekke litt ut med demokratiet i Egypt og rundtomkring neri der.

- Galtung kommer til å få litt rett, i hvert fall; det amerikanske hegemoniet er på vei ned.

- Tromsø vinner serien i år, Tom Høgli går til en storklubb og Peg blir landslagstrener.

- Jeg kommer til å leve noe som ligner på en studenttilværelse en god stund fremover.

- Og, "kvinnehumor" og "backpacker" kommer til å vinne frem som etablerte båskategorier i løpet av året, om enn bare på facebook.

jødisk spåmann

Også har jeg planket litt igjen da:

Drankplank

La oss alle løse Palestinakonflikten, sammen.

Først, la oss alle holde hender og gratulere målkongen sjølv med scoringsrekord, Super-Tom Høgli med sitt første Tippeligascoring OG Tromsø med serieledelse. Jeg ble nesten rørt, jeg. Og Peg slår seg for en gang skyld (håper jeg) i tospann med Frp, og krever statue av Rush: - Han hag satt sæg nye mål i voksen aldeg. Han hag vægt ydmyk i foghold til å læge mer, og æg et fogbilde fog de andge spillegan våges. <3

Se på Peg, da.

Men over til storpolitikken, urkonflikten og Midtøsten. Obåmæ har holdt tale, og skapt storm i et høydiplomatisk vannglass. Etter å ha understreket at USA fortsatt holder sin klamme hånd over Israel, hvis barn går til sengs redde for bussbombing og generell uvilje mot det sionistiske prosjektet i regionen, slår Mr. Prez fast at ting står i stampe. Palestinerne mangler på sin side en stat og lever under en ydmykende okkupasjon, men likevel har de ved flere anledninger bare reist seg fra forhandlingsbordet. Obåmæ advarer palestinerne mot delegitimering av motparten, fordømmer Hamas' "terror and rejection", og hevder uavhengighet fordrer anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Heller ikke den kommende voteringen i FN mottas med særlig entusiasme i 1600 Pennsylvania Av.; symbolske handlinger fører ikke til fred, osv. Vennskapet med Israel er derimot bunnsolid - "we will stand against attempts to single it out for criticism in international forums [sic!]". Lett skjev fordeling av byrdene med andre ord.

Hussein?

Obåmæ innrømmer likevel at Israel også må gi litt for å få fred: "The dream of a Jewish and democratic state cannot be fulfilled with permanent occupation". Den amerikanske løsningen er fortsatt tostatlig, i én jødisk stat og en palestinsk - i evig fred og fordragelighet. Sikkerhet versus levedyktighet. Grensene mellom de to "should be based on the 1967 lines with mutually agreed swaps" (husk dette til senere). Obåmæ gjentar det israelske sikkerhetsimperativet - sånn i motsetning til palestinernes sådan? - men krever likevel israelske styrker ut av fremtidig palestinsk territorium. Israelsk sikkerhet i bytte mot palestinsk territorium er altså credoet, før man beveger seg videre til de to gjenstående vanskelighetene: flyktningene og Jerusalem. Mr Prez er imidlertid oppegående nok til å anerkjenne at dette ikke er noen vidunderkur - særlig problematisk er tøværet mellom Hamas og Fatah, der førstnevnte er heller skeptisk til den sionistiske kreasjonen.

Her skulle man tro at Bibi Netanyahu skulle være fornøyd: sikkerhet, jødiskhet og vennskapelighet. Men neida, han steilet. Over gjennomsnittlig indignert fastholder han Jerusalems udelelighet og behovet for styrkenærvær på Vestbredden, samt stadig messende om Israels jødiske karakter. Men mest vonbråten blir den naysayer over Prez' bemerkninger omkring 1967-linjen; Israel kan ikke forsvare den grensen slik den stod etter våpenhvilen i 1949 (altså, grensen slik den stod før seksdagerskrigen i 1967, der Israel okkuperte blant annet Vestbredden og Gaza).  Og bosetningene forblir, mer eller mindre over hans lik.

Good times.

