... This is my street, and I'm never gonna leave it,
and I'm always gonna stay here ...
Når jeg blir stor skal jeg reise på ferie. Til syden. Med charter, gjerne Star Tour. Og aller helst på all-inclusive, kanskje verdens flotteste oppfinnelse, en bransje i vekst. Her er det noen som virkelig har knekt koden: Det eneste du trenger å somle deg til selv er å bestille, pakke og komme deg til flyplassen. Du må dog gjennom sikkerhetskontroll, som er over gjennomsnittlig ugreit. Men, fra du har scannet billetten på vei inn på flygplanet så blir du tatt vare på, fraktet rundt, får informasjon på norsk, sol, basseng og så mye mat du bare vil ha, før du blir plukket opp etter et par uker og send hjem igjen til gode gamle Norwegen. Hvis ikke det er toppen av lykke...Men så finnes det jo dem som føler et behov for å bryte opp litt, gjøre noe utenom det vanlige, reise utenom allfarvei, til grisgrendte strøk; et uttrykk for uavhengigheten og individualiteten til middelklassens rotløse sønner og døtre. De søker det autentiske, det pittoreske, det uberørte; de bor gjerne i telt eller det som verre er, skal på død og liv nyte den lokale cuisine, som - siden dette gjerne er i Latin-Amerika - egentlig bare er en unnskyldning for å spise Taco hver dag; og har alle sine eiendeler i en stor, upraktisk sekk, uten sånne kjekke kofferthjul! For hjul ville vært en påkostet unødvendighet idet forflytningen helst skjer på overfylte busser, eller halvklatrende, på vei opp en fjellskråning, for å se ruiner eller landsbyer som man mye heller kan se på Viasat Travel i stresslessen, mens man spiser chilinøtter og drikker PepsiMax. Også skal de lære seg å surfe og dykke og gud vet hva, mens de tar slike bilder av seg selv, skyggene sine eller føttene sine:
Dette er gjerne kombinert med et ønske om å redde verden, eller i det minste et lite bidrag til sådan. Så man trapper pliktskyldigst opp på et barnehjem, og får flotte bilder til reisedagboken og facebook. Også kommer man hjem igjen, og kan Verden, som fenomen. For man har jo faktisk vært ute og reist, sett verden sammen med alle de andre backpackerne - den lokale autensiteten lenge leve - og lært masse om seg selv, til tross for at man bare er 19 år! Hvilken snarvei til dannelsen; tenk på alle de bortkasta åra lagt ned på en støvete, furubrun lesesal. Virkelig noe annet enn det sedate hovedstadslivet og studenttilværelsen, rekende rundt på den samme studentpuben, spisende på den samme kantina, med de samme gamle menneskene du ser hele året ellers. Det er viktig å komme seg litt vekk, helst i et års tid. Mens man ennå er ung, mens man ennå har tid. Før man slår seg ned, etablerer seg og livet innhenter en.
Nei, takke seg til god, gammeldags charter, i trygge omgivelser, som en liten pause vekk fra alt tant og fjas. Så får man heller finne seg selv i rutinene, hjemme på studenthybelen, mens man spiser taco på en helt vanlig tirsdag. For å skeie ut litt, liksom. Ganske lunt og hyggelighetsbasert i hvert fall.-Backpackar, det er ikkje noko eg vil væra.
Det finnes en nettside for disse menneskene - jeg frykter at jeg nå gjør meg selv en bjørnetjeneste ved å avertere for denne, menpytt sann. Den er verdt å plassere i bås, så det får gå: Backpacker.no
Den store koden som nå gjenstår å knekke er dermed følgende: Hvordan, på hvilket tidspunkt og under hvilke forutsetninger transformeres backpackeren til å bli en vaskeekte hipster som nyter Cava på Mono, hjemme i Oslo? Kjør debatt.
(Herregud, jeg elsker dette her.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar