Noen betraktninger omkring terrortrusselen

PST gikk tidligere i dag ut med advarsel om et mulig terroranslag i Norge de kommende dagene. Det skal være militante islamister som har kjempet i Syria som planlegger et angrep, og sikkerheten er allerede skjerpet på flyplasser og andre potensielle mål.Norge er sammenlignet med andre vestlige mål kanskje ikke nødvendigvis det mest åpenbare målet for en gruppering som til hverdags kjemper i Syria, men det finnes like fullt gode grunner til at nettopp Norge vil kunne være et ganske symboltungt mål.

Ikke alle aktørene som kjemper i Syria er der for å utfordre Assad-regimet. Det finnes i tillegg grupperinger som har ideologiske anstøtspunkter til al-Qa´idas globalt orienterte islamisme, der kampen mot sekulære regimer og for å gjenopprette et kalifat også kjempes på utebane - mot vestlige aktører.

Osama bin Ladens fremste målsetning med angrepene 11. september var å lokke USA inn i Afghanistan, der han forventet at de ville synke ned i en hengemyr som har svelget mange imperier gjennom historien. al-Qa´ida sprang ut av organiseringen av frivillig kjempende mot Sovjetunionen i Afghanistan på 1980-tallet, der Osama spilte en sentral rolle. En av de formative mytene blant de som reiste til Afghanistan var nettopp at de knakk det sovjetiske imperiet, som sprakk opp få år etter.

Da Irak og Saddam Hussein nærmet seg Saudi-Arabias grenser etter invasjonen av Kuwait i 1990, stilte Osama bin Laden sine menn til disposisjon for det saudiske kongehuset. Tilbudet ble avslått, og USA ble invitert inn i islams aller helligste - et helligbrøde i Osamas øyne. al-Qa´ida-lederens overbevisning om at det var de vestlige stormakters støtte til de sekulære, vantro regimene som stod i veien for en gjenoppretting av det mytiske kalifatet, med bokstavtro tolkning av islam som styrende prinsipp; uten støtten fra Vesten ville regimene falle som korthus.

Kampen skulle komme til å stå mot USA og Vesten, virkemiddelet var spektakulære terroraksjoner. Anslagene mot ambassadene i Afrika i 1998, angrepet på USS Cole i 2000, og senere 9/11, London og Madrid. Terror er propaganda; spektakulære aksjoner som skal tjene til å vekke de sovende muslimske masser og fremtvinge en reaksjon fra den som blir angrepet. Invasjonene av Afghanistan og Irak - sistnevnte må kunne kalles en gavepakke til al-Qa´idas PR-avdeling - og det som fremstilles som en forfølgelse og mistenkeliggjøring av muslimer i Vesten siden 2001, spiller således rett inn i al-Qa´idas fremtidsscenario og virkelighetsfremstilling.

Den store mobiliseringen til en kamp mot Vesten har imidlertid uteblitt, og den globale militante islamismen lot til å ligge radbrukket som ideologi og virkemiddel da den såkalte arabiske våren blomstret i vintermånedene 2010/11. Optimismen viste seg å være kortvarig, og drøye tre år etter raser borgerkrigen i Syria fortsatt. Syria tiltrakk seg som nevnt også aktører som har et regionalt siktemål, der målsetningen er å etablere seg en base (Qa´ida) fra hvilken man kan ta opp kampen mot de vantro regimer i muslimske land. Noen grupper har direkte tilknytning til al-Qa´ida, mens en gruppe som ISIL/ISIS opererer uavhengig.

ISIS - kanskje den mest sannsynlige gruppen som kan stå bak trusselen

Hittil har de stridende i Syria og Irak - som er åpnet som en front i kampen - begrenset seg til aksjoner og mål innenfor de porøse grensene i de to landene; hvis en gruppe med bakgrunn fra striden i Syria nå planlegger et anslag i Vesten vil det være første gang. Det vil i så fall være et nytt steg i kampen. Det er nærliggende å anta at en slik aksjon vil være et ledd i en tradisjonell terror-logikk, der man vil søke å skape frykt, oppmerksomhet, reaksjon og rekruttering.

