Til Panama, til Panama.

Mot bakteppet av et gustent, sluddbefengt Norwegen:

Så var den store ekspedisjon brakt til sin fullendelse; Syden er sett, opplevd og overvunnet. En knapp skjattering mer tan, ny hipsterklokke og fingerboard, og én kulturopplevelse rikere: Bloggeren og kvinnen hans leide seg nemlig sykkel og dro for å se på feriekoloniens nærliggende Saltmuseum.

Asian pose, under mild tvang

Helt på ordentlig. Der lærte vi om saltets historie. Visste DU at man bruker salt i farmasøytiske produkter? Tenkte meg det...

Sånn lager man salt

Ellers var vi på bussekspedisjon til øyas hovedstad, som ikke hadde noe særlig mer enn en havnekran de hadde fått låne av The Wire og et kjøpesenter oppkalt etter rundkjøringen utenfor. Et skråblikk på øysamfunnets urinnvånere kunne på sin side avsløre at tiden har stått stille siden 1999; Miss Sixty hadde sin egen butikk. Deres lett feminine mannlige motstykker hadde imidlertid fått med seg at røde bukser helt fint kunne kombineres med dyp v-hals, bleka spikes og katolsk smykke. Takke meg til És, sånn apropos nittitallet.

Turist; sightseeing; grotte

Tilbake i kolonien innfant Kvinnen seg etter hvert så smått med sydenlivets sedate fortreffelighet: Vi fikk oss til og med, som seg hør og bør, en stamrestaurant. Der fikk vi sikret oss en hel flaske med Tripperfruit - øya og livets nye potensielle signaturdrink - blandet med hemmelige ingredienser og herlig sjokkrosa. Så, mens vi brøyet oss vei mellom røykinnskrumpne nordmenn over middagshøyden, støyende småbarn i hotellets hoppeslott (!), og horden av disse blekfete engelskmenn - bakgrunnsstøyen behagelig fri for spansk og andre lokale dialekter - gikk vi fra matfat til matfat, duppet i bassenget og drakk billig vin til langt på natt. Med andre ord gjorde man ikke noe særlig konstruktivt på en hel uke; jeg merker at jeg liker det så altfor, altfor godt.

Ja, også skal vi melde oss på neste sesong av Charterferie. Uten et fnugg av ironiskdistanse. "Neidajoda".

Det er ikke tilfeldig at dette bildet er tatt på Sola lufthavn...

Syden, so far

Saa er man til slutt trygt ankommet det kunstige paradiset. Den ene medpassasjeren mer haafarget enn den neste; alkoabstinensene tvang de flyvende ned i drinkkartet lenge för avgang; og, menyene paa de knapt pittoreske restaurantene er behörlig oversatt til baade tysk og svensk. Syden - Vinter-Norges sommerlige forlengelse - har svöpet sin trygge boble rundt meg: Det varmt, bedagelig og harry.

Kulturtilbudene er overströmmende; karaoke, delfinsafari og tangokurs paa torget (i mangel av et bedre ord). Ellers er nok av röd-bleke engelskmenn man kan se paa og le av - de ser ut akkurat som man skulle forvente, og alle har dobbelthaar og tribal. Eller rödt haar. Paradiset utmerker seg först og fremst som erke-Syden, passe varmt, passe klamt og passe lol. Spörs om ikke Kvinnen ikke helt visste hva hun lot seg lokke med paa.

Men, saa lenge vi har Sopranos, rödvin og hvitlöksbröd, saa döyves stöyen fra de asubtile, genuine og folkelige naboene. Eventuelt kan vi kjöpe VG i kjelleren.

Syden.

Først, til alle trofaste lesere - hvem er dere alle sammen, som er innom selv om der ikke er blogget på månedsvis? - bloggeriet har vært nede en periode. Hovedårsaken er jo såklart at man er lykkelig blitt. Likevel, det har ikke vært noe særlig å skrive hjem om; fremdriften på min masteroppgave er vel for de mer spesielt interesserte, selv om alt jeg gjør er å sitte på 9gag eller se Homeland.

Wuhu

Men; gjett hvem som nå skal til det store utland? Og, gjett hvem som har lokket hipster-Kvinnen med?Verden står ikke til påske, og man kan ende opp med tan i januar.

Destinasjon: Fuertaventura, Kanariøyene, Syden. Sololjen er pakket, de pretensiøse bøkene sirlig plassert i sine beskyttende plastposer og ned i baggen, og restaurantmagen står klar for innhugg: Målet er pepperbiff minst tre ganger.

Syden.

