I anledning den store dagen 2; en advarsel

Til alle dere bedre halvdeler der ute: Vi er fortsatt glade i dere, det er bare det at vi har ventet så lenge på dette her. Et helt år, faktisk. Vi forventer ikke at dere skal forstå det, men for mange av oss har dette hengt ved oss som en god venn i femten-tyve år. Så ikke tro at det er noe galt hvis vi ikke er face-pålogget noe særlig denne helgen. Vi har gledet oss sånn. Søvnløse netter, morgensola tittende inn vinduet; silly season. Og sjansen til å hente Tom Høgli til Chelsea.

La oss sammenligne det med åpning av ny Top Shop-butikk, sånn omtrentlig.

Lykken.

Kvinnen, du trenger imidlertid ikke bekymre deg helt ennå. Venter fortsatt på cracken.

Bås 3: Samleren

Mennesket - vi som engang var jegere og sankere, også her oppe på Oljeberget. Jegeren er forlengst død; maten vokser i butikkhyllene. Det er sankeren som fortsatt tusler rundt på støvete antikvariater, løfter små skilt mot auksjonarius eller trykker seg gjennom sidene på ebay, qxl og finn. Eller samleren, som det så fint heter i disse dager. For det er ikke lenger livets nødvendigheter man leter etter, snarere det motsatte.

Mani

Den kvinnelige leser vil kanskje kjenne seg dårlig igjen i dette, men måtte de tro om igjen. For de samler de også, bare på en litt annen måte. For der mannen plasserer sine skattede objekter i hylle, plast og esker - trygt for støv, fukt og skitne fingre - bruker pikene mer eller mindre flittig fra sine samlinger. Og, mens mannen samler på ulike nummer - Donald Pocket nummer 127 har jeg sondert halve østlandet for en gang i livet - søker kvinnen igjen og igjen det samme. Sko og klær, fortrinnsvis i samme størrelsen. Javel, de kan bli kjøpt inn for å ende sitt liv innerst i skapet, men de er liksom tiltenkt som en del av et eller annet fjongt antrekk. Mannen, derimot, samler på vegg- og hyllepryd, som vi gjerne ender opp med å aldri bruke men likevel får cred for av gutta.

Pengesluk

Bøker, tegneserier, fotballdrakter, skateboard, fyrstikkesker, fotballkort, Pokémonkort, ølbrikker, penner, modellfly, pins, kindereggleker, fantasymerch, vin, klokker, frimerker, autografer, kunst, colakorker, radioer, våpen. Listen fortsetter i det uendelige. Og vi betaler i dyre dommer for å sikre oss akkurat det kortet, den utgaven, hullet i samlingen. Sett tall på bokryggen eller fotballkortet, og du kan garantere at noen kommer til å ta ut et lite forbrukslån for å kunne matche budet på qxl, mens de skimter sola stå opp i gardinsprekken. For ikke å snakke om påskriften limited edition eller "trykket i x antall eksemplarer". Jeg har på et tidspunkt brukt mer penger enn jeg pleier å bruke på et par sko - ikke så rart, idet jeg fortsatt får mitt fottøy finansiert fra modern - på et tegneserieblad. Det hadde jo en annen forside enn originalutgaven som menigmann kunne kjøpe i butikken.

Moteblogging

Hvorfor? Fuglane veit. Men på en eller annen måte er det svært tilfredsstillende å plassere nr 127 inn der det hører hjemme, mellom 126 og 128, og se pocketryggen danne et bilde av Donald Duck. Selv tegneseriene stort sett bare blir stående der i hylla. Og, når studielånet tikker inn på kontoen: rett på Amazon. Imellomtiden tikker purringene inn.

"Det kan eksistere en kultur for å la regninger ligge i Østfold."

Gleder meg til jeg blir voksen ass; første lønning skal sikre meg denne gullskatten:

Moteblogging 2

Føler du deg i faresonen? Ikke gå inn her.

