Pop my dubstep cherry, eller alt for mange inntrykk på en vanlig fredag

Med lua brettet sømmelig opp og en ironisk fotballdrakt på overkroppen endte man opp på dubstep-konsert - med Kvinnen. Det er verdt å merke seg at ikke alle romantiske gester kan gjennomføres uten en grundig bakgrunnssjekk; det som med artistnavnet fremstod som lun electronica-kanskje-til-og-med-chill-out, viste seg å være rave. Men, dermed gode utsikter for å observere hipstere som ikke visste helt hva og hvor de skulle gjøre av seg.

halol

mystisk med rødt.

Gold Panda hadde lagt pandalua hjemme; han skjønte åpenbart at den sen-pubertale, norske dubstep-scenen og dens publik ikke krevde mer enn en mørk&mystisk, kontinental-tynn, skjeggete platesnurrer med hettejakke og v-hals. Og han har benyttet seg av et yndet triks for disse post-emoskikkelsene, brukt av mang et indieband før ham: Employ animal in band/artist name. Indiegjengen har valgt hestelignende dyr: I See Horses, My Little Pony, og sannelig har man ikke også Band Of Horses. Jenter liker visstnok myke menn i kontakt med sitt eiga følelsesliv, og som ikke er redd for å assosieres med Ponnyklubben. Sikker vinner, sikker groupiesex. De som sverger til knotter og plater derimot, har valgt en mer global, WWF-inspirert modell: Alle liker pandaer, søte og utrydningstruede. Smelter selv den mest careface-hippe ungpiketrynet med rød leppestift.

Forslag til påtrykk på billettene. Neida (joda)

Den nye hipsteren, neo-hipster? Jeg har falt ut.

Så der stod han, ironisk innlevende til de atonale rytmene som ristet liv selv i hipsterkidsa. Det var på flere tidspunkt tendenser til dansing og bevegelse foran scenekanten. Man skulle nesten tro at alt man har blogget om subkulturen måtte skrives om. Men, nei. Heldigvis - og selvfølgelig ikke. For dubstep er den nye indierocken, og hiphopen før denne; undergrunnen har blitt vristet ut fra klubbene og ut på P3. Så hipsterne fikk nok ikke være i fred. Her var alt fra 19 år gamle vestkantsnupper, som feirer sin nyvunnede selvstendighet og utflyttethet med å ta på seg uformerlige kåper og sette håret opp i en såkalla hipstertutt, til kjekkasene med singlet, en frekk tribal og ungkjøtt i sikte. Lett ispedd en tilfeldig trendasiat med runde briller; en lav tripstertaper (try-hard-hipster - men, can't pull it off, "trips and falls", osv #ordspill, sådan) med mindreverdighetskompleks og som hadde lært seg å plystre høyt; og de som endelig hadde funnet en mote (sorry, livsstil) med så mange nerdeelementer kunne gjøre kulhetsterskelen lavere for dem - ergo, de måtte bare følge pakken, og nå er dubstep det nye (u)kule.

"Selvironi"

Det hele var en svært inspirerende affære, seanse, skue, det hele; hadde jeg hatt en notatbok, hadde jeg notert. Men, skremmende nok - man tok seg i å trampe takten. En solid fotballoverdose måtte derfor til dagen derpå.

O, lykke

Kvinnen, på sin side, var perlefornøyd og nikket rytmisk-distansert til syremusikken.

På venterommet

Lettere inspirert av en epistel (?) jeg leste her forleden - og lesermottakelsen av letebloggen: Ting jeg på et eller annet tidspunkt i livet har ventet på, i vilkårlig rekkefølge:

Voksenlykke

T-banen; sommeren; studielånet; julaften; skolestart; Premier League-start; at kvinnen skal bli ferdig; kvinnen som sådan; nedlastingen; svar på jobbsøknaden; sensur; meldingen (mulig jeg har skrevet dette før; filmen om mitt liv kommer til å hete The Phantom Message); pakken fra Amazon; å få snakke med kundeservice; at festen skal ta slutt; at den som fant det for godt å snakke til meg kan ti still og gå; Per; å flytte hjemmefra; å komme hjem; bussen; å komme fremst i køen; min tur; at samtiden skal anerkjenne mine båser, sakte men sikkert.