Stay tuned, plutselig kommer det halvklamme parbilder på bloggen - tatt av vårt nye svensk-finske vennepar, i bytte mot gratis tyrkershots. Eller bilder av føtter-i-sand

Er ikke dette et meta-ironisk reisemål, så vet ikke jeg.

Jamen, kan jeg fortsatt spise bacon?

Den nyvunnede etablertheten bibringer et nytt nivå av aktivisme utenfor boblen; boksalg, foredrag og jeg vet ikke hva. Denne uken har imidlertid vært skremmende økologitung - på onsdag fant jeg meg plutselig på noe som ikke var en utstilling men et foredrag av økofeministen (!) Vandana Shiva. Kvinnen har forsøkt å forklare meg økofeminsme slik: Der menn bestiger et fjell - mye som de bestiger en kvinne - vil en kvinne klemme på det og forsøke å bli ett med det. Det viste seg å være en skremmende god beskrivelse.

Trengte ikke søke på "tree-hugger", engang

Nevnte Shiva er en indisk fysiker, men er skremmende glad i den virkelige verden utenfor kladdeboka og regnemaskinen; naturen og alle de flotte plantene i sin ønskedrøm: biodiversiteten; for tiden aktiv i søksmål mot genmanipuleringskolossen Monsanto. Hennes program for å løse verdens problemer er det hun kaller "The art of living", der man knytter bånd mellom økologiske produsenter og ditto konsumenter i lokalsamfunnet; "every meal is a revolutionary act". Alle bør forøvrig dyrke sin egne vekster, slik at du kan oppleve "planten som også vokser inni deg selv". I tråd med bloggerens favorittmaksime - "selvinnsikt er den beste innsikt" - anerkjenner hun seg selv som en tree-hugger, uten ironi. Alt skal være nært, økologisk og lett ispedd en dose feminin tilnærming til omgivelsene; plantemidler og slikt er generelt skadelig for alt; genmanipulering er å tukle med moder jord. I det hele tatt ganske svevende der man finner seg gravende i jorden.

Koselig

Bloggeren satt lenge å irriterte seg over manglende fokus på hard politics - økonomien, kapitalismen og slikt - og til slutt kom hun da innpå selvfølgelighetene til sine ivrig nikkende, økologiske kunstner-tilhørere: Kapitalismen er død, løsningen er fellesskap (hørt det før?). Store ord om "prosperity of life, not money". Det eneste vettuge bloggsosialisten kunne ta med seg hjem til  Bloggeriet var kooperativer og dermed en ikke-uttalt selvforsyning som motsvar til den store satan, det industrielle landbruket, samt kritikk av kapitalismens innebygde vekstfokus. Også nikket man anerkjennende til kapitalismen som skaper av behov (ehe) man ikke visste man hadde. (Her må innskytes at bloggeren anerkjente sitt eksponeringsbehov også i ikke-digitalt plenum, og kom med noen velmente spørsmål om alternativer til kapitalismen: "Community and relationships" ...)

Opprør.

I det hele tatt en svært så idealistisk seanse. Altså, det er mye flott og fint hun kom med; man er da enig i at lokalprodusert mat fritt for sprøytemidler levert hjemme på døren er veldig kosbasert. Hun ville også ta "speculation out of food", som man iogforseg er enig i; mat til folket, osv. Men, igjen og igjen: It's the economy, stupid! Globalkapitalismens makt og lange tråder gjennomsyrer verdenshandelen, politikken og våre liv. Uten et reelt alternativ, vil disse gårdene og deres konsumenter stå sørgelig alene, om enn med sin samvittighet passe intakt.  I det hele tatt virker hennes tilbake-til-naturen-la-oss-alle-holde-hender-i-åkeren passe naiv, selv om jeg er med på at det hele er veldig lunt og fint. Jeg følte derimot at vi bondet kraftig da det viste seg at hun egentlig var mest opptatt av at uøkologisk mat ikke smakte noe særlig - hun ville smake maten; sjælass.

Tasty Fried Chicken

Vil du at denne musebabyen skal dø av global oppvarming?

Men det var ikke ferdig med det. På selveste fødsels-jubileumsdagen til gode, gamle Universitetet måtte man jo stikke innom MatNat for å få med seg klodens kanskje mest selvsikker-arrogante brite; Dawkins og hans klokkertro på naturvitenskapen som fenomen. Men, for all del, bra fyr. Det viste seg at han bare holdt intro - jeg lot meg nesten inspirere av hans tips om forskningsformidling; skrive for å inspirere og troen på elitismen som uadskillelig fra vitenskapen. Hovedforedraget handlet om små mus og bevere som måtte flytte på seg pga klimaendringer; det gikk kvinnelige sukk gjennom et fullstappet Sophus Lies auditorium da tre musunger bredte seg over lerretet. Ellers; klimaendringer, temperaturøkninger og artsforringelse.