Forresten, apropos sko. Skulle på varesalgevent hos Freudian Kicks - dette er visst det hip(s)tete av det hippe - det var så undercover-inne-i-en-bakgård-på-nesten-hemmelig-adresse at det nesten var eksklusivt. Dessverre var skosålene laget av bivoks og dermed bare til å se kul ut. Så oppsøkte trygge omgivelser på Sole Service isteden - ekspeditøren var så skate-hiphop-cool at jeg omtalte Timberlandsko som "Timbs" til ham.

hiphop, ass

Pop my dubstep cherry, eller alt for mange inntrykk på en vanlig fredag

Med lua brettet sømmelig opp og en ironisk fotballdrakt på overkroppen endte man opp på dubstep-konsert - med Kvinnen. Det er verdt å merke seg at ikke alle romantiske gester kan gjennomføres uten en grundig bakgrunnssjekk; det som med artistnavnet fremstod som lun electronica-kanskje-til-og-med-chill-out, viste seg å være rave. Men, dermed gode utsikter for å observere hipstere som ikke visste helt hva og hvor de skulle gjøre av seg.

halol

mystisk med rødt.

Gold Panda hadde lagt pandalua hjemme; han skjønte åpenbart at den sen-pubertale, norske dubstep-scenen og dens publik ikke krevde mer enn en mørk&mystisk, kontinental-tynn, skjeggete platesnurrer med hettejakke og v-hals. Og han har benyttet seg av et yndet triks for disse post-emoskikkelsene, brukt av mang et indieband før ham: Employ animal in band/artist name. Indiegjengen har valgt hestelignende dyr: I See Horses, My Little Pony, og sannelig har man ikke også Band Of Horses. Jenter liker visstnok myke menn i kontakt med sitt eiga følelsesliv, og som ikke er redd for å assosieres med Ponnyklubben. Sikker vinner, sikker groupiesex. De som sverger til knotter og plater derimot, har valgt en mer global, WWF-inspirert modell: Alle liker pandaer, søte og utrydningstruede. Smelter selv den mest careface-hippe ungpiketrynet med rød leppestift.

Forslag til påtrykk på billettene. Neida (joda)

Den nye hipsteren, neo-hipster? Jeg har falt ut.

Så der stod han, ironisk innlevende til de atonale rytmene som ristet liv selv i hipsterkidsa. Det var på flere tidspunkt tendenser til dansing og bevegelse foran scenekanten. Man skulle nesten tro at alt man har blogget om subkulturen måtte skrives om. Men, nei. Heldigvis - og selvfølgelig ikke. For dubstep er den nye indierocken, og hiphopen før denne; undergrunnen har blitt vristet ut fra klubbene og ut på P3. Så hipsterne fikk nok ikke være i fred. Her var alt fra 19 år gamle vestkantsnupper, som feirer sin nyvunnede selvstendighet og utflyttethet med å ta på seg uformerlige kåper og sette håret opp i en såkalla hipstertutt, til kjekkasene med singlet, en frekk tribal og ungkjøtt i sikte. Lett ispedd en tilfeldig trendasiat med runde briller; en lav tripstertaper (try-hard-hipster - men, can't pull it off, "trips and falls", osv #ordspill, sådan) med mindreverdighetskompleks og som hadde lært seg å plystre høyt; og de som endelig hadde funnet en mote (sorry, livsstil) med så mange nerdeelementer kunne gjøre kulhetsterskelen lavere for dem - ergo, de måtte bare følge pakken, og nå er dubstep det nye (u)kule.

"Selvironi"

Det hele var en svært inspirerende affære, seanse, skue, det hele; hadde jeg hatt en notatbok, hadde jeg notert. Men, skremmende nok - man tok seg i å trampe takten. En solid fotballoverdose måtte derfor til dagen derpå.

O, lykke

Kvinnen, på sin side, var perlefornøyd og nikket rytmisk-distansert til syremusikken.