Så hvorfor Norge? Det anslås at omlag 50 personer kan ha reist herfra for å kjempe i Syria, og det er sannsynlig at det vil være noen av disse har vært en del av planleggingen av et eventuelt angrep mot Norge. Dessuten er nok sikkerhetsberedskapen svakere i Norge enn i mer prominente vestlige mål som USA og Storbritannia. Det som imidlertid kan være en en mer substansiell grunn til at nettopp Norge utpeker seg som et mål fremfor andre europeiske land er den ikke udelt positive stjernen vi har i Midtøsten og den muslimske verden.

Før karikaturtegninger og Afghanistan er Norge kanskje først og fremst kjent i regionen for vår rolle i Palestinakonflikten, og navnet Oslo er uløselig knyttet til Oslo-avtalen og den mislykkede fredsprosessen. Således kan nøkkelen til å forstå hvorfor Norge vil være et attraktivt mål for et terrorangrep med global signalverdi ligge i Israel og Palestina, og i forlengelsen det pågående israelske angrepet på Gaza. Et angrep på norske interesser kan dermed selges som en solidaritetsaksjon med palestinerne, mot et av de landene som har spilt en sentral rolle i den mislykkede løsningen på konflikten.

På den måten vil gruppen knytte sin kamp i Syria til en av de store felles-muslimske verkebyllene, okkupasjonen av Palestina og palestinernes tragiske skjebne; dette vil være således kunne ment som en aksjon på vegne av palestinerne og alle muslimer. Kampen er global, hensikten er å vekke de muslimske massene til kamp mot den uretten som påføres dem av såvel lokale, vantro herskere som vestlige imperialister. En aksjon med internasjonal oppmerksomhet vil kunne styrke denne gruppens posisjon vis-a-vis konkurrerende aktører i Syria og Irak, sørge for ytterligere rekruttering av frivillige til væpnet jihad, og i verste/beste fall føre til en militær reaksjon som nok en gang vil eksponere Vestens hat mot islam.

Det er selvsagt på ingen måte sikkert at dette er de viktigste beveggrunnene til en eventuell plan om et angrep mot Norge, men det kan like fullt være nyttig å se noen av disse momentene i sammenheng. Det bør i alle fall understrekes at kampene i Syria for endel aktører ikke stopper ved grensen til nabolandene, men nettopp er en del av og et ledd i en større strid mellom de rettroende islamistene og de som holder muslimene nede. Det ideologiske siktemålet for globale jihadister er gjenopprettelsen av et rettskaffent islamsk styre over alle muslimer; et terrorangrep mot et mål i et lite nord-europeisk land kan likevel fremstå som en logisk strategi for en gruppe som sverger til en variant av Osama bin Laden og al-Qa´idas hundreårsstrid.

Økologisk lavkarbo(nanza)

Hvis du trodde at omvendelsen var nådd med veggisfestivalen - her har man med nesa sky brautende deklamert sin karnalitet - hvem skulle vel forvante at man skulle komme til å forville seg med på hele to frokoster på et såkalt eco-friendly konsepthotell? Og, hvem skulle tro at det er det stedet i mitt liv jeg har spist mest bacon? Jeg presenterte for øvrig fenomenet økologisk bacon for bror; "hæ, betyr det at de har kost med grisen da lissom?", sa han. Den samme gir også følgende tips: gå på http://www.teknikmagasinet.no/ og søk på "bacon" - kos dere litt.

Home of meat.

Et sted der selv nøkkelkortene er laget av tre - mens, av en eller annet merksnodig grunn, glassene er av plast - tar konseptet sitt seriøst. Bambus så langt øyet rekker, en himmelseng som tatt ut av bungalowene, og en kimonobasert slåbråkk med et skremmende frekt snitt for en fullvoksen mann. Og for å gjøre alternativ-hip&fresh-standarden komplett - rommet var komplett med hele to Macer på veggen - bare synd den forjettede alfakrølltasten (til dere som ikke har gått over på den andre siden, så er dette en egen knapp på mac-tastaturer, "Alt Gr" finnes ikke og er erstattet med en meta-tast, tydeligvis for å unngå hele fenomenet høyreklikk) ikke ville fungere, så kvinnen kom seg ikke på face.

Økoluksus, med skutt dyr

Men, all metaironisk distanse til side, man har hatt en overmåte lykkelig, harmonisk og top-percentile-basert helg - over og på tvers av familie- og generasjonsgrenser; jeg ble faktisk ikke så rent lite intimidert av all luksusen og godviljen, sikkert derfor jeg må gjemme takknemligheten bak en tilkjempet ironisk penn. Toppet med lokalt (mikro)brygget øl - sikkert miljøvennlig det også. Og jeg har spist masse. Da først og fremst bacon.

Slankeguro med dobbelthake. Hm.

... hvilket bringer meg til den nye diettmoten (unnskyld, jeg mener livsstilen) lavkarbo. Som en slags Fedon-i-mente og Atkins-på-syre, skal man nå forkaste det gode gamle brødet, min gamle kompanjong poteten og den etter hvert så rotnorske pastaen - frukt er også litt fyfy, fruktsukkeret og slikt - og erstatte det med ... fett. Her er det altså bare å kjøre på med bacon, delfia, smør og alt som gir smak og indre smurning til allerede hardt prøvede blodårer. Det virker jo for godt til å være sant. Noe det sannsynligvis også er. For ikke nok med at dette får deg til å rase ned i vekt, slik at du kan skvise deg inn i Miss Sixtybuksa som - med god grunn, sånn mote-anstendighetsmessig - har ligget bortgjemt innerst i skapet på pikerommet, men det vil gjøre deg proppfull av energi, sunn og vakker, ifølge de nyfrelstes med sin nærmest religiøse inderlighet. Så langt, alt godt - rent bortsett fra at øvrigheita vil ta fra meg mitt potetgull og dets følgesvenn ølen ("flytende brød", som det kalles i de kretser), om jeg skulle havne i detta uføret - dette virker som en sikker vinner.

Uglesett i en fremtid nær deg!

Ord- og bildeforklart - pedagogisk på engelsk

Men, så er det det da - men, lavkarbo er nå engang også høykarbon. Ikke at jeg bryr meg - å hevde noe annet ville vært både løgn og svært så hyklerisk - men det krever faktisk sine ressurser, og ditto utslipp å produsere detta kjøttet. Man hogger trær, anlegger beitemark til oksemonstrene og fôrer dem korn, veldig mange mer kilo korn enn du får kjøtt tilbake. Så, der du blir litt tynnere og kanskje tilogmed litt opplagt midt oppi senmodernitetens tidsklemme, forblir verdens fattige sultne (forsåvidt også tynne, men det er besides the point, og lett politisk ukorrekt) og kloden utpint. Og en gang i tida var det også noe med rødt kjøtt, fett og hjerteinfarkt, men det synes glemt. Glem heller ikke at verdas toppidrettsutøvere nettopp spiser karbo i hopetall for å få energi til å bevege seg - det er dermed nærliggende å tro at karbokutt fører til treningsslutt.

Low carb, high fat

Likevel, og for all del, det er jo alltids stas å se matchvekta nærme seg igjen. Bare husk på at du setter den foran alle oss andre. Denna ekstistensen er jo et nullsumspill, stort sett, og mens diettistene gosser seg med smørglassert  biff i delfiasaus, så befester vi vår plass på toppen av matfatet, verdens spisebord og dyre-og-planteriket. Jeg, for min del, har klimasamvittigheten inntakt - jeg har jo bodd klimanøytralt i helga - og har toppet det hele med ... økologisk bacon, nå ikke lenger en selvmotsigelse.

Sunt og godt, med persille (?)

Økologisk high-end livsstil er det nye, har jeg hørt.

Pop my dubstep cherry, eller alt for mange inntrykk på en vanlig fredag

Med lua brettet sømmelig opp og en ironisk fotballdrakt på overkroppen endte man opp på dubstep-konsert - med Kvinnen. Det er verdt å merke seg at ikke alle romantiske gester kan gjennomføres uten en grundig bakgrunnssjekk; det som med artistnavnet fremstod som lun electronica-kanskje-til-og-med-chill-out, viste seg å være rave. Men, dermed gode utsikter for å observere hipstere som ikke visste helt hva og hvor de skulle gjøre av seg.

halol

mystisk med rødt.

Gold Panda hadde lagt pandalua hjemme; han skjønte åpenbart at den sen-pubertale, norske dubstep-scenen og dens publik ikke krevde mer enn en mørk&mystisk, kontinental-tynn, skjeggete platesnurrer med hettejakke og v-hals. Og han har benyttet seg av et yndet triks for disse post-emoskikkelsene, brukt av mang et indieband før ham: Employ animal in band/artist name. Indiegjengen har valgt hestelignende dyr: I See Horses, My Little Pony, og sannelig har man ikke også Band Of Horses. Jenter liker visstnok myke menn i kontakt med sitt eiga følelsesliv, og som ikke er redd for å assosieres med Ponnyklubben. Sikker vinner, sikker groupiesex. De som sverger til knotter og plater derimot, har valgt en mer global, WWF-inspirert modell: Alle liker pandaer, søte og utrydningstruede. Smelter selv den mest careface-hippe ungpiketrynet med rød leppestift.

