Scenes of Japan, og andre historier

Soundtrack (tidenes emo-tittel: Broken Hearts, Torn Up Letters & Story Of A Lonely Girl):

Nei, dette skal selvfølgelig ikke handle om noe jordskjelv. Kanskje litt urutinert å bygge atomkraftverk like ved episentre, men nå har man vel lært til neste gang. Dette er imidlertid viktigere enn som så. Jeg etterlyste tidligere - her: Cheer up, emokid! - emoenes tilbakekomst. Og, vips, her dukker de plutselig opp (jeg ble kjempeglad):

Se så lei seg! Dette er altså scenes, post-emo på ordentlig. De har det faktisk litt bedre med seg selv enn emoene, men er fortsatt yndede selvskadere og foretrekker lang-pannelugg-på-skrå. Videre er de tungt inne på MySpace, der de kaller seg ting som Christina Crisis, David Disaster eller Zui Suicide. Nettlingo er alltid viktig: "fml" er særlig mye brukt, av åpenbare grunner. Dette er en typisk MySpace-scene:

Haha, kjempegøy. Attityd er også viktig:

It's a mix of the sullen teenage lethargy that comes with the emo-scene, the anger and saucy-ness that comes with the hardcore-scene, and sweet randomness. Don't be mean to other scene kids and say that they aren't scene. Scenes are often a strange combination of randomness and angst. Whatever you do, make sure it works and you don't overdo it.

Dette er en "mannlig" scene (stilen fordrer også eyeliner - her skjult av pannelugg):

Denne stilen kommer, som alt annet over gjennomsnittlig sykt, altså fra Japan - særlig håret, visstnok - og er tungt inspirert av manga. Såvidt jeg kan forstå, innebærer dette i praksis å bevege seg faretruende i retning av hentai-utseende småpiker, men whatever floats your boat - eller kanskje snarere omgivelsenes båter...

Scene-kidsa er også gjerne vegetarianere, eller tilogmed veganere (!), sannsynligvis fordi de ofte forsøker å se ut som dyr - her representert med vaskebjørn:

Hvis du har lyst til å hooke med en scene, så er det et par ting du må huske. For det første, som du sikkert kan se, så er de veldig unge - sjekk legitimasjon, ikke bare den falske. For det andre, det er en viss sjanse for at de er straight edge, hvilket innebærer at dette er det nærmeste du kommer kroppskontakt:

Hovedregelen er imidlertid at de er biseksuelle: "If you are not bisexual other scene kids will hunt you down and eat you", osv. Så det er viktig å passe seg, uansett. 


Har du lyst til å lære mer?
- wiki-how
- Sydney Morning Herald

Dette er selvfølgelig veldig lol å skrive om, men jeg synes det er kjempestas å ha oppdaget en ny bås, og slik kunne plassere Norges scene-representanter der de hører hjemme. For de finnes, jeg har sett dem. Også har dere lært noe popkulturelt nytt også. Så speid etter dem, le litt, gjerne gi dem noe å spise, og husk at det går sikkert bra med dem også - til slutt.

In other news, Fatah og Hamas later til å ha sluttet fred. Good times, på tide og alt det der. Nå gleder jeg meg til FN-resolusjonen som skal støtte det palestinske opprøret, det blir bra.

Og, Petter Stordalen har holdt fest for sine twitterfølgere:

Se så fet han er; pamp! Dette fikk imidlertid ikke jeg med meg, ellers hadde jeg jo lett vært der, heller enn å se på verdens-kjedeligste-posesión-Barcelona. Fikk dog sett masse snooker, så det gikk greit. Han her kom helt til finalen - en snooker-scene! - og med det er vi full circle:

- Enkle gleder gir størst lykke.

"bin Laden i våre hjerter"

Full circle; så var da endelig sirkelen sluttet. Usama bin Muhammad bin Ladin, denne enigmatiske asketen, den lune terrorist, er tatt av dage og kastet over bord. Obama har fått sitt trumfkort; se her, vi har eliminert verdens farligste mann - skikkelsen som har hjemsøkt de amerikanske regjeringskorridorene i knappe tiåret. Ondskapen personifisert, en skjeggete antikrist er for alltid forvist til evig fortapelse - eller en kontinuerlig jomfruorgie, alt etter hvordan man ser det.

