Til Panama, til Panama.

Mot bakteppet av et gustent, sluddbefengt Norwegen:

Så var den store ekspedisjon brakt til sin fullendelse; Syden er sett, opplevd og overvunnet. En knapp skjattering mer tan, ny hipsterklokke og fingerboard, og én kulturopplevelse rikere: Bloggeren og kvinnen hans leide seg nemlig sykkel og dro for å se på feriekoloniens nærliggende Saltmuseum.

Asian pose, under mild tvang

Helt på ordentlig. Der lærte vi om saltets historie. Visste DU at man bruker salt i farmasøytiske produkter? Tenkte meg det...

Sånn lager man salt

Ellers var vi på bussekspedisjon til øyas hovedstad, som ikke hadde noe særlig mer enn en havnekran de hadde fått låne av The Wire og et kjøpesenter oppkalt etter rundkjøringen utenfor. Et skråblikk på øysamfunnets urinnvånere kunne på sin side avsløre at tiden har stått stille siden 1999; Miss Sixty hadde sin egen butikk. Deres lett feminine mannlige motstykker hadde imidlertid fått med seg at røde bukser helt fint kunne kombineres med dyp v-hals, bleka spikes og katolsk smykke. Takke meg til És, sånn apropos nittitallet.

Turist; sightseeing; grotte

Tilbake i kolonien innfant Kvinnen seg etter hvert så smått med sydenlivets sedate fortreffelighet: Vi fikk oss til og med, som seg hør og bør, en stamrestaurant. Der fikk vi sikret oss en hel flaske med Tripperfruit - øya og livets nye potensielle signaturdrink - blandet med hemmelige ingredienser og herlig sjokkrosa. Så, mens vi brøyet oss vei mellom røykinnskrumpne nordmenn over middagshøyden, støyende småbarn i hotellets hoppeslott (!), og horden av disse blekfete engelskmenn - bakgrunnsstøyen behagelig fri for spansk og andre lokale dialekter - gikk vi fra matfat til matfat, duppet i bassenget og drakk billig vin til langt på natt. Med andre ord gjorde man ikke noe særlig konstruktivt på en hel uke; jeg merker at jeg liker det så altfor, altfor godt.

Ja, også skal vi melde oss på neste sesong av Charterferie. Uten et fnugg av ironiskdistanse. "Neidajoda".

Det er ikke tilfeldig at dette bildet er tatt på Sola lufthavn...

Syden, so far

Saa er man til slutt trygt ankommet det kunstige paradiset. Den ene medpassasjeren mer haafarget enn den neste; alkoabstinensene tvang de flyvende ned i drinkkartet lenge för avgang; og, menyene paa de knapt pittoreske restaurantene er behörlig oversatt til baade tysk og svensk. Syden - Vinter-Norges sommerlige forlengelse - har svöpet sin trygge boble rundt meg: Det varmt, bedagelig og harry.

Kulturtilbudene er overströmmende; karaoke, delfinsafari og tangokurs paa torget (i mangel av et bedre ord). Ellers er nok av röd-bleke engelskmenn man kan se paa og le av - de ser ut akkurat som man skulle forvente, og alle har dobbelthaar og tribal. Eller rödt haar. Paradiset utmerker seg först og fremst som erke-Syden, passe varmt, passe klamt og passe lol. Spörs om ikke Kvinnen ikke helt visste hva hun lot seg lokke med paa.

Men, saa lenge vi har Sopranos, rödvin og hvitlöksbröd, saa döyves stöyen fra de asubtile, genuine og folkelige naboene. Eventuelt kan vi kjöpe VG i kjelleren.

Syden.

Først, til alle trofaste lesere - hvem er dere alle sammen, som er innom selv om der ikke er blogget på månedsvis? - bloggeriet har vært nede en periode. Hovedårsaken er jo såklart at man er lykkelig blitt. Likevel, det har ikke vært noe særlig å skrive hjem om; fremdriften på min masteroppgave er vel for de mer spesielt interesserte, selv om alt jeg gjør er å sitte på 9gag eller se Homeland.

Wuhu

Men; gjett hvem som nå skal til det store utland? Og, gjett hvem som har lokket hipster-Kvinnen med?Verden står ikke til påske, og man kan ende opp med tan i januar.

Destinasjon: Fuertaventura, Kanariøyene, Syden. Sololjen er pakket, de pretensiøse bøkene sirlig plassert i sine beskyttende plastposer og ned i baggen, og restaurantmagen står klar for innhugg: Målet er pepperbiff minst tre ganger.