Forslag til påtrykk på billettene. Neida (joda)

Den nye hipsteren, neo-hipster? Jeg har falt ut.

Så der stod han, ironisk innlevende til de atonale rytmene som ristet liv selv i hipsterkidsa. Det var på flere tidspunkt tendenser til dansing og bevegelse foran scenekanten. Man skulle nesten tro at alt man har blogget om subkulturen måtte skrives om. Men, nei. Heldigvis - og selvfølgelig ikke. For dubstep er den nye indierocken, og hiphopen før denne; undergrunnen har blitt vristet ut fra klubbene og ut på P3. Så hipsterne fikk nok ikke være i fred. Her var alt fra 19 år gamle vestkantsnupper, som feirer sin nyvunnede selvstendighet og utflyttethet med å ta på seg uformerlige kåper og sette håret opp i en såkalla hipstertutt, til kjekkasene med singlet, en frekk tribal og ungkjøtt i sikte. Lett ispedd en tilfeldig trendasiat med runde briller; en lav tripstertaper (try-hard-hipster - men, can't pull it off, "trips and falls", osv #ordspill, sådan) med mindreverdighetskompleks og som hadde lært seg å plystre høyt; og de som endelig hadde funnet en mote (sorry, livsstil) med så mange nerdeelementer kunne gjøre kulhetsterskelen lavere for dem - ergo, de måtte bare følge pakken, og nå er dubstep det nye (u)kule.

"Selvironi"

Det hele var en svært inspirerende affære, seanse, skue, det hele; hadde jeg hatt en notatbok, hadde jeg notert. Men, skremmende nok - man tok seg i å trampe takten. En solid fotballoverdose måtte derfor til dagen derpå.

O, lykke

Kvinnen, på sin side, var perlefornøyd og nikket rytmisk-distansert til syremusikken.

Livets nostalgiske lydspor; en musikalsk reise i tiden

MTV

Det sies at lukt er den av sansene nærmest tilknyttet hukommelsen; jeg stemmer i Karl Pilkington - det må ha vært før de oppfant musikken. Makan til nostalgitrip som kan utløses av en kjapp tur i dusjen. Her forleden klikket jeg igang Tivoli-kopien på vei inn under vannstrålen, for plutselig å finne meg fjorten år gammel igjen - some times I give myself the creeps; én kid, én drøm: å kunne fremstå troverdig som skater. Mange vil kanskje si at jeg dermed ikke har kommet så langt. I klisjeenes favn; hver sang har sin historie, hvert liv har sitt lydspor.

It's coming home

Det som i barndommen var det uoverstigelige Hinderet, bestigelsen Storsteinen i Osvolddalen, hjemme hos bestemor og bestefar på Nordkalotten; I still see that tackle by Moore - eller turen ned til kiosken for å kjøpe fotballklistremerker til Euro96-albumet, med discmanen dinglende i lomma foran på anorakken. Uendelige replays på Tony Hawk 2; there's a place where everybody can be happy. Eller i kjelleren til Asgeir, samme prosedyre, annenhver gang; pretending I'm the superman - eventuelt hver gang man trenger en pick-me-up i møte med det brutale livet. Jeg skal bare vise deg en sang, sa Per; Det fins en sang i varenda själ, passion e nåt vi behöver så väl - og timene gikk, uten at vi kom oss på løkka den dagen heller. Vi prøver en gang til?, på et klamt og rått bandrom, med mor søkende tilflukt i friluft; everyday convince myself of everything I can and can't believe - det ble med drømmen.

