Motkultur, type sport

Trygt plassert i det 6-timersdagens offentlige institusjon finnes der alltids tid til litt refleksjon, særlig når man har sykemelding. Studietiden er over - i himmelens navn, jeg er visst blitt voksen - og man har tatt steget over arbeidslivets terskel. Livet er trygt og passe intellektuelt forflatet.

...

Det er likevel rom for å la seg indignere. Rent sett bort fra at årets Europamesterskap har vært en sportslig fiasko - tenk, Kroatia, hvis dere fullt fortjent hadde lempet spanjakkene ut? - og en relativt kjedelig affære for oss seere; spillestildebatten er over oss. Det er innovasjon, flyt og flair versus dinosauraktig gampefotball. Drillofotballen er nok engang forvist på historiens skraphaug, Chelseas defensive maktdemonstrasjon i Champions League er en skam for alle som er glad i fotball, og alle hjerter gleder seg over at Hellas og dets like røyk ut av sluttspillet. Sånn at vi sitter igjen med topplagene.

Vel og bra, men det er jo Spania (les: Barcelona) dette egentlig handler om. Og 4-6-0. Spissen er død, inn med to nye offensive midtbanespillere - den brasilianske drøm. Ballinnehav, kjappe klikk-klakk-kombinasjoner og forfinet eleganse. En ting er nå at Spania ikke har noen Messi, og at de dermed (det smerter meg å si det) fremstår som skyggen av et Arsenal i halvveis flytsonen. Jeg lurer på om avisenes ekspertkommentatorer har sett et annet mesterskap enn det jeg har. Spania har hanglet seg videre, uten å imponere: De ble knust av et kompakt italiensk forsvar, burde tapt klart mot Kroatia, gjorde det de måtte mot de til enhver tid kranglende baguetterister og hadde stolpene på sin side i gårsdagens straffekonk. Lagå, de står ubeseiret, og vinner sikkert igjen. Men i himmelens navn så kjedelig det er å se på.

Dette har Francos disipler hentet fra Katalania, både spillestilen og spillerne. Og på sitt beste funker det ganske så utmerket, selv om Unicef FC bare vant cupen. Trille ball i 87 minutter, score 3 mål på de resterende. Anført av en argentinsk, veksthormonell barneimport, en anemisk midtbaneelegant og Scooters ukjente lillebror. Possesion på 65+ og tre-kvart million hits på Youtube. Flinkt? Joda. Kjedelig? Uutholdelig.

Parkerte busser, skjendet av Ola Bernhus (ikke avbildet)

Men fotball handler fortsatt om å vinne, så Spanialona skal nå bare styre på med sitt, Kanskje kan de drifte klubbens dundrende underskudd med reklameinntekter fra Youtube? Hurlumheien oppstår imidlertid idet noen forsøker å kjempe dem ut av stilen, tråkke litt ekstra til i taklingene, "parkere bussen", eller - åh, Gud forby! - satse på kontringer og kjappe overganger. Da er det destruktiv, drepende, Drillo. Eller til og med prøve seg på å slå innlegg! Noe som vitner om vilkårlighet, dårlig samhandling og desperasjon. Bernhus og Sæther fortsetter sine korstog fra Akersgatas mediehus, bevæpnet med fri spalteplass og avis-TV, for å overbevise alle fra Andrésen til Di Matteo - Drillo overbeviser de aldri - om at alle bør spille som semifinalelaget :) fra nordøst på den iberiske halvøy. Slik at det skal bli gøy å se på fotball igjen.

