Hvorfor hater de friheten vår?

Så skulle også 2015 bli Profetens år, med negativt fortegn. Sivilisasjonskonfliktens siste utskudd kom til syne i den franske hovedstaden. De har angrepet oss igjen. De kommende dagene vil nok en gang stå i solidaritetens navn; hvordan skal vi best mulig stå sammen og stå opp mot de middelalderske krefter, mot det islamske barbariet? Hva er den rette reaksjon? Trykking, rosetog, facebook-i-svart? Nå handler det om å ikke bukke under i møte med Terroren; å møte vold med trassig standhaftighet i ytringsfrihetens navn.

Kanskje. Og misforstå meg rett; det som har skjedd er en ubeskrivelig tragedie, og til syvende og sist på grensen til absurd. For de aller fleste vil det å ty til automatvåpen i møte med det skrevne ord eller den tegnede mann ikke fortone seg som en særlig aktuell problemstilling. En verbal konfrontasjon, et motinnlegg eller i siste instans en anmeldelse for æreskrenkelse, ikke massedrap eller terrorisme. For anslaget mot Charlie Hebdo-redaksjonen ser ut til å kunne være nettopp det, et kroneksempel på terrorisme - forstått som vold mot sivile i politisk øyemed.

Politisk i denne sammenhengen henspiller på at målsetningen ved handlingen nettopp var politisk, eller mer spesifikt nærmest en væpnet polemikk. Onsdagens angrep kan med de rette brillene betraktes som et perverst PR-stunt, et voldelig statement med hensikt å skape en motreaksjon, et mottrekk. Og det er kanskje her vi bommer litt på ballen, når rikspressen går i strupen på hverandre om hvem som har forsvart ytringsfriheten lengst, best og mest.

Hvis det nå viser seg at det er "al-Qa´ida" i en eller annen sjattering eller tilknytning som har angrepet "oss", kan det være nyttig å betrakte dette litt fra deres side. Å forstå er ikke det samme som å forsvare, er et nyttig mantra i så måte. For hvorfor angriper de oss? Og særlig, hva ønsker de å oppnå?

Militante islamister, jihadister, "hater" oss, Vesten, fordi vi blander oss i deres hjemland, i Midtøsten og muslimske land. Enkelt og greit. Osama bin Laden klandret først og fremst USA for å støtte regimet i hans hjemland, Saudi-Arabia, og ønsket å trekke, lokke og lure den imperialistiske supermakten inn i en langvarig krig i Afghanistan (Irak, hvilken bonus!), som til slutt skulle tappe den vestlige hegemonen såpass for krefter at amerikanerne trakk seg ut av regionen - noe som ville levne de korrumperte, lokale klientregimene ubeskyttet, slik at Osamas fortropp kunne gjeninnføre et sant islamsk styre. Noe sånt.

Gitt, igjen, at dette er pressens yndede "al-Qa´ida-tilknyttede gjerningsmenn", eller personer inspirert av jihadistisk ideologi og tankegods, må vi altså spørre oss "hvorfor Charlie Hebdo"? Er dette en hevnaksjon mot de som systematisk fornærmer profeten gjennom tegnede provokasjoner? Er målet å skremme Vestens og verdens redaktører og tegnere fra å aldri mer fornærme islam, profeten og muslimene? 

Det er åpenbart en del av det, men i jihadismens logikk er dette også en del av en større kamp. De jihadistiske strateger ønsker å fremprovosere selve Konflikten, den apokalyptiske oss-mot-dem. Flere av de mest suksessfulle terrorangrepene mot mål i Vesten er mot symboltunge mål, som WTC og Pentagon, offentlig kommunikasjon - og nå mot den frie pressen og Ytringsfriheten. Slik skapes allmenn frykt og kravet om en reaksjon; vi rammes der vi er mest sårbare, der vi føler det mest; grensene trekkes opp mellom det siviliserte vi og det barbariske dem. Og således spiller vi potensielt rett opp i en villet eskalering.


Det er mye som tyder på at ingen har så mye å tjene på demonisering, islamofobi og stigmatisering av "de andre" som terroristene selv. Juan Cole skriver: "... if [Al-Qaeda] can get non-Muslim French to be beastly to ethnic Muslims on the grounds that they are Muslims, it can start creating a common political identity around grievance against discrimination." Jihadistenes aksjoner er myntet på ulike publikum: Ved å slå til mot en av av tidsskriftene som publiserer Muhammad-karikaturer står man opp for islam i noens øyne; man skaper frykt og avsky i andres - også en ønsket reaksjon; hvis gjerningsmennene er tilknyttet en organisasjon, viser man styrke overfor konkurrerende likesinnede grupper; man skaper oppmerksomhet om seg og saken. Og man håper at Vesten (her representert ved Frankrike) skal vise sitt sanne ansikt. 

Ingenting ville for jihadistene mer signalisere en vellykket aksjon enn at "non-Muslims – blinded by grief and rage – turn on Muslims. Blame them. Persecute them. Burn their book, attack their mosques, threaten them in the street, demand their expulsion from Western societies. Actions that, in turn, scare Western Muslims, isolate them, alienate them. And thus drive some of them to support – and even become – terrorists." Hvis i tillegg angrepet kan knyttes til en gruppe som kan aksjoneres mot, er sannsynligheten stor for at antallet martyrer - utover gjerningsmennene - kan økes. Nok en fjær i PR-hatten. En angrepskrig a-la Afghanistan er det nok ikke snakk opp, men se ikke bort i fra at IS er et akronym som vil kunne dukke mer og mer opp i den kommende tiden - således kan raskt de jihadistiske tentaklene strekke seg helt fra Levanten. Kanskje.

