Til Panama, til Panama.

Mot bakteppet av et gustent, sluddbefengt Norwegen:

Så var den store ekspedisjon brakt til sin fullendelse; Syden er sett, opplevd og overvunnet. En knapp skjattering mer tan, ny hipsterklokke og fingerboard, og én kulturopplevelse rikere: Bloggeren og kvinnen hans leide seg nemlig sykkel og dro for å se på feriekoloniens nærliggende Saltmuseum.

Asian pose, under mild tvang

Helt på ordentlig. Der lærte vi om saltets historie. Visste DU at man bruker salt i farmasøytiske produkter? Tenkte meg det...

Sånn lager man salt

Ellers var vi på bussekspedisjon til øyas hovedstad, som ikke hadde noe særlig mer enn en havnekran de hadde fått låne av The Wire og et kjøpesenter oppkalt etter rundkjøringen utenfor. Et skråblikk på øysamfunnets urinnvånere kunne på sin side avsløre at tiden har stått stille siden 1999; Miss Sixty hadde sin egen butikk. Deres lett feminine mannlige motstykker hadde imidlertid fått med seg at røde bukser helt fint kunne kombineres med dyp v-hals, bleka spikes og katolsk smykke. Takke meg til És, sånn apropos nittitallet.

Turist; sightseeing; grotte

Tilbake i kolonien innfant Kvinnen seg etter hvert så smått med sydenlivets sedate fortreffelighet: Vi fikk oss til og med, som seg hør og bør, en stamrestaurant. Der fikk vi sikret oss en hel flaske med Tripperfruit - øya og livets nye potensielle signaturdrink - blandet med hemmelige ingredienser og herlig sjokkrosa. Så, mens vi brøyet oss vei mellom røykinnskrumpne nordmenn over middagshøyden, støyende småbarn i hotellets hoppeslott (!), og horden av disse blekfete engelskmenn - bakgrunnsstøyen behagelig fri for spansk og andre lokale dialekter - gikk vi fra matfat til matfat, duppet i bassenget og drakk billig vin til langt på natt. Med andre ord gjorde man ikke noe særlig konstruktivt på en hel uke; jeg merker at jeg liker det så altfor, altfor godt.

Ja, også skal vi melde oss på neste sesong av Charterferie. Uten et fnugg av ironiskdistanse. "Neidajoda".

Det er ikke tilfeldig at dette bildet er tatt på Sola lufthavn...

Syden, so far

Saa er man til slutt trygt ankommet det kunstige paradiset. Den ene medpassasjeren mer haafarget enn den neste; alkoabstinensene tvang de flyvende ned i drinkkartet lenge för avgang; og, menyene paa de knapt pittoreske restaurantene er behörlig oversatt til baade tysk og svensk. Syden - Vinter-Norges sommerlige forlengelse - har svöpet sin trygge boble rundt meg: Det varmt, bedagelig og harry.

Kulturtilbudene er overströmmende; karaoke, delfinsafari og tangokurs paa torget (i mangel av et bedre ord). Ellers er nok av röd-bleke engelskmenn man kan se paa og le av - de ser ut akkurat som man skulle forvente, og alle har dobbelthaar og tribal. Eller rödt haar. Paradiset utmerker seg först og fremst som erke-Syden, passe varmt, passe klamt og passe lol. Spörs om ikke Kvinnen ikke helt visste hva hun lot seg lokke med paa.

Men, saa lenge vi har Sopranos, rödvin og hvitlöksbröd, saa döyves stöyen fra de asubtile, genuine og folkelige naboene. Eventuelt kan vi kjöpe VG i kjelleren.

Syden.

Først, til alle trofaste lesere - hvem er dere alle sammen, som er innom selv om der ikke er blogget på månedsvis? - bloggeriet har vært nede en periode. Hovedårsaken er jo såklart at man er lykkelig blitt. Likevel, det har ikke vært noe særlig å skrive hjem om; fremdriften på min masteroppgave er vel for de mer spesielt interesserte, selv om alt jeg gjør er å sitte på 9gag eller se Homeland.

Wuhu

Men; gjett hvem som nå skal til det store utland? Og, gjett hvem som har lokket hipster-Kvinnen med?Verden står ikke til påske, og man kan ende opp med tan i januar.

Destinasjon: Fuertaventura, Kanariøyene, Syden. Sololjen er pakket, de pretensiøse bøkene sirlig plassert i sine beskyttende plastposer og ned i baggen, og restaurantmagen står klar for innhugg: Målet er pepperbiff minst tre ganger.

Syden.

Stay tuned, plutselig kommer det halvklamme parbilder på bloggen - tatt av vårt nye svensk-finske vennepar, i bytte mot gratis tyrkershots. Eller bilder av føtter-i-sand

Er ikke dette et meta-ironisk reisemål, så vet ikke jeg.