Én mann, ett rike

Mon tro hvordan det skulle gått en sankthansaften for ganske så nøyaktig fjorten år siden hvis Vidar Riseth, Roar Strand og Håvard Flo skulle forsøkt seg på noen trekanter mot Brasil? Heldigvis hadde Drillo skjønt det. For selv om fotballnestoren fra Østfold har en urokkelig tro på overgangsfotball, så var og er han heller ikke dum nok til å tro at vi kunne spille ut Brasil. Eller ganske mange andre lag rundt omkring. Norge er rett og slett ikke bedre enn at vi må spille på det vi er gode på (les: organisering) og det motstanderen er dårlig på. Eggens godfot opererer sammen med en fot til: Den som takler motstanderen litt hardere og som ikke er redd for å slå en langpasning eller plassere hælen i marka, trygt plassert i forsvarsmuren gjennom samfulle 90 minutter mens man venter på kontringsmuligheten. 1-0 på kontra, kanskje ikke så fortjent, men alternativet er 0-5. Selv om det er stas å vinne pent, er det bedre å vinne stygt enn å tape. Easy as pie.

For dere som husker nettopp Real Madrids 0-5 tap mot Barca for noen år siden beviste ikke det hvor mye bedre sistnevnte var enn hovedsstadslaget, men hvor naivt det er å ikke tilpasse spillet sitt motstanderen. Siden har det sakte men sikkert gått nedover med katalaneren. Barcelona-koden er knekt, lagene på den andre siden av banen begynner å forstå at det nytter ikke å stå og se på, la være å ta et par gule kort og forsøke seg på klikk-klakk-over-evne mot et så godt lag (enn så lenge). Da får man heller parkere bussen og satse på kontra. Alternativt kan man bare stille opp noen kjegler og la Messi holde på i fred. Eller gi lagene en ball hver.

Kjipe greier

Det kan bli Champions League-seier av sånt. Så får du bare være bitter, Ola B. Det gjør det egentlig bare enda bedre.

Dårlig organisering, generell lykke

I mellomtiden får vi satse på Gary Linekers vidsyn og tyske stormaktsambisjoner. Ellers får vi se hvor mye redningsaksjoner det blir på Spania utover høsten. Euro og sånn, lissom.

I anledning den store dagen 2; en advarsel

Til alle dere bedre halvdeler der ute: Vi er fortsatt glade i dere, det er bare det at vi har ventet så lenge på dette her. Et helt år, faktisk. Vi forventer ikke at dere skal forstå det, men for mange av oss har dette hengt ved oss som en god venn i femten-tyve år. Så ikke tro at det er noe galt hvis vi ikke er face-pålogget noe særlig denne helgen. Vi har gledet oss sånn. Søvnløse netter, morgensola tittende inn vinduet; silly season. Og sjansen til å hente Tom Høgli til Chelsea.

La oss sammenligne det med åpning av ny Top Shop-butikk, sånn omtrentlig.

Lykken.

Kvinnen, du trenger imidlertid ikke bekymre deg helt ennå. Venter fortsatt på cracken.

Bås 3: Samleren

Mennesket - vi som engang var jegere og sankere, også her oppe på Oljeberget. Jegeren er forlengst død; maten vokser i butikkhyllene. Det er sankeren som fortsatt tusler rundt på støvete antikvariater, løfter små skilt mot auksjonarius eller trykker seg gjennom sidene på ebay, qxl og finn. Eller samleren, som det så fint heter i disse dager. For det er ikke lenger livets nødvendigheter man leter etter, snarere det motsatte.

Mani

Den kvinnelige leser vil kanskje kjenne seg dårlig igjen i dette, men måtte de tro om igjen. For de samler de også, bare på en litt annen måte. For der mannen plasserer sine skattede objekter i hylle, plast og esker - trygt for støv, fukt og skitne fingre - bruker pikene mer eller mindre flittig fra sine samlinger. Og, mens mannen samler på ulike nummer - Donald Pocket nummer 127 har jeg sondert halve østlandet for en gang i livet - søker kvinnen igjen og igjen det samme. Sko og klær, fortrinnsvis i samme størrelsen. Javel, de kan bli kjøpt inn for å ende sitt liv innerst i skapet, men de er liksom tiltenkt som en del av et eller annet fjongt antrekk. Mannen, derimot, samler på vegg- og hyllepryd, som vi gjerne ender opp med å aldri bruke men likevel får cred for av gutta.