I sum, dette handler nok ikke (bare) om karikaturer, ytringsfrihet og demokrati. Hvis dette er al-Qa´ida eller lignende, så er det mye som taler for at Charlie Hebdo er et nøye utvalgt mål, men ikke av de grunnene som hittil er særlig trukket frem. Aksjonen mot tidsskriftet er et middel for å nærme seg et større mål - å fremprovosere en reaksjon, av oss mot dem, ved å ramme oss på et av våre ømmeste punkter, slå til mot en av våre kjepphester, nok en kubbe på bålet - snarere enn selvet Målet i seg selv. 



Jihadistene (og muslimer flest, for øvrig) hater oss ikke på grunn av (ytrings-)friheten og demokratiet vårt som sådan, men de hater nok litt at vi ("Vesten") fortsatt støtter despotiske regimer i muslimske land.  Det legitimerer selvsagt ikke virkemidlene de velger å benytte seg av, men det kan likefullt ligge nærmere sannheten enn at dette først og fremst er et angrep på vårt leve- og styresett, på det frie ord og demokratiet.

Så spørs det om karikaturer er et fruktbart virkemiddel i kampen mot terrorisme, sammenlignet med spørsmål som representasjon, integrering og stormaktspolitikk. Det får bli til en annen gang.

Re: Malala og han andre

Det er liten tvil om at skolegang og utdanning er en viktig del av (gjenopp)bygningen av et samfunn i kjølvannet av en (væpnet konflikt). Og det er for all del fine ting som prismottakerne gjør og har gjort. Men hvis skolegang for barn er fredsskapende og -forebyggende arbeid, så er all institusjonsbygging og all reform raskt det samme; da kan man likesågodt gi fredsprisen til Folkhemmet eller trepartssamarbeidet.

Jeg mener denne og lignende prismottakere (jeg tenker mikrolån og treplanting) bidrar til en utvanning av testamentets mandat, og fører til sammenblanding av konfliktløsning, menneskerettighetsaktivisme og samfunnsbygging. Konfliktløsning i Afghanistan handler om å løse konflikten mellom styresmaktene, Taliban og andre grupperinger, et inkluderende styre som inkorporerer landets ulike etnisiteter og marginaliserte grupper, samt en gjenoppretting av statens voldsmonopol. Så kommer menneskerettighetsarbeid, statsbygging og sosioøkonomisk utvikling i neste instans.

#mikrobloggrant

Noen betraktninger omkring terrortrusselen

PST gikk tidligere i dag ut med advarsel om et mulig terroranslag i Norge de kommende dagene. Det skal være militante islamister som har kjempet i Syria som planlegger et angrep, og sikkerheten er allerede skjerpet på flyplasser og andre potensielle mål.Norge er sammenlignet med andre vestlige mål kanskje ikke nødvendigvis det mest åpenbare målet for en gruppering som til hverdags kjemper i Syria, men det finnes like fullt gode grunner til at nettopp Norge vil kunne være et ganske symboltungt mål.

Ikke alle aktørene som kjemper i Syria er der for å utfordre Assad-regimet. Det finnes i tillegg grupperinger som har ideologiske anstøtspunkter til al-Qa´idas globalt orienterte islamisme, der kampen mot sekulære regimer og for å gjenopprette et kalifat også kjempes på utebane - mot vestlige aktører.

Osama bin Ladens fremste målsetning med angrepene 11. september var å lokke USA inn i Afghanistan, der han forventet at de ville synke ned i en hengemyr som har svelget mange imperier gjennom historien. al-Qa´ida sprang ut av organiseringen av frivillig kjempende mot Sovjetunionen i Afghanistan på 1980-tallet, der Osama spilte en sentral rolle. En av de formative mytene blant de som reiste til Afghanistan var nettopp at de knakk det sovjetiske imperiet, som sprakk opp få år etter.

Da Irak og Saddam Hussein nærmet seg Saudi-Arabias grenser etter invasjonen av Kuwait i 1990, stilte Osama bin Laden sine menn til disposisjon for det saudiske kongehuset. Tilbudet ble avslått, og USA ble invitert inn i islams aller helligste - et helligbrøde i Osamas øyne. al-Qa´ida-lederens overbevisning om at det var de vestlige stormakters støtte til de sekulære, vantro regimene som stod i veien for en gjenoppretting av det mytiske kalifatet, med bokstavtro tolkning av islam som styrende prinsipp; uten støtten fra Vesten ville regimene falle som korthus.

Kampen skulle komme til å stå mot USA og Vesten, virkemiddelet var spektakulære terroraksjoner. Anslagene mot ambassadene i Afrika i 1998, angrepet på USS Cole i 2000, og senere 9/11, London og Madrid. Terror er propaganda; spektakulære aksjoner som skal tjene til å vekke de sovende muslimske masser og fremtvinge en reaksjon fra den som blir angrepet. Invasjonene av Afghanistan og Irak - sistnevnte må kunne kalles en gavepakke til al-Qa´idas PR-avdeling - og det som fremstilles som en forfølgelse og mistenkeliggjøring av muslimer i Vesten siden 2001, spiller således rett inn i al-Qa´idas fremtidsscenario og virkelighetsfremstilling.

