Livets nostalgiske lydspor; en musikalsk reise i tiden

MTV

Det sies at lukt er den av sansene nærmest tilknyttet hukommelsen; jeg stemmer i Karl Pilkington - det må ha vært før de oppfant musikken. Makan til nostalgitrip som kan utløses av en kjapp tur i dusjen. Her forleden klikket jeg igang Tivoli-kopien på vei inn under vannstrålen, for plutselig å finne meg fjorten år gammel igjen - some times I give myself the creeps; én kid, én drøm: å kunne fremstå troverdig som skater. Mange vil kanskje si at jeg dermed ikke har kommet så langt. I klisjeenes favn; hver sang har sin historie, hvert liv har sitt lydspor.

It's coming home

Det som i barndommen var det uoverstigelige Hinderet, bestigelsen Storsteinen i Osvolddalen, hjemme hos bestemor og bestefar på Nordkalotten; I still see that tackle by Moore - eller turen ned til kiosken for å kjøpe fotballklistremerker til Euro96-albumet, med discmanen dinglende i lomma foran på anorakken. Uendelige replays på Tony Hawk 2; there's a place where everybody can be happy. Eller i kjelleren til Asgeir, samme prosedyre, annenhver gang; pretending I'm the superman - eventuelt hver gang man trenger en pick-me-up i møte med det brutale livet. Jeg skal bare vise deg en sang, sa Per; Det fins en sang i varenda själ, passion e nåt vi behöver så väl - og timene gikk, uten at vi kom oss på løkka den dagen heller. Vi prøver en gang til?, på et klamt og rått bandrom, med mor søkende tilflukt i friluft; everyday convince myself of everything I can and can't believe - det ble med drømmen.

Christ Air

harmoni

En strand, en parasoll - syden - en stabel utslittede pocketbøker i en knitrende plastpose, og ørepluggene; this monkey's gone to heaven. I Hammerfest, hjemme, kjellerrommet i Rundlia, FIFA99 med original håndkontroll; smoke weed every day - sykt kul ting å si da vi var 13. Ungdomsaktivismens lydspor, Operasjons dagsverk - jeg formerlig hører lyden av lysbildene som skifter; I wanna feel it too. Flen, Tijuana; tell us where you're from, what you want to become. Cruisekontroll til Porsgrunn, utenfor rånernes allfarvei, og livets samtaler og spørsmål; well, who are you? Rød innlevelse; rule, britannia! Pubertale hjertesukk; dry your eyes, mate - selv du egentlig skulle vendt hjem til punken. Eller den gangen idolet, forbildet, var en kid i hvitt, med headphones, dreads og en fjernkontroll; ambitious, nutrious, delicious, delerious or vicious, just tell us.

Ikon

og CD-mappe

En hobitt, en haug med dverger, virkelighetsflukten; all that's trivial will fade and soon recede. Tremannsvorspiel - eller -nachspiel - tripod; yo, chuck, what's the move? Bakrusen, den seige pærealleen, hvert sitt Pondus og en pose potetskruer; danger bird flies alone - sammen er vi mindre alene. Isstadion, flomlyset, et album på repeat; våra rike inre liv. Dekoderklokka som til slutt tikker mot det andre vil kunne kalle morgen - igjen - blått på chattelinjen, en rød boble med tallet 1, 2, 3 - og så 4; one day we'd be fighting in a suburban war. Et midspiel kun erindret i små glimt, batmanmasken og singlende glass - galskapen; I won't let you murder it. Den endeløse Route 66, en liten hopper med 4XL og gold-grills i setet bak, Bill Bryson - og dertil hørende eksistensiell angst; there's still crime in the city. To discmaner, på trappa i skolegården - hvis man fortsatt kan kalle det dét på videregående - 1-2-3- play!; woke up to a perfect day. Doom på den gode gamle Packard Bell'en, i Ole Bulls gate; playing my game. Malmö, matfestival, moshpit - taktfast messende Every. Single. Day.; full speed ahead, hard and fast.

Toppunktet

Og, for alltid, den røde tråden; whooooooa-oh, woah, woah, woah - bare spør modern.

Tracklist:

Green Day - Basket Case
The Lightning Seeds - Three Lions
Bad Religion - You
Goldfinger - Superman
Imperiet - Alltid Rött, Alltid Rätt
Pennywise - Alien
Pixies - Monkey Gone To Heaven
Snoop Dogg - The Next Episode (feat. Dr. Dre & Nate Dogg)
Weezer - Island In The Sun
Millencolin - No Cigar
The Who - Who Are You
James Thomson - Rule, Britannia!