Pengesluk

Bøker, tegneserier, fotballdrakter, skateboard, fyrstikkesker, fotballkort, Pokémonkort, ølbrikker, penner, modellfly, pins, kindereggleker, fantasymerch, vin, klokker, frimerker, autografer, kunst, colakorker, radioer, våpen. Listen fortsetter i det uendelige. Og vi betaler i dyre dommer for å sikre oss akkurat det kortet, den utgaven, hullet i samlingen. Sett tall på bokryggen eller fotballkortet, og du kan garantere at noen kommer til å ta ut et lite forbrukslån for å kunne matche budet på qxl, mens de skimter sola stå opp i gardinsprekken. For ikke å snakke om påskriften limited edition eller "trykket i x antall eksemplarer". Jeg har på et tidspunkt brukt mer penger enn jeg pleier å bruke på et par sko - ikke så rart, idet jeg fortsatt får mitt fottøy finansiert fra modern - på et tegneserieblad. Det hadde jo en annen forside enn originalutgaven som menigmann kunne kjøpe i butikken.

Moteblogging

Hvorfor? Fuglane veit. Men på en eller annen måte er det svært tilfredsstillende å plassere nr 127 inn der det hører hjemme, mellom 126 og 128, og se pocketryggen danne et bilde av Donald Duck. Selv tegneseriene stort sett bare blir stående der i hylla. Og, når studielånet tikker inn på kontoen: rett på Amazon. Imellomtiden tikker purringene inn.

"Det kan eksistere en kultur for å la regninger ligge i Østfold."

Gleder meg til jeg blir voksen ass; første lønning skal sikre meg denne gullskatten:

Moteblogging 2

Føler du deg i faresonen? Ikke gå inn her.

Forresten, apropos sko. Skulle på varesalgevent hos Freudian Kicks - dette er visst det hip(s)tete av det hippe - det var så undercover-inne-i-en-bakgård-på-nesten-hemmelig-adresse at det nesten var eksklusivt. Dessverre var skosålene laget av bivoks og dermed bare til å se kul ut. Så oppsøkte trygge omgivelser på Sole Service isteden - ekspeditøren var så skate-hiphop-cool at jeg omtalte Timberlandsko som "Timbs" til ham.

hiphop, ass

Livets nostalgiske lydspor; en musikalsk reise i tiden

MTV

Det sies at lukt er den av sansene nærmest tilknyttet hukommelsen; jeg stemmer i Karl Pilkington - det må ha vært før de oppfant musikken. Makan til nostalgitrip som kan utløses av en kjapp tur i dusjen. Her forleden klikket jeg igang Tivoli-kopien på vei inn under vannstrålen, for plutselig å finne meg fjorten år gammel igjen - some times I give myself the creeps; én kid, én drøm: å kunne fremstå troverdig som skater. Mange vil kanskje si at jeg dermed ikke har kommet så langt. I klisjeenes favn; hver sang har sin historie, hvert liv har sitt lydspor.

It's coming home

Det som i barndommen var det uoverstigelige Hinderet, bestigelsen Storsteinen i Osvolddalen, hjemme hos bestemor og bestefar på Nordkalotten; I still see that tackle by Moore - eller turen ned til kiosken for å kjøpe fotballklistremerker til Euro96-albumet, med discmanen dinglende i lomma foran på anorakken. Uendelige replays på Tony Hawk 2; there's a place where everybody can be happy. Eller i kjelleren til Asgeir, samme prosedyre, annenhver gang; pretending I'm the superman - eventuelt hver gang man trenger en pick-me-up i møte med det brutale livet. Jeg skal bare vise deg en sang, sa Per; Det fins en sang i varenda själ, passion e nåt vi behöver så väl - og timene gikk, uten at vi kom oss på løkka den dagen heller. Vi prøver en gang til?, på et klamt og rått bandrom, med mor søkende tilflukt i friluft; everyday convince myself of everything I can and can't believe - det ble med drømmen.