Den store mobiliseringen til en kamp mot Vesten har imidlertid uteblitt, og den globale militante islamismen lot til å ligge radbrukket som ideologi og virkemiddel da den såkalte arabiske våren blomstret i vintermånedene 2010/11. Optimismen viste seg å være kortvarig, og drøye tre år etter raser borgerkrigen i Syria fortsatt. Syria tiltrakk seg som nevnt også aktører som har et regionalt siktemål, der målsetningen er å etablere seg en base (Qa´ida) fra hvilken man kan ta opp kampen mot de vantro regimer i muslimske land. Noen grupper har direkte tilknytning til al-Qa´ida, mens en gruppe som ISIL/ISIS opererer uavhengig.

ISIS - kanskje den mest sannsynlige gruppen som kan stå bak trusselen

Hittil har de stridende i Syria og Irak - som er åpnet som en front i kampen - begrenset seg til aksjoner og mål innenfor de porøse grensene i de to landene; hvis en gruppe med bakgrunn fra striden i Syria nå planlegger et anslag i Vesten vil det være første gang. Det vil i så fall være et nytt steg i kampen. Det er nærliggende å anta at en slik aksjon vil være et ledd i en tradisjonell terror-logikk, der man vil søke å skape frykt, oppmerksomhet, reaksjon og rekruttering.

Så hvorfor Norge? Det anslås at omlag 50 personer kan ha reist herfra for å kjempe i Syria, og det er sannsynlig at det vil være noen av disse har vært en del av planleggingen av et eventuelt angrep mot Norge. Dessuten er nok sikkerhetsberedskapen svakere i Norge enn i mer prominente vestlige mål som USA og Storbritannia. Det som imidlertid kan være en en mer substansiell grunn til at nettopp Norge utpeker seg som et mål fremfor andre europeiske land er den ikke udelt positive stjernen vi har i Midtøsten og den muslimske verden.

Før karikaturtegninger og Afghanistan er Norge kanskje først og fremst kjent i regionen for vår rolle i Palestinakonflikten, og navnet Oslo er uløselig knyttet til Oslo-avtalen og den mislykkede fredsprosessen. Således kan nøkkelen til å forstå hvorfor Norge vil være et attraktivt mål for et terrorangrep med global signalverdi ligge i Israel og Palestina, og i forlengelsen det pågående israelske angrepet på Gaza. Et angrep på norske interesser kan dermed selges som en solidaritetsaksjon med palestinerne, mot et av de landene som har spilt en sentral rolle i den mislykkede løsningen på konflikten.

På den måten vil gruppen knytte sin kamp i Syria til en av de store felles-muslimske verkebyllene, okkupasjonen av Palestina og palestinernes tragiske skjebne; dette vil være således kunne ment som en aksjon på vegne av palestinerne og alle muslimer. Kampen er global, hensikten er å vekke de muslimske massene til kamp mot den uretten som påføres dem av såvel lokale, vantro herskere som vestlige imperialister. En aksjon med internasjonal oppmerksomhet vil kunne styrke denne gruppens posisjon vis-a-vis konkurrerende aktører i Syria og Irak, sørge for ytterligere rekruttering av frivillige til væpnet jihad, og i verste/beste fall føre til en militær reaksjon som nok en gang vil eksponere Vestens hat mot islam.

Det er selvsagt på ingen måte sikkert at dette er de viktigste beveggrunnene til en eventuell plan om et angrep mot Norge, men det kan like fullt være nyttig å se noen av disse momentene i sammenheng. Det bør i alle fall understrekes at kampene i Syria for endel aktører ikke stopper ved grensen til nabolandene, men nettopp er en del av og et ledd i en større strid mellom de rettroende islamistene og de som holder muslimene nede. Det ideologiske siktemålet for globale jihadister er gjenopprettelsen av et rettskaffent islamsk styre over alle muslimer; et terrorangrep mot et mål i et lite nord-europeisk land kan likevel fremstå som en logisk strategi for en gruppe som sverger til en variant av Osama bin Laden og al-Qa´idas hundreårsstrid.

Motkultur, type sport

Trygt plassert i det 6-timersdagens offentlige institusjon finnes der alltids tid til litt refleksjon, særlig når man har sykemelding. Studietiden er over - i himmelens navn, jeg er visst blitt voksen - og man har tatt steget over arbeidslivets terskel. Livet er trygt og passe intellektuelt forflatet.

...

Det er likevel rom for å la seg indignere. Rent sett bort fra at årets Europamesterskap har vært en sportslig fiasko - tenk, Kroatia, hvis dere fullt fortjent hadde lempet spanjakkene ut? - og en relativt kjedelig affære for oss seere; spillestildebatten er over oss. Det er innovasjon, flyt og flair versus dinosauraktig gampefotball. Drillofotballen er nok engang forvist på historiens skraphaug, Chelseas defensive maktdemonstrasjon i Champions League er en skam for alle som er glad i fotball, og alle hjerter gleder seg over at Hellas og dets like røyk ut av sluttspillet. Sånn at vi sitter igjen med topplagene.