I sitt motsvar fremholder Mahmoud Abbas forhandlingenes fallitt som årsak til FN-voteringen om en uavhengig palestinsk stat på Vestbredden og Gaza, etter 1949-/67-grensene - 22 % av det opprinnelige Palestina, fra før 1948 - for andre gang foran Generalforsamlingen, siden FN vedtok delingen i 1947. Bosetterne har passert en halv million, særlig i (Øst-)Jerusalem, som også palestinerne gjør (delvis) krav på som sin hovedstad. FN har tidligere anerkjent deres rett til selvstyre, så også the International Court of Justice, men Vestbredden finner seg fortsatt okkupert og Gaza beleires. Abbas understreker at palestinerne er "commited to human rights, democracy, the rule of law and the principles of the United Nations Charter", har statsinstitusjonene som trengs (i følge Verdensbanken, IMF og EU) - det som mangler er at okkupasjonen opphører. Formelt opptak i FN vil bane veien for forhandling om alle kjernespørsmål fra palestinsk side, heri inkludert flyktningene som fortsatt befinner seg i eksil - kun slik kan Palestina forhandle på noe som likner på likefot, som én stat okkupert av en annen.

Så, hvor levner dette oss? Let us set some things straight:

Bosetningene: Ulovlige, etter folkeretten. Altså skal disse bort, i prinsippet. Norman Finkelstein sa til meg (faktisk) en gang at denne konflikten er lett å løse, det er bare å se på alle resolusjoner og folkeretten generelt. Så enkelt er det nok ikke i praksis. Det er nok urealistisk for at alle bosetterne blir kippet ut, og at palestinerne ender opp med 22 % av det opprinnelige Palestina - halvparten av det de ble tilkjent i 1947. Men land swap-metoden søker å bøte på dette - altså må palestinerne kompenseres for de få, så få som mulig, bosetterkoloniene som kommer til å forbli. Men, ulovlige er de altså. Husk det.

Grensene: FN-resolusjon 242 krever at Israel trekker seg tilbake til grensene slik de stod etter krigen 1948-49. Altså er dette utgangspunktet, hvor mye fakta som enn er skapt på bakken. Dette er også en legitimering av land som ble tatt under krigen 48-49, men det får så være. Disse grensene er altså utgangspunktet, men kan korrigeres med land swaps. Så sent som 11. november 2010 var Bibi enig i dette. Det nye postulatet om at 67-grensene ikke lar seg forsvare er en militær-pragmatisk vurdering, i beste fall, men noen støtte i folkeretten har du nok ikke. Et annet moment her, som jeg personlig står for, er problematikken med to separate palestinske territorier med Israel i midten. Jeg foreslår en utvidet land swap: Gazastripen til Israel, et tilsvarende område tilknyttet Vestbredden til et fremtidig Palestina - det er urealistisk å tro at et fortsatt delt Palestina kan bli én levedyktig stat.

Jerusalem: FN fremholder Jerusalem som corpus separatum, under internasjonal kontroll. Israels proklamering av denne som sin evige, udelelige hovedstad finner dermed ikke støtte her. Palestinerne ønsker på sin side Øst-Jerusalem som hovedstad, og tolker FN-resolusjon 242 dithen at den faller under palestinsk kontroll. Imidlertid ønsker palestinerne ikke en fysisk deling av byen som anses som hellig av alle regionens tre store religioner. Slik jeg ser det; enten 1) Jerusalem skilles ut som separat territorium, kontrollert av FN eller andre, eller 2) en pragmatisk deling mellom vest og øst. Sorry, Israel, kan ikke være så prinsippielle. Forslag: FN-by, med særlig sikret tilgang for relevante religiøse grupper.

Flyktningene: Tilkjennegis right of return eller kompensjon av FN-resolusjon 194. Israel nekter imidlertid å ta imot disse på israelsk jord, også etter en eventuell fredsløsning. Den åpenbare løsningen, spør du meg, er nok at de enten får rett til å bosette seg i et fremtidig Palestina, eller mottar erstatning av Israel. Sammen med Jerusalem, sannsynligvis det vanskeligste spørsmålet - det dreier seg om nesten 5 millioner (inkludert etterkommere) i dag. Det som før var et arabisk problem var araberstatenes ansvar, i følge et Israel som ikke anerkjente palestinerne som et distinkt folk,er nå et palestinsk problem.