Christ Air

harmoni

En strand, en parasoll - syden - en stabel utslittede pocketbøker i en knitrende plastpose, og ørepluggene; this monkey's gone to heaven. I Hammerfest, hjemme, kjellerrommet i Rundlia, FIFA99 med original håndkontroll; smoke weed every day - sykt kul ting å si da vi var 13. Ungdomsaktivismens lydspor, Operasjons dagsverk - jeg formerlig hører lyden av lysbildene som skifter; I wanna feel it too. Flen, Tijuana; tell us where you're from, what you want to become. Cruisekontroll til Porsgrunn, utenfor rånernes allfarvei, og livets samtaler og spørsmål; well, who are you? Rød innlevelse; rule, britannia! Pubertale hjertesukk; dry your eyes, mate - selv du egentlig skulle vendt hjem til punken. Eller den gangen idolet, forbildet, var en kid i hvitt, med headphones, dreads og en fjernkontroll; ambitious, nutrious, delicious, delerious or vicious, just tell us.

Ikon

og CD-mappe

En hobitt, en haug med dverger, virkelighetsflukten; all that's trivial will fade and soon recede. Tremannsvorspiel - eller -nachspiel - tripod; yo, chuck, what's the move? Bakrusen, den seige pærealleen, hvert sitt Pondus og en pose potetskruer; danger bird flies alone - sammen er vi mindre alene. Isstadion, flomlyset, et album på repeat; våra rike inre liv. Dekoderklokka som til slutt tikker mot det andre vil kunne kalle morgen - igjen - blått på chattelinjen, en rød boble med tallet 1, 2, 3 - og så 4; one day we'd be fighting in a suburban war. Et midspiel kun erindret i små glimt, batmanmasken og singlende glass - galskapen; I won't let you murder it. Den endeløse Route 66, en liten hopper med 4XL og gold-grills i setet bak, Bill Bryson - og dertil hørende eksistensiell angst; there's still crime in the city. To discmaner, på trappa i skolegården - hvis man fortsatt kan kalle det dét på videregående - 1-2-3- play!; woke up to a perfect day. Doom på den gode gamle Packard Bell'en, i Ole Bulls gate; playing my game. Malmö, matfestival, moshpit - taktfast messende Every. Single. Day.; full speed ahead, hard and fast.

Toppunktet

Og, for alltid, den røde tråden; whooooooa-oh, woah, woah, woah - bare spør modern.

Tracklist:

Green Day - Basket Case
The Lightning Seeds - Three Lions
Bad Religion - You
Goldfinger - Superman
Imperiet - Alltid Rött, Alltid Rätt
Pennywise - Alien
Pixies - Monkey Gone To Heaven
Snoop Dogg - The Next Episode (feat. Dr. Dre & Nate Dogg)
Weezer - Island In The Sun
Millencolin - No Cigar
The Who - Who Are You
James Thomson - Rule, Britannia!

The Streets - Dry Your Eyes
Bomfunk MCs - Freestyler
Pennywise - Date With Destiny
Public Enemy - Harder Than You Think
Neil Young - Danger Bird
Kent - Dom Andra
Arcade Fire - The Suburbs
Muse - Time Is Running Out
Neil Young - Crime In The City (Sixty To Zero, part 1)
Pennywise - Now I Know
Lene Marlin - Playing My Game (faktisk)
Pennywise - Every Single Day
Pennywise - Bro Hymn Tribute

På venterommet

Lettere inspirert av en epistel (?) jeg leste her forleden - og lesermottakelsen av letebloggen: Ting jeg på et eller annet tidspunkt i livet har ventet på, i vilkårlig rekkefølge:

Voksenlykke

T-banen; sommeren; studielånet; julaften; skolestart; Premier League-start; at kvinnen skal bli ferdig; kvinnen som sådan; nedlastingen; svar på jobbsøknaden; sensur; meldingen (mulig jeg har skrevet dette før; filmen om mitt liv kommer til å hete The Phantom Message); pakken fra Amazon; å få snakke med kundeservice; at festen skal ta slutt; at den som fant det for godt å snakke til meg kan ti still og gå; Per; å flytte hjemmefra; å komme hjem; bussen; å komme fremst i køen; min tur; at samtiden skal anerkjenne mine båser, sakte men sikkert.