Økologisk lavkarbo(nanza)

Hvis du trodde at omvendelsen var nådd med veggisfestivalen - her har man med nesa sky brautende deklamert sin karnalitet - hvem skulle vel forvante at man skulle komme til å forville seg med på hele to frokoster på et såkalt eco-friendly konsepthotell? Og, hvem skulle tro at det er det stedet i mitt liv jeg har spist mest bacon? Jeg presenterte for øvrig fenomenet økologisk bacon for bror; "hæ, betyr det at de har kost med grisen da lissom?", sa han. Den samme gir også følgende tips: gå på http://www.teknikmagasinet.no/ og søk på "bacon" - kos dere litt.

Home of meat.

Et sted der selv nøkkelkortene er laget av tre - mens, av en eller annet merksnodig grunn, glassene er av plast - tar konseptet sitt seriøst. Bambus så langt øyet rekker, en himmelseng som tatt ut av bungalowene, og en kimonobasert slåbråkk med et skremmende frekt snitt for en fullvoksen mann. Og for å gjøre alternativ-hip&fresh-standarden komplett - rommet var komplett med hele to Macer på veggen - bare synd den forjettede alfakrølltasten (til dere som ikke har gått over på den andre siden, så er dette en egen knapp på mac-tastaturer, "Alt Gr" finnes ikke og er erstattet med en meta-tast, tydeligvis for å unngå hele fenomenet høyreklikk) ikke ville fungere, så kvinnen kom seg ikke på face.

Økoluksus, med skutt dyr

Men, all metaironisk distanse til side, man har hatt en overmåte lykkelig, harmonisk og top-percentile-basert helg - over og på tvers av familie- og generasjonsgrenser; jeg ble faktisk ikke så rent lite intimidert av all luksusen og godviljen, sikkert derfor jeg må gjemme takknemligheten bak en tilkjempet ironisk penn. Toppet med lokalt (mikro)brygget øl - sikkert miljøvennlig det også. Og jeg har spist masse. Da først og fremst bacon.

Slankeguro med dobbelthake. Hm.

... hvilket bringer meg til den nye diettmoten (unnskyld, jeg mener livsstilen) lavkarbo. Som en slags Fedon-i-mente og Atkins-på-syre, skal man nå forkaste det gode gamle brødet, min gamle kompanjong poteten og den etter hvert så rotnorske pastaen - frukt er også litt fyfy, fruktsukkeret og slikt - og erstatte det med ... fett. Her er det altså bare å kjøre på med bacon, delfia, smør og alt som gir smak og indre smurning til allerede hardt prøvede blodårer. Det virker jo for godt til å være sant. Noe det sannsynligvis også er. For ikke nok med at dette får deg til å rase ned i vekt, slik at du kan skvise deg inn i Miss Sixtybuksa som - med god grunn, sånn mote-anstendighetsmessig - har ligget bortgjemt innerst i skapet på pikerommet, men det vil gjøre deg proppfull av energi, sunn og vakker, ifølge de nyfrelstes med sin nærmest religiøse inderlighet. Så langt, alt godt - rent bortsett fra at øvrigheita vil ta fra meg mitt potetgull og dets følgesvenn ølen ("flytende brød", som det kalles i de kretser), om jeg skulle havne i detta uføret - dette virker som en sikker vinner.

Uglesett i en fremtid nær deg!

Ord- og bildeforklart - pedagogisk på engelsk

Men, så er det det da - men, lavkarbo er nå engang også høykarbon. Ikke at jeg bryr meg - å hevde noe annet ville vært både løgn og svært så hyklerisk - men det krever faktisk sine ressurser, og ditto utslipp å produsere detta kjøttet. Man hogger trær, anlegger beitemark til oksemonstrene og fôrer dem korn, veldig mange mer kilo korn enn du får kjøtt tilbake. Så, der du blir litt tynnere og kanskje tilogmed litt opplagt midt oppi senmodernitetens tidsklemme, forblir verdens fattige sultne (forsåvidt også tynne, men det er besides the point, og lett politisk ukorrekt) og kloden utpint. Og en gang i tida var det også noe med rødt kjøtt, fett og hjerteinfarkt, men det synes glemt. Glem heller ikke at verdas toppidrettsutøvere nettopp spiser karbo i hopetall for å få energi til å bevege seg - det er dermed nærliggende å tro at karbokutt fører til treningsslutt.

Low carb, high fat

Likevel, og for all del, det er jo alltids stas å se matchvekta nærme seg igjen. Bare husk på at du setter den foran alle oss andre. Denna ekstistensen er jo et nullsumspill, stort sett, og mens diettistene gosser seg med smørglassert  biff i delfiasaus, så befester vi vår plass på toppen av matfatet, verdens spisebord og dyre-og-planteriket. Jeg, for min del, har klimasamvittigheten inntakt - jeg har jo bodd klimanøytralt i helga - og har toppet det hele med ... økologisk bacon, nå ikke lenger en selvmotsigelse.

Sunt og godt, med persille (?)

Økologisk high-end livsstil er det nye, har jeg hørt.

På venterommet

Lettere inspirert av en epistel (?) jeg leste her forleden - og lesermottakelsen av letebloggen: Ting jeg på et eller annet tidspunkt i livet har ventet på, i vilkårlig rekkefølge:

Voksenlykke

T-banen; sommeren; studielånet; julaften; skolestart; Premier League-start; at kvinnen skal bli ferdig; kvinnen som sådan; nedlastingen; svar på jobbsøknaden; sensur; meldingen (mulig jeg har skrevet dette før; filmen om mitt liv kommer til å hete The Phantom Message); pakken fra Amazon; å få snakke med kundeservice; at festen skal ta slutt; at den som fant det for godt å snakke til meg kan ti still og gå; Per; å flytte hjemmefra; å komme hjem; bussen; å komme fremst i køen; min tur; at samtiden skal anerkjenne mine båser, sakte men sikkert.

Barndomslykke

Motet; moten, eller at motebildet er enig med meg; at motebildet skal slutte å være enig med meg (kan jeg plis få bruke flanellskjorta mi uten å stemples som hipster); å ikke være sad emoface lenger; at det skal bli ledig på do; varmt vann i dusjen; fred i Palestina; trikken; nevnte jeg Per?; Boing-pakken; debuten; ny data; helg; at spørsmålsstilleren kan bli ferdig med å fortelle forsamlingen alt han har lært seg fra wikipedia; lønn; feriepenger; penger fra mor; min tur i baren; at konserten skal starte; at konserten må ta slutt snart; skjeggvekst; ny sesong av - det meste som sendes av amerikanske TV-serier;  Pennywise - From The Ashes; et nytt band i mylderet av monotone kopister.

Inspirasjonen; at samtalen skal løsne; at noen andre skal ta initativ; sommerferie; at jeg blir så voksen at jeg kan være barn igjen; å rekke opp til toppen av kjøleskapet; å sovne; å komme hjem igjen fra ferie; skattepenger; bedre tider; snøen; frokost; lunsj; middag; å komme frem; å få sitte i fred på toget; vaskemaskinen; at noen skal åpne; at jobbdagen endelig er ferdig; fotballkampen; pasningen; seiersmålet; nytt FM; en anledning til å ta kontakt; og Per.

Per, du er dermed det mest spennende og interessante mennesket jeg vet om

Jamen, kan jeg fortsatt spise bacon?

Den nyvunnede etablertheten bibringer et nytt nivå av aktivisme utenfor boblen; boksalg, foredrag og jeg vet ikke hva. Denne uken har imidlertid vært skremmende økologitung - på onsdag fant jeg meg plutselig på noe som ikke var en utstilling men et foredrag av økofeministen (!) Vandana Shiva. Kvinnen har forsøkt å forklare meg økofeminsme slik: Der menn bestiger et fjell - mye som de bestiger en kvinne - vil en kvinne klemme på det og forsøke å bli ett med det. Det viste seg å være en skremmende god beskrivelse.

Trengte ikke søke på "tree-hugger", engang

Nevnte Shiva er en indisk fysiker, men er skremmende glad i den virkelige verden utenfor kladdeboka og regnemaskinen; naturen og alle de flotte plantene i sin ønskedrøm: biodiversiteten; for tiden aktiv i søksmål mot genmanipuleringskolossen Monsanto. Hennes program for å løse verdens problemer er det hun kaller "The art of living", der man knytter bånd mellom økologiske produsenter og ditto konsumenter i lokalsamfunnet; "every meal is a revolutionary act". Alle bør forøvrig dyrke sin egne vekster, slik at du kan oppleve "planten som også vokser inni deg selv". I tråd med bloggerens favorittmaksime - "selvinnsikt er den beste innsikt" - anerkjenner hun seg selv som en tree-hugger, uten ironi. Alt skal være nært, økologisk og lett ispedd en dose feminin tilnærming til omgivelsene; plantemidler og slikt er generelt skadelig for alt; genmanipulering er å tukle med moder jord. I det hele tatt ganske svevende der man finner seg gravende i jorden.

Koselig

Bloggeren satt lenge å irriterte seg over manglende fokus på hard politics - økonomien, kapitalismen og slikt - og til slutt kom hun da innpå selvfølgelighetene til sine ivrig nikkende, økologiske kunstner-tilhørere: Kapitalismen er død, løsningen er fellesskap (hørt det før?). Store ord om "prosperity of life, not money". Det eneste vettuge bloggsosialisten kunne ta med seg hjem til  Bloggeriet var kooperativer og dermed en ikke-uttalt selvforsyning som motsvar til den store satan, det industrielle landbruket, samt kritikk av kapitalismens innebygde vekstfokus. Også nikket man anerkjennende til kapitalismen som skaper av behov (ehe) man ikke visste man hadde. (Her må innskytes at bloggeren anerkjente sitt eksponeringsbehov også i ikke-digitalt plenum, og kom med noen velmente spørsmål om alternativer til kapitalismen: "Community and relationships" ...)

Opprør.

I det hele tatt en svært så idealistisk seanse. Altså, det er mye flott og fint hun kom med; man er da enig i at lokalprodusert mat fritt for sprøytemidler levert hjemme på døren er veldig kosbasert. Hun ville også ta "speculation out of food", som man iogforseg er enig i; mat til folket, osv. Men, igjen og igjen: It's the economy, stupid! Globalkapitalismens makt og lange tråder gjennomsyrer verdenshandelen, politikken og våre liv. Uten et reelt alternativ, vil disse gårdene og deres konsumenter stå sørgelig alene, om enn med sin samvittighet passe intakt.  I det hele tatt virker hennes tilbake-til-naturen-la-oss-alle-holde-hender-i-åkeren passe naiv, selv om jeg er med på at det hele er veldig lunt og fint. Jeg følte derimot at vi bondet kraftig da det viste seg at hun egentlig var mest opptatt av at uøkologisk mat ikke smakte noe særlig - hun ville smake maten; sjælass.

Tasty Fried Chicken

Vil du at denne musebabyen skal dø av global oppvarming?

Men det var ikke ferdig med det. På selveste fødsels-jubileumsdagen til gode, gamle Universitetet måtte man jo stikke innom MatNat for å få med seg klodens kanskje mest selvsikker-arrogante brite; Dawkins og hans klokkertro på naturvitenskapen som fenomen. Men, for all del, bra fyr. Det viste seg at han bare holdt intro - jeg lot meg nesten inspirere av hans tips om forskningsformidling; skrive for å inspirere og troen på elitismen som uadskillelig fra vitenskapen. Hovedforedraget handlet om små mus og bevere som måtte flytte på seg pga klimaendringer; det gikk kvinnelige sukk gjennom et fullstappet Sophus Lies auditorium da tre musunger bredte seg over lerretet. Ellers; klimaendringer, temperaturøkninger og artsforringelse.

All denne natur-inputen kunne ikke annet enn å anspore en på-grensen-til-pretensiøs-elitistisk meningsutveksling mellom bloggeren og kvinnen; for hva er det egentlig å gjøre - jorda går jo under uansett. Den ellers så kynisk-apatiske bloggeren fant seg plutselig som djevelens advokat; det var ikke måte på hvordan man kunne løse dette her med litt inngrep i folkets frihet og kultur-intellektuell revolusjon; kvinnen kjente sin aynrandske frihet truet. Men som studielivet har lært oss; den hegelianske dialektikken trakk oss igjen sammen til en slags enighet om hvor håpløst dette selvfølgelig er.

Sånn diskuterer vi på Blindern, liksom

Likevel; bloggerens skjematiske forslag til løsning av klimakrisen:

Backpackerne må gå til Sørøst-Asia

Politisk: Endre rammene for den politiske debatten og folks evne til å påvirke politiske beslutninger; teknokratiets instituerer økologiens forrang i politikk og økonomi; folket og bedriftene tvinges til å bli miljøbevisste gjennom stick (skatter/avgifter) and carrot (subsidier, kollektivtransport); forbud/begrensning av forurensing/utslipp (les: flyreiser, backpackere :). Grunnlovsendring: Ingen beslutning som ødelegger jorda er lov - kan også skrives inn i FN-charteret. Med andre ord, begrense det egoistiske menneskets frihet til å drive rovdrift på jorda. Helst globalt (FN), ellers blir det bare dråper i et stadig stigende hav.

Demografisk: Urbaniseringen skaper rom for naturreservater/bevaring av natur; prevansjonsprogrammer for å motvirke befolkningseksplosjonen.

Utvikling/modernisering: Sørge for økologisk-økonomisk utvikling i Sør; kvinner i den tredje verden i arbeid, noe som vil minske befolkningsveksten.

Vindmøller

Teknologisk: Miljøteknologi - satse på at vitenskapen redder oss litt også.

Økonomisk: Alternativ til kapitalismen og dens vekstimperativ; økologisk BNP - økologien setter rammene for produksjon; lokal produksjon, fjerner transportutslipp.

Kulturelt: Bevisstgjøring, og elitens ansvar for sådan.

Generelt: Der folkets kortsiktige egoisme alltid ville lokke til seg politikernes valgløfter i valgtid; la oss nå få dette opplyste eneveldet - littegranne, i hvert fall. Herved står miljøet og klima i fokus; økologien setter rammen for det politiske ordskiftet og vedtak. Så kan man fortsatt diskutere hijab og varme skolemåltid til man blir blå (tok du'n?). Og, hvis du er lei deg for at du ikke lenger kan ha hundre båter og biler og sydenturer (neida, ikke syden) og hytter og varmekabler? Kjipt.