All denne natur-inputen kunne ikke annet enn å anspore en på-grensen-til-pretensiøs-elitistisk meningsutveksling mellom bloggeren og kvinnen; for hva er det egentlig å gjøre - jorda går jo under uansett. Den ellers så kynisk-apatiske bloggeren fant seg plutselig som djevelens advokat; det var ikke måte på hvordan man kunne løse dette her med litt inngrep i folkets frihet og kultur-intellektuell revolusjon; kvinnen kjente sin aynrandske frihet truet. Men som studielivet har lært oss; den hegelianske dialektikken trakk oss igjen sammen til en slags enighet om hvor håpløst dette selvfølgelig er.

Sånn diskuterer vi på Blindern, liksom

Likevel; bloggerens skjematiske forslag til løsning av klimakrisen:

Backpackerne må gå til Sørøst-Asia

Politisk: Endre rammene for den politiske debatten og folks evne til å påvirke politiske beslutninger; teknokratiets instituerer økologiens forrang i politikk og økonomi; folket og bedriftene tvinges til å bli miljøbevisste gjennom stick (skatter/avgifter) and carrot (subsidier, kollektivtransport); forbud/begrensning av forurensing/utslipp (les: flyreiser, backpackere :). Grunnlovsendring: Ingen beslutning som ødelegger jorda er lov - kan også skrives inn i FN-charteret. Med andre ord, begrense det egoistiske menneskets frihet til å drive rovdrift på jorda. Helst globalt (FN), ellers blir det bare dråper i et stadig stigende hav.

Demografisk: Urbaniseringen skaper rom for naturreservater/bevaring av natur; prevansjonsprogrammer for å motvirke befolkningseksplosjonen.

Utvikling/modernisering: Sørge for økologisk-økonomisk utvikling i Sør; kvinner i den tredje verden i arbeid, noe som vil minske befolkningsveksten.

Vindmøller

Teknologisk: Miljøteknologi - satse på at vitenskapen redder oss litt også.

Økonomisk: Alternativ til kapitalismen og dens vekstimperativ; økologisk BNP - økologien setter rammene for produksjon; lokal produksjon, fjerner transportutslipp.

Kulturelt: Bevisstgjøring, og elitens ansvar for sådan.

Generelt: Der folkets kortsiktige egoisme alltid ville lokke til seg politikernes valgløfter i valgtid; la oss nå få dette opplyste eneveldet - littegranne, i hvert fall. Herved står miljøet og klima i fokus; økologien setter rammen for det politiske ordskiftet og vedtak. Så kan man fortsatt diskutere hijab og varme skolemåltid til man blir blå (tok du'n?). Og, hvis du er lei deg for at du ikke lenger kan ha hundre båter og biler og sydenturer (neida, ikke syden) og hytter og varmekabler? Kjipt.

Frihet, ass. Oppskrytt.

Seså, der løste vi det også. Uenig? Kommentér da vel.

Reisebrev fra Norge, og litt båssetting sånn på tampen

En lang og merkelig lite bitter sommer er forbi, bloggen har i så måte inntatt midlertidig semidvaletilstand - kun avbrutt av småblikk fra en kvalmende tilfreds tilværelse. Men bloggeren har kost seg, blitt akkurat så lite brun som den planlagte - men akk, så fraværende - skolesommeren skulle føre med seg, og ser nå Wengers franske drøm falle i smågrus. Det er nesten så jeg synes synd på ham, neidetgjørjegjoikkeLOL. Og jeg har fått meg skateboard. Har bare tryna to ganger, nesten bristet et ribbein og føler meg levende og ung. Livet, osv.

Siden sist har jeg sett denne foraktelige, lille skapningen - en hipsterposør (du skulle kanskje tro at dette var smør på flask, men nei, på ingen måte) som hadde hipstertutt selv om han var "mann" og lekte ruspåvirket og spansk på Øyascenen (Crystals Fighters - nytes best på anlegg);

Go away.

Alt ble imidlertid så meget bedre da jeg gjenlevde ungdomstidens albumskumming i Tigerbua - hadde jeg ikke vært blakk, så kunne en musikalsk symbiose raskt blitt innledet:

Dette forener mer eller mindre alt i ett

Så har man også vært og besøkt Oljå, som jeg tror siddisene kaller hjembyen sin - de har tilogmed et museum der vi nå er avbildet som med frp-lignende meninger om bruk av oljepenger, #slettmeg.no - med kvinnen. Ellers et fascinerende sted; de har stor sans for plutselige ordspill - det lokale busselskapet heter for eksempel Kolumbus (jeg kjenner sitringene fortsatt) - mens plutselig glimter de til med selvfølgeligheter og orddelingsfeil.