Barndomslykke

Motet; moten, eller at motebildet er enig med meg; at motebildet skal slutte å være enig med meg (kan jeg plis få bruke flanellskjorta mi uten å stemples som hipster); å ikke være sad emoface lenger; at det skal bli ledig på do; varmt vann i dusjen; fred i Palestina; trikken; nevnte jeg Per?; Boing-pakken; debuten; ny data; helg; at spørsmålsstilleren kan bli ferdig med å fortelle forsamlingen alt han har lært seg fra wikipedia; lønn; feriepenger; penger fra mor; min tur i baren; at konserten skal starte; at konserten må ta slutt snart; skjeggvekst; ny sesong av - det meste som sendes av amerikanske TV-serier;  Pennywise - From The Ashes; et nytt band i mylderet av monotone kopister.

Inspirasjonen; at samtalen skal løsne; at noen andre skal ta initativ; sommerferie; at jeg blir så voksen at jeg kan være barn igjen; å rekke opp til toppen av kjøleskapet; å sovne; å komme hjem igjen fra ferie; skattepenger; bedre tider; snøen; frokost; lunsj; middag; å komme frem; å få sitte i fred på toget; vaskemaskinen; at noen skal åpne; at jobbdagen endelig er ferdig; fotballkampen; pasningen; seiersmålet; nytt FM; en anledning til å ta kontakt; og Per.

Per, du er dermed det mest spennende og interessante mennesket jeg vet om

Reisebrev fra Norge, og litt båssetting sånn på tampen

En lang og merkelig lite bitter sommer er forbi, bloggen har i så måte inntatt midlertidig semidvaletilstand - kun avbrutt av småblikk fra en kvalmende tilfreds tilværelse. Men bloggeren har kost seg, blitt akkurat så lite brun som den planlagte - men akk, så fraværende - skolesommeren skulle føre med seg, og ser nå Wengers franske drøm falle i smågrus. Det er nesten så jeg synes synd på ham, neidetgjørjegjoikkeLOL. Og jeg har fått meg skateboard. Har bare tryna to ganger, nesten bristet et ribbein og føler meg levende og ung. Livet, osv.

Siden sist har jeg sett denne foraktelige, lille skapningen - en hipsterposør (du skulle kanskje tro at dette var smør på flask, men nei, på ingen måte) som hadde hipstertutt selv om han var "mann" og lekte ruspåvirket og spansk på Øyascenen (Crystals Fighters - nytes best på anlegg);

Go away.

Alt ble imidlertid så meget bedre da jeg gjenlevde ungdomstidens albumskumming i Tigerbua - hadde jeg ikke vært blakk, så kunne en musikalsk symbiose raskt blitt innledet:

Dette forener mer eller mindre alt i ett

Så har man også vært og besøkt Oljå, som jeg tror siddisene kaller hjembyen sin - de har tilogmed et museum der vi nå er avbildet som med frp-lignende meninger om bruk av oljepenger, #slettmeg.no - med kvinnen. Ellers et fascinerende sted; de har stor sans for plutselige ordspill - det lokale busselskapet heter for eksempel Kolumbus (jeg kjenner sitringene fortsatt) - mens plutselig glimter de til med selvfølgeligheter og orddelingsfeil.

Jeg ser hva de prøver på

De offentlige toalettene er innredet som hjemme hos en lærd, lun bestemor (jeg tok meg en lur for å lindre kleinskapen, etter å ha blitt gitt uhorvelige mengder og typer alkohol hos svigermor kvelden før - heldigvis uten andre bivirkninger enn et fårete smil og litt oppkast).

Oljepenger rett i dass? o_O

Stavanger, som vi sier her i bebygde strøk, har heller ikke fått med seg at pastell er forbeholdt åttitallet og BikBok-brukere.

Se så fine farger, mor

Og sannelig kan man ikke reise rett til Syden fra Sola lufthavn (som faktisk er fødestedet, eller snarere funnstedet, til nylig utsprunget bitter medblogger, Wiiginho - sjekk ut BLOGGEN hans).

Charterfeber; vi dro imidlertid hjem til Oslo isteden.

Imellomtiden har jeg blitt offer for et samlivsbrudd; medbeboer i bloggeriet (ehe), M-dogg-knivstikker-tyr-til-dolkestøt har pakket snippsekken, booket bloggeren som sjåfør og flyttet fra meg. Så vi har vært på Ikea.

Jeg ser hva de prøver på her også

Jesus, dette ble skjematisk-hva-har-jeg-gjort-den-siste-tiden, men hold fast - jeg har spart godbiten til slutt. For, lo and behold, backpackerkritikeren og båssetteren var ikke død. Man har lenge hatt sine teorier om den rotløse kvinnen (merk, liten k) og dennes utforskertrang (behov for å finne seg selv), og sannelig min hatt om man ikke får forskerne med seg på laget. Der siteres: "Det interessante funnet er at mens de mannlige individene [av våre forfedre] ser ut til å ha holdt seg der de vokste opp, har våre formødre vært på farta over store avstander." So, there you have it. Bekreftet av tannanalyse og greier - 2,2 millioner år tilbake. Vips, bås bekreftet. Men som den samfunnsviteren man leker at man er (miljø>gener), så er det jo håp om at de kan lære.

I verdens faktisk beste land å bo i

Og hvis dere kjenner det kribler i reisefoten; dere har jo alltids internett: En bloggofon har gått løs i Afghanistan - tatt med både hipsterapp og iPhone, kan nytes hjemme i stua. Hva mer kan man ønske seg?

Idag skal jeg på kunstutstilling.

Øya-blikk 2; dansende space ninja overvinner tusen ironiske hipstertutter

Bloggofonen har de siste par dagene vært akkompagnert av tøynett og Wayfarer-etterligning; man har blitt hip festivalgjenger på ordentlig. Og med det oppnår man faktisk ikke annet enn å gli inn i mengden - de ser helt like ut, hele forbanna hipstergjengen. Autentiske i hopetall. Funker ikke det, vettu. Jeg bruker mer tid på å se på alle de morsomme, usikre unge menneskene, som har tatt på seg rød chinos eller et budeieskjerf i håret, enn å følge med på konsertene.

Tøff, selv uten pysjamas

Onsdagen brakte imidlertid solen til Middelalderparken - er dette en øy? debatten går blant venner og bekjente, vi tror det bare en finte (les: halvøy) - og opplevelsen av byfestival ble tatt til nye høyder. Vi har stort sett loffet fra scene til scene, eller plassert oss lett dandert på plenen. Velstand. Etter Oslo Ess-bonanza dagen før, la vi inn Honningbarna i programmet - Urørtvinnere (foran Oslo Ess!), sørlandspunkere, hype. Eventuelt oppskrytt, pubertal, "opprørs"-"punk". Lite imponert, til tross for Palestinaskjerf på scenen, og et par høner å plukke med en viss jury. Så var det duket for mere hiphop: Wiz Khalifa (han med Black and Yellow). Egentlig ganske stusselig. Jeg kom derimot i prat med en journalist i Pitchfork - visst nok et magasin å regne med. Vi diskuterte norsk marihuanabruk - jeg ble dermed kilde, insider og kjentmann - og jeg anbefalte ham å pelle seg på Looptroop Rockers dagen etter. *Mer om det senere.* Vi er nå på hils, ganske så fornøyd med det.

