Knausblogg 2; båssetting i nesten-vakuum, langt oppe i lufta

Sist ut i saueflokken. Til tross for instendige oppfordringer fra urmoderen klarte brødrene å forhindre at vi spratt opp for å stille oss som nummer 37 i boardingkøen; selv med plassbillett på første rad og god utsikt til innsjekkingsskranken er det åpenbart imperativt å være klar, tre inn på geledd og – for all del – ikke risikere å bli ropt opp. Det har aldri skjedd, trolig grunnet mors stramme hånd om reiselederparaplyen. Men resten av den brokete forsamlingen av midlertidige nordlandsemigranter slipper det de har i hendene, samler skrikende barn – helt seriøst, uten å bli generasjonsfascist, det må være mulig å få en fireåring til å holde litt kjeft; gi barnet et drops eller no – smått demente bestemødre og obsternasige tenåringsdøtre, for å stille seg i kø. Jeg sikker på at samtlige hadde Frp-sympatier, men hadde forvekslet Narvik med Alanya.

Folket.

Den egentlige terroren

Vi har også vært så heldige å få ta del i denne nyvinningen som klamt akkompagnerer flykapringens tidsalder: Sikkerhetskontrollen. Struttende av selvtillit og en følelse av voksenhet som jeg var etter å ha blitt utnevnt til de facto reiseleder av bag-dropen – han regnet med at jeg gikk god for reisefølgets identiteter – fikk jeg meg en solid, dog sedvanlig knekk i møtet med maktsyke liksompoliti og deres detektorer. Først presterte imidlertid de foran oss i køen – nok en kø – å utvise særdeles dårlig køkultur, samt manglende sjelsevner når det kom til å fordele eiendeler i plastbokser og de samme plastboksene på rullebåndet. Jeg gir dem og oppstanden skylden for å ha glemt å nappe ut skatebeltet – minuspoeng og selvkritikk. Men, når ikke en gang den indiemotete og tidsriktige nye hipsterskjorten får passere uten nærkontakt og kroppsvisitering, begynner det å skli farlig ut. På den annen side; kanskje man er vitne til en liten revolusjon: Sikkerhets- og anstendighetspoliti på én gang – skjærp dæ, gut, sånn går de’ verkelig ikkje ajnn å kle sæ! Nåja, alt for kunsten, meta-imaget og kvinnen.

Trygt ombord i flygplanet måtte Windows-maskinen til pers – jeg har merket meg at macerne har en lei tendens til å kreditere operativsystemet for sine prestasjoner på datamaskin og deromkring – som avreagering og punching-bag. Nå kom også flyvertinnen med kaffe til bloggeren, så da harmoniseres man fort. Og, bare så det er sagt, bloggofonen er trygt avslått og ikke medvirkende i komponeringen – dette er skrevet på i Word på dataen, uten internett, mange kilometer opp i lufta. En milepæl (bloggopæl? Ja, absolutt – en bloggopæl).

Til sist; feriens store diskusjonsemne: På hvilken side av knekkebrødet og polarbrødet skal man påføre pålegget? Det finnes to typer mennesker; de som smører riktig og de som smører feil. Jeg hadde trodd at oppdragelsessamordningen som til tider praktiseres tett på morssiden, hadde i det minste sikret en meningskonvergens omkring elementære ting som dette. Og, hvis det skulle det være noe tvil; man smører selvfølgelig på den flate siden, det bør være hevet over enhver tvil.

Riktig

Feil

Det har imidlertid oppstått hissige og nedlatende ”menings”-utvekslinger over kveldsmatsbordet mellom tre generasjoner stabeiser med nordlandsblodet saltvannsboblende i årene. ”Bror” – jeg er i tenkeboksen om dette i siste instans kan føre til rearrangeringer i familiestrukturene – og onkel har fått det for seg at man skal snu knekke- og polarbrødene på hodet før man smører på den hullete siden! Det blir som å smøre på utsiden av brødskorpen eller utenpå rundstykket før man har skåret det i to; åpenbart feil. Moderen står naturlig nok på odelsbloggerens side, mens kusinene har vekslet mellom hvem i familien det til enhver tid er formålstjenlig å tekkes. Bestemor tok på sin side konfliktskyheten til nye sider og skiftet til brød; bestefar døvbrølte etter hvor smøret var blitt av. Diskusjon ble til krangel og kulminerte til slutt i hoderysting og steile fronter. Jeg gir to generasjoner mødre skylden for omsorgs- og oppdragelsessvikt; det er ikke tilfeldig at både ”bror” og onkel er yngst i søskenflokken – det har åpenbart blitt slappet litt av i barneselen underveis, og når eldre, mer ansvarlige søsken har forlatt redet, har det endt opp i et fullstendig frislipp. Høsten skal derfor brukes til nitidig post-oppdragelse og kursing av lillebror.

Jeg har forsøkt å unngå dette, mye av frykt for manglende respons, men nå kan det ikke lenger ligge – og jeg tror dessuten det er mye vranglære ute i den sosiale medie-eteren: Er du en av oss, som i anstendighetens navn utviser bordskikk og generell dannelse, og påfører smør og pålegg på den flate siden av knekke- eller polarbrødet? Eller tar du feil?

Kjør debatt.

EØS-debatt, i verdens rikeste land

Post bloggum: Flybussjåfører er ikke som andre sjåfører – eventuelt av samme lest som Britt på Grenlandsekspressen – her er det uniformert maktmisbruk, generell nedlatenhet og tung utnytting av for tiden monopoltilstand for bussingen fra Gardermoen. Fjott.

Nordlandsferie, eller Knausgårdsk rosablogging

Reiseskildring fra terrassen

Familieidyll; generasjonsmøtet. Bloggofonen tok meg med nordover, sammen med det som kan krype og gå på morssiden. Det biårlige besteforeldrebesøket stod som vanlig for døren, en ukespause fra livets sedvanlige mas og jag i hovedstaden (#selvironi). Midnattssolens land, et stoppested langs Hurtigrutas ferd nordover - og sørover - Sortland, den blå byen.

Blå by

Dobbelthår

Det ble en gang i min levetid vedtatt å male byen blå. Et prisverdig og nesten småfrekt tiltak, nærmest over streken - Sortland, blå by. Halvveis strandet imidlertid prosjekt grunnet uenighet om fargenyanser i diverse rådsstyreorgan, så nå gjenstår en halvmalt by - lett ispedd sitatmelking av byens store sønn Lars Saaby, som er malt rundt omkring i diverse smug. Men det er nok av artige folk å se på; kneppebukser er fortsatt regnet som anstendig i det offentlige rom, og man er ikke fremmed for å farge håret i flere farger.

Ellers er familien i høyspenn; bestemor spinner nervøst rundt seg selv for å sikre at den matlige omsorgen til enhver tid optimal - alt under 8 måltider om dagen er å anse som et svik mot to generasjoner. Hun klarte imidlertid ikke å holde seg fra å karakterisere min kortklippethet som "håpløs". Bestefar lar på sin side døvhet være døvhet, og kompenserer heller ved å snakke ekstra høyt. Idag uttalte han klart og tydelig hvor feit han syntes den unge damen bak ham i kassakøen var. Mor - nå også datter - er som alle barn som kommer hjem til sine foreldre, lett pubertal. Kombinert med hetetoktenes pangkollisjon med en pensjonistvarm leilighet, fører dette til stadige lufteturer ut på terrassen, samt generelt dårlige nerver. Bror har heldigvis sin elskede Mac, hvis symbioti holder han fra de verste utslagene av småbroderlige utbrudd. Vi knytter familiebånd gjennom å lære våre kusiner å stappe størst mulige matenheter i munnen på en gang.

Og, apropos midnattssol; jeg har måttet sove slik - idet bestemor har satt ned foten for stuegardiner. Legg merke til de hendige øreproppholderne på siden av strikken.

