Livets nostalgiske lydspor; en musikalsk reise i tiden

MTV

Det sies at lukt er den av sansene nærmest tilknyttet hukommelsen; jeg stemmer i Karl Pilkington - det må ha vært før de oppfant musikken. Makan til nostalgitrip som kan utløses av en kjapp tur i dusjen. Her forleden klikket jeg igang Tivoli-kopien på vei inn under vannstrålen, for plutselig å finne meg fjorten år gammel igjen - some times I give myself the creeps; én kid, én drøm: å kunne fremstå troverdig som skater. Mange vil kanskje si at jeg dermed ikke har kommet så langt. I klisjeenes favn; hver sang har sin historie, hvert liv har sitt lydspor.

It's coming home

Det som i barndommen var det uoverstigelige Hinderet, bestigelsen Storsteinen i Osvolddalen, hjemme hos bestemor og bestefar på Nordkalotten; I still see that tackle by Moore - eller turen ned til kiosken for å kjøpe fotballklistremerker til Euro96-albumet, med discmanen dinglende i lomma foran på anorakken. Uendelige replays på Tony Hawk 2; there's a place where everybody can be happy. Eller i kjelleren til Asgeir, samme prosedyre, annenhver gang; pretending I'm the superman - eventuelt hver gang man trenger en pick-me-up i møte med det brutale livet. Jeg skal bare vise deg en sang, sa Per; Det fins en sang i varenda själ, passion e nåt vi behöver så väl - og timene gikk, uten at vi kom oss på løkka den dagen heller. Vi prøver en gang til?, på et klamt og rått bandrom, med mor søkende tilflukt i friluft; everyday convince myself of everything I can and can't believe - det ble med drømmen.

Christ Air

harmoni

En strand, en parasoll - syden - en stabel utslittede pocketbøker i en knitrende plastpose, og ørepluggene; this monkey's gone to heaven. I Hammerfest, hjemme, kjellerrommet i Rundlia, FIFA99 med original håndkontroll; smoke weed every day - sykt kul ting å si da vi var 13. Ungdomsaktivismens lydspor, Operasjons dagsverk - jeg formerlig hører lyden av lysbildene som skifter; I wanna feel it too. Flen, Tijuana; tell us where you're from, what you want to become. Cruisekontroll til Porsgrunn, utenfor rånernes allfarvei, og livets samtaler og spørsmål; well, who are you? Rød innlevelse; rule, britannia! Pubertale hjertesukk; dry your eyes, mate - selv du egentlig skulle vendt hjem til punken. Eller den gangen idolet, forbildet, var en kid i hvitt, med headphones, dreads og en fjernkontroll; ambitious, nutrious, delicious, delerious or vicious, just tell us.

Ikon

og CD-mappe

En hobitt, en haug med dverger, virkelighetsflukten; all that's trivial will fade and soon recede. Tremannsvorspiel - eller -nachspiel - tripod; yo, chuck, what's the move? Bakrusen, den seige pærealleen, hvert sitt Pondus og en pose potetskruer; danger bird flies alone - sammen er vi mindre alene. Isstadion, flomlyset, et album på repeat; våra rike inre liv. Dekoderklokka som til slutt tikker mot det andre vil kunne kalle morgen - igjen - blått på chattelinjen, en rød boble med tallet 1, 2, 3 - og så 4; one day we'd be fighting in a suburban war. Et midspiel kun erindret i små glimt, batmanmasken og singlende glass - galskapen; I won't let you murder it. Den endeløse Route 66, en liten hopper med 4XL og gold-grills i setet bak, Bill Bryson - og dertil hørende eksistensiell angst; there's still crime in the city. To discmaner, på trappa i skolegården - hvis man fortsatt kan kalle det dét på videregående - 1-2-3- play!; woke up to a perfect day. Doom på den gode gamle Packard Bell'en, i Ole Bulls gate; playing my game. Malmö, matfestival, moshpit - taktfast messende Every. Single. Day.; full speed ahead, hard and fast.

Toppunktet

Og, for alltid, den røde tråden; whooooooa-oh, woah, woah, woah - bare spør modern.

Tracklist:

Green Day - Basket Case
The Lightning Seeds - Three Lions
Bad Religion - You
Goldfinger - Superman
Imperiet - Alltid Rött, Alltid Rätt
Pennywise - Alien
Pixies - Monkey Gone To Heaven
Snoop Dogg - The Next Episode (feat. Dr. Dre & Nate Dogg)
Weezer - Island In The Sun
Millencolin - No Cigar
The Who - Who Are You
James Thomson - Rule, Britannia!