Anerkjennelse: Israel anerkjenner nå palestinernes rett til noe eget, om enn ikke fullstendig uavhengig av seg selv, patronen. Palestinerne, i form av PLO, anerkjenner også Israels rett til å eksistere - der har altså Bibi feil. Et annet spørsmål er i hvilken grad det er legitimt å kreve at palestinerne anerkjenner Israel som en jødisk stat - et krav som ikke er mer enn et par år gammelt, og må ses i sammenheng med den sterke posisjonen til den religiøse og nasjonalistiske høyresiden. En femdel av Israel-innenfor-1967-grensene er såkalte israelske palestinere; anerkjennelse av jødiskheten vil også ytterligere lette Israel for ansvaret for de palestinske flyktningene. På et annet nivå, er det moralsk attråverdig å reservere en stat for én religiøs gruppe? Hvordan ville vi forholdt til det om, la oss si, Iran hadde sparket ut alle andre enn muslimene? Dette er imidlertid i utgangspunktet ganske enkelt, partene må anerkjenne hverandres rett til en stat. Punktum.

Opprør!

Hamas: Okei, Hamas anerkjenner ikke Israel som fenomen. Men det er på papiret; et Hamas i posisjon vil tvinges til å forhandle med Israel enten det vil eller ikke. Hamas er heller ikke al-Qa´ida, det er snarere en islamistisk bevegelse som også benytter terror som virkemiddel i sin ellers legitime motstandskamp - husk, det er ikke terrorisme hvis ikke det er sivile mål som forsøkes rammes. Slik sett er ikke selvmordsbomber per se illegitimt, hvis de for eksempel retter seg mot Israeli Defence Force. Hamas deltar også i det demokratiske spillet, og tilegner seg flere og flere av spillereglene på veien. Ikke for å bagatellisere de negative sidene ved bevegelsen og partiet, men det er viktig å helle litt kaldt vann i blodet. Det er rimelig å tro at en rapport mellom Fatah og Hamas vil virke dempende på sistnevnte, de vil tvinges i mer pragmatisk retning. Og et Israel som nekter å forhandle med den legitime valgvinneren i 2006, vil snarere bidra til å styrke avvisende krefter i Palestina og regionen som sådan. Palestinerne har også vært avhengig av å stå mer samlet utad; nå er rekkene sluttet, og da må Israel innfinne seg med den nye situasjonen. Når det er sagt, Hamas må på et tidspunkt formelt anerkjenne Israels rett til eksistens og rydde opp i sitt antisemittisk-konspiratoriske program - ellers vil Israel for alltid kunne cry: terrorists.

USA: USA, tross sin svekkede posisjon i regionen det siste tiåret, er den eneste makten som virkelig kan tvinge Israel til konsesjoner. Obåmæ forsøkte å sukre bosetningsfrys-pillen med diverse gulrøtter - det hjalp ikke. Nå er det tid for pisken. Hamas må anerkjenne Israel, palestinerne må mer eller mindre kunne garantere for Israels sikkerhet, Israel må tvinges til å følge folkeretten - bosetningene, Jerusalem, flyktningene, grensene. USA har også middelet: Pengeoverføringer, og tilbakeholdelsen av sådanne. I samband med forhandlingsbistand, diplomati og internasjonal støtte trengs nok Verdenspolitiet og fredsprisvinneren her - Israel er tross alt den sterke part med alle kort på hånda (kanskje unntatt sympatijokeren). USA vil også kunne tjene sitt eget rykte i regionen, som er blodstenkt først og fremst pga uforbeholden (og hyklerisk?) støtte til Israel. 

Brikkene settes opp på nytt i Midtøsten, her må man følge med i svingene. Når ting faller på plass igjen, kan USA og Israel plutselig finne seg uten gamle allierte som Egypt, Jordan og Tyrkia. Da kan det nok være en idé å jevne ut støtten litt, og tre over i en rolle som en mer nøytral forhandlingsleder. Nylig markertes årsdagen for al-Nakba, katastrofen, som minnes Israels opprettelse og starten på en delvis etnisk rensning av palestinerne fra israelsk side, med demonstrasjoner rundt omkring på de okkuperte områdene. Mot bakteppet av såkalte den arabiske våren, kan fort kimene til en tredje intifada skimtes. Israel, de palestinske makthaverne og USA vil gjøre lurt i å komme denne i forkjøpet...