Skjønnhet og velvære

Forøvrig, gratulerer Øyvind Wiig med inntreden til bloggosfæren; jeg gleder meg også supermasse til PL. Livet setter seg liksom idet TV2-Jon trer inn i skjermen med sine stakkato-joviale teasere før kampstart. Seriestartslørdagen utgår imidlertid idet jeg da befinner på Øyafestivalen. Sånn har det altså blitt.

hygge

Nullpunktet; dagen da uskylden brast

Oslo sentrum, regjeringskvartalet

De ubekreftede meldingene fra Christian Paasche - hvis kommentatorfalsett bleknet til det ugjenkjennelige resten av helgen - om en bombe i Oslo sentrum ble fra sengekanten avvist som "sikkert bare en gasseksplosjon". Den snusfornuftige midtøstenviteren i meg, med andre, mistenkte imidlertid al-Qa´ida eller deromkring - enn så lenge vi fortsatt var spart for nyhetsmeldingen fra Buskerud. Jeg fikk bekreftet at kjæresten var i god behold, og lot så Touren være Tour til fordel for Bergensalternativets nyhetskanal, som endelig kunne tjene sitt formål inntil Rikskanalen fikk somlet istand en ekstrasending. Etter hvert tikket meldingene inn, på nettaviser, Twitter, Facebook - vi fikk nyhetene hjem på hybelen før de ble lest opp på nyhetene: Noen gikk rundt på Utøya og tok forsvarsløse ungdommer av dage. Så ble det klart at en etter sigende hvit, norsk statsborger, utkledd som politimann, stod bak massakren - en konvertitt? (tanken på at dette var noe annet enn islamistisk terrorisme var fortsatt nærmest utenkt). Men det var noe som ikke stemte; dette minnet lite om al-Qa´ida eller selv selvmordsbombere på israelske busser.

De første tapstallene var, i den grad det er mulig - lov - å si, håndgripelige; de kunne fortsatt telles på fingrene. Men sjokket, og lettelsen over at det ikke hadde gått så mye verre, ble forvandlet til den reneste apati dagen derpå. Det samlede tapstall var steget til over 90 - et tall som det fortsatt ikke er mulig å fatte, å ta innover seg. Verste handling etter krigen eller ei; barbarisk, bestialsk, brutal, grufull, grusom, hjerteløs, inhuman, rå, sadistisk, ubarmhjertig - og, skulle det vise seg, kalkulert og kynisk.

Utøya

Helgen avdekket nemlig også drapsmannen og dennes ideologiske overbevisninger og motiver; et 1500 siders manifest akkompagnerte massakren. Denne selvtitulerte kristne nasjonalisten, i følge ham selv tilknyttet en form for moderne tempelridderorden, anså seg selv som en martyr for Europas sak - forferdet som han var over multikulturalismens triumf over det kulturelt rene Europa. Aksjonene, grusomme hinsides fatteevne, virker faktisk å være midler til et mål: En talerstol til Norge og Europa, der han kan propagandere den islamske fare, og hvordan de politisk korrekte "kulturelle marxistene" bereder grunnen for muslimenes verdensherredømme. Manifestet raljerer over hvordan en kontinental borgerkrig mellom det rene, det ekte Europa og de islamiserte sådan. Han skriver også at han har allierte rundt om i Europa, 15-80 andre såkalte tempelriddere, klare til forsvar av det Europa han mener er truet.

Anders B. Breivik

Det jeg ønsker å få frem her, er hvor stuerene en del av Breiviks synspunkter de seneste årene faktisk har syntes å være. Advarsler om en muslimsk (eller innvandrings-) befolkningsbombe - at muslimene går aktivt inn for å demografisk ta over kontinentet, umuligheten av sameksistens i et multikulturelt samfunn (se for eksempel Christian Tybring Gjedde, leder i Oslo Frp), og stadfestelsen av islam som en grunnleggende voldelig religion, høres til stadighet, i debattfora og over kafébordet. Og, før Breiviks etnisitet var kjent meldtes det om trakassering av muslimer rundt om i Oslo by. (Merk: Mistanken mot islamistiske terrorister var på dette tidspunktet nokså entydig blant alle eksperter, noe som selvfølgelig ikke rettferdiggjør trakassering og mobbmentalitet - dette er snarere en indikator på enkelte individers tendens til å rette sitt sinne mot én mangeartet gruppe av "muslimer".)

Videre, å være innvandringskritisk eller å ha innsigelser mot vold i islams navn er på ingen måte ikke ensbetydende med å støtte Breiviks handlinger, men det er ikke til å stikke under en stol at massemorderen ikke er ideologisk mutters alene her i landet og over landegrensene. Selv det ikke tilrådes, ta en titt på kommentarfeltet på norske nettaviser før fredag - du kan plukke fritt i ulike nyanser brunt. Og statsstøttede Human Rights Service får fortsatt øse fritt fra sitt brunstenkede suppe. Det må kanskje antas at et slikt debattklima har bidratt til å berede grunnen for det tankegodset som unektelig ligger bak Breiviks udåder. Breivik har også sitert, kopiert og utvist beundring for den såkalte unabomberen, den norske anti-islambloggeren "Fjordman", Ole Jørgen Arnfindsen, English Defense League, ymse anti-islamske skribenter og forfattere, samt  har åpenbart skuet til al-Qa´idas terrorhåndbøker. Han har også vært aktiv på det innvandringskritiske nettstedet document.no. (Ytterligere lenker: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4182618.ece, http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4182602.ece). Bjørn Stærk, en blogger med inngående kjennskap til islamfiendtlige strømninger på nettet, sier om forholdet mellom Breivik og hans mer kvasi-intellektuelle inspirasjonskilder: "Forståelsen av krisen [mellom islam og Europa] er lik, men Breivik går mye, mye lenger."

Manifestet

Ytringsfrihetens fane henger høyt her i landet, men det betyr ikke at den må brukes for enhver pris. Jeg er en av dem som advarte mot å nøre opp under "sivilisasjonskonflikten" ved å publisere Muhammedtegningene. Ikke fordi jeg er imot ytringsfrihet, men fordi jeg anså disse som nok et ledd i rekken av islamfiendtlige karikeringer - både i tekst og bilde. Én ting er berettiget, velfundert og saklig debatt og kritikk av innvandring, islamske praksiser og muslimers handlinger i Guds navn, en annen er rene fornærmelser og boarder-line hat og rasisme. Nå viste riktignok det spede oppmøtet ved demonstrasjonen mot Cappelen Damms publisering av Flemmings Roses bok tidligere i år, at noe har skjedd - frykt for terrorstempel, kanskje? Eller aksept for spillereglene. Likevel, sameksistens i et de facto multietnisk og -kulturelt samfunn fordrer først og fremst gjensidig respekt og toleranse - det er den beste måten å skape et debattklima for å korrigere eventuelle uønskede skikker og praksiser.

Men, nå må vi for all del få Breiviks perverterte ideologi gjennomobdusert i full offentlighet. Så er det opp til media, forskere og kjennere å plukke i fra hverandre vanviddet, med aktuell forskning, statistikk og sunt folkevett. Nettopp slik kan det avdekkes hvor skadelig den slags skremselspropaganda som florerer rundt om i eteren kan være - i siste instans. Jeg vil anta at det er ganske mange som må ta noen revurderinger i kjølvannet.

fra Diskusjon.no. Brunsvidd?

Før den tid, idag, reis til sentrum med dine nærmeste, slå ring om landet vårt og markér at vi fortsatt skal være verdens beste land å bo i. Gråt for de omkomne, send en tanke til de som nå kjemper for livet, trøst de etterlatte og hverandre, og ta del i landesorgen. Tenn faklene for det norske samfunnet - en million lysglimt som kan stå imot det brune mørket som forsøker å overskygge oss.

Sorg

I dag er vi alle kulturelle marxister.

Reggae-ntegrering

Bloggofonen og jeg havnet på Grüner, på reggaekonsert. Tenk, sånn har det blitt. Der var det peace&love og full blown feminisme propagandert fra scenen - kvinne, kjenn din indre flamme osv. Men det var god stemning og jeg utvidet mine musikalske preferanser; vi koste oss storlig, og det gjorde åpenbart alle barn av regnbuen i publikum også - en potpurri av norske kvinner vippende på middagshøyden og nye landsmenn vuggende til suggerende beats.

Etana

Dette er altså integrering i praksis: Norske kvinner som finner seg selv - på reggaekonsert på løkka - og møter nye, etniske kulturer og mennesker (les: sjekker over kontinentgrensene) uten å bevege seg utenfor hovedstadens ringssystem. Et multikulturelt kjøttmarked, altså - alenemødrene fra Kringsjå og omegn på leting etter noe nytt og spennende. Jeg har sjelden sett så mange kvinner, som åpenbart har sett seg i speilet og tenkt "nå var jeg sannelig raff", over de femogtredve på et så hipt sted som Parkteateret - ålende seg innpå de mer rytmeselvsikre menn på dansegulvet. (Jeg forsøkte meg på noen prøvende steg med Børni, vi konkluderte begge raskt med at vi var stiff whites, og gav opp.)

Han var her også, nesten i hvert fall. Imidlertid hadde han ikledd seg corn rows, hadde et skjerf oppå hodet - nei, ikke pirat, ikke bandana, bare lagt oppå hodet - gjorde triks med lighteren og var generelt opprører.

Opprører.

Sionistisk demokratiteori

I den lett småfrosne arabiske sommeren vi nå er vitne til - i kjølvannet av den såkalte arabiske våren, hvis demokratiske mildvær ligger bak oss - ser Midtøsten selvtitulerte eneste demokrati ut til å være med på leken. Israel, midt oppi sin nitidige kamp mot palestinernes FN-kampanje, har nå forbydd ved lov å oppfordre til boikott av Israel, israelske institusjoner i vid forstand og israelsk territorium - herunder også det okkuperte Vestbredden. Dette vil i praksis si at enhver som offentlig oppfordrer til å boikotte for eksempel et selskap som med viten og vilje bygger hus eller produserer varer i de ulovlige bosetningene, bryter loven og står dermed i fare for å bli saksøkt. Altså er det ulovlig for enhver som oppholder seg i Israel å oppfordre til boikott av, eller til og med bare unnlate å gi kontrakter til, et selskap som bryter folkeretten. En oppfordring til akademisk og kulturell på israelsk jord vil også omfattes av denne nye loven, som ble passert i Knesset 13. juli. Det understrekes at dette blir en del av sivillovgivningen; politiet vil ikke arrestere eventuelle boikottagitatorer, det er opp til eventuelle forulempede å klage inn lovbryteren til påtalemyndigheten.

Rent bortsett fra å være i overkant lite ytringsfrihetsvennlig, begrenser denne loven rommet for ikke-voldelig motstand mot de - jeg gjentar - ulovlige bosetningene og andre klagemål mot den israelske regjeringen. Slik jeg ser det er den også et ledd i sementeringen av fakta på bakken. Selv om høyesterett sannsynligvis kommer til å underkjenne i hvert fall deler av lovteksten, kan den prosessen i seg selv komme til å trekke ut. I mellomtiden er det ikke vanskelig å se for seg et scenario der flere israelske fredsaktivister og andre blir klaget inn til domstolene av ymse sympatisører av en fortsatt okkupasjon og stillstand i "fredsprosessen".
Denne loven føyer pent seg inn i rekken bak den såkalte nakba-loven som nylig passerte i den israelske nasjonalforsamlingen. Denne tillater finansdepartementet å holde tilbake støtte til organisasjoner som minnes palestinernes lidelser under krigen 1947-49, da hundretusener av palestinere ble fordrevet fra sine hjem av sionistene (les feks. Benny Morris). I tillegg har den israelske statsmakten gjort hva den kunne for å få Apple til å stoppe en Intifada-app, med stort hell.

I flyktningeleirene brygger det i mellomtiden til opprør, i påvente av et amerikansk veto i Sikkerhetsrådet, mot anerkjennelse av en palestinsk stat innenfor 1967-grensene. Og forhandlingene står i stampe. På godt og vondt, jeg spor den tredje intifadaens komme til høsten. Det skal nok bli hett selv om vinteren står for døren.

Datoen henspeiler markeringen av opprettelsen av Israel, begynnelsen på al-Nakba - katastrofen.

Mann søker ... fjernkontroll m.m.

Nattesøvnens dødstalisman

Av og til får jeg inntrykket av at jeg ikke gjør annet enn å lete etter et eller annet. De siste døgnene har jeg brukt på å endevende rommet etter Get-fjernkontrollen. Det sies at hankjønnet ikke kan lete - det medfører riktighet; skulle jeg komme til å slumpe borti søkets objekt, er det sjelden som resultat av et nitidig, systematisk søk. Og, grunnen til at man alltid finner det man leter etter på det siste stedet man ser, er jo fordi man gjerne slutter å lete etter man har funnet denne tingen som driver en til vanvidd.

Google, ass

Følgende er en ikke-prioritert liste over ting jeg har lett etter i mitt liv: nøklene; lommeboken; laderen; mobilen; inspirasjon; motivasjon; disiplin; antrekket; vorspielet; festen; nachspielet; sveisen; tannbørsten; kodebrikken til nettbanken; passasjen jeg leste et sted, som jeg egentlig vet, men som jeg må kildeføre; t-banestasjonen; veien hjem; veien videre på Halo; Flaten; kvinnen; dagens middag; penger jeg ikke visste jeg hadde i lommer jeg ikke visste jeg hadde; orden i tilværelsen; en taxi; en pirattaxi; billig øl; tak over hodet; en sofa til å sove ut rusen på; lunheten; Per, på generell basis; feriens bok; DVDen som ikke ligger i coverets sitt; hullet i samlingen; skjeen; bankkortet; medlemskortet; trikkebilletten; flyutgangen; avkjørselen; parkeringsplass; et toalett, nå; livets lydspor; spor; veien ut av fortiden; veien inn i fremtiden; unggutter på CM; yngre gutter på FM; arabiske gloser; norske synonymer; engelske idiomer; secret tape; åpningsreplikken; punch-linen; unnskyldningen; Asgeir et sted i moshpiten på Hultsfred; Epitaph records på Sunset Blvd.; NYPD Blue på DVD; meningen med livet.

I natt fant jeg fjernkontrollen da jeg pakket bagen min. Den lå i sokkehylla i skapet. Jeg gir opp.

Dette kom opp når jeg søkte på Get fjernkontroll - tilfeldig? neppe.

Og, Villas Boas-person, nå kan du også sparke i gang vår silly season. Jeg er så spent at jeg nesten må begynne en save på FM. Men det har jeg jo ikke tid til, midt oppi tdf.

God juli #hørtpåtwitter (metahashtag?)

Vi skriver juli; fellesferien er i ferd med å senke sitt sødmefull slør over gamlelandet; skattepengene er på konto, utepilsen er felleseie og man har skaffet seg hip(s)t festivalpass fra en mann i sykkelshorts; norske akademikere gir til kjenne sin forakt for et ellers radbrukket småbrunt høyrealternativ; Ruter tar lett tilfeldige helgepauser og trikken er tilsvarende sommerklam, pollenallergien bekjempes med billige Zyrteckopier og det er nye istyper som må prøves ut; de som ellers bor i Oslo kommer nå kun på besøk, mens vi - den harde kjernen - blir igjen for å ønske dem velkommen langs vannhullene.

horn

Oslosommeren bringer med seg det den gjerne gjør: Ny save på FM, dypdykk i varmdisken etter kyllingvinger og lasagne, parklivet, kafélivet, utallige bataljer foran diverse konsoller bak lukkede gardiner; klokken kastes ut vinduet, lesesalen ligger behagelig øde; silly season og Tour de France (som - o fryd - begynner i morra); Nord-Norge glimrer i det fjerne, og inspirerte av rikskanalens storsatsing som vi er, blir det potensiell tverrgenerasjonell svipptur med Hurtigruta på oss. I mellomtiden skal man spankulere rundt på museer og leke viktig og høykulturell. Eller vise fingeren til sommeren og finværet, dra for gardinene (igjen) og spise kyllingvinger til langt på natt. Eventuelt en fredagsbiff fra Kiwi.

ett land

Hvem sa charter? Jeg trives godt i Norge, jeg.