Jeg ser hva de prøver på

De offentlige toalettene er innredet som hjemme hos en lærd, lun bestemor (jeg tok meg en lur for å lindre kleinskapen, etter å ha blitt gitt uhorvelige mengder og typer alkohol hos svigermor kvelden før - heldigvis uten andre bivirkninger enn et fårete smil og litt oppkast).

Oljepenger rett i dass? o_O

Stavanger, som vi sier her i bebygde strøk, har heller ikke fått med seg at pastell er forbeholdt åttitallet og BikBok-brukere.

Se så fine farger, mor

Og sannelig kan man ikke reise rett til Syden fra Sola lufthavn (som faktisk er fødestedet, eller snarere funnstedet, til nylig utsprunget bitter medblogger, Wiiginho - sjekk ut BLOGGEN hans).

Charterfeber; vi dro imidlertid hjem til Oslo isteden.

Imellomtiden har jeg blitt offer for et samlivsbrudd; medbeboer i bloggeriet (ehe), M-dogg-knivstikker-tyr-til-dolkestøt har pakket snippsekken, booket bloggeren som sjåfør og flyttet fra meg. Så vi har vært på Ikea.

Jeg ser hva de prøver på her også

Jesus, dette ble skjematisk-hva-har-jeg-gjort-den-siste-tiden, men hold fast - jeg har spart godbiten til slutt. For, lo and behold, backpackerkritikeren og båssetteren var ikke død. Man har lenge hatt sine teorier om den rotløse kvinnen (merk, liten k) og dennes utforskertrang (behov for å finne seg selv), og sannelig min hatt om man ikke får forskerne med seg på laget. Der siteres: "Det interessante funnet er at mens de mannlige individene [av våre forfedre] ser ut til å ha holdt seg der de vokste opp, har våre formødre vært på farta over store avstander." So, there you have it. Bekreftet av tannanalyse og greier - 2,2 millioner år tilbake. Vips, bås bekreftet. Men som den samfunnsviteren man leker at man er (miljø>gener), så er det jo håp om at de kan lære.

I verdens faktisk beste land å bo i

Og hvis dere kjenner det kribler i reisefoten; dere har jo alltids internett: En bloggofon har gått løs i Afghanistan - tatt med både hipsterapp og iPhone, kan nytes hjemme i stua. Hva mer kan man ønske seg?

Idag skal jeg på kunstutstilling.

Knausblogg 2; båssetting i nesten-vakuum, langt oppe i lufta

Sist ut i saueflokken. Til tross for instendige oppfordringer fra urmoderen klarte brødrene å forhindre at vi spratt opp for å stille oss som nummer 37 i boardingkøen; selv med plassbillett på første rad og god utsikt til innsjekkingsskranken er det åpenbart imperativt å være klar, tre inn på geledd og – for all del – ikke risikere å bli ropt opp. Det har aldri skjedd, trolig grunnet mors stramme hånd om reiselederparaplyen. Men resten av den brokete forsamlingen av midlertidige nordlandsemigranter slipper det de har i hendene, samler skrikende barn – helt seriøst, uten å bli generasjonsfascist, det må være mulig å få en fireåring til å holde litt kjeft; gi barnet et drops eller no – smått demente bestemødre og obsternasige tenåringsdøtre, for å stille seg i kø. Jeg sikker på at samtlige hadde Frp-sympatier, men hadde forvekslet Narvik med Alanya.

Folket.

Den egentlige terroren

Vi har også vært så heldige å få ta del i denne nyvinningen som klamt akkompagnerer flykapringens tidsalder: Sikkerhetskontrollen. Struttende av selvtillit og en følelse av voksenhet som jeg var etter å ha blitt utnevnt til de facto reiseleder av bag-dropen – han regnet med at jeg gikk god for reisefølgets identiteter – fikk jeg meg en solid, dog sedvanlig knekk i møtet med maktsyke liksompoliti og deres detektorer. Først presterte imidlertid de foran oss i køen – nok en kø – å utvise særdeles dårlig køkultur, samt manglende sjelsevner når det kom til å fordele eiendeler i plastbokser og de samme plastboksene på rullebåndet. Jeg gir dem og oppstanden skylden for å ha glemt å nappe ut skatebeltet – minuspoeng og selvkritikk. Men, når ikke en gang den indiemotete og tidsriktige nye hipsterskjorten får passere uten nærkontakt og kroppsvisitering, begynner det å skli farlig ut. På den annen side; kanskje man er vitne til en liten revolusjon: Sikkerhets- og anstendighetspoliti på én gang – skjærp dæ, gut, sånn går de’ verkelig ikkje ajnn å kle sæ! Nåja, alt for kunsten, meta-imaget og kvinnen.

Trygt ombord i flygplanet måtte Windows-maskinen til pers – jeg har merket meg at macerne har en lei tendens til å kreditere operativsystemet for sine prestasjoner på datamaskin og deromkring – som avreagering og punching-bag. Nå kom også flyvertinnen med kaffe til bloggeren, så da harmoniseres man fort. Og, bare så det er sagt, bloggofonen er trygt avslått og ikke medvirkende i komponeringen – dette er skrevet på i Word på dataen, uten internett, mange kilometer opp i lufta. En milepæl (bloggopæl? Ja, absolutt – en bloggopæl).

Til sist; feriens store diskusjonsemne: På hvilken side av knekkebrødet og polarbrødet skal man påføre pålegget? Det finnes to typer mennesker; de som smører riktig og de som smører feil. Jeg hadde trodd at oppdragelsessamordningen som til tider praktiseres tett på morssiden, hadde i det minste sikret en meningskonvergens omkring elementære ting som dette. Og, hvis det skulle det være noe tvil; man smører selvfølgelig på den flate siden, det bør være hevet over enhver tvil.

Riktig

Feil

Det har imidlertid oppstått hissige og nedlatende ”menings”-utvekslinger over kveldsmatsbordet mellom tre generasjoner stabeiser med nordlandsblodet saltvannsboblende i årene. ”Bror” – jeg er i tenkeboksen om dette i siste instans kan føre til rearrangeringer i familiestrukturene – og onkel har fått det for seg at man skal snu knekke- og polarbrødene på hodet før man smører på den hullete siden! Det blir som å smøre på utsiden av brødskorpen eller utenpå rundstykket før man har skåret det i to; åpenbart feil. Moderen står naturlig nok på odelsbloggerens side, mens kusinene har vekslet mellom hvem i familien det til enhver tid er formålstjenlig å tekkes. Bestemor tok på sin side konfliktskyheten til nye sider og skiftet til brød; bestefar døvbrølte etter hvor smøret var blitt av. Diskusjon ble til krangel og kulminerte til slutt i hoderysting og steile fronter. Jeg gir to generasjoner mødre skylden for omsorgs- og oppdragelsessvikt; det er ikke tilfeldig at både ”bror” og onkel er yngst i søskenflokken – det har åpenbart blitt slappet litt av i barneselen underveis, og når eldre, mer ansvarlige søsken har forlatt redet, har det endt opp i et fullstendig frislipp. Høsten skal derfor brukes til nitidig post-oppdragelse og kursing av lillebror.

Jeg har forsøkt å unngå dette, mye av frykt for manglende respons, men nå kan det ikke lenger ligge – og jeg tror dessuten det er mye vranglære ute i den sosiale medie-eteren: Er du en av oss, som i anstendighetens navn utviser bordskikk og generell dannelse, og påfører smør og pålegg på den flate siden av knekke- eller polarbrødet? Eller tar du feil?

Kjør debatt.

EØS-debatt, i verdens rikeste land

Post bloggum: Flybussjåfører er ikke som andre sjåfører – eventuelt av samme lest som Britt på Grenlandsekspressen – her er det uniformert maktmisbruk, generell nedlatenhet og tung utnytting av for tiden monopoltilstand for bussingen fra Gardermoen. Fjott.

Reggae-ntegrering

Bloggofonen og jeg havnet på Grüner, på reggaekonsert. Tenk, sånn har det blitt. Der var det peace&love og full blown feminisme propagandert fra scenen - kvinne, kjenn din indre flamme osv. Men det var god stemning og jeg utvidet mine musikalske preferanser; vi koste oss storlig, og det gjorde åpenbart alle barn av regnbuen i publikum også - en potpurri av norske kvinner vippende på middagshøyden og nye landsmenn vuggende til suggerende beats.