The Streets - Dry Your Eyes
Bomfunk MCs - Freestyler
Pennywise - Date With Destiny
Public Enemy - Harder Than You Think
Neil Young - Danger Bird
Kent - Dom Andra
Arcade Fire - The Suburbs
Muse - Time Is Running Out
Neil Young - Crime In The City (Sixty To Zero, part 1)
Pennywise - Now I Know
Lene Marlin - Playing My Game (faktisk)
Pennywise - Every Single Day
Pennywise - Bro Hymn Tribute

Lokalkultur

Så har man vært i hjembyen; lite å skrive hjem om, selv om der må vedgås at man bor i en søt, liten by. Kvinnen fikk være med på sightseeing, det som gjorde størst inntrykk var at Bøllen & Blondinen, en av de mange gøye frisørsalongen hadde fått en ny ansatt. Det var annonsert på et skilt utenfor; gratulerer til den nye lokalkjendisen Anette.

Ellers innkasserer man store pengesummer hos tippemonopolet; 11 rette på lørdagskuppongen - tangering av bestenotering. En solid selvtillitsboost, og jeg gikk rundt med nesa i været resten av helga. Mor gjorde også sitt til å fete opp odelsgutten etter først å ha rost ham for å ikke se så feit ut lenger. Søndagsturen, strandpromenaden - etablerthetens segl - førte oss også til barndommens tumleplass, proffdrømmens arena. Oppussing til tross; jeg fikk nostalgiklump i halsen.

Én by, ett lag

Apropos oppussing; noen har åpenbart bombet lærerværelset på Lunde barneskole - det er nå et svært krater mitt på skoleplassen. Og vi har sett Rottejomfruen, byens vakreste monument.

Se og bli sett, derfor er det øyne på vesenet.

Hjemme, ass.

På venterommet

Lettere inspirert av en epistel (?) jeg leste her forleden - og lesermottakelsen av letebloggen: Ting jeg på et eller annet tidspunkt i livet har ventet på, i vilkårlig rekkefølge:

Voksenlykke

T-banen; sommeren; studielånet; julaften; skolestart; Premier League-start; at kvinnen skal bli ferdig; kvinnen som sådan; nedlastingen; svar på jobbsøknaden; sensur; meldingen (mulig jeg har skrevet dette før; filmen om mitt liv kommer til å hete The Phantom Message); pakken fra Amazon; å få snakke med kundeservice; at festen skal ta slutt; at den som fant det for godt å snakke til meg kan ti still og gå; Per; å flytte hjemmefra; å komme hjem; bussen; å komme fremst i køen; min tur; at samtiden skal anerkjenne mine båser, sakte men sikkert.

Barndomslykke

Motet; moten, eller at motebildet er enig med meg; at motebildet skal slutte å være enig med meg (kan jeg plis få bruke flanellskjorta mi uten å stemples som hipster); å ikke være sad emoface lenger; at det skal bli ledig på do; varmt vann i dusjen; fred i Palestina; trikken; nevnte jeg Per?; Boing-pakken; debuten; ny data; helg; at spørsmålsstilleren kan bli ferdig med å fortelle forsamlingen alt han har lært seg fra wikipedia; lønn; feriepenger; penger fra mor; min tur i baren; at konserten skal starte; at konserten må ta slutt snart; skjeggvekst; ny sesong av - det meste som sendes av amerikanske TV-serier;  Pennywise - From The Ashes; et nytt band i mylderet av monotone kopister.

Inspirasjonen; at samtalen skal løsne; at noen andre skal ta initativ; sommerferie; at jeg blir så voksen at jeg kan være barn igjen; å rekke opp til toppen av kjøleskapet; å sovne; å komme hjem igjen fra ferie; skattepenger; bedre tider; snøen; frokost; lunsj; middag; å komme frem; å få sitte i fred på toget; vaskemaskinen; at noen skal åpne; at jobbdagen endelig er ferdig; fotballkampen; pasningen; seiersmålet; nytt FM; en anledning til å ta kontakt; og Per.

Per, du er dermed det mest spennende og interessante mennesket jeg vet om

Jamen, kan jeg fortsatt spise bacon?

Den nyvunnede etablertheten bibringer et nytt nivå av aktivisme utenfor boblen; boksalg, foredrag og jeg vet ikke hva. Denne uken har imidlertid vært skremmende økologitung - på onsdag fant jeg meg plutselig på noe som ikke var en utstilling men et foredrag av økofeministen (!) Vandana Shiva. Kvinnen har forsøkt å forklare meg økofeminsme slik: Der menn bestiger et fjell - mye som de bestiger en kvinne - vil en kvinne klemme på det og forsøke å bli ett med det. Det viste seg å være en skremmende god beskrivelse.

Trengte ikke søke på "tree-hugger", engang

Nevnte Shiva er en indisk fysiker, men er skremmende glad i den virkelige verden utenfor kladdeboka og regnemaskinen; naturen og alle de flotte plantene i sin ønskedrøm: biodiversiteten; for tiden aktiv i søksmål mot genmanipuleringskolossen Monsanto. Hennes program for å løse verdens problemer er det hun kaller "The art of living", der man knytter bånd mellom økologiske produsenter og ditto konsumenter i lokalsamfunnet; "every meal is a revolutionary act". Alle bør forøvrig dyrke sin egne vekster, slik at du kan oppleve "planten som også vokser inni deg selv". I tråd med bloggerens favorittmaksime - "selvinnsikt er den beste innsikt" - anerkjenner hun seg selv som en tree-hugger, uten ironi. Alt skal være nært, økologisk og lett ispedd en dose feminin tilnærming til omgivelsene; plantemidler og slikt er generelt skadelig for alt; genmanipulering er å tukle med moder jord. I det hele tatt ganske svevende der man finner seg gravende i jorden.

Koselig

Bloggeren satt lenge å irriterte seg over manglende fokus på hard politics - økonomien, kapitalismen og slikt - og til slutt kom hun da innpå selvfølgelighetene til sine ivrig nikkende, økologiske kunstner-tilhørere: Kapitalismen er død, løsningen er fellesskap (hørt det før?). Store ord om "prosperity of life, not money". Det eneste vettuge bloggsosialisten kunne ta med seg hjem til  Bloggeriet var kooperativer og dermed en ikke-uttalt selvforsyning som motsvar til den store satan, det industrielle landbruket, samt kritikk av kapitalismens innebygde vekstfokus. Også nikket man anerkjennende til kapitalismen som skaper av behov (ehe) man ikke visste man hadde. (Her må innskytes at bloggeren anerkjente sitt eksponeringsbehov også i ikke-digitalt plenum, og kom med noen velmente spørsmål om alternativer til kapitalismen: "Community and relationships" ...)

Opprør.

I det hele tatt en svært så idealistisk seanse. Altså, det er mye flott og fint hun kom med; man er da enig i at lokalprodusert mat fritt for sprøytemidler levert hjemme på døren er veldig kosbasert. Hun ville også ta "speculation out of food", som man iogforseg er enig i; mat til folket, osv. Men, igjen og igjen: It's the economy, stupid! Globalkapitalismens makt og lange tråder gjennomsyrer verdenshandelen, politikken og våre liv. Uten et reelt alternativ, vil disse gårdene og deres konsumenter stå sørgelig alene, om enn med sin samvittighet passe intakt.  I det hele tatt virker hennes tilbake-til-naturen-la-oss-alle-holde-hender-i-åkeren passe naiv, selv om jeg er med på at det hele er veldig lunt og fint. Jeg følte derimot at vi bondet kraftig da det viste seg at hun egentlig var mest opptatt av at uøkologisk mat ikke smakte noe særlig - hun ville smake maten; sjælass.

Tasty Fried Chicken

Vil du at denne musebabyen skal dø av global oppvarming?

Men det var ikke ferdig med det. På selveste fødsels-jubileumsdagen til gode, gamle Universitetet måtte man jo stikke innom MatNat for å få med seg klodens kanskje mest selvsikker-arrogante brite; Dawkins og hans klokkertro på naturvitenskapen som fenomen. Men, for all del, bra fyr. Det viste seg at han bare holdt intro - jeg lot meg nesten inspirere av hans tips om forskningsformidling; skrive for å inspirere og troen på elitismen som uadskillelig fra vitenskapen. Hovedforedraget handlet om små mus og bevere som måtte flytte på seg pga klimaendringer; det gikk kvinnelige sukk gjennom et fullstappet Sophus Lies auditorium da tre musunger bredte seg over lerretet. Ellers; klimaendringer, temperaturøkninger og artsforringelse.