Christ Air

harmoni

En strand, en parasoll - syden - en stabel utslittede pocketbøker i en knitrende plastpose, og ørepluggene; this monkey's gone to heaven. I Hammerfest, hjemme, kjellerrommet i Rundlia, FIFA99 med original håndkontroll; smoke weed every day - sykt kul ting å si da vi var 13. Ungdomsaktivismens lydspor, Operasjons dagsverk - jeg formerlig hører lyden av lysbildene som skifter; I wanna feel it too. Flen, Tijuana; tell us where you're from, what you want to become. Cruisekontroll til Porsgrunn, utenfor rånernes allfarvei, og livets samtaler og spørsmål; well, who are you? Rød innlevelse; rule, britannia! Pubertale hjertesukk; dry your eyes, mate - selv du egentlig skulle vendt hjem til punken. Eller den gangen idolet, forbildet, var en kid i hvitt, med headphones, dreads og en fjernkontroll; ambitious, nutrious, delicious, delerious or vicious, just tell us.

Ikon

og CD-mappe

En hobitt, en haug med dverger, virkelighetsflukten; all that's trivial will fade and soon recede. Tremannsvorspiel - eller -nachspiel - tripod; yo, chuck, what's the move? Bakrusen, den seige pærealleen, hvert sitt Pondus og en pose potetskruer; danger bird flies alone - sammen er vi mindre alene. Isstadion, flomlyset, et album på repeat; våra rike inre liv. Dekoderklokka som til slutt tikker mot det andre vil kunne kalle morgen - igjen - blått på chattelinjen, en rød boble med tallet 1, 2, 3 - og så 4; one day we'd be fighting in a suburban war. Et midspiel kun erindret i små glimt, batmanmasken og singlende glass - galskapen; I won't let you murder it. Den endeløse Route 66, en liten hopper med 4XL og gold-grills i setet bak, Bill Bryson - og dertil hørende eksistensiell angst; there's still crime in the city. To discmaner, på trappa i skolegården - hvis man fortsatt kan kalle det dét på videregående - 1-2-3- play!; woke up to a perfect day. Doom på den gode gamle Packard Bell'en, i Ole Bulls gate; playing my game. Malmö, matfestival, moshpit - taktfast messende Every. Single. Day.; full speed ahead, hard and fast.

Toppunktet

Og, for alltid, den røde tråden; whooooooa-oh, woah, woah, woah - bare spør modern.

Tracklist:

Green Day - Basket Case
The Lightning Seeds - Three Lions
Bad Religion - You
Goldfinger - Superman
Imperiet - Alltid Rött, Alltid Rätt
Pennywise - Alien
Pixies - Monkey Gone To Heaven
Snoop Dogg - The Next Episode (feat. Dr. Dre & Nate Dogg)
Weezer - Island In The Sun
Millencolin - No Cigar
The Who - Who Are You
James Thomson - Rule, Britannia!

The Streets - Dry Your Eyes
Bomfunk MCs - Freestyler
Pennywise - Date With Destiny
Public Enemy - Harder Than You Think
Neil Young - Danger Bird
Kent - Dom Andra
Arcade Fire - The Suburbs
Muse - Time Is Running Out
Neil Young - Crime In The City (Sixty To Zero, part 1)
Pennywise - Now I Know
Lene Marlin - Playing My Game (faktisk)
Pennywise - Every Single Day
Pennywise - Bro Hymn Tribute

Reisebrev fra Norge, og litt båssetting sånn på tampen

En lang og merkelig lite bitter sommer er forbi, bloggen har i så måte inntatt midlertidig semidvaletilstand - kun avbrutt av småblikk fra en kvalmende tilfreds tilværelse. Men bloggeren har kost seg, blitt akkurat så lite brun som den planlagte - men akk, så fraværende - skolesommeren skulle føre med seg, og ser nå Wengers franske drøm falle i smågrus. Det er nesten så jeg synes synd på ham, neidetgjørjegjoikkeLOL. Og jeg har fått meg skateboard. Har bare tryna to ganger, nesten bristet et ribbein og føler meg levende og ung. Livet, osv.

Siden sist har jeg sett denne foraktelige, lille skapningen - en hipsterposør (du skulle kanskje tro at dette var smør på flask, men nei, på ingen måte) som hadde hipstertutt selv om han var "mann" og lekte ruspåvirket og spansk på Øyascenen (Crystals Fighters - nytes best på anlegg);

Go away.

Alt ble imidlertid så meget bedre da jeg gjenlevde ungdomstidens albumskumming i Tigerbua - hadde jeg ikke vært blakk, så kunne en musikalsk symbiose raskt blitt innledet:

Dette forener mer eller mindre alt i ett

Så har man også vært og besøkt Oljå, som jeg tror siddisene kaller hjembyen sin - de har tilogmed et museum der vi nå er avbildet som med frp-lignende meninger om bruk av oljepenger, #slettmeg.no - med kvinnen. Ellers et fascinerende sted; de har stor sans for plutselige ordspill - det lokale busselskapet heter for eksempel Kolumbus (jeg kjenner sitringene fortsatt) - mens plutselig glimter de til med selvfølgeligheter og orddelingsfeil.