Dansedamen

Etter mye rot og konsertkollisjon sikret vi oss kremplasser til Janelle. Det. var. verdt. alt. For en kvinne. Lille, spretne danserinnen trollbandt oss, og lokket frem dansefoten selv hos bloggeren og kvinnen hans. Omringet av et lite storband, hoppet og svingte hun oss gjennom et lite fyrverkeri. Hipsterne forstod ikke helt hva som skjedde, men de danset de også. Clue: kanskje ikke så kult å være care likevel. Det var kjempefestlig, og toppet seg når med en (m)yndig hånd kommanderte oss ned på huk - det endte opp med at tilskuerne på to scener (visstnok) krøket seg ned, før det eksploderte i dans og moro. Jeg er fan.

Elektrisk

Space ninja!

Stagedive - opprører

Stoka, var vi. Kvelden ble toppet med Kaizers. Lett Norges beste liveband - klisjé, javel. Dristig å spille et uhørt album foran en fullstappet Engaslette, men når du er så cocky og kul som Janove, så ordner det seg, dét også. Få andre kan drikke vin rett fra flaska, med beina dinglende fra scenekanten. Og publikumsfriere som de er, så ble aftenen avsluttet med noen schlägers; vi bidro med gullstrupene til Ompa og Maestro, og da det ble spilt opp til Hjerteknuser ble jeg jammenmeg litt rørt. God stemning, ja - svært god sådan.

Selvkritikk tas for dagssammenslåing, men det skled ut i går. La oss kalle det å tease dere litt - leserne. Lol. Men man har da vært litt på Øya-fredag også. Sol ble til mer sol, det kom flere hipstere - til slutt måtte vi ta en liten time-out på Oslo Mekaniske (kjempetrendy) - og sommeren virker som den skal vare inn i den sedate evigheten. Men vi fikk da sett litt i dag også. En uavbrett rekke av kollektivtrafikal timing brakte oss til scenekanten minuttet før Noah & The Whale - nok en & - trommet i gang showet. Lunt og trivelig i sommervarmen. 

Hårete

Og sannelig skulle ikke Oslo Ess spille igjen, i dag også, akustisk sesjon på Hafslund-scenen (VIP-scenen, selv om det verken er annonsert som sådan eller bred enighet om dette blant mine medfestivalgjengere). Jeg var om mulig enda mer stoka, og fikk dratt med meg et Hønefossbekjentskap til litt musikalsk dannelse. Frysninger på løpende bånd, falsk koring fra bloggeren ute i publikum og generell harmoni. Jeg er herved fanboi, idet jeg snek meg til en tête à tête-pga-felles-venn med vokalist Åsmund. Bra fyr, fett band. (Ja, dette er misjonering; dere må høre på, alle sammen.) Og, alt blir bra med munnspill - vi skimtet en liten Neil inni all Oslostemningsrocken.

Innlevelse - uovertruffent

Etter kveldens headliner Lykke Li, og en nestenkonfrontasjon med en liten pøbelkvinne som forsøkte å rive bloggeren overende på vei ut av mengden (satan, skulle gitt 'a vingen): Kronen på verket; Øya-natt, Looptroop Rockers (og Gatas Parlament) på Rockefeller. Skikkelig ekte hiphop, som Jå9&OnklP sa en gang, da de fortsatt var Dirty Oppland og underground. Jeg skiftet fra hipsterskjorte til hood, de spilte The Struggle Continues og alt var generelt ganske cool. Også er det jo stas når alle er opprørske revolusjonære - óg, når han ene har dreads i skjegget (Asgeir, dette er en utfordring). Vi så dessuten en ung kvinne med gullbukser! - det er åpenbare stildimensjoner i endring etter hvert som man beveger seg over musikkgrensene. Og, etter forestillingen ble tilogmed Tripod gjenforent over en øl. Goodtimes.

I morgen er det mer festival; og alle vet jo at Premier League ikke begynner på ordentlig før Chelseakampen på søndag :)

Gåsehud

Mann søker ... fjernkontroll m.m.