All denne natur-inputen kunne ikke annet enn å anspore en på-grensen-til-pretensiøs-elitistisk meningsutveksling mellom bloggeren og kvinnen; for hva er det egentlig å gjøre - jorda går jo under uansett. Den ellers så kynisk-apatiske bloggeren fant seg plutselig som djevelens advokat; det var ikke måte på hvordan man kunne løse dette her med litt inngrep i folkets frihet og kultur-intellektuell revolusjon; kvinnen kjente sin aynrandske frihet truet. Men som studielivet har lært oss; den hegelianske dialektikken trakk oss igjen sammen til en slags enighet om hvor håpløst dette selvfølgelig er.

Sånn diskuterer vi på Blindern, liksom

Likevel; bloggerens skjematiske forslag til løsning av klimakrisen:

Backpackerne må gå til Sørøst-Asia

Politisk: Endre rammene for den politiske debatten og folks evne til å påvirke politiske beslutninger; teknokratiets instituerer økologiens forrang i politikk og økonomi; folket og bedriftene tvinges til å bli miljøbevisste gjennom stick (skatter/avgifter) and carrot (subsidier, kollektivtransport); forbud/begrensning av forurensing/utslipp (les: flyreiser, backpackere :). Grunnlovsendring: Ingen beslutning som ødelegger jorda er lov - kan også skrives inn i FN-charteret. Med andre ord, begrense det egoistiske menneskets frihet til å drive rovdrift på jorda. Helst globalt (FN), ellers blir det bare dråper i et stadig stigende hav.

Demografisk: Urbaniseringen skaper rom for naturreservater/bevaring av natur; prevansjonsprogrammer for å motvirke befolkningseksplosjonen.

Utvikling/modernisering: Sørge for økologisk-økonomisk utvikling i Sør; kvinner i den tredje verden i arbeid, noe som vil minske befolkningsveksten.

Vindmøller

Teknologisk: Miljøteknologi - satse på at vitenskapen redder oss litt også.

Økonomisk: Alternativ til kapitalismen og dens vekstimperativ; økologisk BNP - økologien setter rammene for produksjon; lokal produksjon, fjerner transportutslipp.

Kulturelt: Bevisstgjøring, og elitens ansvar for sådan.

Generelt: Der folkets kortsiktige egoisme alltid ville lokke til seg politikernes valgløfter i valgtid; la oss nå få dette opplyste eneveldet - littegranne, i hvert fall. Herved står miljøet og klima i fokus; økologien setter rammen for det politiske ordskiftet og vedtak. Så kan man fortsatt diskutere hijab og varme skolemåltid til man blir blå (tok du'n?). Og, hvis du er lei deg for at du ikke lenger kan ha hundre båter og biler og sydenturer (neida, ikke syden) og hytter og varmekabler? Kjipt.

Frihet, ass. Oppskrytt.

Seså, der løste vi det også. Uenig? Kommentér da vel.

Reisebrev fra Norge, og litt båssetting sånn på tampen

En lang og merkelig lite bitter sommer er forbi, bloggen har i så måte inntatt midlertidig semidvaletilstand - kun avbrutt av småblikk fra en kvalmende tilfreds tilværelse. Men bloggeren har kost seg, blitt akkurat så lite brun som den planlagte - men akk, så fraværende - skolesommeren skulle føre med seg, og ser nå Wengers franske drøm falle i smågrus. Det er nesten så jeg synes synd på ham, neidetgjørjegjoikkeLOL. Og jeg har fått meg skateboard. Har bare tryna to ganger, nesten bristet et ribbein og føler meg levende og ung. Livet, osv.

Siden sist har jeg sett denne foraktelige, lille skapningen - en hipsterposør (du skulle kanskje tro at dette var smør på flask, men nei, på ingen måte) som hadde hipstertutt selv om han var "mann" og lekte ruspåvirket og spansk på Øyascenen (Crystals Fighters - nytes best på anlegg);

Go away.

Alt ble imidlertid så meget bedre da jeg gjenlevde ungdomstidens albumskumming i Tigerbua - hadde jeg ikke vært blakk, så kunne en musikalsk symbiose raskt blitt innledet:

Dette forener mer eller mindre alt i ett

Så har man også vært og besøkt Oljå, som jeg tror siddisene kaller hjembyen sin - de har tilogmed et museum der vi nå er avbildet som med frp-lignende meninger om bruk av oljepenger, #slettmeg.no - med kvinnen. Ellers et fascinerende sted; de har stor sans for plutselige ordspill - det lokale busselskapet heter for eksempel Kolumbus (jeg kjenner sitringene fortsatt) - mens plutselig glimter de til med selvfølgeligheter og orddelingsfeil.