Men hvem var egentlig Osama? Han ble født i Riyadh, Saudi-Arabia i 1954, av entreprenørmagnaten Muhammad bin Ladens tiende (!) kone, og ble oppdratt innenfor wahhabi-retningen av islam - som er kjent for sin strenge stadfestelse av Guds enhet, og vektlegging av Koranen og profetens handlinger alene som normstyrende. Han utdannet seg som ingeniør, som resten av brødrene, men et knippe avgjørende hendelser i regionen på slutten av 1970-tallet skulle gi bin Laden helt andre verktøy enn gradskive og kalkulator å arbeide med fremover: Egypts fredsavtale med Israel 1977, Sovjetunionens invasjon av Afghanistan, samt militante islamisters gisseltakning i Mekka i 1979, og Israels angrep på Libanon i 1982, bidro til en radikalisering av den fortsatt relativt unge milliardærarvingen. Han dro til Afghanistan, der han deltok i oppbygningen av treningsleire for arabiske mujahidin, hellige kriger mot de ateistiske kommunistene.

Om ikke tidligere, ble han i hvert fall her introdusert for egypterens Sayyid Qutbs fundamentale todeling av verden, enkelt sagt mellom islam og de vantro. Osama var, som Qutb, overbevist om at eneste legitime kilde for politisk autoritet var å finne i shari´a, islamsk lov, og at veien dit var med våpen i hånd. Islam var under angrep fra en allianse av jøder og korsfarere, noe som fordret en sverdets jihad, der islam skulle beskyttes og så reises til maktens tinder ved hjelp av religiøst legitimert maktbruk. Sentralt i bin Ladens argumentasjon var at defensiv jihad nå var en individuell plikt for alle muslimer, i møte med Vestens aggressivitet og overgrep.

Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan, muren falt og vips hadde Osama og hans lille bande knekt en supermakt. Saudieren hadde i utgangspunktet sett for seg sitt al-Qa´ida som en slags profesjonell jihadist-styrke, som kunne settes inn for islams sak, med gjenopprettelsen av kalifatet som endepunkt. Men da kongehuset i Saudi-Arabia avviste denne som bolverk mot Irak etter sistnevntes invasjon av deres felles naboland, Kuwait, skjønte Osama at selv hans hjemland var kontrollert av de vantro. Dråpen var tilstedeværelsen av amerikanske styrker på saudisk jord, lite populært i wahhabi-doktrinen. bin Laden mistet statsborgerskapet, dro til Sudan, der han i brevs form forsøkte å få palasset på bedre tanker - uten nevneverdig hell.

I 1996 erklærte bin Laden jihad mot amerikanske styrker i Saudi-Arabia. Deres brutale fremferd overfor muslimske sivile gjorde deres ditto til legitime mål i 1998, da "Verdensfronten for jihad mot jøder og korsfarere" ble annonsert for verden. Muslimene ble oppfordret til å ta igjen med samme mynt, og den jevne amerikaner var på ingen måte uten skyld - idet de jo hadde valgt disse regjeringene sine, som insisterte på å terrorisere muslimske befolkninger. bin Laden hadde tatt med seg gjengen til Afghanistan igjen, der han fikk operere fritt under Mullah Omar og Taliban - en religio-nasjonalistisk bevegelse, hvis mål var shari´a-styre i det krigsherjede landet. Punktum. Så forholdet var til tider turbulent, idet al-Qa´ida hadde større, regionale siktemål.

I 1998 smalt det, for alvor. al-Qa´ida stod bak to selvmordsangrep mot amerikanske ambassader i Dar-es-Salaam og Nairobi. Og amerikansk etterretning begynte for alvor å få snusen på denne radmagre, fromme mørkemann. Så igjen i 2000, da krysseren USS Cole ble utsatt for en båtlast dynamitt. Men verden fikk se det ultimate fyrverkeri først året etter. WTC falt, Taliban falt og bin Laden rømte til Pakistan. Der han åpenbart har levd i sus og dus i et lite tiår. Hva var det jeg sa, han overlevde.