Syden.

Stay tuned, plutselig kommer det halvklamme parbilder på bloggen - tatt av vårt nye svensk-finske vennepar, i bytte mot gratis tyrkershots. Eller bilder av føtter-i-sand

Er ikke dette et meta-ironisk reisemål, så vet ikke jeg.

Økologisk lavkarbo(nanza)

Hvis du trodde at omvendelsen var nådd med veggisfestivalen - her har man med nesa sky brautende deklamert sin karnalitet - hvem skulle vel forvante at man skulle komme til å forville seg med på hele to frokoster på et såkalt eco-friendly konsepthotell? Og, hvem skulle tro at det er det stedet i mitt liv jeg har spist mest bacon? Jeg presenterte for øvrig fenomenet økologisk bacon for bror; "hæ, betyr det at de har kost med grisen da lissom?", sa han. Den samme gir også følgende tips: gå på http://www.teknikmagasinet.no/ og søk på "bacon" - kos dere litt.

Home of meat.

Et sted der selv nøkkelkortene er laget av tre - mens, av en eller annet merksnodig grunn, glassene er av plast - tar konseptet sitt seriøst. Bambus så langt øyet rekker, en himmelseng som tatt ut av bungalowene, og en kimonobasert slåbråkk med et skremmende frekt snitt for en fullvoksen mann. Og for å gjøre alternativ-hip&fresh-standarden komplett - rommet var komplett med hele to Macer på veggen - bare synd den forjettede alfakrølltasten (til dere som ikke har gått over på den andre siden, så er dette en egen knapp på mac-tastaturer, "Alt Gr" finnes ikke og er erstattet med en meta-tast, tydeligvis for å unngå hele fenomenet høyreklikk) ikke ville fungere, så kvinnen kom seg ikke på face.

Økoluksus, med skutt dyr

Men, all metaironisk distanse til side, man har hatt en overmåte lykkelig, harmonisk og top-percentile-basert helg - over og på tvers av familie- og generasjonsgrenser; jeg ble faktisk ikke så rent lite intimidert av all luksusen og godviljen, sikkert derfor jeg må gjemme takknemligheten bak en tilkjempet ironisk penn. Toppet med lokalt (mikro)brygget øl - sikkert miljøvennlig det også. Og jeg har spist masse. Da først og fremst bacon.

Slankeguro med dobbelthake. Hm.

... hvilket bringer meg til den nye diettmoten (unnskyld, jeg mener livsstilen) lavkarbo. Som en slags Fedon-i-mente og Atkins-på-syre, skal man nå forkaste det gode gamle brødet, min gamle kompanjong poteten og den etter hvert så rotnorske pastaen - frukt er også litt fyfy, fruktsukkeret og slikt - og erstatte det med ... fett. Her er det altså bare å kjøre på med bacon, delfia, smør og alt som gir smak og indre smurning til allerede hardt prøvede blodårer. Det virker jo for godt til å være sant. Noe det sannsynligvis også er. For ikke nok med at dette får deg til å rase ned i vekt, slik at du kan skvise deg inn i Miss Sixtybuksa som - med god grunn, sånn mote-anstendighetsmessig - har ligget bortgjemt innerst i skapet på pikerommet, men det vil gjøre deg proppfull av energi, sunn og vakker, ifølge de nyfrelstes med sin nærmest religiøse inderlighet. Så langt, alt godt - rent bortsett fra at øvrigheita vil ta fra meg mitt potetgull og dets følgesvenn ølen ("flytende brød", som det kalles i de kretser), om jeg skulle havne i detta uføret - dette virker som en sikker vinner.

Uglesett i en fremtid nær deg!

Ord- og bildeforklart - pedagogisk på engelsk

Men, så er det det da - men, lavkarbo er nå engang også høykarbon. Ikke at jeg bryr meg - å hevde noe annet ville vært både løgn og svært så hyklerisk - men det krever faktisk sine ressurser, og ditto utslipp å produsere detta kjøttet. Man hogger trær, anlegger beitemark til oksemonstrene og fôrer dem korn, veldig mange mer kilo korn enn du får kjøtt tilbake. Så, der du blir litt tynnere og kanskje tilogmed litt opplagt midt oppi senmodernitetens tidsklemme, forblir verdens fattige sultne (forsåvidt også tynne, men det er besides the point, og lett politisk ukorrekt) og kloden utpint. Og en gang i tida var det også noe med rødt kjøtt, fett og hjerteinfarkt, men det synes glemt. Glem heller ikke at verdas toppidrettsutøvere nettopp spiser karbo i hopetall for å få energi til å bevege seg - det er dermed nærliggende å tro at karbokutt fører til treningsslutt.