Vel og bra, men det er jo Spania (les: Barcelona) dette egentlig handler om. Og 4-6-0. Spissen er død, inn med to nye offensive midtbanespillere - den brasilianske drøm. Ballinnehav, kjappe klikk-klakk-kombinasjoner og forfinet eleganse. En ting er nå at Spania ikke har noen Messi, og at de dermed (det smerter meg å si det) fremstår som skyggen av et Arsenal i halvveis flytsonen. Jeg lurer på om avisenes ekspertkommentatorer har sett et annet mesterskap enn det jeg har. Spania har hanglet seg videre, uten å imponere: De ble knust av et kompakt italiensk forsvar, burde tapt klart mot Kroatia, gjorde det de måtte mot de til enhver tid kranglende baguetterister og hadde stolpene på sin side i gårsdagens straffekonk. Lagå, de står ubeseiret, og vinner sikkert igjen. Men i himmelens navn så kjedelig det er å se på.

Dette har Francos disipler hentet fra Katalania, både spillestilen og spillerne. Og på sitt beste funker det ganske så utmerket, selv om Unicef FC bare vant cupen. Trille ball i 87 minutter, score 3 mål på de resterende. Anført av en argentinsk, veksthormonell barneimport, en anemisk midtbaneelegant og Scooters ukjente lillebror. Possesion på 65+ og tre-kvart million hits på Youtube. Flinkt? Joda. Kjedelig? Uutholdelig.

Parkerte busser, skjendet av Ola Bernhus (ikke avbildet)

Men fotball handler fortsatt om å vinne, så Spanialona skal nå bare styre på med sitt, Kanskje kan de drifte klubbens dundrende underskudd med reklameinntekter fra Youtube? Hurlumheien oppstår imidlertid idet noen forsøker å kjempe dem ut av stilen, tråkke litt ekstra til i taklingene, "parkere bussen", eller - åh, Gud forby! - satse på kontringer og kjappe overganger. Da er det destruktiv, drepende, Drillo. Eller til og med prøve seg på å slå innlegg! Noe som vitner om vilkårlighet, dårlig samhandling og desperasjon. Bernhus og Sæther fortsetter sine korstog fra Akersgatas mediehus, bevæpnet med fri spalteplass og avis-TV, for å overbevise alle fra Andrésen til Di Matteo - Drillo overbeviser de aldri - om at alle bør spille som semifinalelaget :) fra nordøst på den iberiske halvøy. Slik at det skal bli gøy å se på fotball igjen.

Én mann, ett rike

Mon tro hvordan det skulle gått en sankthansaften for ganske så nøyaktig fjorten år siden hvis Vidar Riseth, Roar Strand og Håvard Flo skulle forsøkt seg på noen trekanter mot Brasil? Heldigvis hadde Drillo skjønt det. For selv om fotballnestoren fra Østfold har en urokkelig tro på overgangsfotball, så var og er han heller ikke dum nok til å tro at vi kunne spille ut Brasil. Eller ganske mange andre lag rundt omkring. Norge er rett og slett ikke bedre enn at vi må spille på det vi er gode på (les: organisering) og det motstanderen er dårlig på. Eggens godfot opererer sammen med en fot til: Den som takler motstanderen litt hardere og som ikke er redd for å slå en langpasning eller plassere hælen i marka, trygt plassert i forsvarsmuren gjennom samfulle 90 minutter mens man venter på kontringsmuligheten. 1-0 på kontra, kanskje ikke så fortjent, men alternativet er 0-5. Selv om det er stas å vinne pent, er det bedre å vinne stygt enn å tape. Easy as pie.

For dere som husker nettopp Real Madrids 0-5 tap mot Barca for noen år siden beviste ikke det hvor mye bedre sistnevnte var enn hovedsstadslaget, men hvor naivt det er å ikke tilpasse spillet sitt motstanderen. Siden har det sakte men sikkert gått nedover med katalaneren. Barcelona-koden er knekt, lagene på den andre siden av banen begynner å forstå at det nytter ikke å stå og se på, la være å ta et par gule kort og forsøke seg på klikk-klakk-over-evne mot et så godt lag (enn så lenge). Da får man heller parkere bussen og satse på kontra. Alternativt kan man bare stille opp noen kjegler og la Messi holde på i fred. Eller gi lagene en ball hver.

Kjipe greier

Det kan bli Champions League-seier av sånt. Så får du bare være bitter, Ola B. Det gjør det egentlig bare enda bedre.

Dårlig organisering, generell lykke

I mellomtiden får vi satse på Gary Linekers vidsyn og tyske stormaktsambisjoner. Ellers får vi se hvor mye redningsaksjoner det blir på Spania utover høsten. Euro og sånn, lissom.

Til Panama, til Panama.

Mot bakteppet av et gustent, sluddbefengt Norwegen:

Så var den store ekspedisjon brakt til sin fullendelse; Syden er sett, opplevd og overvunnet. En knapp skjattering mer tan, ny hipsterklokke og fingerboard, og én kulturopplevelse rikere: Bloggeren og kvinnen hans leide seg nemlig sykkel og dro for å se på feriekoloniens nærliggende Saltmuseum.

Asian pose, under mild tvang

Helt på ordentlig. Der lærte vi om saltets historie. Visste DU at man bruker salt i farmasøytiske produkter? Tenkte meg det...

Sånn lager man salt

Ellers var vi på bussekspedisjon til øyas hovedstad, som ikke hadde noe særlig mer enn en havnekran de hadde fått låne av The Wire og et kjøpesenter oppkalt etter rundkjøringen utenfor. Et skråblikk på øysamfunnets urinnvånere kunne på sin side avsløre at tiden har stått stille siden 1999; Miss Sixty hadde sin egen butikk. Deres lett feminine mannlige motstykker hadde imidlertid fått med seg at røde bukser helt fint kunne kombineres med dyp v-hals, bleka spikes og katolsk smykke. Takke meg til És, sånn apropos nittitallet.