Så, hva skjer nå da? Har al-Qa´ida fått sitt dødsstøt? Medfører utrenskningen på toppen at korthuset faller? På ingen måte sikkert. al-Qa´ida er ingen stramt hierarkisk toppstyrt organisasjon, som mikrodirigerer sine utvalgte bombebeltebærere rundt om i verden. Det har i hvert fall ikke vært det på lenge. al-Qa´ida ble i stor grad organisatorisk knust i 2001. Men ideologien lever videre - og metodene: Verden befinner seg i en huntingtoniansk sivilisasjonskonflikt, og den jevne muslim kan gjøre noe med det selv.

Osama bin Laden nøt til en viss grad sympati i deler av den muslimske verden. Hvorfor, kan man kanskje spørre? Legitimt, for så vidt, idet hans jihad-doktrine er mildt sagt omstridt. Men bin Laden er et symbol, en slags moderne Saladin, stod opp mot korsfarerne, som rettet et slag midt i buken på to supermakter. En strømlinjeformet mediepersonlighet, som setter standarden for alt First House driver med. For bin Laden nådde frem til massene, med sine halvveis sekulær-materielle, halvveis religiøst-ideologiske klagemål; han anklaget sine motstandere for korrupsjon, brudd på menneskerettighetene, like fullt som manglende applisering av shari´a og allianse med islams motstandere. Og på et tidspunkt, lenge før dagens revolusjonsvår, der de arabiske despoter hadde sine neser langt opp i buksa på USA, var han unntaket. Det var bin Laden som forsvarte et ydmyket folk, en vanæret religion. Derfor kunne en bevitne jubelscener utvalgte steder i den muslimske verden - endelig fikk amerikanerne smake sin egen medisin, et land som har et uvisst tall sivile på samvittigheten, enten direkte eller indirekte, gjennom sin støtte til Israel og Midtøstens diktatorer.

Ikke dermed sagt at muslimer flest støtter bin Ladens doktrine, for det gjør de virkelig ikke.

Men, bin Laden kom på rett tid, i rett (språk)drakt, med et tilpasset, vidåpent budskap. Han stod opp mot uretten. Og den såkalte krigen mot terror har for endel delvis bekreftet bin Ladens dikotomisering av verden, der USA og Vesten oppfattes som grunnleggende fiendtlige til muslimer og islam. Konspirasjonsteoriene er dominerende i alle autoritære samfunn; det er alltid godt å ha en ytre fiende å rette sitt agg mot.

al-Qa´ida, eller ideen om sådan, lever videre. Osama er et moderne ikon, radikale islamisters Che (uten sammenligning forøvrig), et symbol. Og al-Qa´ida trenger ikke lenger Osama bin Laden, han har spilt ut sine kort, som money-maker, organisator, leder, retorikker, og nå martyr. Martyriet var alltid et mål for Osama, å dø i kamp for Gud. Han ville aldri la seg bli tatt av amerikanerne, som selvfølgelig heller ikke ønsket ham død - de ville ha muligheten til å "forhøre" ham i fred.

Og nå smeller det, sannsynligvis. En stor innenrikspolitisk seier for Obama-rama, kan fort koste mange menneskeliv, gitt. Det ryktes at atombomber og Gud vet hva, er utplassert rundt omkring, ventende på bin Ladens død. Nå spørs det på sannhetsgehalten, men en reaksjon kommer - alt tyder på det. Jihadistene vil ikke la disse tidlige maidagers hendelser forbigå i stillhet. Og aksjonene trenger ikke bin Ladens, eller noen andres, eksplisitte godkjennelse, cellene rundtomkring er for lengst desentraliserte, med detaljerte instrukser om hvem, hvor og når. I høyden et "go-ahead" fra sentralt. al-Qa´ida lever sitt eget liv, med atter nytt skyts: Irak 2003, Libanon 2006, Gaza 2008, Libya 2011, samt frihetselskende motepoliti(kere) i Frankrike. Så får vi se hvor det smeller først. La oss si det sånn at jeg ville holdt meg unna FN-bygningen i New York, for eksempel.

Til sist, det skal imidlertid bli interessant å se hvordan al-Qa´ida posisjonerer seg i møte med den såkalte arabiske våren, og dens i all hovedsak sekulære kamp for demokratisk representasjon. Et lite tips til oss i Vesten, la oss ikke blande oss. Plis. Ellers blir det så lett å plassere skylden på oss, igjen, når despotene tar makta, igjen.