Etana

Dette er altså integrering i praksis: Norske kvinner som finner seg selv - på reggaekonsert på løkka - og møter nye, etniske kulturer og mennesker (les: sjekker over kontinentgrensene) uten å bevege seg utenfor hovedstadens ringssystem. Et multikulturelt kjøttmarked, altså - alenemødrene fra Kringsjå og omegn på leting etter noe nytt og spennende. Jeg har sjelden sett så mange kvinner, som åpenbart har sett seg i speilet og tenkt "nå var jeg sannelig raff", over de femogtredve på et så hipt sted som Parkteateret - ålende seg innpå de mer rytmeselvsikre menn på dansegulvet. (Jeg forsøkte meg på noen prøvende steg med Børni, vi konkluderte begge raskt med at vi var stiff whites, og gav opp.)

Han var her også, nesten i hvert fall. Imidlertid hadde han ikledd seg corn rows, hadde et skjerf oppå hodet - nei, ikke pirat, ikke bandana, bare lagt oppå hodet - gjorde triks med lighteren og var generelt opprører.

Opprører.

Spådomskunst

Noe av det som skiller samfunnsfagene og humaniora fra andre fagområder, lengre ned mot Chateau Neuf i Oslos tilfelle, er vanskeligheten med å predikere. Snarere enn å titte inn i de sterile laboratorium, eller skrible ned ligninger på ruteark, skuer man faktisk ut i den virkelige verden. Der må man ta høyde for menneskets iboende irrasjonalitet (homo economicus, sorry, du finnes ikke), interaksjonens uvisse utfall og omgivelsens innvirkning på begivenhetenes gang. Det har likevel ikke stoppet synserne - politikere, som forskere - fra å tørke et lite støvlag av en velbrukt glasskule både titt og ofte.

The Great Boom: Skrevet i 1999, kunne denne boken love oss evig økonomisk fremgang, lykke og generelt god stemning. Drøye tiåret etter har vi kost oss med 9/11, diverse kriger og en skarve finanskrise.

The End of History: Godeste Fukuyama (1989, 1992) grep euforien som rådet etter Berlinmurens fall, og kunngjorde det liberale demokratiet og markedskapitalismens som historiens endepunkt. There is no alternative, som Lady Maggie sa tidligere det tiåret. Den amerikanske modellen er altså menneskets ideologiske mål. I mellomtiden har det kinesiske kapikommunistiske lokomotivet fått opp dampen, og kapitalismen har skaket i sine grunnvoller - så får vi se om det blir noen dypere endringer på den fronten. På den mer moral-religiøse siden av skalaen er det jo også dem som synes det er stas med litt shari´a på lovfronten.

Y2K: Bill Gates må ha kjent epleånden til Steve Jobs i nakken, og forsøkte å legge inn en liten fail switch sånn at softwareimperiet hans skulle ta med seg verden i dragsuget. Men nei, det var bare tull. Så vi fikk feire millenniet med noen små statsbudsjett opp i rakettkruttrøyken det året også.

Mission Accomplished (USS Abraham Lincoln, mai 2003): Lille-Bush erklærte krigen for over, ikke to måneder etter at ammerikanera litt på siden av diverse lovverk gikk til krig mot WMD, bin Laden og for demokrati i Irak. I dag står det vel bare 50.000 soldater igjen, etter litt småkjekling, semidaglige uroligheter og generell uenighet langt inn i dette tiåret. Good times.

War on terror: Det bittelille, dog så essensielle, glippen her: Jo flere korsfarere man sender ned dit, jo surere blir jo bin Laden og gutta. Nå er riktig nok Obama - sorry, Osama sjølv tatt av dage - men det er jo ikke med tindrende barnebursdagsøynene okkupantene blir tatt imot med. Kanskje prøve seg på noen grep i Palestina, da skal du se det blir fart på sakene.

Den politisk-apatiske araberen: Så kom våren, og alt tok helt av. Plutselig vil de ha demokrati og deltakelse og menneskerettigheter og alt på en gang. Syke greier.

Rational choice theory: Forutsetter veldig enkelt fortalt at mennesket opptrer nyttemaksimerende i materiell forstand, og vil ta sine valg - kun - deretter. Det forutsettes gjerne fullstendig informasjon om de ulike handlingsalternativenes konsekvenser satt opp mot det målet som ønskes oppnådd. Feil, med andre ord.

EU: Jaja, fred og fordragelighet. Men dette økonomiske lokomotivet har kjørt seg vill i nasjonale særinteresser; det hårete målet om å ta opp kampen med USA, Japan og Kina innen 2020 drukner for tiden i Irland, Portugal og rundt omkring. Elitedemokrati, fire klamme friheter og et Fort Europa med store hull i murene.

Euro: Nei, det fungerte ikke så greit å ha samme rentenivå for Tyskland og Hellas og alle de andre. Det stod det om i Klassekampen for ti år siden, typ.