Low carb, high fat

Likevel, og for all del, det er jo alltids stas å se matchvekta nærme seg igjen. Bare husk på at du setter den foran alle oss andre. Denna ekstistensen er jo et nullsumspill, stort sett, og mens diettistene gosser seg med smørglassert  biff i delfiasaus, så befester vi vår plass på toppen av matfatet, verdens spisebord og dyre-og-planteriket. Jeg, for min del, har klimasamvittigheten inntakt - jeg har jo bodd klimanøytralt i helga - og har toppet det hele med ... økologisk bacon, nå ikke lenger en selvmotsigelse.

Sunt og godt, med persille (?)

Økologisk high-end livsstil er det nye, har jeg hørt.

I anledning den store dagen 2; en advarsel

Til alle dere bedre halvdeler der ute: Vi er fortsatt glade i dere, det er bare det at vi har ventet så lenge på dette her. Et helt år, faktisk. Vi forventer ikke at dere skal forstå det, men for mange av oss har dette hengt ved oss som en god venn i femten-tyve år. Så ikke tro at det er noe galt hvis vi ikke er face-pålogget noe særlig denne helgen. Vi har gledet oss sånn. Søvnløse netter, morgensola tittende inn vinduet; silly season. Og sjansen til å hente Tom Høgli til Chelsea.

La oss sammenligne det med åpning av ny Top Shop-butikk, sånn omtrentlig.

Lykken.

Kvinnen, du trenger imidlertid ikke bekymre deg helt ennå. Venter fortsatt på cracken.

Bås 3: Samleren

Mennesket - vi som engang var jegere og sankere, også her oppe på Oljeberget. Jegeren er forlengst død; maten vokser i butikkhyllene. Det er sankeren som fortsatt tusler rundt på støvete antikvariater, løfter små skilt mot auksjonarius eller trykker seg gjennom sidene på ebay, qxl og finn. Eller samleren, som det så fint heter i disse dager. For det er ikke lenger livets nødvendigheter man leter etter, snarere det motsatte.

Mani

Den kvinnelige leser vil kanskje kjenne seg dårlig igjen i dette, men måtte de tro om igjen. For de samler de også, bare på en litt annen måte. For der mannen plasserer sine skattede objekter i hylle, plast og esker - trygt for støv, fukt og skitne fingre - bruker pikene mer eller mindre flittig fra sine samlinger. Og, mens mannen samler på ulike nummer - Donald Pocket nummer 127 har jeg sondert halve østlandet for en gang i livet - søker kvinnen igjen og igjen det samme. Sko og klær, fortrinnsvis i samme størrelsen. Javel, de kan bli kjøpt inn for å ende sitt liv innerst i skapet, men de er liksom tiltenkt som en del av et eller annet fjongt antrekk. Mannen, derimot, samler på vegg- og hyllepryd, som vi gjerne ender opp med å aldri bruke men likevel får cred for av gutta.

Pengesluk

Bøker, tegneserier, fotballdrakter, skateboard, fyrstikkesker, fotballkort, Pokémonkort, ølbrikker, penner, modellfly, pins, kindereggleker, fantasymerch, vin, klokker, frimerker, autografer, kunst, colakorker, radioer, våpen. Listen fortsetter i det uendelige. Og vi betaler i dyre dommer for å sikre oss akkurat det kortet, den utgaven, hullet i samlingen. Sett tall på bokryggen eller fotballkortet, og du kan garantere at noen kommer til å ta ut et lite forbrukslån for å kunne matche budet på qxl, mens de skimter sola stå opp i gardinsprekken. For ikke å snakke om påskriften limited edition eller "trykket i x antall eksemplarer". Jeg har på et tidspunkt brukt mer penger enn jeg pleier å bruke på et par sko - ikke så rart, idet jeg fortsatt får mitt fottøy finansiert fra modern - på et tegneserieblad. Det hadde jo en annen forside enn originalutgaven som menigmann kunne kjøpe i butikken.