Og, Osama, det skal du ha - om ikke annet gav du meg verdens kuleste ting å studere, tenk at Staten gir meg stipend for dette

(PS, dette er skrevet mer eller mindre per frihånd, og relativt skjematisk, så kildekritikk kan dere ta meg på i mastern <3)

Hvis dette ble litt mye for deg, og du nå trenger litt harmoni i hverdagen:

The Mountain from Terje Sorgjerd on Vimeo.

Tentamen, ftw. (lol)

Så har man trådt inn i voksenverden igjen, dog på vikarbasis. Opp tidlig om morran for å rekke trikken lenge før klokka var blitt åtte - det var helt forferdelig, seriøst; jeg sov elleve timer den påfølgende dagen.

Men, ja, jobb: tentamensvakt, i russetiden. Da jeg til slutt fikk somlet meg frem til lokasjonen - hjulpet av diverse internettmobilske remedier - lå de strødd. Russen, altså. I kroker og under bord, på tvers i kantina, og på toalettene. Et gutt-jente-konstellasjon hadde sin lille vri, der han lå på magen nær druknet i sofaputene, med henne på magen oppå seg. Vi lurte lenge på om han var død - hun, idet hun våknet til live; jeg, fra min observerende posisjon. Russejenta, med kledelige fyndord i panna, ristet og reiv i nattens utvalgte, uten hell. Så lot hun ham være, men akkurat da våknet han faktisk - og jeg fikk oppleve vårens store øyenblikk:

- Faen, sliten ass, sa russejenta, - lite kjipt å ha tentamen i dag da?!
Han reiste seg, børstet gårsdagen av zip-hooden, og sa: - sjæl ass... før han gikk for å ta matteprøve. Stil, klasse.

Tentamensvaktering er egentlig en sosiologisk utplassering, feltarbeid, semideltakende observasjon. Så da jeg endelig hadde funnet min plass bak kateteret, så var det bare å sitte og suge til seg inntrykkene. Russen, som nå har erstattet sine dekkjakker (Oslorussen har gjerne pre-tema for russebussen, altså før de avslører det virkelige temaet - og til dette har de også eget merch, blog.anm.) med selveste årets tema, sprittusjet krigsmalingen i panne og fjes, og snakket stort sett om "rulling", som de kaller det når de kjører russebuss. Og stilte spørsmål som: "jamenne, vi kan vel skrive uten kilder også?"

Jeg ble imidlertid overflyttet til en yngre klasse, med sine høypubertale, distraherte sinn. Den ungdommelige rastløsheten er på ingen måte skapt for et klasserom, mens den vårkåte sola steiker inn vinduet. Resultatet: Generell uro. Og enhver klasse har sine lett obsternasige New Era-kids, hvis modus operandi er eplekjekkheten i møte med en matteprøve de åpenbart har få forutsetninger for å besvare.

Det er lite som er mer stas enn å se klassens Laura Palmer - med sine yppig blottede solbrune skuldre, lett påmalte øyenbryn og hotpants-som-hotpants-skal-være, nærmest ikke-eksisterende - som, etter å ha startet dagen med Capri-Sonne Multi Vitamin (sunn ungdom, må vite), satt og stirret tanketomt ut i lufta i møte med enkle matematiske ligninger. Men ingen fare, da kom denne mannen inn:

Helt lik. Og Bob gjør som Bob gjør, så han gjorde likesågodt noen stykker for klassens Laura. Hvem vet hva bakrommet bringer.

Gutta måtte på sin side nøye seg med læreboka - som dagens ungdom får ha med seg på prøvene, fascinerende - eller spørre undertegnede. Klassens kuling, denne pratesjuke stjerne hadde ikke kalkulator, så han var aktiv på spørre- og pratefronten - først og fremst fordi han ville benytte mobilkalkulatoren. Jeg sa det var greit, hvis han satte mobilen i flymodus. I prosessen for å finne denne innstillingen, kom kiden til å skru av mobilen. Og da han skrudde denne på igjen, fikk jeg øyeblikk nummer to, denne gangen som velkomstmelding:

Yooohooo!!
Skjeeer aaa??!!!
Jeg lollet.