Frihet, ass. Oppskrytt.

Seså, der løste vi det også. Uenig? Kommentér da vel.

Øya-blikk 1; jeg ser deg og høyner med Oslo Ess

Bloggofonen tok oss med på ... Øyafestivalen. Tenke seg til; på hipstertreff. Hvem skulle trodd det? Men med blogg kommer det visse forpliktelser, så jeg lot meg lokke - av kvinnen og bloggingen. Og jeg har storkost meg. #nyeimpulser

Apropos blogg, gjett hvem jeg traff (så (stalket))? Merker at jeg lar meg inspirere i skrivestil allerede.

sinnahipster, urblogger - forbildet

Hovedstaden glimtet til med en regntung formiddag - visstnok, der ble sovet til langt på formiddagen. (Vi var oppe til langt på natt for å se Megaphonic Thrift (?) dagen før, kjempelollete-introverte-alle-sangene-er-like-tulleband. Dermed fikk vi ikke oppleve Veronika Maggio synge om heisorgasmene sine, synd.)

Oxymoron

Det var derfor et tungt gjørmepreg. Mine rutete Vans fikk gjennomgå ditto, men har nå et mer opprørsk, mindre hipstete preg. Festivalen lider ikke av den grunn - makan! til hipsterfest. Det var så mye pannelugger at man skulle tro at det var blitt kult, og alle var generelt imponerende care-freshe. Jeg hadde mistenkt såpass, så møtte opp i chinos&flanell - som seg hør og bør - for å oppretteholde en viss standard. Også var halve Skien der, nesten som å være i Grenland. Der var forsåvidt generelt spekket med kjentfolk, jeg har åpenbart hip(st)e venner.

Aldri et bra tegn når crowd surfing er eksplisitt forbudt

Men så har de jo fått et program etter sin smak, hipsterne - de fleste bandene har "&" i seg, et medium sikkert kjennetegn - så det var ikke rart det var så mange av dem. Og, kule som vi er, dro vi derfor på Edward Sharpe & The Magnetic Zeroes, som er tidenes navn i så måte.

Guruen og hans bandhippier

Det var faktisk kult nok, selv om jeg knapt hadde hørt noe fra den kanten før. Bortsett fra "Home" da, som må være hitten, etter publikumsresponsen å dømme. Småfrekk versjon, liker den. Seansen savnet imidlertid sol og en gressbakke til å sitte på. Men de hadde en trompet som dukket opp innimellom, det er alltid stas.

Trompet

Etter et ekstra lag sokker - bloggeren blir raskt kald uten varmen fra laptopen - så bar det videre til tilbakelent syrefest, med tynn-emosjonell britisk hipsterinneidol (James Blake). Jeg fikk dermed bivåne en mengde kvinnelige utgaver av hipsterheten som glemte å være care - så ville i buksene at de danset litt; uhørt - og deres mannlige motstykker som gjorde hva de kunne for å digge med. Småabsurd, nesten så jeg glemte å følge med på konserten. Han gjorde dog en fin figur, kvinnen var fornøyd og jeg tok meg selv i å trampe takten. Tipper det gjør seg bra til clubbing, type post-rave.

My brother and sister don't speak to me.
Rart det, emokid. (Neida)

Folkehavet trakk oss videre mot hovedscenen, for starstruckness. The man with the plan, Kanye West, scenografiens ukronede konge. E'kke storfan, ass. Tapertrynet var grovt forsinket, slik at opplevelsen ble svært amputert. Hipsterinnene ble på sin side offer for noget seksuell ambivalens - hvem var denne mannemannen med all sin juggel og hvorfor følte de plutselig en trang til å hyle ukontrollert mot ham og ikke Blake-kopiene rundt seg. Gutta visste ikke sin arme råd, før hopperne viste dem hiphop-armbevegelsen, slik at de også kunne spille med. Jeg trakk hetta på ziphooden over hodet og var bøs. Vi måtte snart la Kanye være Kanye, for såvidt over klokken ti var det dags for dagens, ukas, livets høydepunkt: Oslo Ess, dagsheadliner på Øyafestivalen - stort! 

Innlevelse

Gutta storkoste seg og lærte publiken å rocke litt. Vokalist Åsmund spant frenetisk rundt, og kompenserte for manglende mulighet for stagediving med en gnistrende forestilling og jovialiteter mellom låtene. Store stjerner i boka for ekstra perkusjon samt keyboardist/munnspiller. Jeg kunne alle sangene, sang med så godt jeg kunne og ble varm på innsiden. Det var fint.

I morgen den dag (altså i dag) skal vi se Rogalands store sonar og en liten dansenegresse. 