Moteblogging

Hvorfor? Fuglane veit. Men på en eller annen måte er det svært tilfredsstillende å plassere nr 127 inn der det hører hjemme, mellom 126 og 128, og se pocketryggen danne et bilde av Donald Duck. Selv tegneseriene stort sett bare blir stående der i hylla. Og, når studielånet tikker inn på kontoen: rett på Amazon. Imellomtiden tikker purringene inn.

"Det kan eksistere en kultur for å la regninger ligge i Østfold."

Gleder meg til jeg blir voksen ass; første lønning skal sikre meg denne gullskatten:

Moteblogging 2

Føler du deg i faresonen? Ikke gå inn her.

Forresten, apropos sko. Skulle på varesalgevent hos Freudian Kicks - dette er visst det hip(s)tete av det hippe - det var så undercover-inne-i-en-bakgård-på-nesten-hemmelig-adresse at det nesten var eksklusivt. Dessverre var skosålene laget av bivoks og dermed bare til å se kul ut. Så oppsøkte trygge omgivelser på Sole Service isteden - ekspeditøren var så skate-hiphop-cool at jeg omtalte Timberlandsko som "Timbs" til ham.

hiphop, ass

Pop my dubstep cherry, eller alt for mange inntrykk på en vanlig fredag

Med lua brettet sømmelig opp og en ironisk fotballdrakt på overkroppen endte man opp på dubstep-konsert - med Kvinnen. Det er verdt å merke seg at ikke alle romantiske gester kan gjennomføres uten en grundig bakgrunnssjekk; det som med artistnavnet fremstod som lun electronica-kanskje-til-og-med-chill-out, viste seg å være rave. Men, dermed gode utsikter for å observere hipstere som ikke visste helt hva og hvor de skulle gjøre av seg.

halol

mystisk med rødt.

Gold Panda hadde lagt pandalua hjemme; han skjønte åpenbart at den sen-pubertale, norske dubstep-scenen og dens publik ikke krevde mer enn en mørk&mystisk, kontinental-tynn, skjeggete platesnurrer med hettejakke og v-hals. Og han har benyttet seg av et yndet triks for disse post-emoskikkelsene, brukt av mang et indieband før ham: Employ animal in band/artist name. Indiegjengen har valgt hestelignende dyr: I See Horses, My Little Pony, og sannelig har man ikke også Band Of Horses. Jenter liker visstnok myke menn i kontakt med sitt eiga følelsesliv, og som ikke er redd for å assosieres med Ponnyklubben. Sikker vinner, sikker groupiesex. De som sverger til knotter og plater derimot, har valgt en mer global, WWF-inspirert modell: Alle liker pandaer, søte og utrydningstruede. Smelter selv den mest careface-hippe ungpiketrynet med rød leppestift.

Forslag til påtrykk på billettene. Neida (joda)

Den nye hipsteren, neo-hipster? Jeg har falt ut.

Så der stod han, ironisk innlevende til de atonale rytmene som ristet liv selv i hipsterkidsa. Det var på flere tidspunkt tendenser til dansing og bevegelse foran scenekanten. Man skulle nesten tro at alt man har blogget om subkulturen måtte skrives om. Men, nei. Heldigvis - og selvfølgelig ikke. For dubstep er den nye indierocken, og hiphopen før denne; undergrunnen har blitt vristet ut fra klubbene og ut på P3. Så hipsterne fikk nok ikke være i fred. Her var alt fra 19 år gamle vestkantsnupper, som feirer sin nyvunnede selvstendighet og utflyttethet med å ta på seg uformerlige kåper og sette håret opp i en såkalla hipstertutt, til kjekkasene med singlet, en frekk tribal og ungkjøtt i sikte. Lett ispedd en tilfeldig trendasiat med runde briller; en lav tripstertaper (try-hard-hipster - men, can't pull it off, "trips and falls", osv #ordspill, sådan) med mindreverdighetskompleks og som hadde lært seg å plystre høyt; og de som endelig hadde funnet en mote (sorry, livsstil) med så mange nerdeelementer kunne gjøre kulhetsterskelen lavere for dem - ergo, de måtte bare følge pakken, og nå er dubstep det nye (u)kule.

"Selvironi"

Det hele var en svært inspirerende affære, seanse, skue, det hele; hadde jeg hatt en notatbok, hadde jeg notert. Men, skremmende nok - man tok seg i å trampe takten. En solid fotballoverdose måtte derfor til dagen derpå.

O, lykke

Kvinnen, på sin side, var perlefornøyd og nikket rytmisk-distansert til syremusikken.