Se så, la oss kalle dette et crash course. Og, siden det nå ble alvorlig, saklig og politisk - vi avslutter med et glimt fra skoleverdenen:

sjæl ass.

A people's revolution

Man havnet på ... Midtøstenseminar – eller Nord-Afrika da, strengt tatt - om dissa revvlusjona i Egypt og Tunisia. Democracy at last? spurte man seg; er nå regionen på vei over på den gode siden. Kan araberne nå kaste av seg åket og omfavne folkestyret og rettsstaten? Si det. Det er ikke mangel på små og store hindringer på veien, i hvert fall. Dr. Francois Burgat, fra Institut francois du Proche-Orient i Damaskus, Syria – altså vel situert til å bivåne tingenes tilstand om dagen – en fransk islamismekjenner, holdt innledning. Bra fyr, hadde et kaffebasert intervju med ham på Aker brygge dagen etter; bin Laden var visstnok en racer i volleyball – skikkelig håndleddssnert i servene.

Anyways; Burgats skråblikk tok utgangspunkt i Europas ufravikelige rolle i det moderne Midtøstens utvikling: Fra mandatområdene, fordelt mellom Frankrike og Storbritannia, og ditto grenseopptrekninger i Levanten, via den kolonialistiske kontrollen i Nord-Afrika og understøttingen av regimene på den arabiske halvøy, til båndene til brorparten av regionens despoter i dag. For Vesten har støttet regimer som har foretrukket ”repression before representation”. I følge ham er det først nå nylig at europeerne virkelig har vedkjent – offentlig – at disse regimene faktisk er diktatoriske, undertrykkende og udemokratiske. Dette speiles i arabernes oppfatning av Europa: Som dogmatiske Israelvenner, og hykleriske i sin støtte til Mubarak og kong Abdullah, mens vi ellers holder frihetens fane høyt hevet. Burgat advarer mot frykten for politisk islam, å stenge ute (de moderate) islamistene (for eksempel Hamas etter den demokratiske valgseieren i 2006), idet disse faktisk har betydelig støtte på den politiske arenaen, er en del av opposisjonsbevegelsen og vil inkluderes i den nødvendige fremveksten av et sivilt samfunn. Faktisk, hevder han, er de eneste landene i religionen der det skjer reelle utskiftninger av den politiske eliten gjennom valg, systemer der islamistene deltar i det politiske spillet – som i Irak, Palestina Tyrkia og til dels Iran.

Ellers var panelet representert med lokale størrelser: Fra Tunisia Yusra Ghannoushi og Samir Dilou fra al-Nahda (al-Islamiyya), et moderat islamistparti, og Ahmad Bouazzi fra Parti Démocrate Progressiste; fra Egypt Dr. Issam al-Aryan, offisiell talsmann for Det muslimske brorskap, Sondos Asem, en ung, kvinnelig aktivist, og Elham, fra The Socialist Popular Alliance). To andre egyptere måtte forøvrig melde avbud, blant dem tidligere presidentkandidat Ayman Nour, fra Hizb al-Ghad.

Ghannoushi understreket at kampen ikke var over selv om ben Ali var borte; den herskende klassen innehar fortsatt viktige posisjoner i statsapparatet. Det er altså behov for fortsatt press for reformer og endring, substansielle sådan; det holder ikke med retoriske demokratifaner. Hun fremholdt også som imperativt å motvirke eksklusjonisme – alle skal med, som vi sier her til lands. Det har imdlertid eksistert en diskurs der behovet for å rydde av veien demokratiets ”fiender”, som regimet tidligere har benyttet som rettferdiggjøring av stadige utsettelser av reformer. Nå bør derimot fokus rettes mot å bygge et demokratisk, sivilt samfunn nedenfra. Bouazzi understreket på sin side Tunisia progressive rolle, både historisk – var tidlig ute med avvikling av slaveri, nedskrevet konstitusjon og lignende – og i den arabiske våren; en inspirasjon for sine naboland.

Seminarets mest fremtredende skikkelse, både i taletid og på papiret, var nok doktor al-Aryan, Brorskapets talsmann. Han la vekt på vår felles menneskelighet, der alle sivilisajoner måtte delta i utviklingen av en ny verdensorden, basert på våre felles verdier. Sivilisasjonskonflikter må legges bak oss – målsetningen er å begrense uenigheter mellom menneskene til interessekonflikter som kan løses rundt forhandlingsbordet. Kjernebegreper for fremtiden er samarbeid, respekt og felles relasjoner. Han understreket videre Egypts prominente rolle i verden, regionen og i historien, slik sett var det revolusjonen der det store vannskillet. Europa ble oppfordret til å sette strek for sin støtte til regionens despoter – et brudd med europeiske kjerneverdier – og unnlate å intervenere i endringsprosessene. Det er verdt å merke seg at al-Aryans formulerte seg tydelig sekulære ordelag; det var lite islam å spore i hans fremtidsvisjon, fokuset lå snarere på nasjonal, egyptisk enhet. Nær det eneste som ble trukket frem i så henseende, var en avvisning av ”politisk islam” og lignende begreper – det er ingen motsetningen mellom å være muslim og å støtte ikke-”islamister”.

Sosialistpartiets Elham Eidarous vektla på sin side å ikke begrense, innsnevre demokratibegrepet: Demokratiet finnes ikke ved stemmeurnene alene; demokratiet er også offentlige friheter og sosiale rettigheter. Hun minnet også om den stille majoriteten – 15-20 millioner, av en befolkning på omlag 80 millioner, deltok i demonstrasjonene – hvis fremste prioritet er stabilitet, og understreket at hun fryktet oppblussingen av sekterisk vold den seneste tiden. I motsetning til sin forgjenger på talerstolen, dr. Aryan, artikulerte Eidarous sin frykt for politisk islam i posisjon – hva med kvinners rettigheter?

Ungdommens representant, den vevre Sondos Asem, skisserte revolusjonen som en felles frihetskamp for alle egyptere, og fremholdt sin optimisme for fremtiden. Selv om panelet avviste begrepet ”twitter-revolusjon”, så spilte internett en essensiell rolle i mobiliseringen, i følge Asem. Hun advarte også mot ikke-moderate, splittende krefter, i form av sekterisk vold og lignende. Isteden må det arbeides for å styrke det sivile samfunnet og bevare momentet i overgangen til demokrati. Hun inviterer forøvrig Vesten og omegn til å bistå i overgangsfasen, gjennom deling av erfaringer, men ikke påtvinge sine løsninger.

I den påfølgende debatten skisserte dr. Al-Aryan sin målsetning for Egypt som en uavhengig, sivil, demokratisk stat, med utstrakt samarbeid mellom partiene, institusjonsbygging og en søken etter en nasjonal konsensus – noe diffust, men likefullt vanskelig å være uenig i. Vesten ble oppfordret til å støtte opp om de nye regimene gjennom turisme, en slags charter-bistand. Angående den sekteriske volden, fremholdt tunisiske Ghannouchi regimets tradisjonelle splitt-og-hersk overfor folket, noe Burgat også påpekte. Avslutningsvis kom spørsmålet om straffeforfølgelse av de avsatte despoter opp: Panelet avviste unisont at de søkte hevn, men det ble samtidig understreket behovet for rettferdighet – ”justice, not revenge”, som Bouazzi uttrykte det. Andos påpekte også skjebnens lunefulle ironi i at Mubarats sønner nå sitter i samme fengsel der faren selv kastet oppviglere før revolusjonen.

Alt i alt fremstod regionens representanter som moderat optimistiske, besluttsomme og stolte over sin monumentale bedrift: De har avsatt hver sin despot, som i årtier har holdt sine respektive land i et jerngrep. Nå gjelder det å forhindre at en ny tar over plassen på toppen. Den politisk-apatiske araberen er død, lenge leve friheten og folkestyret.

Til sist: Etter seansen spurte jeg doktoren om hvordan han forholdt seg til islam og lovverket – om det kunne tjene som lovkilde eller om islamsk lov kunne kodifiseres. Han avfeide spørsmålet med en latter: ”Islam it’s a way of life, above politics ... Laws are about restrictions, you know, Islam doesn’t restrict.” ”Så islam fungerer snarere som en slags moralsk imperativ?” prøvde jeg meg. ”Noe sånt,” sa han, (”lille venn”) - og gikk.