Skulle aldri tru at jeg skulle si at jeg gleder meg minst like mye til sistnevnte. Og pizzabollene da.

Knausblogg 2; båssetting i nesten-vakuum, langt oppe i lufta

Sist ut i saueflokken. Til tross for instendige oppfordringer fra urmoderen klarte brødrene å forhindre at vi spratt opp for å stille oss som nummer 37 i boardingkøen; selv med plassbillett på første rad og god utsikt til innsjekkingsskranken er det åpenbart imperativt å være klar, tre inn på geledd og – for all del – ikke risikere å bli ropt opp. Det har aldri skjedd, trolig grunnet mors stramme hånd om reiselederparaplyen. Men resten av den brokete forsamlingen av midlertidige nordlandsemigranter slipper det de har i hendene, samler skrikende barn – helt seriøst, uten å bli generasjonsfascist, det må være mulig å få en fireåring til å holde litt kjeft; gi barnet et drops eller no – smått demente bestemødre og obsternasige tenåringsdøtre, for å stille seg i kø. Jeg sikker på at samtlige hadde Frp-sympatier, men hadde forvekslet Narvik med Alanya.

Folket.

Den egentlige terroren

Vi har også vært så heldige å få ta del i denne nyvinningen som klamt akkompagnerer flykapringens tidsalder: Sikkerhetskontrollen. Struttende av selvtillit og en følelse av voksenhet som jeg var etter å ha blitt utnevnt til de facto reiseleder av bag-dropen – han regnet med at jeg gikk god for reisefølgets identiteter – fikk jeg meg en solid, dog sedvanlig knekk i møtet med maktsyke liksompoliti og deres detektorer. Først presterte imidlertid de foran oss i køen – nok en kø – å utvise særdeles dårlig køkultur, samt manglende sjelsevner når det kom til å fordele eiendeler i plastbokser og de samme plastboksene på rullebåndet. Jeg gir dem og oppstanden skylden for å ha glemt å nappe ut skatebeltet – minuspoeng og selvkritikk. Men, når ikke en gang den indiemotete og tidsriktige nye hipsterskjorten får passere uten nærkontakt og kroppsvisitering, begynner det å skli farlig ut. På den annen side; kanskje man er vitne til en liten revolusjon: Sikkerhets- og anstendighetspoliti på én gang – skjærp dæ, gut, sånn går de’ verkelig ikkje ajnn å kle sæ! Nåja, alt for kunsten, meta-imaget og kvinnen.

Trygt ombord i flygplanet måtte Windows-maskinen til pers – jeg har merket meg at macerne har en lei tendens til å kreditere operativsystemet for sine prestasjoner på datamaskin og deromkring – som avreagering og punching-bag. Nå kom også flyvertinnen med kaffe til bloggeren, så da harmoniseres man fort. Og, bare så det er sagt, bloggofonen er trygt avslått og ikke medvirkende i komponeringen – dette er skrevet på i Word på dataen, uten internett, mange kilometer opp i lufta. En milepæl (bloggopæl? Ja, absolutt – en bloggopæl).

Til sist; feriens store diskusjonsemne: På hvilken side av knekkebrødet og polarbrødet skal man påføre pålegget? Det finnes to typer mennesker; de som smører riktig og de som smører feil. Jeg hadde trodd at oppdragelsessamordningen som til tider praktiseres tett på morssiden, hadde i det minste sikret en meningskonvergens omkring elementære ting som dette. Og, hvis det skulle det være noe tvil; man smører selvfølgelig på den flate siden, det bør være hevet over enhver tvil.

Riktig

Feil

Det har imidlertid oppstått hissige og nedlatende ”menings”-utvekslinger over kveldsmatsbordet mellom tre generasjoner stabeiser med nordlandsblodet saltvannsboblende i årene. ”Bror” – jeg er i tenkeboksen om dette i siste instans kan føre til rearrangeringer i familiestrukturene – og onkel har fått det for seg at man skal snu knekke- og polarbrødene på hodet før man smører på den hullete siden! Det blir som å smøre på utsiden av brødskorpen eller utenpå rundstykket før man har skåret det i to; åpenbart feil. Moderen står naturlig nok på odelsbloggerens side, mens kusinene har vekslet mellom hvem i familien det til enhver tid er formålstjenlig å tekkes. Bestemor tok på sin side konfliktskyheten til nye sider og skiftet til brød; bestefar døvbrølte etter hvor smøret var blitt av. Diskusjon ble til krangel og kulminerte til slutt i hoderysting og steile fronter. Jeg gir to generasjoner mødre skylden for omsorgs- og oppdragelsessvikt; det er ikke tilfeldig at både ”bror” og onkel er yngst i søskenflokken – det har åpenbart blitt slappet litt av i barneselen underveis, og når eldre, mer ansvarlige søsken har forlatt redet, har det endt opp i et fullstendig frislipp. Høsten skal derfor brukes til nitidig post-oppdragelse og kursing av lillebror.