Turist; sightseeing; grotte

Tilbake i kolonien innfant Kvinnen seg etter hvert så smått med sydenlivets sedate fortreffelighet: Vi fikk oss til og med, som seg hør og bør, en stamrestaurant. Der fikk vi sikret oss en hel flaske med Tripperfruit - øya og livets nye potensielle signaturdrink - blandet med hemmelige ingredienser og herlig sjokkrosa. Så, mens vi brøyet oss vei mellom røykinnskrumpne nordmenn over middagshøyden, støyende småbarn i hotellets hoppeslott (!), og horden av disse blekfete engelskmenn - bakgrunnsstøyen behagelig fri for spansk og andre lokale dialekter - gikk vi fra matfat til matfat, duppet i bassenget og drakk billig vin til langt på natt. Med andre ord gjorde man ikke noe særlig konstruktivt på en hel uke; jeg merker at jeg liker det så altfor, altfor godt.

Ja, også skal vi melde oss på neste sesong av Charterferie. Uten et fnugg av ironiskdistanse. "Neidajoda".

Det er ikke tilfeldig at dette bildet er tatt på Sola lufthavn...

Syden, so far

Saa er man til slutt trygt ankommet det kunstige paradiset. Den ene medpassasjeren mer haafarget enn den neste; alkoabstinensene tvang de flyvende ned i drinkkartet lenge för avgang; og, menyene paa de knapt pittoreske restaurantene er behörlig oversatt til baade tysk og svensk. Syden - Vinter-Norges sommerlige forlengelse - har svöpet sin trygge boble rundt meg: Det varmt, bedagelig og harry.

Kulturtilbudene er overströmmende; karaoke, delfinsafari og tangokurs paa torget (i mangel av et bedre ord). Ellers er nok av röd-bleke engelskmenn man kan se paa og le av - de ser ut akkurat som man skulle forvente, og alle har dobbelthaar og tribal. Eller rödt haar. Paradiset utmerker seg först og fremst som erke-Syden, passe varmt, passe klamt og passe lol. Spörs om ikke Kvinnen ikke helt visste hva hun lot seg lokke med paa.

Men, saa lenge vi har Sopranos, rödvin og hvitlöksbröd, saa döyves stöyen fra de asubtile, genuine og folkelige naboene. Eventuelt kan vi kjöpe VG i kjelleren.

Syden.

Først, til alle trofaste lesere - hvem er dere alle sammen, som er innom selv om der ikke er blogget på månedsvis? - bloggeriet har vært nede en periode. Hovedårsaken er jo såklart at man er lykkelig blitt. Likevel, det har ikke vært noe særlig å skrive hjem om; fremdriften på min masteroppgave er vel for de mer spesielt interesserte, selv om alt jeg gjør er å sitte på 9gag eller se Homeland.

Wuhu

Men; gjett hvem som nå skal til det store utland? Og, gjett hvem som har lokket hipster-Kvinnen med?Verden står ikke til påske, og man kan ende opp med tan i januar.

Destinasjon: Fuertaventura, Kanariøyene, Syden. Sololjen er pakket, de pretensiøse bøkene sirlig plassert i sine beskyttende plastposer og ned i baggen, og restaurantmagen står klar for innhugg: Målet er pepperbiff minst tre ganger.

Syden.

Stay tuned, plutselig kommer det halvklamme parbilder på bloggen - tatt av vårt nye svensk-finske vennepar, i bytte mot gratis tyrkershots. Eller bilder av føtter-i-sand

Er ikke dette et meta-ironisk reisemål, så vet ikke jeg.

Økologisk lavkarbo(nanza)

Hvis du trodde at omvendelsen var nådd med veggisfestivalen - her har man med nesa sky brautende deklamert sin karnalitet - hvem skulle vel forvante at man skulle komme til å forville seg med på hele to frokoster på et såkalt eco-friendly konsepthotell? Og, hvem skulle tro at det er det stedet i mitt liv jeg har spist mest bacon? Jeg presenterte for øvrig fenomenet økologisk bacon for bror; "hæ, betyr det at de har kost med grisen da lissom?", sa han. Den samme gir også følgende tips: gå på http://www.teknikmagasinet.no/ og søk på "bacon" - kos dere litt.

Home of meat.

Et sted der selv nøkkelkortene er laget av tre - mens, av en eller annet merksnodig grunn, glassene er av plast - tar konseptet sitt seriøst. Bambus så langt øyet rekker, en himmelseng som tatt ut av bungalowene, og en kimonobasert slåbråkk med et skremmende frekt snitt for en fullvoksen mann. Og for å gjøre alternativ-hip&fresh-standarden komplett - rommet var komplett med hele to Macer på veggen - bare synd den forjettede alfakrølltasten (til dere som ikke har gått over på den andre siden, så er dette en egen knapp på mac-tastaturer, "Alt Gr" finnes ikke og er erstattet med en meta-tast, tydeligvis for å unngå hele fenomenet høyreklikk) ikke ville fungere, så kvinnen kom seg ikke på face.

Økoluksus, med skutt dyr

Men, all metaironisk distanse til side, man har hatt en overmåte lykkelig, harmonisk og top-percentile-basert helg - over og på tvers av familie- og generasjonsgrenser; jeg ble faktisk ikke så rent lite intimidert av all luksusen og godviljen, sikkert derfor jeg må gjemme takknemligheten bak en tilkjempet ironisk penn. Toppet med lokalt (mikro)brygget øl - sikkert miljøvennlig det også. Og jeg har spist masse. Da først og fremst bacon.

Slankeguro med dobbelthake. Hm.

... hvilket bringer meg til den nye diettmoten (unnskyld, jeg mener livsstilen) lavkarbo. Som en slags Fedon-i-mente og Atkins-på-syre, skal man nå forkaste det gode gamle brødet, min gamle kompanjong poteten og den etter hvert så rotnorske pastaen - frukt er også litt fyfy, fruktsukkeret og slikt - og erstatte det med ... fett. Her er det altså bare å kjøre på med bacon, delfia, smør og alt som gir smak og indre smurning til allerede hardt prøvede blodårer. Det virker jo for godt til å være sant. Noe det sannsynligvis også er. For ikke nok med at dette får deg til å rase ned i vekt, slik at du kan skvise deg inn i Miss Sixtybuksa som - med god grunn, sånn mote-anstendighetsmessig - har ligget bortgjemt innerst i skapet på pikerommet, men det vil gjøre deg proppfull av energi, sunn og vakker, ifølge de nyfrelstes med sin nærmest religiøse inderlighet. Så langt, alt godt - rent bortsett fra at øvrigheita vil ta fra meg mitt potetgull og dets følgesvenn ølen ("flytende brød", som det kalles i de kretser), om jeg skulle havne i detta uføret - dette virker som en sikker vinner.

Uglesett i en fremtid nær deg!

Ord- og bildeforklart - pedagogisk på engelsk

Men, så er det det da - men, lavkarbo er nå engang også høykarbon. Ikke at jeg bryr meg - å hevde noe annet ville vært både løgn og svært så hyklerisk - men det krever faktisk sine ressurser, og ditto utslipp å produsere detta kjøttet. Man hogger trær, anlegger beitemark til oksemonstrene og fôrer dem korn, veldig mange mer kilo korn enn du får kjøtt tilbake. Så, der du blir litt tynnere og kanskje tilogmed litt opplagt midt oppi senmodernitetens tidsklemme, forblir verdens fattige sultne (forsåvidt også tynne, men det er besides the point, og lett politisk ukorrekt) og kloden utpint. Og en gang i tida var det også noe med rødt kjøtt, fett og hjerteinfarkt, men det synes glemt. Glem heller ikke at verdas toppidrettsutøvere nettopp spiser karbo i hopetall for å få energi til å bevege seg - det er dermed nærliggende å tro at karbokutt fører til treningsslutt.

Low carb, high fat

Likevel, og for all del, det er jo alltids stas å se matchvekta nærme seg igjen. Bare husk på at du setter den foran alle oss andre. Denna ekstistensen er jo et nullsumspill, stort sett, og mens diettistene gosser seg med smørglassert  biff i delfiasaus, så befester vi vår plass på toppen av matfatet, verdens spisebord og dyre-og-planteriket. Jeg, for min del, har klimasamvittigheten inntakt - jeg har jo bodd klimanøytralt i helga - og har toppet det hele med ... økologisk bacon, nå ikke lenger en selvmotsigelse.

Sunt og godt, med persille (?)

Økologisk high-end livsstil er det nye, har jeg hørt.

I anledning den store dagen 2; en advarsel

Til alle dere bedre halvdeler der ute: Vi er fortsatt glade i dere, det er bare det at vi har ventet så lenge på dette her. Et helt år, faktisk. Vi forventer ikke at dere skal forstå det, men for mange av oss har dette hengt ved oss som en god venn i femten-tyve år. Så ikke tro at det er noe galt hvis vi ikke er face-pålogget noe særlig denne helgen. Vi har gledet oss sånn. Søvnløse netter, morgensola tittende inn vinduet; silly season. Og sjansen til å hente Tom Høgli til Chelsea.

La oss sammenligne det med åpning av ny Top Shop-butikk, sånn omtrentlig.

Lykken.

Kvinnen, du trenger imidlertid ikke bekymre deg helt ennå. Venter fortsatt på cracken.

Bås 3: Samleren

Mennesket - vi som engang var jegere og sankere, også her oppe på Oljeberget. Jegeren er forlengst død; maten vokser i butikkhyllene. Det er sankeren som fortsatt tusler rundt på støvete antikvariater, løfter små skilt mot auksjonarius eller trykker seg gjennom sidene på ebay, qxl og finn. Eller samleren, som det så fint heter i disse dager. For det er ikke lenger livets nødvendigheter man leter etter, snarere det motsatte.

Mani

Den kvinnelige leser vil kanskje kjenne seg dårlig igjen i dette, men måtte de tro om igjen. For de samler de også, bare på en litt annen måte. For der mannen plasserer sine skattede objekter i hylle, plast og esker - trygt for støv, fukt og skitne fingre - bruker pikene mer eller mindre flittig fra sine samlinger. Og, mens mannen samler på ulike nummer - Donald Pocket nummer 127 har jeg sondert halve østlandet for en gang i livet - søker kvinnen igjen og igjen det samme. Sko og klær, fortrinnsvis i samme størrelsen. Javel, de kan bli kjøpt inn for å ende sitt liv innerst i skapet, men de er liksom tiltenkt som en del av et eller annet fjongt antrekk. Mannen, derimot, samler på vegg- og hyllepryd, som vi gjerne ender opp med å aldri bruke men likevel får cred for av gutta.

Pengesluk

Bøker, tegneserier, fotballdrakter, skateboard, fyrstikkesker, fotballkort, Pokémonkort, ølbrikker, penner, modellfly, pins, kindereggleker, fantasymerch, vin, klokker, frimerker, autografer, kunst, colakorker, radioer, våpen. Listen fortsetter i det uendelige. Og vi betaler i dyre dommer for å sikre oss akkurat det kortet, den utgaven, hullet i samlingen. Sett tall på bokryggen eller fotballkortet, og du kan garantere at noen kommer til å ta ut et lite forbrukslån for å kunne matche budet på qxl, mens de skimter sola stå opp i gardinsprekken. For ikke å snakke om påskriften limited edition eller "trykket i x antall eksemplarer". Jeg har på et tidspunkt brukt mer penger enn jeg pleier å bruke på et par sko - ikke så rart, idet jeg fortsatt får mitt fottøy finansiert fra modern - på et tegneserieblad. Det hadde jo en annen forside enn originalutgaven som menigmann kunne kjøpe i butikken.

Moteblogging

Hvorfor? Fuglane veit. Men på en eller annen måte er det svært tilfredsstillende å plassere nr 127 inn der det hører hjemme, mellom 126 og 128, og se pocketryggen danne et bilde av Donald Duck. Selv tegneseriene stort sett bare blir stående der i hylla. Og, når studielånet tikker inn på kontoen: rett på Amazon. Imellomtiden tikker purringene inn.

"Det kan eksistere en kultur for å la regninger ligge i Østfold."

Gleder meg til jeg blir voksen ass; første lønning skal sikre meg denne gullskatten:

Moteblogging 2

Føler du deg i faresonen? Ikke gå inn her.

Forresten, apropos sko. Skulle på varesalgevent hos Freudian Kicks - dette er visst det hip(s)tete av det hippe - det var så undercover-inne-i-en-bakgård-på-nesten-hemmelig-adresse at det nesten var eksklusivt. Dessverre var skosålene laget av bivoks og dermed bare til å se kul ut. Så oppsøkte trygge omgivelser på Sole Service isteden - ekspeditøren var så skate-hiphop-cool at jeg omtalte Timberlandsko som "Timbs" til ham.

hiphop, ass

Pop my dubstep cherry, eller alt for mange inntrykk på en vanlig fredag

Med lua brettet sømmelig opp og en ironisk fotballdrakt på overkroppen endte man opp på dubstep-konsert - med Kvinnen. Det er verdt å merke seg at ikke alle romantiske gester kan gjennomføres uten en grundig bakgrunnssjekk; det som med artistnavnet fremstod som lun electronica-kanskje-til-og-med-chill-out, viste seg å være rave. Men, dermed gode utsikter for å observere hipstere som ikke visste helt hva og hvor de skulle gjøre av seg.

halol

mystisk med rødt.

Gold Panda hadde lagt pandalua hjemme; han skjønte åpenbart at den sen-pubertale, norske dubstep-scenen og dens publik ikke krevde mer enn en mørk&mystisk, kontinental-tynn, skjeggete platesnurrer med hettejakke og v-hals. Og han har benyttet seg av et yndet triks for disse post-emoskikkelsene, brukt av mang et indieband før ham: Employ animal in band/artist name. Indiegjengen har valgt hestelignende dyr: I See Horses, My Little Pony, og sannelig har man ikke også Band Of Horses. Jenter liker visstnok myke menn i kontakt med sitt eiga følelsesliv, og som ikke er redd for å assosieres med Ponnyklubben. Sikker vinner, sikker groupiesex. De som sverger til knotter og plater derimot, har valgt en mer global, WWF-inspirert modell: Alle liker pandaer, søte og utrydningstruede. Smelter selv den mest careface-hippe ungpiketrynet med rød leppestift.

Forslag til påtrykk på billettene. Neida (joda)

Den nye hipsteren, neo-hipster? Jeg har falt ut.

Så der stod han, ironisk innlevende til de atonale rytmene som ristet liv selv i hipsterkidsa. Det var på flere tidspunkt tendenser til dansing og bevegelse foran scenekanten. Man skulle nesten tro at alt man har blogget om subkulturen måtte skrives om. Men, nei. Heldigvis - og selvfølgelig ikke. For dubstep er den nye indierocken, og hiphopen før denne; undergrunnen har blitt vristet ut fra klubbene og ut på P3. Så hipsterne fikk nok ikke være i fred. Her var alt fra 19 år gamle vestkantsnupper, som feirer sin nyvunnede selvstendighet og utflyttethet med å ta på seg uformerlige kåper og sette håret opp i en såkalla hipstertutt, til kjekkasene med singlet, en frekk tribal og ungkjøtt i sikte. Lett ispedd en tilfeldig trendasiat med runde briller; en lav tripstertaper (try-hard-hipster - men, can't pull it off, "trips and falls", osv #ordspill, sådan) med mindreverdighetskompleks og som hadde lært seg å plystre høyt; og de som endelig hadde funnet en mote (sorry, livsstil) med så mange nerdeelementer kunne gjøre kulhetsterskelen lavere for dem - ergo, de måtte bare følge pakken, og nå er dubstep det nye (u)kule.

"Selvironi"

Det hele var en svært inspirerende affære, seanse, skue, det hele; hadde jeg hatt en notatbok, hadde jeg notert. Men, skremmende nok - man tok seg i å trampe takten. En solid fotballoverdose måtte derfor til dagen derpå.

O, lykke

Kvinnen, på sin side, var perlefornøyd og nikket rytmisk-distansert til syremusikken.

Livets nostalgiske lydspor; en musikalsk reise i tiden

MTV

Det sies at lukt er den av sansene nærmest tilknyttet hukommelsen; jeg stemmer i Karl Pilkington - det må ha vært før de oppfant musikken. Makan til nostalgitrip som kan utløses av en kjapp tur i dusjen. Her forleden klikket jeg igang Tivoli-kopien på vei inn under vannstrålen, for plutselig å finne meg fjorten år gammel igjen - some times I give myself the creeps; én kid, én drøm: å kunne fremstå troverdig som skater. Mange vil kanskje si at jeg dermed ikke har kommet så langt. I klisjeenes favn; hver sang har sin historie, hvert liv har sitt lydspor.

It's coming home

Det som i barndommen var det uoverstigelige Hinderet, bestigelsen Storsteinen i Osvolddalen, hjemme hos bestemor og bestefar på Nordkalotten; I still see that tackle by Moore - eller turen ned til kiosken for å kjøpe fotballklistremerker til Euro96-albumet, med discmanen dinglende i lomma foran på anorakken. Uendelige replays på Tony Hawk 2; there's a place where everybody can be happy. Eller i kjelleren til Asgeir, samme prosedyre, annenhver gang; pretending I'm the superman - eventuelt hver gang man trenger en pick-me-up i møte med det brutale livet. Jeg skal bare vise deg en sang, sa Per; Det fins en sang i varenda själ, passion e nåt vi behöver så väl - og timene gikk, uten at vi kom oss på løkka den dagen heller. Vi prøver en gang til?, på et klamt og rått bandrom, med mor søkende tilflukt i friluft; everyday convince myself of everything I can and can't believe - det ble med drømmen.

Christ Air

harmoni

En strand, en parasoll - syden - en stabel utslittede pocketbøker i en knitrende plastpose, og ørepluggene; this monkey's gone to heaven. I Hammerfest, hjemme, kjellerrommet i Rundlia, FIFA99 med original håndkontroll; smoke weed every day - sykt kul ting å si da vi var 13. Ungdomsaktivismens lydspor, Operasjons dagsverk - jeg formerlig hører lyden av lysbildene som skifter; I wanna feel it too. Flen, Tijuana; tell us where you're from, what you want to become. Cruisekontroll til Porsgrunn, utenfor rånernes allfarvei, og livets samtaler og spørsmål; well, who are you? Rød innlevelse; rule, britannia! Pubertale hjertesukk; dry your eyes, mate - selv du egentlig skulle vendt hjem til punken. Eller den gangen idolet, forbildet, var en kid i hvitt, med headphones, dreads og en fjernkontroll; ambitious, nutrious, delicious, delerious or vicious, just tell us.

Ikon

og CD-mappe

En hobitt, en haug med dverger, virkelighetsflukten; all that's trivial will fade and soon recede. Tremannsvorspiel - eller -nachspiel - tripod; yo, chuck, what's the move? Bakrusen, den seige pærealleen, hvert sitt Pondus og en pose potetskruer; danger bird flies alone - sammen er vi mindre alene. Isstadion, flomlyset, et album på repeat; våra rike inre liv. Dekoderklokka som til slutt tikker mot det andre vil kunne kalle morgen - igjen - blått på chattelinjen, en rød boble med tallet 1, 2, 3 - og så 4; one day we'd be fighting in a suburban war. Et midspiel kun erindret i små glimt, batmanmasken og singlende glass - galskapen; I won't let you murder it. Den endeløse Route 66, en liten hopper med 4XL og gold-grills i setet bak, Bill Bryson - og dertil hørende eksistensiell angst; there's still crime in the city. To discmaner, på trappa i skolegården - hvis man fortsatt kan kalle det dét på videregående - 1-2-3- play!; woke up to a perfect day. Doom på den gode gamle Packard Bell'en, i Ole Bulls gate; playing my game. Malmö, matfestival, moshpit - taktfast messende Every. Single. Day.; full speed ahead, hard and fast.

Toppunktet

Og, for alltid, den røde tråden; whooooooa-oh, woah, woah, woah - bare spør modern.

Tracklist:

Green Day - Basket Case
The Lightning Seeds - Three Lions
Bad Religion - You
Goldfinger - Superman
Imperiet - Alltid Rött, Alltid Rätt
Pennywise - Alien
Pixies - Monkey Gone To Heaven
Snoop Dogg - The Next Episode (feat. Dr. Dre & Nate Dogg)
Weezer - Island In The Sun
Millencolin - No Cigar
The Who - Who Are You
James Thomson - Rule, Britannia!

The Streets - Dry Your Eyes
Bomfunk MCs - Freestyler
Pennywise - Date With Destiny
Public Enemy - Harder Than You Think
Neil Young - Danger Bird
Kent - Dom Andra
Arcade Fire - The Suburbs
Muse - Time Is Running Out
Neil Young - Crime In The City (Sixty To Zero, part 1)
Pennywise - Now I Know
Lene Marlin - Playing My Game (faktisk)
Pennywise - Every Single Day
Pennywise - Bro Hymn Tribute