Så får vi se da, om partiene – islamistiske, som sosialistiske og liberale – følger opp sine programmatiske forpliktelser til samarbeid og frihet og god stemning. Eller om de henfaller til sine motstanderes synder. Hvis det i det hele tatt blir noen reelle endringer. Det er mange skjær i sjøen, og i bakgrunnen lurer kontrarevolusjonen, radikale krefter og det som verre er.

I mellomtiden er vi invitert til Luxor, Djerba og Sharm el-Sheikh; charterferien lever – nå også som demokratisk redskap.

Selv i verdens beste land å bo i, er det alltids ting å henge fingrene i

Antiklimaks. Det var det året liksom. Ja, for mitt år starter selvfølgelig i august - skole- og sesongstart, og varer til mai - sommeren kommer som en bonus. Oddetallsår er det også, intet fotball-VM, intet OL. What to do?

Så nå sitter man her, på en skitten studenthybel, med verken grad eller gull. Graden er greit; koser meg storlig med et studiesemester til. Selv om alle dere andre blir voksne og flytter hjem med barna deres. Men det hadde vært stas med en tittel. Dog ufortjent, ville den vært; fy søren (på klingende sørlandsk) så dårlige vi var. Med rekordhøy sikh-tilstedeværelse på Trafford, og Zola bak mikrofonspakene for italiensk TV. Jeg ble flau, og trøstespiste baconsnacks. Ikke engang overskuddskarmaen kicka inn, nå som jeg syntes jeg fortjente den som mest. Det er bare å vente på overgangsvinduet da, det er alltid stas.

Men, dette har jo vært en livlig uke, med Obama bin Laden og nyhetsbonanza - endelig kan twitter brukes til noe vettugt; jeg har ikke gjort annet enn å lese amerikanske nettaviser. Internett ass, digger det. Norske fjernsynsnyheter har det imidlertid ikke blitt tid til. Før i kveld, mellom hovedkamp og Fotball-"kveld", som det nå har blitt hetende (hva skjedde med Fotball Xtra, fjongt): TV2nyhetene. Åherregud. Jeg beklager hvis jeg nå tråkker noen på tærne (nei, jeg gjør jo ikke det), men går det virkelig an? Jeg tror de kunne spart masse penger til vignett og slik fiksfakseri, hvis de bare hadde satt opp et webcam i redaksjonen til TV2 Hjelper DEG (ja). Eller Se&Hør. Eller Dagbladet.

bin Laden, med hipsterbrett på lua!!

Toppsaken - toppsaken: turismen svikter Norge, flott norsk natur er ikke lenge nok til å lokke turrista over dammen. Her går man gjennom ild og vann, skaffer fjordene plass på UNESCO og greier, og de eneste som gidder å jekke seg inn på norskekartet er noen gother-lights som ville lære om vikingene - i Frognerparken. Kjipt. Også skogbrannen i Flekkefjord da. Et sikkert vårtegn, eller kanskje snarere forsommer - om ikke i Flekkefjord, så i hvert fall i Agder. De er åpenbart dårlige på fjellvettregler og bål-i-skogen der i sør - sikkert rekenes feil, det også. Så brenner det da, igjen. Et land, verdens rikeste sådan, og våre problemer. Hadde jeg sett Vebjørn eller Hiller, hengende ut av et helikopter, med vannbøtta klar, så kanskje. Men nei.

Det gryer til kamp, valgkamp til og med. Så da kommer den ubunnhørlig; kommune-Norge, og alle dets ugreiheter. Så sparker vi ballen ut: kvinnelig representasjon i kommunestyrene. Bare 3 av 10!!!11!! Gud'ameg. Et kroneksempel på likestillingens fallitt her oppe på berget, sa representanten med MC-logo på t-skjorta (kudos). Jeg foreslår følgende: La oss si oss fornøyde med å ligge såpass høyt oppe på alle likestilling- og politikkrankinger, og heller fokusere på andre likestillingsspørsmål. Nei, ikke porno, slapp av. Kontantsstøtta, selvfølgelig. Alltid. Ut og bort og vekk. Så, skal alt bli bra.

Videre, in local news, det deles ut krigskors av flott valør til våre soldater. Jens takker på vegne av oss, folket sitt, for innsatsen. Jeg, for min del, er skeptisk til å takke for deltakelse i folkerettsstridige, eller i det minste -tvilsomme, kriger. En ting er Kjakan og crewet hans, de kjempet på norsk jord mot okkupasjonsmakta. Men skal mine skattepenger finansiere seremonier som premierer nykolonialister, okkupanter og oljetørste stormaktsallierte. Nei takk, det går fint, jeg vil helst slippe det.

I mellomtiden diskuteres det - i kretser som har greie på slikt, ergo ikke på TV2 - hvor høyt prisen på disse jagerflyene skal bli. 18 milliarder var det en gang. Kroner. Det er masse penger det, 18.000.000.000. Ijessukristinamn. Hva kan man få for 18 milliarder. Du kan få over tre dusin Torres, en minst like dårlig investering. Og, hva skal vi med disse flyene? Erstatte de gamle. Okei. Men hva skal vi med jagerfly? Patruljere grensen. Hm, det kan da ikke være så vanskelig. Trenger vi supermoderne killing machines til det? Neppe. Ja, men russerne da? Tenk om den russiske bjørnen våkner til live igjen... Skjerp deg. Norge kommer ikke til oppleve fullskala krigshandlinger igjen, det er utenkelig. I tillegg, vi er jo nå best buddies med russerne, etter delelinjeavtalen.Vi er det lille tøytrollet i den arktiske lekekassa, sammen med den store russiske teddybjørnen - som tøffer seg av og til, men har blitt harmløs på sine eldre dager.

Og, hvis stormannsgalskapen skulle vekkes til live igjen; hallo, tror du vi ville ha en sjanse? Med 48 fly? Vi ville blitt feid ned, som skrøpelige bungalower i møte med tsunamien - det hjelper ikke å sette opp en liten, illusorisk mur. Og, til slutt: Nei, vi kan ikke forsvare oss mot terrorismen med jagerfly - såpass bør dere ha lært. Jeg kan avsløre en hemmelighet: Vi kjøper disse flyene for å gi den amerikanske økonomien sårt tiltrengte midler, bidra til ditto militærindustrielt kompleks, samt bidra til diverse imperialistprosjekter nedi den muslimske verden. Punktum. Det trenger vi jo ikke være med på, funker jo så dårlig uansett.

Så dropp disse flyene, da. Bruk penga på høyhastighetstog, skole, forskning, sykehus - problemer vi har å stri med i nåtiden. Heller enn å skue tilbake til den kjølige todelingen av verden vi var vitne til en gang for lenge, lenge siden. Eller, så kan vi jo - ved nærmere ettertanke - være med å bidra til USAs fall, der de synker ned i atter en hengemyr. Så får Galtung rett før han dør, det hadde vært en fin gest. Litt kynisk, kanskje, siden det ligger mye collateral damage på veien dit.

Men politikkens tid er ikke forbi, i beste sendetid på Bergensalternativet. Høyre merker også valgkampens klamme dragning. Så de smeller til med en kampsak, noe som virkelig kan revolusjonere landet, en milepæl: Frivillig sidemål. Huffda. Virkelig? Kunnskapsløftet, oppsummert. Dette er altså resepten, hvordan vi skal nappe Norge opp noen plasser på PISA-rangeringen. Nei, jeg støtter meg til høyremannen (!) Arne Hjeltnes:

Det er eit dårlig prinsipp hvis ein tek vekk sidemålsopplæringa fordi nokon ikkje likar det. Er det der lista skal liggje for Høgreskulen - eit slags minste felles multiplum? Kva med Pytagoras, ein vrien kar for mange ungdomsskuleelevar? Kanskje me sku fjerna han óg?

Til slutt, due to popular demand (2-1): Du kan bare bruke Mariusgenser hvis den bidrar til din generelle lunhet, ikke for å øke din coolness - altså, Marius-møter-hornbriller er et varsko; Marius-og-kakao-med-pledd er bare fint. Som alltid, det finnes også her to typer mennesker.