The Streets - Dry Your Eyes
Bomfunk MCs - Freestyler
Pennywise - Date With Destiny
Public Enemy - Harder Than You Think
Neil Young - Danger Bird
Kent - Dom Andra
Arcade Fire - The Suburbs
Muse - Time Is Running Out
Neil Young - Crime In The City (Sixty To Zero, part 1)
Pennywise - Now I Know
Lene Marlin - Playing My Game (faktisk)
Pennywise - Every Single Day
Pennywise - Bro Hymn Tribute

Lokalkultur

Så har man vært i hjembyen; lite å skrive hjem om, selv om der må vedgås at man bor i en søt, liten by. Kvinnen fikk være med på sightseeing, det som gjorde størst inntrykk var at Bøllen & Blondinen, en av de mange gøye frisørsalongen hadde fått en ny ansatt. Det var annonsert på et skilt utenfor; gratulerer til den nye lokalkjendisen Anette.

Ellers innkasserer man store pengesummer hos tippemonopolet; 11 rette på lørdagskuppongen - tangering av bestenotering. En solid selvtillitsboost, og jeg gikk rundt med nesa i været resten av helga. Mor gjorde også sitt til å fete opp odelsgutten etter først å ha rost ham for å ikke se så feit ut lenger. Søndagsturen, strandpromenaden - etablerthetens segl - førte oss også til barndommens tumleplass, proffdrømmens arena. Oppussing til tross; jeg fikk nostalgiklump i halsen.

Én by, ett lag

Apropos oppussing; noen har åpenbart bombet lærerværelset på Lunde barneskole - det er nå et svært krater mitt på skoleplassen. Og vi har sett Rottejomfruen, byens vakreste monument.

Se og bli sett, derfor er det øyne på vesenet.

Hjemme, ass.

Påskespesial, med bacon!

Påsketid er hjemmetid. Påskelam, påskebytur, påskeegg-og-bacon, påskesengetøy, påskekrim (på tv, ikke i lavkulturell bokform, lol), påskegaming, påskefri. For fri må man ha, selv som student. Vi lever da tross alt i et kristent land, der man må respektere de røde dagene på kalenderen. Så da tok jeg fri, dro hjem - for å game, og spise bacon, og drikke litt øl på gamle vannhull.

Det siste først: Gamle mann! sa speilet på herretoalettet og bunnen av ølglasset. Herregud, det er en godt over gjennomsnittlig skjellsettende opplevelse å treffe din brors venner på samme utesteder som du er på. Disse små barna med vannkjemmet hår, som aldri kan bli eldre enn elleve år i mitt hode. Sykt. Hjembyen var heller ikke klar for Star Wars t-skjorte og flanell i festlig lag; dette ble tolket som et ironisk hovedstadsstatement (hvor meta er ikke det?) og hipster-stemplet satt ditto løst. Noen vil kanskje kalle dette å falle for eget grep. Dette har imidlertid så mange lag at jeg mistet tellingen, samt evnen til å adekvat båskategorisere meg selv og andre for en stakket stund. Jeg tok derfor i dag på meg fotballdrakt og caps bakfrem, har spilt mange timer tv-spill og sett svenske komiserier med mor - relativt trygt, lunt og uhip(s)t.

Neida, det gikk greit. Meta-hipster i storbyen, vanlig hipster hjemme. Transcendens, lol;

Men serri, bypåske <3 Jeg har relativt-liten-til-ingen forståelse for disse som drar på "fjellet". Der er det snø. Er det ikke denne vi har ventet på at skal bli borte? Sommeren er kommet til Norges bebodde strøk, og min såkalte familie nærmest står klar til å slepe meg til frisøren, sånn at jeg kan ta sommerklippen. Så hvorfor kle på seg, pakke skiene og kjøre langt - i kø - for å fryse, når man faktisk får frokost på senga, dessert og kan gå ute i shorts? Snedig tradisjon, detta der. Nei, påsken er batterilading - som det meste ferie- og rekreasjonsbasert forsåvidt også er, egentlig. Og, det gjøres som kjent best på sofaen.

Til sist, bacon:

idag stekte jag all min mat i baconfett. Det blev sjukt gott. 
Bearnaissås med baconfett, pommes med baconfett, 
kyckling med baconfett, bacon med baconfett. 
i say no more

Jeg vet ikke hvor bror fant dette; jeg kaller det uansett poesi.

(Jeg har altså ikke skrevet dette - hvor mye jeg enn kunne ønsket det - så det kan ikke settes på noen meta-ironisk, post-emo, hipsterpoetisk konto. Dessverre.)