Ellers satt man da og så ut over en forsamling, der nær samtlige åpenbart tenkte tanken "hva i himmelens navn gjør jeg egentlig her?" Hvem vet, kanskje ikke alle disse menneskene burde gå på allmennfag, de har jo åpenbart ikke lyst.

Salg&service viser imidlertid vei: De gikk til streik - mot tentamen. Så da fikk de fri da. Imens sutret gjengen min over at de måtte sitte helt til klokka elleve.

Savn

Fra du åpenbarte deg som et sydlig friskt pust inn i min tilværelse, har jeg følt en spesiell fascinasjon overfor deg. Det er noe med din måte å te deg på, måten du kler deg, måten du tar omstendighene. Din til-tider kynisme. Og måten du formulerer deg på - så normløst, sånn akkurat passe arrogant-ironisk. Jeg savner det.

Vi opplevde mye fint, du og jeg. Det savner jeg i hvert fall. Men så kom det til oppbrudd, du forsvant. Og man fant seg tomhendt tilbake. Du gir imidlertid lyd fra deg innimellom, fra rundtom i eteren et sted, noe som bare gjør meg mer og mer sikker på at du må komme tilbake igjen. Så kan vi igjen ta verden med storm.

Så, kom hjem, José Mourinho, kom hjem til Stamford Bridge. Du er den kuleste personen i verden. Så vinner vi bare alt.

Jeg vet ikke om det er Unicef-publisiteten, jeg vet ikke om det er (den spanske fotballpresidenten) Villars vennskap med Uefa, hvor han er visepresident, jeg vet ikke om det er fordi de er så sympatiske, men de har stor makt. Resten av oss har ikke en sjanse.

Et bistert manifest

Om jeg noensinne har ymtet frempå om påsken som TV-tid; jeg tar alt tilbake. Fyfabian: Mens vi ventet på utorrent, zappet vi litt innom Bergensalternativet. Der var det reklame, for Foreningen for énøyede - mennesker med ett øye. De kunne hjelpe deg med øyeproteser. Serri. Påfølgende snutt: Foreningen 2 foreldre, F2F. Og et anstendig antall barn som mister sine foreldre i krig og likende ugreiheter. Alvorlig talt, forstyrre påskekosen min med et forsøk på å gi meg dårlig samvittighet - det vil jeg ha meg frabedt. Makan til tåreperse; jeg kommer aldri til å gi til veldedighet.

Hvis jeg styrte landet ... (eller verden) så hadde høytidsreklamene for slikt røket glatt. Sammen med følgende, i ikke-nødvendigvis-prioritert rekkefølge:

Bluetooth-handsfree: Opp til flere ganger har man opplevd noe som tilsynelatende er en finansmagnat, med hårtransplantasjon og pin-striped, som går bak deg på gata, plutselig hisser seg opp og æreskjeller deg for at du har glemt å hente skjortekravene fra renseriet. Skremmende, traumatiserende. Så snur man seg, spørrende, idet den vandrende førtiårskrisa lanserer hummer som middagsalternativ og spør hva slags vin du foretrekker til det. Også er det du som får hoderystingen for å ha trodd at det var deg han snakket til.

TV2-nyhetene: Tilfeldig forbipasserende som kilder, TV2hjelperdegibestesendetid og nyhetsanalyse som stopper ved bensinpumpene. Nå som tospannet Pål T. & Davy ikke lenger sitter der og spøker litt før reklamepausen-før-sporten, og vær-Isabella har sluttet for å jobbe sammen med ekskjæresten sin isteden (takk, kjendis.no).

Briller uten styrke: Som nyinnsatt i optikerspjeldet; dette er som å leke at man sitter i rullestull. Nå vet jeg hvordan de rødhårede føler det når de hører folk si at de lurer på om de kanskje skal gi håret sitt et rødskjær.

Lionel Messi: Nei, han er ikke utgangpunktet for enhver fotballanalyse. Nei, det går an å spille fotball uten å være liten tekniker fra Argentina. Ja, det er lov å slå innlegg. Ja, av og til må man opptre litt kynisk og spille på resultat.

Dagbladet: VG er i det minste ærlige i sin tabloiditet.

Backpacking: Okei da, ikke forby det. Men visum for utreise fra landet er et minstekrav - du skal virkelig ha behov for segselvfinning.

Vegetarianisme: Dere må ha dårlig samvittighet for et eller annet, jeg tror ikke på denne animalaltruismen. Og, jo, kjøtt er godt - det handler ikke om vaner.

Bernt Hagtvedt: Hvorfor er du så sint og sur og krass og prinsippiell og vanskelig? Fikk du ikke lov til å være med i ml?

Operativsystemalternativer: Kan man ikke bare holde seg til Windows, det er trygt og grått. Stordriftsfordeler og greier. Så skal dere få kalle programmene for apps, dere imellom.

Lukkede facebookprofiler: Sier seg selv.



Spørsmålsstillere i forelesning som innleder med "er det ikke sånn atte", for så å fortelle om noe de leste i Illustrert historie: Gapestokk.

Frivillig sidemål: Neida, det er ikke vanskelig. Jo, du har godt av å bryne deg på noe annet enn Elle eller WoW. Nei, du er ikke dårlig i bokmål fordi du må lære deg nynorsk verbbøyning - du er dårlig fordi du aldri har lest en bok.

Privatskoler og kontantstøtte: Hva om man brukte de pengene som går som statsstøtte til Steiner, Treider og Skauen kristenskole på den offentlige enhetsskolen i steden. Eller bygde barnehager til fordel for subsidierte au pairer på Smested.

Mais: Fordi det er ekstremt tidkrevende å spise salat når man må plukke ut hvert bidige gule kreftpellet. Tommelfingerregel: Det som ikke fordøyes på reisen gjennom kroppen, spises ikke - mynter som mais.

"Man kan aldri inngå kompromiss overfor ytringsfriheten": Jo, Hege Storhaug, når det som sies er ren idioti.

Pannelugg: Anlegges kun med ytterste forsiktighet, etter tung overveielse, og helst i samråd med representanter fra begge kjønn.

Følelsesmessig involverte debattanter i Israeldebatten: Neinei, Israel har ikke rett selv om du kjenner noen som har en kjæreste som har studert i Tel Aviv en gang i tiden.

Sex og singelliv som nyfeminismens livsmanifest og -håndbok: I himmelens navn, det er da ingen som tror på Entourage uten faktoren utømmelig pengesekk? Herunder inkluderes selvfølgelig også The Hills - *åndenød*

Så kan vi bare være venner og ha det fint. Torres får til og med nå være med i gjengen.

Arsene Wenger vil jeg derimot la bli i verden, som fenomen. På dager som denne:

Fortapelsen

Påskespesial, med bacon!

Påsketid er hjemmetid. Påskelam, påskebytur, påskeegg-og-bacon, påskesengetøy, påskekrim (på tv, ikke i lavkulturell bokform, lol), påskegaming, påskefri. For fri må man ha, selv som student. Vi lever da tross alt i et kristent land, der man må respektere de røde dagene på kalenderen. Så da tok jeg fri, dro hjem - for å game, og spise bacon, og drikke litt øl på gamle vannhull.

Det siste først: Gamle mann! sa speilet på herretoalettet og bunnen av ølglasset. Herregud, det er en godt over gjennomsnittlig skjellsettende opplevelse å treffe din brors venner på samme utesteder som du er på. Disse små barna med vannkjemmet hår, som aldri kan bli eldre enn elleve år i mitt hode. Sykt. Hjembyen var heller ikke klar for Star Wars t-skjorte og flanell i festlig lag; dette ble tolket som et ironisk hovedstadsstatement (hvor meta er ikke det?) og hipster-stemplet satt ditto løst. Noen vil kanskje kalle dette å falle for eget grep. Dette har imidlertid så mange lag at jeg mistet tellingen, samt evnen til å adekvat båskategorisere meg selv og andre for en stakket stund. Jeg tok derfor i dag på meg fotballdrakt og caps bakfrem, har spilt mange timer tv-spill og sett svenske komiserier med mor - relativt trygt, lunt og uhip(s)t.