Jeg ser hva de prøver på

De offentlige toalettene er innredet som hjemme hos en lærd, lun bestemor (jeg tok meg en lur for å lindre kleinskapen, etter å ha blitt gitt uhorvelige mengder og typer alkohol hos svigermor kvelden før - heldigvis uten andre bivirkninger enn et fårete smil og litt oppkast).

Oljepenger rett i dass? o_O

Stavanger, som vi sier her i bebygde strøk, har heller ikke fått med seg at pastell er forbeholdt åttitallet og BikBok-brukere.

Se så fine farger, mor

Og sannelig kan man ikke reise rett til Syden fra Sola lufthavn (som faktisk er fødestedet, eller snarere funnstedet, til nylig utsprunget bitter medblogger, Wiiginho - sjekk ut BLOGGEN hans).

Charterfeber; vi dro imidlertid hjem til Oslo isteden.

Imellomtiden har jeg blitt offer for et samlivsbrudd; medbeboer i bloggeriet (ehe), M-dogg-knivstikker-tyr-til-dolkestøt har pakket snippsekken, booket bloggeren som sjåfør og flyttet fra meg. Så vi har vært på Ikea.

Jeg ser hva de prøver på her også

Jesus, dette ble skjematisk-hva-har-jeg-gjort-den-siste-tiden, men hold fast - jeg har spart godbiten til slutt. For, lo and behold, backpackerkritikeren og båssetteren var ikke død. Man har lenge hatt sine teorier om den rotløse kvinnen (merk, liten k) og dennes utforskertrang (behov for å finne seg selv), og sannelig min hatt om man ikke får forskerne med seg på laget. Der siteres: "Det interessante funnet er at mens de mannlige individene [av våre forfedre] ser ut til å ha holdt seg der de vokste opp, har våre formødre vært på farta over store avstander." So, there you have it. Bekreftet av tannanalyse og greier - 2,2 millioner år tilbake. Vips, bås bekreftet. Men som den samfunnsviteren man leker at man er (miljø>gener), så er det jo håp om at de kan lære.

I verdens faktisk beste land å bo i

Og hvis dere kjenner det kribler i reisefoten; dere har jo alltids internett: En bloggofon har gått løs i Afghanistan - tatt med både hipsterapp og iPhone, kan nytes hjemme i stua. Hva mer kan man ønske seg?

Idag skal jeg på kunstutstilling.

Øya-blikk 2; dansende space ninja overvinner tusen ironiske hipstertutter

Bloggofonen har de siste par dagene vært akkompagnert av tøynett og Wayfarer-etterligning; man har blitt hip festivalgjenger på ordentlig. Og med det oppnår man faktisk ikke annet enn å gli inn i mengden - de ser helt like ut, hele forbanna hipstergjengen. Autentiske i hopetall. Funker ikke det, vettu. Jeg bruker mer tid på å se på alle de morsomme, usikre unge menneskene, som har tatt på seg rød chinos eller et budeieskjerf i håret, enn å følge med på konsertene.

Tøff, selv uten pysjamas

Onsdagen brakte imidlertid solen til Middelalderparken - er dette en øy? debatten går blant venner og bekjente, vi tror det bare en finte (les: halvøy) - og opplevelsen av byfestival ble tatt til nye høyder. Vi har stort sett loffet fra scene til scene, eller plassert oss lett dandert på plenen. Velstand. Etter Oslo Ess-bonanza dagen før, la vi inn Honningbarna i programmet - Urørtvinnere (foran Oslo Ess!), sørlandspunkere, hype. Eventuelt oppskrytt, pubertal, "opprørs"-"punk". Lite imponert, til tross for Palestinaskjerf på scenen, og et par høner å plukke med en viss jury. Så var det duket for mere hiphop: Wiz Khalifa (han med Black and Yellow). Egentlig ganske stusselig. Jeg kom derimot i prat med en journalist i Pitchfork - visst nok et magasin å regne med. Vi diskuterte norsk marihuanabruk - jeg ble dermed kilde, insider og kjentmann - og jeg anbefalte ham å pelle seg på Looptroop Rockers dagen etter. *Mer om det senere.* Vi er nå på hils, ganske så fornøyd med det.