Livets nostalgiske lydspor; en musikalsk reise i tiden

MTV

Det sies at lukt er den av sansene nærmest tilknyttet hukommelsen; jeg stemmer i Karl Pilkington - det må ha vært før de oppfant musikken. Makan til nostalgitrip som kan utløses av en kjapp tur i dusjen. Her forleden klikket jeg igang Tivoli-kopien på vei inn under vannstrålen, for plutselig å finne meg fjorten år gammel igjen - some times I give myself the creeps; én kid, én drøm: å kunne fremstå troverdig som skater. Mange vil kanskje si at jeg dermed ikke har kommet så langt. I klisjeenes favn; hver sang har sin historie, hvert liv har sitt lydspor.

It's coming home

Det som i barndommen var det uoverstigelige Hinderet, bestigelsen Storsteinen i Osvolddalen, hjemme hos bestemor og bestefar på Nordkalotten; I still see that tackle by Moore - eller turen ned til kiosken for å kjøpe fotballklistremerker til Euro96-albumet, med discmanen dinglende i lomma foran på anorakken. Uendelige replays på Tony Hawk 2; there's a place where everybody can be happy. Eller i kjelleren til Asgeir, samme prosedyre, annenhver gang; pretending I'm the superman - eventuelt hver gang man trenger en pick-me-up i møte med det brutale livet. Jeg skal bare vise deg en sang, sa Per; Det fins en sang i varenda själ, passion e nåt vi behöver så väl - og timene gikk, uten at vi kom oss på løkka den dagen heller. Vi prøver en gang til?, på et klamt og rått bandrom, med mor søkende tilflukt i friluft; everyday convince myself of everything I can and can't believe - det ble med drømmen.

Christ Air

harmoni

En strand, en parasoll - syden - en stabel utslittede pocketbøker i en knitrende plastpose, og ørepluggene; this monkey's gone to heaven. I Hammerfest, hjemme, kjellerrommet i Rundlia, FIFA99 med original håndkontroll; smoke weed every day - sykt kul ting å si da vi var 13. Ungdomsaktivismens lydspor, Operasjons dagsverk - jeg formerlig hører lyden av lysbildene som skifter; I wanna feel it too. Flen, Tijuana; tell us where you're from, what you want to become. Cruisekontroll til Porsgrunn, utenfor rånernes allfarvei, og livets samtaler og spørsmål; well, who are you? Rød innlevelse; rule, britannia! Pubertale hjertesukk; dry your eyes, mate - selv du egentlig skulle vendt hjem til punken. Eller den gangen idolet, forbildet, var en kid i hvitt, med headphones, dreads og en fjernkontroll; ambitious, nutrious, delicious, delerious or vicious, just tell us.

Ikon

og CD-mappe

En hobitt, en haug med dverger, virkelighetsflukten; all that's trivial will fade and soon recede. Tremannsvorspiel - eller -nachspiel - tripod; yo, chuck, what's the move? Bakrusen, den seige pærealleen, hvert sitt Pondus og en pose potetskruer; danger bird flies alone - sammen er vi mindre alene. Isstadion, flomlyset, et album på repeat; våra rike inre liv. Dekoderklokka som til slutt tikker mot det andre vil kunne kalle morgen - igjen - blått på chattelinjen, en rød boble med tallet 1, 2, 3 - og så 4; one day we'd be fighting in a suburban war. Et midspiel kun erindret i små glimt, batmanmasken og singlende glass - galskapen; I won't let you murder it. Den endeløse Route 66, en liten hopper med 4XL og gold-grills i setet bak, Bill Bryson - og dertil hørende eksistensiell angst; there's still crime in the city. To discmaner, på trappa i skolegården - hvis man fortsatt kan kalle det dét på videregående - 1-2-3- play!; woke up to a perfect day. Doom på den gode gamle Packard Bell'en, i Ole Bulls gate; playing my game. Malmö, matfestival, moshpit - taktfast messende Every. Single. Day.; full speed ahead, hard and fast.

Toppunktet

Og, for alltid, den røde tråden; whooooooa-oh, woah, woah, woah - bare spør modern.