Neida, det gikk greit. Meta-hipster i storbyen, vanlig hipster hjemme. Transcendens, lol;

Men serri, bypåske <3 Jeg har relativt-liten-til-ingen forståelse for disse som drar på "fjellet". Der er det snø. Er det ikke denne vi har ventet på at skal bli borte? Sommeren er kommet til Norges bebodde strøk, og min såkalte familie nærmest står klar til å slepe meg til frisøren, sånn at jeg kan ta sommerklippen. Så hvorfor kle på seg, pakke skiene og kjøre langt - i kø - for å fryse, når man faktisk får frokost på senga, dessert og kan gå ute i shorts? Snedig tradisjon, detta der. Nei, påsken er batterilading - som det meste ferie- og rekreasjonsbasert forsåvidt også er, egentlig. Og, det gjøres som kjent best på sofaen.

Til sist, bacon:

idag stekte jag all min mat i baconfett. Det blev sjukt gott. 
Bearnaissås med baconfett, pommes med baconfett, 
kyckling med baconfett, bacon med baconfett. 
i say no more

Jeg vet ikke hvor bror fant dette; jeg kaller det uansett poesi.

(Jeg har altså ikke skrevet dette - hvor mye jeg enn kunne ønsket det - så det kan ikke settes på noen meta-ironisk, post-emo, hipsterpoetisk konto. Dessverre.)

Bad Religion har imidlertid sluppet ny musikkvideo, så den kan dere jo kose dere med; jeg ble nesten litt rørt, moshpiten lenge leve:

\m/

Livets facebook, facebookens liv

Movietrack:

I kveld innhentet jeg endelig samtiden; jeg så The Social Network, vårt desenniums manifest - historien om Mark Zuckerburg og Facebook, vår moderne eksistens' digitale nav. Rent bortsett fra advarsler om tunge bøter og lange perioder på vann&brød, var det en reise i moderne nostalgi: for eksempel når de viste screenshots fra et nå nærmest arkaisk design, var det som å bli tatt tilbake til vannskillet: 2007, the year of Facebook. Glem Berlinmurens fall, 9/11; det vi kommer til å se tilbake på var da facern kom til landet. Husker du første pålogging? Hvem som introduserte deg for dette nye, interaktive mediet, helt fra andre siden av Atlanteren? Hvem du added først? Din første poke? Bildealbum? Gruppe? Første wall2wall, message, chat? Første gang du gikk inn for å sjekke relationship status? Og, første status - da de fortsatt startet med is.

For det er jo det det Facebook er til for, til syvende og sist; det handler om selveksponering og generell stalking. Det er ikke tilfeldig at Mark Z. fremstilles som en lettere forsmådd, halvbitter bedreviter, som egentlig bare ønsker å være med i gjengen. Og, at ideen om relationship status fødtes som en digital erstatning for å spørre kvinnen-i-ens-liv-akkurat-den-uken på en subtil måte om hun var singel IRL. Facern er slik en slags meta-matchmaker, en trafikklysfest på nettet. Også får man tilfredsstilt den grunnleggende, allestedsnærværende nysgjerrigheten overfor de andres liv - alt legges jo ut på face uansett. 

Jeg elsker derfor Facebook, og har skjønt at alternativene - nå som jeg er på twitter, typ - egentlig ikke kan måle seg med Storebror (åh, dei doble bunnane). Kan du tenke deg et liv uten face? Neppe. Dog, mitt ankepunkt: Alle disse lukkede profilene, og selvfølgelig at folk har sluttet å publisere forholdsbruddene på newsfeeden - hvordan skal jeg få fulgt med da? 

Jeg har en gang i mitt liv sett noen som var listed-as-in-a-complicated-relationship-with med det som selvfølgelig snart skulle vise seg å være sin nært forstående ekskjæreste - helt på ekte. Det var stort.

Men, hvilken rivende utvikling vi har vært vitne til: Fra den spede begynnelse våren 2007, da man hadde lange wall2walls og tagget bilder uten link til profilen (lol;), via introduksjonen av like-knappen og chatten, til i dag, der newsfeeden er folkets startside, med youtube-linker, dagboksliknende, skrytebaserte eller meta-ironiske statuser, og der facebookgruppen har blitt erstattet av nok en like. Vi lever våre liv på Facebook, i beste fall arrangerer våre interaksjoner på Facebook, skaper oss en identitet på Facebook.

For livet handler jo nå om dagen egentlig ikke om annet enn å skape et behov - på Facebook.