Drillofotballen er død: Norge 1 Latvia 0. FIFA-ranking: 11

Jeg kan imidlertid ikke dy meg, og forsøker meg på å sette fremtiden i bås:

- Et forsvinnende lite antall av vårens artiumsmottakere kommer til å ha funnet seg selv etter å ha vært i sørøst-Asia i løpet av de kommende 12 månedene.

- Det lille segmentet av dem som faktisk vasker seg bak øra og starter på studielivet, kommer til å få seg en smell når de ikke får lov til å ha med ekstern harddisk på eksamen i idrettshallen på Fredrikke.

- Jonas Gahr Støre kommer til å bli generalsekretær i FN og avslører Illuminati som verdensherskere - superministeren vår.

- Lionel Messi blir tatt i doping før Lance, og Ole Gunnar Solskjær blir tatt i fartskontroll - med to tenåringsdverger i bagasjerommet.

- Sjælass kommer inn i ordbøkene.

- Taco blir ny nasjonalrett.

- Det kommer til å trekke litt ut med demokratiet i Egypt og rundtomkring neri der.

- Galtung kommer til å få litt rett, i hvert fall; det amerikanske hegemoniet er på vei ned.

- Tromsø vinner serien i år, Tom Høgli går til en storklubb og Peg blir landslagstrener.

- Jeg kommer til å leve noe som ligner på en studenttilværelse en god stund fremover.

- Og, "kvinnehumor" og "backpacker" kommer til å vinne frem som etablerte båskategorier i løpet av året, om enn bare på facebook.

jødisk spåmann

Også har jeg planket litt igjen da:

Drankplank

Et bistert manifest

Om jeg noensinne har ymtet frempå om påsken som TV-tid; jeg tar alt tilbake. Fyfabian: Mens vi ventet på utorrent, zappet vi litt innom Bergensalternativet. Der var det reklame, for Foreningen for énøyede - mennesker med ett øye. De kunne hjelpe deg med øyeproteser. Serri. Påfølgende snutt: Foreningen 2 foreldre, F2F. Og et anstendig antall barn som mister sine foreldre i krig og likende ugreiheter. Alvorlig talt, forstyrre påskekosen min med et forsøk på å gi meg dårlig samvittighet - det vil jeg ha meg frabedt. Makan til tåreperse; jeg kommer aldri til å gi til veldedighet.

Hvis jeg styrte landet ... (eller verden) så hadde høytidsreklamene for slikt røket glatt. Sammen med følgende, i ikke-nødvendigvis-prioritert rekkefølge:

Bluetooth-handsfree: Opp til flere ganger har man opplevd noe som tilsynelatende er en finansmagnat, med hårtransplantasjon og pin-striped, som går bak deg på gata, plutselig hisser seg opp og æreskjeller deg for at du har glemt å hente skjortekravene fra renseriet. Skremmende, traumatiserende. Så snur man seg, spørrende, idet den vandrende førtiårskrisa lanserer hummer som middagsalternativ og spør hva slags vin du foretrekker til det. Også er det du som får hoderystingen for å ha trodd at det var deg han snakket til.

TV2-nyhetene: Tilfeldig forbipasserende som kilder, TV2hjelperdegibestesendetid og nyhetsanalyse som stopper ved bensinpumpene. Nå som tospannet Pål T. & Davy ikke lenger sitter der og spøker litt før reklamepausen-før-sporten, og vær-Isabella har sluttet for å jobbe sammen med ekskjæresten sin isteden (takk, kjendis.no).

Briller uten styrke: Som nyinnsatt i optikerspjeldet; dette er som å leke at man sitter i rullestull. Nå vet jeg hvordan de rødhårede føler det når de hører folk si at de lurer på om de kanskje skal gi håret sitt et rødskjær.

Lionel Messi: Nei, han er ikke utgangpunktet for enhver fotballanalyse. Nei, det går an å spille fotball uten å være liten tekniker fra Argentina. Ja, det er lov å slå innlegg. Ja, av og til må man opptre litt kynisk og spille på resultat.

Dagbladet: VG er i det minste ærlige i sin tabloiditet.

Backpacking: Okei da, ikke forby det. Men visum for utreise fra landet er et minstekrav - du skal virkelig ha behov for segselvfinning.

Vegetarianisme: Dere må ha dårlig samvittighet for et eller annet, jeg tror ikke på denne animalaltruismen. Og, jo, kjøtt er godt - det handler ikke om vaner.

Bernt Hagtvedt: Hvorfor er du så sint og sur og krass og prinsippiell og vanskelig? Fikk du ikke lov til å være med i ml?