Barndomslykke

Motet; moten, eller at motebildet er enig med meg; at motebildet skal slutte å være enig med meg (kan jeg plis få bruke flanellskjorta mi uten å stemples som hipster); å ikke være sad emoface lenger; at det skal bli ledig på do; varmt vann i dusjen; fred i Palestina; trikken; nevnte jeg Per?; Boing-pakken; debuten; ny data; helg; at spørsmålsstilleren kan bli ferdig med å fortelle forsamlingen alt han har lært seg fra wikipedia; lønn; feriepenger; penger fra mor; min tur i baren; at konserten skal starte; at konserten må ta slutt snart; skjeggvekst; ny sesong av - det meste som sendes av amerikanske TV-serier;  Pennywise - From The Ashes; et nytt band i mylderet av monotone kopister.

Inspirasjonen; at samtalen skal løsne; at noen andre skal ta initativ; sommerferie; at jeg blir så voksen at jeg kan være barn igjen; å rekke opp til toppen av kjøleskapet; å sovne; å komme hjem igjen fra ferie; skattepenger; bedre tider; snøen; frokost; lunsj; middag; å komme frem; å få sitte i fred på toget; vaskemaskinen; at noen skal åpne; at jobbdagen endelig er ferdig; fotballkampen; pasningen; seiersmålet; nytt FM; en anledning til å ta kontakt; og Per.

Per, du er dermed det mest spennende og interessante mennesket jeg vet om

Øya-blikk 1; jeg ser deg og høyner med Oslo Ess

Bloggofonen tok oss med på ... Øyafestivalen. Tenke seg til; på hipstertreff. Hvem skulle trodd det? Men med blogg kommer det visse forpliktelser, så jeg lot meg lokke - av kvinnen og bloggingen. Og jeg har storkost meg. #nyeimpulser

Apropos blogg, gjett hvem jeg traff (så (stalket))? Merker at jeg lar meg inspirere i skrivestil allerede.

sinnahipster, urblogger - forbildet

Hovedstaden glimtet til med en regntung formiddag - visstnok, der ble sovet til langt på formiddagen. (Vi var oppe til langt på natt for å se Megaphonic Thrift (?) dagen før, kjempelollete-introverte-alle-sangene-er-like-tulleband. Dermed fikk vi ikke oppleve Veronika Maggio synge om heisorgasmene sine, synd.)

Oxymoron

Det var derfor et tungt gjørmepreg. Mine rutete Vans fikk gjennomgå ditto, men har nå et mer opprørsk, mindre hipstete preg. Festivalen lider ikke av den grunn - makan! til hipsterfest. Det var så mye pannelugger at man skulle tro at det var blitt kult, og alle var generelt imponerende care-freshe. Jeg hadde mistenkt såpass, så møtte opp i chinos&flanell - som seg hør og bør - for å oppretteholde en viss standard. Også var halve Skien der, nesten som å være i Grenland. Der var forsåvidt generelt spekket med kjentfolk, jeg har åpenbart hip(st)e venner.

Aldri et bra tegn når crowd surfing er eksplisitt forbudt

Men så har de jo fått et program etter sin smak, hipsterne - de fleste bandene har "&" i seg, et medium sikkert kjennetegn - så det var ikke rart det var så mange av dem. Og, kule som vi er, dro vi derfor på Edward Sharpe & The Magnetic Zeroes, som er tidenes navn i så måte.

Guruen og hans bandhippier

Det var faktisk kult nok, selv om jeg knapt hadde hørt noe fra den kanten før. Bortsett fra "Home" da, som må være hitten, etter publikumsresponsen å dømme. Småfrekk versjon, liker den. Seansen savnet imidlertid sol og en gressbakke til å sitte på. Men de hadde en trompet som dukket opp innimellom, det er alltid stas.

Trompet

Etter et ekstra lag sokker - bloggeren blir raskt kald uten varmen fra laptopen - så bar det videre til tilbakelent syrefest, med tynn-emosjonell britisk hipsterinneidol (James Blake). Jeg fikk dermed bivåne en mengde kvinnelige utgaver av hipsterheten som glemte å være care - så ville i buksene at de danset litt; uhørt - og deres mannlige motstykker som gjorde hva de kunne for å digge med. Småabsurd, nesten så jeg glemte å følge med på konserten. Han gjorde dog en fin figur, kvinnen var fornøyd og jeg tok meg selv i å trampe takten. Tipper det gjør seg bra til clubbing, type post-rave.

My brother and sister don't speak to me.
Rart det, emokid. (Neida)

Folkehavet trakk oss videre mot hovedscenen, for starstruckness. The man with the plan, Kanye West, scenografiens ukronede konge. E'kke storfan, ass. Tapertrynet var grovt forsinket, slik at opplevelsen ble svært amputert. Hipsterinnene ble på sin side offer for noget seksuell ambivalens - hvem var denne mannemannen med all sin juggel og hvorfor følte de plutselig en trang til å hyle ukontrollert mot ham og ikke Blake-kopiene rundt seg. Gutta visste ikke sin arme råd, før hopperne viste dem hiphop-armbevegelsen, slik at de også kunne spille med. Jeg trakk hetta på ziphooden over hodet og var bøs. Vi måtte snart la Kanye være Kanye, for såvidt over klokken ti var det dags for dagens, ukas, livets høydepunkt: Oslo Ess, dagsheadliner på Øyafestivalen - stort! 

Innlevelse

Gutta storkoste seg og lærte publiken å rocke litt. Vokalist Åsmund spant frenetisk rundt, og kompenserte for manglende mulighet for stagediving med en gnistrende forestilling og jovialiteter mellom låtene. Store stjerner i boka for ekstra perkusjon samt keyboardist/munnspiller. Jeg kunne alle sangene, sang med så godt jeg kunne og ble varm på innsiden. Det var fint.

I morgen den dag (altså i dag) skal vi se Rogalands store sonar og en liten dansenegresse. 

Skulle aldri tru at jeg skulle si at jeg gleder meg minst like mye til sistnevnte. Og pizzabollene da.

Dyr er ikke mat (jo)

Vegetarnett.

Man havnet på ... Oslo vegetarfestival (se på program). Tro det den som kan; jeg kaller det research.

Og den levde svært så fint opp til forventningene: Alle hadde dreads og så veldig sultne ut; maten var ikke så veldig god siden den ikke hadde kjøtt i seg, og hovedstadens subkulturer var godt representert. Dette fant selvfølgelig sted knapt et steinkast fra Grüner, sånn at det var kort vei for alle bydelsbeboerne som uansett skulle dit. Her endte jeg opp som den radikale, unntaket - men de syntes ikke det var gøy å tulle med hva slags kjøtt burgeren var lagd av. Vurderte å kjøpe meg en propagandatrøye som ironisk statement, men lot det være. Jeg fikk også bekreftet tesen om at gutter blir vegetarianere hvis de har kjæreste som er noe lignende - selvfølgelig gjør de det. Også solgte de Cola der, det syntes jeg var veldig festlig (meta). 

Jeg ble imidlertid ikke overbevist og spiste bacon til frokost med et fett smil om munnen.

Kjøttdoping er helt sikkert et problem.

Senere forsøkte jeg å komme meg inn på Blå (utvide horisontene), men ble stoppet i døra fordi jeg ikke så hip nok ut. Neida, det var kø. Men overhørte to kids på veien dit, som forsøkte å sjekke opp to svenskinner langs Akerselva. Da åpningsreplikken "damer, damer, damer!" ble møtt med et lydløst care, ble han ene så indignert at ikke kunne annet enn å utbryte: "Ååå, løøøøø. Overlegen ass." #livet

Også så jeg to emoer, hvorav den ene ordnet sveisen i speilet. Jeg koste meg masse da.

Osloemoer.

I morra, altså idag, skal jeg på skatedemoinnspilling. Satser på å komme tidlig så jeg får kapret masse gratis stickers.Tror dermed jeg har blitt fjorten igjen.

Scenes of Japan, og andre historier

Soundtrack (tidenes emo-tittel: Broken Hearts, Torn Up Letters & Story Of A Lonely Girl):

Nei, dette skal selvfølgelig ikke handle om noe jordskjelv. Kanskje litt urutinert å bygge atomkraftverk like ved episentre, men nå har man vel lært til neste gang. Dette er imidlertid viktigere enn som så. Jeg etterlyste tidligere - her: Cheer up, emokid! - emoenes tilbakekomst. Og, vips, her dukker de plutselig opp (jeg ble kjempeglad):

Se så lei seg! Dette er altså scenes, post-emo på ordentlig. De har det faktisk litt bedre med seg selv enn emoene, men er fortsatt yndede selvskadere og foretrekker lang-pannelugg-på-skrå. Videre er de tungt inne på MySpace, der de kaller seg ting som Christina Crisis, David Disaster eller Zui Suicide. Nettlingo er alltid viktig: "fml" er særlig mye brukt, av åpenbare grunner. Dette er en typisk MySpace-scene:

Haha, kjempegøy. Attityd er også viktig:

It's a mix of the sullen teenage lethargy that comes with the emo-scene, the anger and saucy-ness that comes with the hardcore-scene, and sweet randomness. Don't be mean to other scene kids and say that they aren't scene. Scenes are often a strange combination of randomness and angst. Whatever you do, make sure it works and you don't overdo it.

Dette er en "mannlig" scene (stilen fordrer også eyeliner - her skjult av pannelugg):

Denne stilen kommer, som alt annet over gjennomsnittlig sykt, altså fra Japan - særlig håret, visstnok - og er tungt inspirert av manga. Såvidt jeg kan forstå, innebærer dette i praksis å bevege seg faretruende i retning av hentai-utseende småpiker, men whatever floats your boat - eller kanskje snarere omgivelsenes båter...

Scene-kidsa er også gjerne vegetarianere, eller tilogmed veganere (!), sannsynligvis fordi de ofte forsøker å se ut som dyr - her representert med vaskebjørn:

Hvis du har lyst til å hooke med en scene, så er det et par ting du må huske. For det første, som du sikkert kan se, så er de veldig unge - sjekk legitimasjon, ikke bare den falske. For det andre, det er en viss sjanse for at de er straight edge, hvilket innebærer at dette er det nærmeste du kommer kroppskontakt:

Hovedregelen er imidlertid at de er biseksuelle: "If you are not bisexual other scene kids will hunt you down and eat you", osv. Så det er viktig å passe seg, uansett. 


Har du lyst til å lære mer?
- wiki-how
- Sydney Morning Herald

Dette er selvfølgelig veldig lol å skrive om, men jeg synes det er kjempestas å ha oppdaget en ny bås, og slik kunne plassere Norges scene-representanter der de hører hjemme. For de finnes, jeg har sett dem. Også har dere lært noe popkulturelt nytt også. Så speid etter dem, le litt, gjerne gi dem noe å spise, og husk at det går sikkert bra med dem også - til slutt.

In other news, Fatah og Hamas later til å ha sluttet fred. Good times, på tide og alt det der. Nå gleder jeg meg til FN-resolusjonen som skal støtte det palestinske opprøret, det blir bra.

Og, Petter Stordalen har holdt fest for sine twitterfølgere:

Se så fet han er; pamp! Dette fikk imidlertid ikke jeg med meg, ellers hadde jeg jo lett vært der, heller enn å se på verdens-kjedeligste-posesión-Barcelona. Fikk dog sett masse snooker, så det gikk greit. Han her kom helt til finalen - en snooker-scene! - og med det er vi full circle:

- Enkle gleder gir størst lykke.

Cheer up, emokid!

Soundtrack: Tom McRae - Bloodless

Jeg savner 2007. Nærmere bestemt forsommeren; eksamen var over, solen lå lun over Oslo by, My Chemical Romance fylte luften med vemod og hvor enn man snudde seg kunne man se forsmådd middelklasseungdom i svart-rødt-hvitt, skuldervesker og stripete håndleddsvarmere. Diktskriving var obligatorisk, tan var uglesett og Spiderman dro tilogmed luggen ned i panna.

Ironisk nok var emokidsa kilde til mye glede, gode samtaler og et viktig opphav til båssettingen. Mye morsommere enn hipsterne var de imidlertid, som tar pretensiøsiteten til nye høyder, er generelt careface, og er like tilkneppet som de fremstår med flanellskjortene sine helt kneppet opp. Emo'ene var derimot ekte, de sleit med å finne seg sjæl i det moderne samfunnets mas og jag, og viste det med å være bleke om sommeren, farge håret svart og se generelt deppa ut.

Vi lagde emofest og facebookgruppe. Livet var godt. Emos, come back; vi vil le av dere.