Dansedamen

Etter mye rot og konsertkollisjon sikret vi oss kremplasser til Janelle. Det. var. verdt. alt. For en kvinne. Lille, spretne danserinnen trollbandt oss, og lokket frem dansefoten selv hos bloggeren og kvinnen hans. Omringet av et lite storband, hoppet og svingte hun oss gjennom et lite fyrverkeri. Hipsterne forstod ikke helt hva som skjedde, men de danset de også. Clue: kanskje ikke så kult å være care likevel. Det var kjempefestlig, og toppet seg når med en (m)yndig hånd kommanderte oss ned på huk - det endte opp med at tilskuerne på to scener (visstnok) krøket seg ned, før det eksploderte i dans og moro. Jeg er fan.

Elektrisk

Space ninja!

Stagedive - opprører

Stoka, var vi. Kvelden ble toppet med Kaizers. Lett Norges beste liveband - klisjé, javel. Dristig å spille et uhørt album foran en fullstappet Engaslette, men når du er så cocky og kul som Janove, så ordner det seg, dét også. Få andre kan drikke vin rett fra flaska, med beina dinglende fra scenekanten. Og publikumsfriere som de er, så ble aftenen avsluttet med noen schlägers; vi bidro med gullstrupene til Ompa og Maestro, og da det ble spilt opp til Hjerteknuser ble jeg jammenmeg litt rørt. God stemning, ja - svært god sådan.

Selvkritikk tas for dagssammenslåing, men det skled ut i går. La oss kalle det å tease dere litt - leserne. Lol. Men man har da vært litt på Øya-fredag også. Sol ble til mer sol, det kom flere hipstere - til slutt måtte vi ta en liten time-out på Oslo Mekaniske (kjempetrendy) - og sommeren virker som den skal vare inn i den sedate evigheten. Men vi fikk da sett litt i dag også. En uavbrett rekke av kollektivtrafikal timing brakte oss til scenekanten minuttet før Noah & The Whale - nok en & - trommet i gang showet. Lunt og trivelig i sommervarmen. 

Hårete

Og sannelig skulle ikke Oslo Ess spille igjen, i dag også, akustisk sesjon på Hafslund-scenen (VIP-scenen, selv om det verken er annonsert som sådan eller bred enighet om dette blant mine medfestivalgjengere). Jeg var om mulig enda mer stoka, og fikk dratt med meg et Hønefossbekjentskap til litt musikalsk dannelse. Frysninger på løpende bånd, falsk koring fra bloggeren ute i publikum og generell harmoni. Jeg er herved fanboi, idet jeg snek meg til en tête à tête-pga-felles-venn med vokalist Åsmund. Bra fyr, fett band. (Ja, dette er misjonering; dere må høre på, alle sammen.) Og, alt blir bra med munnspill - vi skimtet en liten Neil inni all Oslostemningsrocken.

Innlevelse - uovertruffent

Etter kveldens headliner Lykke Li, og en nestenkonfrontasjon med en liten pøbelkvinne som forsøkte å rive bloggeren overende på vei ut av mengden (satan, skulle gitt 'a vingen): Kronen på verket; Øya-natt, Looptroop Rockers (og Gatas Parlament) på Rockefeller. Skikkelig ekte hiphop, som Jå9&OnklP sa en gang, da de fortsatt var Dirty Oppland og underground. Jeg skiftet fra hipsterskjorte til hood, de spilte The Struggle Continues og alt var generelt ganske cool. Også er det jo stas når alle er opprørske revolusjonære - óg, når han ene har dreads i skjegget (Asgeir, dette er en utfordring). Vi så dessuten en ung kvinne med gullbukser! - det er åpenbare stildimensjoner i endring etter hvert som man beveger seg over musikkgrensene. Og, etter forestillingen ble tilogmed Tripod gjenforent over en øl. Goodtimes.