Tracklist:

Green Day - Basket Case
The Lightning Seeds - Three Lions
Bad Religion - You
Goldfinger - Superman
Imperiet - Alltid Rött, Alltid Rätt
Pennywise - Alien
Pixies - Monkey Gone To Heaven
Snoop Dogg - The Next Episode (feat. Dr. Dre & Nate Dogg)
Weezer - Island In The Sun
Millencolin - No Cigar
The Who - Who Are You
James Thomson - Rule, Britannia!

The Streets - Dry Your Eyes
Bomfunk MCs - Freestyler
Pennywise - Date With Destiny
Public Enemy - Harder Than You Think
Neil Young - Danger Bird
Kent - Dom Andra
Arcade Fire - The Suburbs
Muse - Time Is Running Out
Neil Young - Crime In The City (Sixty To Zero, part 1)
Pennywise - Now I Know
Lene Marlin - Playing My Game (faktisk)
Pennywise - Every Single Day
Pennywise - Bro Hymn Tribute

Lokalkultur

Så har man vært i hjembyen; lite å skrive hjem om, selv om der må vedgås at man bor i en søt, liten by. Kvinnen fikk være med på sightseeing, det som gjorde størst inntrykk var at Bøllen & Blondinen, en av de mange gøye frisørsalongen hadde fått en ny ansatt. Det var annonsert på et skilt utenfor; gratulerer til den nye lokalkjendisen Anette.

Ellers innkasserer man store pengesummer hos tippemonopolet; 11 rette på lørdagskuppongen - tangering av bestenotering. En solid selvtillitsboost, og jeg gikk rundt med nesa i været resten av helga. Mor gjorde også sitt til å fete opp odelsgutten etter først å ha rost ham for å ikke se så feit ut lenger. Søndagsturen, strandpromenaden - etablerthetens segl - førte oss også til barndommens tumleplass, proffdrømmens arena. Oppussing til tross; jeg fikk nostalgiklump i halsen.

Én by, ett lag

Apropos oppussing; noen har åpenbart bombet lærerværelset på Lunde barneskole - det er nå et svært krater mitt på skoleplassen. Og vi har sett Rottejomfruen, byens vakreste monument.

Se og bli sett, derfor er det øyne på vesenet.

Hjemme, ass.

På venterommet

Lettere inspirert av en epistel (?) jeg leste her forleden - og lesermottakelsen av letebloggen: Ting jeg på et eller annet tidspunkt i livet har ventet på, i vilkårlig rekkefølge:

Voksenlykke

T-banen; sommeren; studielånet; julaften; skolestart; Premier League-start; at kvinnen skal bli ferdig; kvinnen som sådan; nedlastingen; svar på jobbsøknaden; sensur; meldingen (mulig jeg har skrevet dette før; filmen om mitt liv kommer til å hete The Phantom Message); pakken fra Amazon; å få snakke med kundeservice; at festen skal ta slutt; at den som fant det for godt å snakke til meg kan ti still og gå; Per; å flytte hjemmefra; å komme hjem; bussen; å komme fremst i køen; min tur; at samtiden skal anerkjenne mine båser, sakte men sikkert.

Barndomslykke

Motet; moten, eller at motebildet er enig med meg; at motebildet skal slutte å være enig med meg (kan jeg plis få bruke flanellskjorta mi uten å stemples som hipster); å ikke være sad emoface lenger; at det skal bli ledig på do; varmt vann i dusjen; fred i Palestina; trikken; nevnte jeg Per?; Boing-pakken; debuten; ny data; helg; at spørsmålsstilleren kan bli ferdig med å fortelle forsamlingen alt han har lært seg fra wikipedia; lønn; feriepenger; penger fra mor; min tur i baren; at konserten skal starte; at konserten må ta slutt snart; skjeggvekst; ny sesong av - det meste som sendes av amerikanske TV-serier;  Pennywise - From The Ashes; et nytt band i mylderet av monotone kopister.