Nattesøvnens dødstalisman

Av og til får jeg inntrykket av at jeg ikke gjør annet enn å lete etter et eller annet. De siste døgnene har jeg brukt på å endevende rommet etter Get-fjernkontrollen. Det sies at hankjønnet ikke kan lete - det medfører riktighet; skulle jeg komme til å slumpe borti søkets objekt, er det sjelden som resultat av et nitidig, systematisk søk. Og, grunnen til at man alltid finner det man leter etter på det siste stedet man ser, er jo fordi man gjerne slutter å lete etter man har funnet denne tingen som driver en til vanvidd.

Google, ass

Følgende er en ikke-prioritert liste over ting jeg har lett etter i mitt liv: nøklene; lommeboken; laderen; mobilen; inspirasjon; motivasjon; disiplin; antrekket; vorspielet; festen; nachspielet; sveisen; tannbørsten; kodebrikken til nettbanken; passasjen jeg leste et sted, som jeg egentlig vet, men som jeg må kildeføre; t-banestasjonen; veien hjem; veien videre på Halo; Flaten; kvinnen; dagens middag; penger jeg ikke visste jeg hadde i lommer jeg ikke visste jeg hadde; orden i tilværelsen; en taxi; en pirattaxi; billig øl; tak over hodet; en sofa til å sove ut rusen på; lunheten; Per, på generell basis; feriens bok; DVDen som ikke ligger i coverets sitt; hullet i samlingen; skjeen; bankkortet; medlemskortet; trikkebilletten; flyutgangen; avkjørselen; parkeringsplass; et toalett, nå; livets lydspor; spor; veien ut av fortiden; veien inn i fremtiden; unggutter på CM; yngre gutter på FM; arabiske gloser; norske synonymer; engelske idiomer; secret tape; åpningsreplikken; punch-linen; unnskyldningen; Asgeir et sted i moshpiten på Hultsfred; Epitaph records på Sunset Blvd.; NYPD Blue på DVD; meningen med livet.

I natt fant jeg fjernkontrollen da jeg pakket bagen min. Den lå i sokkehylla i skapet. Jeg gir opp.

Dette kom opp når jeg søkte på Get fjernkontroll - tilfeldig? neppe.

Og, Villas Boas-person, nå kan du også sparke i gang vår silly season. Jeg er så spent at jeg nesten må begynne en save på FM. Men det har jeg jo ikke tid til, midt oppi tdf.

Flip Feast; I Don't Want To Grow Up

Det eneste lydsporet til det eneste spillet

Bloggofonen forvillet helt seg helt ut til Bærum, avd. Bekkestua. Der har kidsa fått seg skatehall, med det resultat at de bemidlede klasser bedriver fysisk fostring på rullebrett - selv om der ble observert ikke mindre enn fire skipstere (skate hipsters). Så, når tenårenes helter hadde tatt turen over dammen for å vise seg frem og dele ut stickers, måtte man jo ut og se. Og hvilket syn:

Polsk foto

Triksing

Stoka kids - lysluggen er 15 år ...

Syk pop, ass

Høy (dobbel bunn)

Lip

Bail 1

Mad skillz

Tailslide

Bail 2

Disaster

5/0 stall (tror jeg)

Noseslide

Der olles svært høyt

Vi prøver igjen (lol)

Air

Bail 3

Polsk skating, espensk foto

Vi venter på gratis merch. Jeg sloss meg til en t-skjorte. Da det viste seg at den var small, byttet jeg den bare med en kid.

Aarto Saari

Autografjegerens bytte henges også på veggen

Fanboi og Tom Penny

Jeg skulle altså ønske jeg var skaterkid og si "stoka" uten ironi. Idag har jeg latet som - det har vært veldig fint. Og i juli kommer Andrew Reynolds og Rodney Mullen. Så jeg må bare si det: Livet, ass, digger det.