Bad Religion har imidlertid sluppet ny musikkvideo, så den kan dere jo kose dere med; jeg ble nesten litt rørt, moshpiten lenge leve:

\m/

Fra arkivet: Et frempek; summer time - back in time

Nå som solen står opp før bloggeren, eksamensjaget preger alle de andre på Blindern, og sommeren glimter i det fjerne; følgende er gravd frem fra undergrunnsbloggarkivet:

Soundtrack:

Sommer i Skien. Glam i Grenland. Mote på Mets.

Det er alltid litt merkelig å komme hjem. Det er liksom som tiden står stille her. Man møter gamle kjente igjen, og det er som det bare var i går man så dem på skolen, spiser søndagsmiddag hos mor, krangler med bror - og drar ut på Mets: Overfylt, Radio Energy, brunkrem, New Era, bred grenlandsdialekt, bling, baggy pants, magetopper, zip hoods, Jägermeister.

Man slår av en alt for kort prat med dem man gjerne skulle fått snakket mer med, og en alt for lang prat med dem man helst skulle sluppet. Febersymptomene melder seg idet man baner seg vei mellom hete kvinner og svette menn, på vei til toalettet, der man kjøler ned, nullstiller, før man igjen skal ut i mølja for å finne seg gjerdeplass ute, og ender opp lett grillet av varmelampene i nakken.

En bartendermikstur av gamle skjønnheter prøver, om kapp med sjekkeglade storheter, å tynne ut barkøen, som fylles stadig opp av kåte, solbrune tredveåringer med gullenke og v-hals (!), og minst like kåte syttenåringer med falsk leg og innlegg. Toppen av både kransekake og isfjell er det faste innslaget av nå emigrerte Oddspillere på hjemmeferie, omringet av pupper og platina - mens vi alle venter forgjeves på DJ Solli.

Men, her finnes ingen svenske med utringing, bønnekjede og skånedialekt; ingen radmager indiekis (dette var det vi kalte hipsterne i 2009, blog.anm.) med cardigan, mac og hornbriller; ingen swagger med longboardet parkert under bordet; ingen battle-uten-beat om hvorvidt forrige ukes førsteplass på urørt har blitt kommers. Enkelt, folkelig, jordnært, ukomplisert - og hip hop.

Det skal bli litt godt å komme hjem. Yo.

Nye impulser

I dag har jeg gått tilbake på et av mine små livsprinsipper, eller det kan i hvert fall se slik ut. Men bare så det er sagt: eneste grunnen til at jeg har aktivert Spotify-kontoen min er så jeg kan stalke dere mer. Jeg har i utgangspunktet nok med den musikken jeg hører på fra før; all min musikk fant jeg (fant meg) på ungdomsskolen. Så mitt iTunes-bibliotek (sorry) keeps me afloat.

Hvilket bringer meg til "alt var bedre før": Spotify-spillelistene, og i hvilken grad de ødelegger albumet. Folk(et) setter seg ikke lenger ned og hører på hele album. I gamle dager, type 2002, holdt man imidlertid fortsatt krampaktig fast på sin discman og CD-mappe, og spilte gjennom hele skiva fra start til slutt, i den rekkefølgen låtene var ment til å følge hverandre. Fordi "Need More" skal følge "American Dream" på "Straight Ahead", det sitter i ryggmargen. Så får man de øyeblikkene der man sitter og hører gjennom et album for hundreogtjuetredje gang sammen med en god kompis, der begge tar hverandre i synkron nynning på introen til neste låt.

Albumet kjøpes også i mye mindre grad som fysisk objekt. Hvor lenge siden er det siden du har holdt et cover i hånden, bladd gjennom en booklet, tatt plata ut for første gang - den lille frykten for at den skal knekke før den gir etter - og lagt den i minianlegget for førstegangsavspilling? Opplevelsen er annerledes, rikere enn å trykke buy i iStore og påfølgende play. Med fare for å la pretensiøsiteten ta overhånd; du er mer tilstede i opplevelsen, flere sanser involveres. Og, sist men ikke minst, relasjonaliteten slår inn - du vil oftere huske da du kjøpte albumet, første gang du hørte det, med hvem og hvor, og hver gang du hører Ash - Free All Angels sitter du igjen på en veranda på søndre Falkum, drikker sommerøl og snakker om livet med de gode gamle, mens sola går ned inn i sumarnatta.

I helgen ble gamle musikalske stier tråkket opp; det ble mye Millencolin og Pennywise.