Inspirasjonen; at samtalen skal løsne; at noen andre skal ta initativ; sommerferie; at jeg blir så voksen at jeg kan være barn igjen; å rekke opp til toppen av kjøleskapet; å sovne; å komme hjem igjen fra ferie; skattepenger; bedre tider; snøen; frokost; lunsj; middag; å komme frem; å få sitte i fred på toget; vaskemaskinen; at noen skal åpne; at jobbdagen endelig er ferdig; fotballkampen; pasningen; seiersmålet; nytt FM; en anledning til å ta kontakt; og Per.

Per, du er dermed det mest spennende og interessante mennesket jeg vet om

Jamen, kan jeg fortsatt spise bacon?

Den nyvunnede etablertheten bibringer et nytt nivå av aktivisme utenfor boblen; boksalg, foredrag og jeg vet ikke hva. Denne uken har imidlertid vært skremmende økologitung - på onsdag fant jeg meg plutselig på noe som ikke var en utstilling men et foredrag av økofeministen (!) Vandana Shiva. Kvinnen har forsøkt å forklare meg økofeminsme slik: Der menn bestiger et fjell - mye som de bestiger en kvinne - vil en kvinne klemme på det og forsøke å bli ett med det. Det viste seg å være en skremmende god beskrivelse.

Trengte ikke søke på "tree-hugger", engang

Nevnte Shiva er en indisk fysiker, men er skremmende glad i den virkelige verden utenfor kladdeboka og regnemaskinen; naturen og alle de flotte plantene i sin ønskedrøm: biodiversiteten; for tiden aktiv i søksmål mot genmanipuleringskolossen Monsanto. Hennes program for å løse verdens problemer er det hun kaller "The art of living", der man knytter bånd mellom økologiske produsenter og ditto konsumenter i lokalsamfunnet; "every meal is a revolutionary act". Alle bør forøvrig dyrke sin egne vekster, slik at du kan oppleve "planten som også vokser inni deg selv". I tråd med bloggerens favorittmaksime - "selvinnsikt er den beste innsikt" - anerkjenner hun seg selv som en tree-hugger, uten ironi. Alt skal være nært, økologisk og lett ispedd en dose feminin tilnærming til omgivelsene; plantemidler og slikt er generelt skadelig for alt; genmanipulering er å tukle med moder jord. I det hele tatt ganske svevende der man finner seg gravende i jorden.

Koselig

Bloggeren satt lenge å irriterte seg over manglende fokus på hard politics - økonomien, kapitalismen og slikt - og til slutt kom hun da innpå selvfølgelighetene til sine ivrig nikkende, økologiske kunstner-tilhørere: Kapitalismen er død, løsningen er fellesskap (hørt det før?). Store ord om "prosperity of life, not money". Det eneste vettuge bloggsosialisten kunne ta med seg hjem til  Bloggeriet var kooperativer og dermed en ikke-uttalt selvforsyning som motsvar til den store satan, det industrielle landbruket, samt kritikk av kapitalismens innebygde vekstfokus. Også nikket man anerkjennende til kapitalismen som skaper av behov (ehe) man ikke visste man hadde. (Her må innskytes at bloggeren anerkjente sitt eksponeringsbehov også i ikke-digitalt plenum, og kom med noen velmente spørsmål om alternativer til kapitalismen: "Community and relationships" ...)

Opprør.

I det hele tatt en svært så idealistisk seanse. Altså, det er mye flott og fint hun kom med; man er da enig i at lokalprodusert mat fritt for sprøytemidler levert hjemme på døren er veldig kosbasert. Hun ville også ta "speculation out of food", som man iogforseg er enig i; mat til folket, osv. Men, igjen og igjen: It's the economy, stupid! Globalkapitalismens makt og lange tråder gjennomsyrer verdenshandelen, politikken og våre liv. Uten et reelt alternativ, vil disse gårdene og deres konsumenter stå sørgelig alene, om enn med sin samvittighet passe intakt.  I det hele tatt virker hennes tilbake-til-naturen-la-oss-alle-holde-hender-i-åkeren passe naiv, selv om jeg er med på at det hele er veldig lunt og fint. Jeg følte derimot at vi bondet kraftig da det viste seg at hun egentlig var mest opptatt av at uøkologisk mat ikke smakte noe særlig - hun ville smake maten; sjælass.