Jeg har forsøkt å unngå dette, mye av frykt for manglende respons, men nå kan det ikke lenger ligge – og jeg tror dessuten det er mye vranglære ute i den sosiale medie-eteren: Er du en av oss, som i anstendighetens navn utviser bordskikk og generell dannelse, og påfører smør og pålegg på den flate siden av knekke- eller polarbrødet? Eller tar du feil?

Kjør debatt.

EØS-debatt, i verdens rikeste land

Post bloggum: Flybussjåfører er ikke som andre sjåfører – eventuelt av samme lest som Britt på Grenlandsekspressen – her er det uniformert maktmisbruk, generell nedlatenhet og tung utnytting av for tiden monopoltilstand for bussingen fra Gardermoen. Fjott.

Nordlandsferie, eller Knausgårdsk rosablogging

Reiseskildring fra terrassen

Familieidyll; generasjonsmøtet. Bloggofonen tok meg med nordover, sammen med det som kan krype og gå på morssiden. Det biårlige besteforeldrebesøket stod som vanlig for døren, en ukespause fra livets sedvanlige mas og jag i hovedstaden (#selvironi). Midnattssolens land, et stoppested langs Hurtigrutas ferd nordover - og sørover - Sortland, den blå byen.

Blå by

Dobbelthår

Det ble en gang i min levetid vedtatt å male byen blå. Et prisverdig og nesten småfrekt tiltak, nærmest over streken - Sortland, blå by. Halvveis strandet imidlertid prosjekt grunnet uenighet om fargenyanser i diverse rådsstyreorgan, så nå gjenstår en halvmalt by - lett ispedd sitatmelking av byens store sønn Lars Saaby, som er malt rundt omkring i diverse smug. Men det er nok av artige folk å se på; kneppebukser er fortsatt regnet som anstendig i det offentlige rom, og man er ikke fremmed for å farge håret i flere farger.

Ellers er familien i høyspenn; bestemor spinner nervøst rundt seg selv for å sikre at den matlige omsorgen til enhver tid optimal - alt under 8 måltider om dagen er å anse som et svik mot to generasjoner. Hun klarte imidlertid ikke å holde seg fra å karakterisere min kortklippethet som "håpløs". Bestefar lar på sin side døvhet være døvhet, og kompenserer heller ved å snakke ekstra høyt. Idag uttalte han klart og tydelig hvor feit han syntes den unge damen bak ham i kassakøen var. Mor - nå også datter - er som alle barn som kommer hjem til sine foreldre, lett pubertal. Kombinert med hetetoktenes pangkollisjon med en pensjonistvarm leilighet, fører dette til stadige lufteturer ut på terrassen, samt generelt dårlige nerver. Bror har heldigvis sin elskede Mac, hvis symbioti holder han fra de verste utslagene av småbroderlige utbrudd. Vi knytter familiebånd gjennom å lære våre kusiner å stappe størst mulige matenheter i munnen på en gang.

Og, apropos midnattssol; jeg har måttet sove slik - idet bestemor har satt ned foten for stuegardiner. Legg merke til de hendige øreproppholderne på siden av strikken.

Skjønnhet og velvære

Forøvrig, gratulerer Øyvind Wiig med inntreden til bloggosfæren; jeg gleder meg også supermasse til PL. Livet setter seg liksom idet TV2-Jon trer inn i skjermen med sine stakkato-joviale teasere før kampstart. Seriestartslørdagen utgår imidlertid idet jeg da befinner på Øyafestivalen. Sånn har det altså blitt.

hygge

Mann søker ... fjernkontroll m.m.

Nattesøvnens dødstalisman

Av og til får jeg inntrykket av at jeg ikke gjør annet enn å lete etter et eller annet. De siste døgnene har jeg brukt på å endevende rommet etter Get-fjernkontrollen. Det sies at hankjønnet ikke kan lete - det medfører riktighet; skulle jeg komme til å slumpe borti søkets objekt, er det sjelden som resultat av et nitidig, systematisk søk. Og, grunnen til at man alltid finner det man leter etter på det siste stedet man ser, er jo fordi man gjerne slutter å lete etter man har funnet denne tingen som driver en til vanvidd.