Jeg ser hva de prøver på

De offentlige toalettene er innredet som hjemme hos en lærd, lun bestemor (jeg tok meg en lur for å lindre kleinskapen, etter å ha blitt gitt uhorvelige mengder og typer alkohol hos svigermor kvelden før - heldigvis uten andre bivirkninger enn et fårete smil og litt oppkast).

Oljepenger rett i dass? o_O

Stavanger, som vi sier her i bebygde strøk, har heller ikke fått med seg at pastell er forbeholdt åttitallet og BikBok-brukere.

Se så fine farger, mor

Og sannelig kan man ikke reise rett til Syden fra Sola lufthavn (som faktisk er fødestedet, eller snarere funnstedet, til nylig utsprunget bitter medblogger, Wiiginho - sjekk ut BLOGGEN hans).

Charterfeber; vi dro imidlertid hjem til Oslo isteden.

Imellomtiden har jeg blitt offer for et samlivsbrudd; medbeboer i bloggeriet (ehe), M-dogg-knivstikker-tyr-til-dolkestøt har pakket snippsekken, booket bloggeren som sjåfør og flyttet fra meg. Så vi har vært på Ikea.

Jeg ser hva de prøver på her også

Jesus, dette ble skjematisk-hva-har-jeg-gjort-den-siste-tiden, men hold fast - jeg har spart godbiten til slutt. For, lo and behold, backpackerkritikeren og båssetteren var ikke død. Man har lenge hatt sine teorier om den rotløse kvinnen (merk, liten k) og dennes utforskertrang (behov for å finne seg selv), og sannelig min hatt om man ikke får forskerne med seg på laget. Der siteres: "Det interessante funnet er at mens de mannlige individene [av våre forfedre] ser ut til å ha holdt seg der de vokste opp, har våre formødre vært på farta over store avstander." So, there you have it. Bekreftet av tannanalyse og greier - 2,2 millioner år tilbake. Vips, bås bekreftet. Men som den samfunnsviteren man leker at man er (miljø>gener), så er det jo håp om at de kan lære.

I verdens faktisk beste land å bo i

Og hvis dere kjenner det kribler i reisefoten; dere har jo alltids internett: En bloggofon har gått løs i Afghanistan - tatt med både hipsterapp og iPhone, kan nytes hjemme i stua. Hva mer kan man ønske seg?

Idag skal jeg på kunstutstilling.

Øya-blikk 2; dansende space ninja overvinner tusen ironiske hipstertutter

Bloggofonen har de siste par dagene vært akkompagnert av tøynett og Wayfarer-etterligning; man har blitt hip festivalgjenger på ordentlig. Og med det oppnår man faktisk ikke annet enn å gli inn i mengden - de ser helt like ut, hele forbanna hipstergjengen. Autentiske i hopetall. Funker ikke det, vettu. Jeg bruker mer tid på å se på alle de morsomme, usikre unge menneskene, som har tatt på seg rød chinos eller et budeieskjerf i håret, enn å følge med på konsertene.

Tøff, selv uten pysjamas

Onsdagen brakte imidlertid solen til Middelalderparken - er dette en øy? debatten går blant venner og bekjente, vi tror det bare en finte (les: halvøy) - og opplevelsen av byfestival ble tatt til nye høyder. Vi har stort sett loffet fra scene til scene, eller plassert oss lett dandert på plenen. Velstand. Etter Oslo Ess-bonanza dagen før, la vi inn Honningbarna i programmet - Urørtvinnere (foran Oslo Ess!), sørlandspunkere, hype. Eventuelt oppskrytt, pubertal, "opprørs"-"punk". Lite imponert, til tross for Palestinaskjerf på scenen, og et par høner å plukke med en viss jury. Så var det duket for mere hiphop: Wiz Khalifa (han med Black and Yellow). Egentlig ganske stusselig. Jeg kom derimot i prat med en journalist i Pitchfork - visst nok et magasin å regne med. Vi diskuterte norsk marihuanabruk - jeg ble dermed kilde, insider og kjentmann - og jeg anbefalte ham å pelle seg på Looptroop Rockers dagen etter. *Mer om det senere.* Vi er nå på hils, ganske så fornøyd med det.