Tasty Fried Chicken

Vil du at denne musebabyen skal dø av global oppvarming?

Men det var ikke ferdig med det. På selveste fødsels-jubileumsdagen til gode, gamle Universitetet måtte man jo stikke innom MatNat for å få med seg klodens kanskje mest selvsikker-arrogante brite; Dawkins og hans klokkertro på naturvitenskapen som fenomen. Men, for all del, bra fyr. Det viste seg at han bare holdt intro - jeg lot meg nesten inspirere av hans tips om forskningsformidling; skrive for å inspirere og troen på elitismen som uadskillelig fra vitenskapen. Hovedforedraget handlet om små mus og bevere som måtte flytte på seg pga klimaendringer; det gikk kvinnelige sukk gjennom et fullstappet Sophus Lies auditorium da tre musunger bredte seg over lerretet. Ellers; klimaendringer, temperaturøkninger og artsforringelse.

All denne natur-inputen kunne ikke annet enn å anspore en på-grensen-til-pretensiøs-elitistisk meningsutveksling mellom bloggeren og kvinnen; for hva er det egentlig å gjøre - jorda går jo under uansett. Den ellers så kynisk-apatiske bloggeren fant seg plutselig som djevelens advokat; det var ikke måte på hvordan man kunne løse dette her med litt inngrep i folkets frihet og kultur-intellektuell revolusjon; kvinnen kjente sin aynrandske frihet truet. Men som studielivet har lært oss; den hegelianske dialektikken trakk oss igjen sammen til en slags enighet om hvor håpløst dette selvfølgelig er.

Sånn diskuterer vi på Blindern, liksom

Likevel; bloggerens skjematiske forslag til løsning av klimakrisen:

Backpackerne må gå til Sørøst-Asia

Politisk: Endre rammene for den politiske debatten og folks evne til å påvirke politiske beslutninger; teknokratiets instituerer økologiens forrang i politikk og økonomi; folket og bedriftene tvinges til å bli miljøbevisste gjennom stick (skatter/avgifter) and carrot (subsidier, kollektivtransport); forbud/begrensning av forurensing/utslipp (les: flyreiser, backpackere :). Grunnlovsendring: Ingen beslutning som ødelegger jorda er lov - kan også skrives inn i FN-charteret. Med andre ord, begrense det egoistiske menneskets frihet til å drive rovdrift på jorda. Helst globalt (FN), ellers blir det bare dråper i et stadig stigende hav.

Demografisk: Urbaniseringen skaper rom for naturreservater/bevaring av natur; prevansjonsprogrammer for å motvirke befolkningseksplosjonen.

Utvikling/modernisering: Sørge for økologisk-økonomisk utvikling i Sør; kvinner i den tredje verden i arbeid, noe som vil minske befolkningsveksten.

Vindmøller

Teknologisk: Miljøteknologi - satse på at vitenskapen redder oss litt også.

Økonomisk: Alternativ til kapitalismen og dens vekstimperativ; økologisk BNP - økologien setter rammene for produksjon; lokal produksjon, fjerner transportutslipp.

Kulturelt: Bevisstgjøring, og elitens ansvar for sådan.

Generelt: Der folkets kortsiktige egoisme alltid ville lokke til seg politikernes valgløfter i valgtid; la oss nå få dette opplyste eneveldet - littegranne, i hvert fall. Herved står miljøet og klima i fokus; økologien setter rammen for det politiske ordskiftet og vedtak. Så kan man fortsatt diskutere hijab og varme skolemåltid til man blir blå (tok du'n?). Og, hvis du er lei deg for at du ikke lenger kan ha hundre båter og biler og sydenturer (neida, ikke syden) og hytter og varmekabler? Kjipt.

Frihet, ass. Oppskrytt.

Seså, der løste vi det også. Uenig? Kommentér da vel.