Operativsystemalternativer: Kan man ikke bare holde seg til Windows, det er trygt og grått. Stordriftsfordeler og greier. Så skal dere få kalle programmene for apps, dere imellom.

Lukkede facebookprofiler: Sier seg selv.



Spørsmålsstillere i forelesning som innleder med "er det ikke sånn atte", for så å fortelle om noe de leste i Illustrert historie: Gapestokk.

Frivillig sidemål: Neida, det er ikke vanskelig. Jo, du har godt av å bryne deg på noe annet enn Elle eller WoW. Nei, du er ikke dårlig i bokmål fordi du må lære deg nynorsk verbbøyning - du er dårlig fordi du aldri har lest en bok.

Privatskoler og kontantstøtte: Hva om man brukte de pengene som går som statsstøtte til Steiner, Treider og Skauen kristenskole på den offentlige enhetsskolen i steden. Eller bygde barnehager til fordel for subsidierte au pairer på Smested.

Mais: Fordi det er ekstremt tidkrevende å spise salat når man må plukke ut hvert bidige gule kreftpellet. Tommelfingerregel: Det som ikke fordøyes på reisen gjennom kroppen, spises ikke - mynter som mais.

"Man kan aldri inngå kompromiss overfor ytringsfriheten": Jo, Hege Storhaug, når det som sies er ren idioti.

Pannelugg: Anlegges kun med ytterste forsiktighet, etter tung overveielse, og helst i samråd med representanter fra begge kjønn.

Følelsesmessig involverte debattanter i Israeldebatten: Neinei, Israel har ikke rett selv om du kjenner noen som har en kjæreste som har studert i Tel Aviv en gang i tiden.

Sex og singelliv som nyfeminismens livsmanifest og -håndbok: I himmelens navn, det er da ingen som tror på Entourage uten faktoren utømmelig pengesekk? Herunder inkluderes selvfølgelig også The Hills - *åndenød*

Så kan vi bare være venner og ha det fint. Torres får til og med nå være med i gjengen.

Arsene Wenger vil jeg derimot la bli i verden, som fenomen. På dager som denne:

Fortapelsen

Smaken av taco, hver dag

Soundtrack:

Fordi dette er livets sang om dagen, etset seg inn som en permanent flekk på trommehinna, dog som en av de flekkene du blir litt glad i, og ikke vil fjerne. (Takk, Øyvind.) Se videoen, lun og fin.

Fredag er en generelt god dag i uken og livet. Det som manifesterte seg som den sitrende snart-helg-følelsen da man fortsatt gikk på skolen, ligger fortsatt latent selv hos en halvstudert røver som later som han skriver på hovedoppgaven sin. Så all skoleinnsats settes på plussiden, på grensen til bonus. Du kjenner det i ryggmargen, merker det på dem rundt deg; det er fredag, helg, fri - selv om vi aldri egentlig har fri: Oppgaven ligger som en klam hånd på skuldra, tyngre for hver slurk du tar av kaffekruset. Men våren har kommet til landet, det er legitimt å bruke solbriller, og vi sitter ute, prater skit og lar livet renne ut i sanden. Og det er fullkomment.

Jeg hadde i dag et American Beauty moment (veldig pre-hipster (pripster?) i og for seg, der den dypsindige naboen filmer fenomenet blader-blåser-i-sirkel). Dette er visstnok veldig artsy, så det ble filmet av en hip fyr på benken ved siden av. Jeg kunne jo ikke være dårligere, metahipster som jeg vel er, så jeg filmet litt også:

I don't get it. Men, da jeg kom til Fredrikkekantina, ble jeg møtt med denne livets plakat:

Så det kunne ikke bli annet enn en bra dag. Tacoen var absolutt holdbar, jeg slapp å spise mais, og dristet meg til ekstra ost - det er jo tross alt helg. Måltidet ble inntatt sammen med en ekte kvinnelig backpacker; vi drøftet livet, om enn svært digresjonsbasert. Hun går for øvrig på sosiologi, det vil jeg også - kjempegøy. Tenk, da kunne jeg referert til Bourdieu uten å være pretensiøs. Får ta det som neste grad, så kan jeg studere noen år til. Universitetet er som en stor godtepose, som det sies i mine kretser. Backpackerinnen innrømmet også at norsk taco er mye bedre enn den latin-amerikanske, et stort øyeblikk.

Ellers: De som vil ha Fernando Torres, vær så god; makan.

Og, jeg er nå også på twitter. Sosiale medier er visst det nye. Fy faen, prinsipper liksom.