Dansedamen

Etter mye rot og konsertkollisjon sikret vi oss kremplasser til Janelle. Det. var. verdt. alt. For en kvinne. Lille, spretne danserinnen trollbandt oss, og lokket frem dansefoten selv hos bloggeren og kvinnen hans. Omringet av et lite storband, hoppet og svingte hun oss gjennom et lite fyrverkeri. Hipsterne forstod ikke helt hva som skjedde, men de danset de også. Clue: kanskje ikke så kult å være care likevel. Det var kjempefestlig, og toppet seg når med en (m)yndig hånd kommanderte oss ned på huk - det endte opp med at tilskuerne på to scener (visstnok) krøket seg ned, før det eksploderte i dans og moro. Jeg er fan.

Elektrisk

Space ninja!

Stagedive - opprører

Stoka, var vi. Kvelden ble toppet med Kaizers. Lett Norges beste liveband - klisjé, javel. Dristig å spille et uhørt album foran en fullstappet Engaslette, men når du er så cocky og kul som Janove, så ordner det seg, dét også. Få andre kan drikke vin rett fra flaska, med beina dinglende fra scenekanten. Og publikumsfriere som de er, så ble aftenen avsluttet med noen schlägers; vi bidro med gullstrupene til Ompa og Maestro, og da det ble spilt opp til Hjerteknuser ble jeg jammenmeg litt rørt. God stemning, ja - svært god sådan.

Selvkritikk tas for dagssammenslåing, men det skled ut i går. La oss kalle det å tease dere litt - leserne. Lol. Men man har da vært litt på Øya-fredag også. Sol ble til mer sol, det kom flere hipstere - til slutt måtte vi ta en liten time-out på Oslo Mekaniske (kjempetrendy) - og sommeren virker som den skal vare inn i den sedate evigheten. Men vi fikk da sett litt i dag også. En uavbrett rekke av kollektivtrafikal timing brakte oss til scenekanten minuttet før Noah & The Whale - nok en & - trommet i gang showet. Lunt og trivelig i sommervarmen. 

Hårete

Og sannelig skulle ikke Oslo Ess spille igjen, i dag også, akustisk sesjon på Hafslund-scenen (VIP-scenen, selv om det verken er annonsert som sådan eller bred enighet om dette blant mine medfestivalgjengere). Jeg var om mulig enda mer stoka, og fikk dratt med meg et Hønefossbekjentskap til litt musikalsk dannelse. Frysninger på løpende bånd, falsk koring fra bloggeren ute i publikum og generell harmoni. Jeg er herved fanboi, idet jeg snek meg til en tête à tête-pga-felles-venn med vokalist Åsmund. Bra fyr, fett band. (Ja, dette er misjonering; dere må høre på, alle sammen.) Og, alt blir bra med munnspill - vi skimtet en liten Neil inni all Oslostemningsrocken.

Innlevelse - uovertruffent

Etter kveldens headliner Lykke Li, og en nestenkonfrontasjon med en liten pøbelkvinne som forsøkte å rive bloggeren overende på vei ut av mengden (satan, skulle gitt 'a vingen): Kronen på verket; Øya-natt, Looptroop Rockers (og Gatas Parlament) på Rockefeller. Skikkelig ekte hiphop, som Jå9&OnklP sa en gang, da de fortsatt var Dirty Oppland og underground. Jeg skiftet fra hipsterskjorte til hood, de spilte The Struggle Continues og alt var generelt ganske cool. Også er det jo stas når alle er opprørske revolusjonære - óg, når han ene har dreads i skjegget (Asgeir, dette er en utfordring). Vi så dessuten en ung kvinne med gullbukser! - det er åpenbare stildimensjoner i endring etter hvert som man beveger seg over musikkgrensene. Og, etter forestillingen ble tilogmed Tripod gjenforent over en øl. Goodtimes.