I morgen er det mer festival; og alle vet jo at Premier League ikke begynner på ordentlig før Chelseakampen på søndag :)

Gåsehud

Øya-blikk 1; jeg ser deg og høyner med Oslo Ess

Bloggofonen tok oss med på ... Øyafestivalen. Tenke seg til; på hipstertreff. Hvem skulle trodd det? Men med blogg kommer det visse forpliktelser, så jeg lot meg lokke - av kvinnen og bloggingen. Og jeg har storkost meg. #nyeimpulser

Apropos blogg, gjett hvem jeg traff (så (stalket))? Merker at jeg lar meg inspirere i skrivestil allerede.

sinnahipster, urblogger - forbildet

Hovedstaden glimtet til med en regntung formiddag - visstnok, der ble sovet til langt på formiddagen. (Vi var oppe til langt på natt for å se Megaphonic Thrift (?) dagen før, kjempelollete-introverte-alle-sangene-er-like-tulleband. Dermed fikk vi ikke oppleve Veronika Maggio synge om heisorgasmene sine, synd.)

Oxymoron

Det var derfor et tungt gjørmepreg. Mine rutete Vans fikk gjennomgå ditto, men har nå et mer opprørsk, mindre hipstete preg. Festivalen lider ikke av den grunn - makan! til hipsterfest. Det var så mye pannelugger at man skulle tro at det var blitt kult, og alle var generelt imponerende care-freshe. Jeg hadde mistenkt såpass, så møtte opp i chinos&flanell - som seg hør og bør - for å oppretteholde en viss standard. Også var halve Skien der, nesten som å være i Grenland. Der var forsåvidt generelt spekket med kjentfolk, jeg har åpenbart hip(st)e venner.

Aldri et bra tegn når crowd surfing er eksplisitt forbudt

Men så har de jo fått et program etter sin smak, hipsterne - de fleste bandene har "&" i seg, et medium sikkert kjennetegn - så det var ikke rart det var så mange av dem. Og, kule som vi er, dro vi derfor på Edward Sharpe & The Magnetic Zeroes, som er tidenes navn i så måte.

Guruen og hans bandhippier

Det var faktisk kult nok, selv om jeg knapt hadde hørt noe fra den kanten før. Bortsett fra "Home" da, som må være hitten, etter publikumsresponsen å dømme. Småfrekk versjon, liker den. Seansen savnet imidlertid sol og en gressbakke til å sitte på. Men de hadde en trompet som dukket opp innimellom, det er alltid stas.

Trompet

Etter et ekstra lag sokker - bloggeren blir raskt kald uten varmen fra laptopen - så bar det videre til tilbakelent syrefest, med tynn-emosjonell britisk hipsterinneidol (James Blake). Jeg fikk dermed bivåne en mengde kvinnelige utgaver av hipsterheten som glemte å være care - så ville i buksene at de danset litt; uhørt - og deres mannlige motstykker som gjorde hva de kunne for å digge med. Småabsurd, nesten så jeg glemte å følge med på konserten. Han gjorde dog en fin figur, kvinnen var fornøyd og jeg tok meg selv i å trampe takten. Tipper det gjør seg bra til clubbing, type post-rave.

My brother and sister don't speak to me.
Rart det, emokid. (Neida)

Folkehavet trakk oss videre mot hovedscenen, for starstruckness. The man with the plan, Kanye West, scenografiens ukronede konge. E'kke storfan, ass. Tapertrynet var grovt forsinket, slik at opplevelsen ble svært amputert. Hipsterinnene ble på sin side offer for noget seksuell ambivalens - hvem var denne mannemannen med all sin juggel og hvorfor følte de plutselig en trang til å hyle ukontrollert mot ham og ikke Blake-kopiene rundt seg. Gutta visste ikke sin arme råd, før hopperne viste dem hiphop-armbevegelsen, slik at de også kunne spille med. Jeg trakk hetta på ziphooden over hodet og var bøs. Vi måtte snart la Kanye være Kanye, for såvidt over klokken ti var det dags for dagens, ukas, livets høydepunkt: Oslo Ess, dagsheadliner på Øyafestivalen - stort! 

Innlevelse

Gutta storkoste seg og lærte publiken å rocke litt. Vokalist Åsmund spant frenetisk rundt, og kompenserte for manglende mulighet for stagediving med en gnistrende forestilling og jovialiteter mellom låtene. Store stjerner i boka for ekstra perkusjon samt keyboardist/munnspiller. Jeg kunne alle sangene, sang med så godt jeg kunne og ble varm på innsiden. Det var fint.

I morgen den dag (altså i dag) skal vi se Rogalands store sonar og en liten dansenegresse. 

Skulle aldri tru at jeg skulle si at jeg gleder meg minst like mye til sistnevnte. Og pizzabollene da.