Google, ass

Følgende er en ikke-prioritert liste over ting jeg har lett etter i mitt liv: nøklene; lommeboken; laderen; mobilen; inspirasjon; motivasjon; disiplin; antrekket; vorspielet; festen; nachspielet; sveisen; tannbørsten; kodebrikken til nettbanken; passasjen jeg leste et sted, som jeg egentlig vet, men som jeg må kildeføre; t-banestasjonen; veien hjem; veien videre på Halo; Flaten; kvinnen; dagens middag; penger jeg ikke visste jeg hadde i lommer jeg ikke visste jeg hadde; orden i tilværelsen; en taxi; en pirattaxi; billig øl; tak over hodet; en sofa til å sove ut rusen på; lunheten; Per, på generell basis; feriens bok; DVDen som ikke ligger i coverets sitt; hullet i samlingen; skjeen; bankkortet; medlemskortet; trikkebilletten; flyutgangen; avkjørselen; parkeringsplass; et toalett, nå; livets lydspor; spor; veien ut av fortiden; veien inn i fremtiden; unggutter på CM; yngre gutter på FM; arabiske gloser; norske synonymer; engelske idiomer; secret tape; åpningsreplikken; punch-linen; unnskyldningen; Asgeir et sted i moshpiten på Hultsfred; Epitaph records på Sunset Blvd.; NYPD Blue på DVD; meningen med livet.

I natt fant jeg fjernkontrollen da jeg pakket bagen min. Den lå i sokkehylla i skapet. Jeg gir opp.

Dette kom opp når jeg søkte på Get fjernkontroll - tilfeldig? neppe.

Og, Villas Boas-person, nå kan du også sparke i gang vår silly season. Jeg er så spent at jeg nesten må begynne en save på FM. Men det har jeg jo ikke tid til, midt oppi tdf.

God juli #hørtpåtwitter (metahashtag?)

Vi skriver juli; fellesferien er i ferd med å senke sitt sødmefull slør over gamlelandet; skattepengene er på konto, utepilsen er felleseie og man har skaffet seg hip(s)t festivalpass fra en mann i sykkelshorts; norske akademikere gir til kjenne sin forakt for et ellers radbrukket småbrunt høyrealternativ; Ruter tar lett tilfeldige helgepauser og trikken er tilsvarende sommerklam, pollenallergien bekjempes med billige Zyrteckopier og det er nye istyper som må prøves ut; de som ellers bor i Oslo kommer nå kun på besøk, mens vi - den harde kjernen - blir igjen for å ønske dem velkommen langs vannhullene.

horn

Oslosommeren bringer med seg det den gjerne gjør: Ny save på FM, dypdykk i varmdisken etter kyllingvinger og lasagne, parklivet, kafélivet, utallige bataljer foran diverse konsoller bak lukkede gardiner; klokken kastes ut vinduet, lesesalen ligger behagelig øde; silly season og Tour de France (som - o fryd - begynner i morra); Nord-Norge glimrer i det fjerne, og inspirerte av rikskanalens storsatsing som vi er, blir det potensiell tverrgenerasjonell svipptur med Hurtigruta på oss. I mellomtiden skal man spankulere rundt på museer og leke viktig og høykulturell. Eller vise fingeren til sommeren og finværet, dra for gardinene (igjen) og spise kyllingvinger til langt på natt. Eventuelt en fredagsbiff fra Kiwi.

ett land

Hvem sa charter? Jeg trives godt i Norge, jeg.

Dyr er ikke mat (jo)

Vegetarnett.

Man havnet på ... Oslo vegetarfestival (se på program). Tro det den som kan; jeg kaller det research.

Og den levde svært så fint opp til forventningene: Alle hadde dreads og så veldig sultne ut; maten var ikke så veldig god siden den ikke hadde kjøtt i seg, og hovedstadens subkulturer var godt representert. Dette fant selvfølgelig sted knapt et steinkast fra Grüner, sånn at det var kort vei for alle bydelsbeboerne som uansett skulle dit. Her endte jeg opp som den radikale, unntaket - men de syntes ikke det var gøy å tulle med hva slags kjøtt burgeren var lagd av. Vurderte å kjøpe meg en propagandatrøye som ironisk statement, men lot det være. Jeg fikk også bekreftet tesen om at gutter blir vegetarianere hvis de har kjæreste som er noe lignende - selvfølgelig gjør de det. Også solgte de Cola der, det syntes jeg var veldig festlig (meta). 

Jeg ble imidlertid ikke overbevist og spiste bacon til frokost med et fett smil om munnen.

Kjøttdoping er helt sikkert et problem.

Senere forsøkte jeg å komme meg inn på Blå (utvide horisontene), men ble stoppet i døra fordi jeg ikke så hip nok ut. Neida, det var kø. Men overhørte to kids på veien dit, som forsøkte å sjekke opp to svenskinner langs Akerselva. Da åpningsreplikken "damer, damer, damer!" ble møtt med et lydløst care, ble han ene så indignert at ikke kunne annet enn å utbryte: "Ååå, løøøøø. Overlegen ass." #livet

Også så jeg to emoer, hvorav den ene ordnet sveisen i speilet. Jeg koste meg masse da.

Osloemoer.

I morra, altså idag, skal jeg på skatedemoinnspilling. Satser på å komme tidlig så jeg får kapret masse gratis stickers.Tror dermed jeg har blitt fjorten igjen.