I morgen er det mer festival; og alle vet jo at Premier League ikke begynner på ordentlig før Chelseakampen på søndag :)

Gåsehud

Øya-blikk 1; jeg ser deg og høyner med Oslo Ess

Bloggofonen tok oss med på ... Øyafestivalen. Tenke seg til; på hipstertreff. Hvem skulle trodd det? Men med blogg kommer det visse forpliktelser, så jeg lot meg lokke - av kvinnen og bloggingen. Og jeg har storkost meg. #nyeimpulser

Apropos blogg, gjett hvem jeg traff (så (stalket))? Merker at jeg lar meg inspirere i skrivestil allerede.

sinnahipster, urblogger - forbildet

Hovedstaden glimtet til med en regntung formiddag - visstnok, der ble sovet til langt på formiddagen. (Vi var oppe til langt på natt for å se Megaphonic Thrift (?) dagen før, kjempelollete-introverte-alle-sangene-er-like-tulleband. Dermed fikk vi ikke oppleve Veronika Maggio synge om heisorgasmene sine, synd.)

Oxymoron

Det var derfor et tungt gjørmepreg. Mine rutete Vans fikk gjennomgå ditto, men har nå et mer opprørsk, mindre hipstete preg. Festivalen lider ikke av den grunn - makan! til hipsterfest. Det var så mye pannelugger at man skulle tro at det var blitt kult, og alle var generelt imponerende care-freshe. Jeg hadde mistenkt såpass, så møtte opp i chinos&flanell - som seg hør og bør - for å oppretteholde en viss standard. Også var halve Skien der, nesten som å være i Grenland. Der var forsåvidt generelt spekket med kjentfolk, jeg har åpenbart hip(st)e venner.

Aldri et bra tegn når crowd surfing er eksplisitt forbudt

Men så har de jo fått et program etter sin smak, hipsterne - de fleste bandene har "&" i seg, et medium sikkert kjennetegn - så det var ikke rart det var så mange av dem. Og, kule som vi er, dro vi derfor på Edward Sharpe & The Magnetic Zeroes, som er tidenes navn i så måte.

Guruen og hans bandhippier

Det var faktisk kult nok, selv om jeg knapt hadde hørt noe fra den kanten før. Bortsett fra "Home" da, som må være hitten, etter publikumsresponsen å dømme. Småfrekk versjon, liker den. Seansen savnet imidlertid sol og en gressbakke til å sitte på. Men de hadde en trompet som dukket opp innimellom, det er alltid stas.

Trompet

Etter et ekstra lag sokker - bloggeren blir raskt kald uten varmen fra laptopen - så bar det videre til tilbakelent syrefest, med tynn-emosjonell britisk hipsterinneidol (James Blake). Jeg fikk dermed bivåne en mengde kvinnelige utgaver av hipsterheten som glemte å være care - så ville i buksene at de danset litt; uhørt - og deres mannlige motstykker som gjorde hva de kunne for å digge med. Småabsurd, nesten så jeg glemte å følge med på konserten. Han gjorde dog en fin figur, kvinnen var fornøyd og jeg tok meg selv i å trampe takten. Tipper det gjør seg bra til clubbing, type post-rave.

My brother and sister don't speak to me.
Rart det, emokid. (Neida)

Folkehavet trakk oss videre mot hovedscenen, for starstruckness. The man with the plan, Kanye West, scenografiens ukronede konge. E'kke storfan, ass. Tapertrynet var grovt forsinket, slik at opplevelsen ble svært amputert. Hipsterinnene ble på sin side offer for noget seksuell ambivalens - hvem var denne mannemannen med all sin juggel og hvorfor følte de plutselig en trang til å hyle ukontrollert mot ham og ikke Blake-kopiene rundt seg. Gutta visste ikke sin arme råd, før hopperne viste dem hiphop-armbevegelsen, slik at de også kunne spille med. Jeg trakk hetta på ziphooden over hodet og var bøs. Vi måtte snart la Kanye være Kanye, for såvidt over klokken ti var det dags for dagens, ukas, livets høydepunkt: Oslo Ess, dagsheadliner på Øyafestivalen - stort! 

Innlevelse

Gutta storkoste seg og lærte publiken å rocke litt. Vokalist Åsmund spant frenetisk rundt, og kompenserte for manglende mulighet for stagediving med en gnistrende forestilling og jovialiteter mellom låtene. Store stjerner i boka for ekstra perkusjon samt keyboardist/munnspiller. Jeg kunne alle sangene, sang med så godt jeg kunne og ble varm på innsiden. Det var fint.

I morgen den dag (altså i dag) skal vi se Rogalands store sonar og en liten dansenegresse. 

Skulle aldri tru at jeg skulle si at jeg gleder meg minst like mye til sistnevnte. Og pizzabollene da.