Gaza-ungdommens Manifest

Følgende ble publisert i The Observer, 2. januar i år (oversatt av Klassekampen):

Faen ta Hamas. Faen ta Israel. Faen ta FN og hjelpeorganisasjonen UNWRA. Og faen ta USA! Nå har vi ungdommer i Gaza fått Israel, Hamas, okkupasjonen, menneskerettighetsbruddene og det internasjonale samfunnets likegyldighet langt opp i halsen!

Vi vil brøle ut og bryte denne muren av stillhet, urett og likegyldighet, slik Israels jagerfly bryter lydmuren. Vi vil rope så høyt vi bare orker, slippe løs den enorme frustrasjonen som eter oss opp innenfra på grunn av de forjævlige vilkårene vi lever under ...

Vi er møkk lei av å havne i den politiske skuddlinja. Lei av flyene som sirkler over oss midt på svarte natta. Lei av at uskyldige bønder blir skutt ned i buffersonen når de prøver å dyrke sin egen jord. Lei av gutta med skjegg som løper rundt med våpen og misbruker makt, banker opp ungdom som demonstrerer for det de tror på, eller sperrer dem inne. Lei av skammens mur som skiller oss fra resten av landet og holder oss fanget på dette frimerket av et landområde. Lei av å bli framstilt som terrorister, som amatørfanatikere med bomber i lomma og ondskap i øynene. Lei av skuldertrekkene fra det internasjonale samfunnet, som er eksperter i å uttrykke bekymring og lage resolusjonsforslag, men som ikke tør å sette ut i livet det de blir enige om. Vi er sjuke og trøtte av dette møkkalivet, av å bli holdt fengslet av Israel, banka opp av Hamas og fullstendig ignorert av resten av verden.

Det vokser en revolusjon i oss, en misnøye og en frustrasjon så voldsom at den vil knekke oss, dersom ikke energien kan få utløp i noe som kan utfordre status quo og gi oss et ørlite håp.

Vi overlevde bare så vidt angrepet på Gaza for to år siden, da Israel bombet livskiten ut av oss, ødela tusenvis av hjem og enda flere håp og drømmer. Under krigen fikk vi en klar følelse av at Israel rett og slett ville utrydde oss fra jordas overflate. Og de siste årene har Hamas prøvd alt de kan å kontrollere det vi gjør, sier og tenker. Vi går rundt og er redde for å bli fengslet, forhørt, banke opp, torturert, bombet, drept. Vi kan ikke gå hvor vi vil, si hva vi vil, gjøre hva vi vil.

DET ER NOK! Nok smerte, nok tårer, nok lidelse, nok kontroll, begrensninger, urettferdige rettferdiggjørelser, terror, tortur, unnskyldninger, bomber, søvnløse netter, sivile døde, grusomme minner, hjerteskjærende tilværelser og dystre framtidsutsikter, politisk kaos, fanatiske politikere og religiøst pisspreik, nok innesperring, MER ENN NOK! Det er ikke sånn vi vil ha det! Vi vil ha frihet. Vi vil leve vanlige liv. Og vi vil ha fred. er det for mye å be om?

Gaza Youth's Manifesto for Change er skrevet av en anonym gruppe palestinske studenter.

Så, mot bakteppet av det revolusjonens år 2011:

Gaza-ungdom, la dere inspirere av Tunisia, som kastet ben Ali; av Egypt, som kastet Mubarak! Gaza-ungdom, forén dere mot undertrykkelsen, slik egypterne gjorde det, da muslimbrødre stod hånd i hånd med de sekulære, da salafistene satt på skuldrene til filleproletariatet og ropte slagord mot Faraoen, da en eldre kvinne omfavnet og kysset en soldat som sin sønn i striden!

Gaza-ungdom, overskrid splittelsen mellom den overmodne Fatah-garden og Hamas!

Gaza-ungdom, reis dere mot okkupantene, knus veisperringene, spreng muren, ta tilbake landet deres!

Gaza-ungdom, vend dere mot de som holder dere nede, slik libyerne gjorde det, og tving Vesten til å ta stilling - slik eksponerer dere amerikanernes hykleri og dobbeltmoral!

Gaza-ungdom, la den tredje intifada begynne!

I mellomtiden, til Palestina er fritt, vil jeg bære mitt keffiyeh med stolthet. Så får symbolhandling være symbolhandling.

Apatien

Soundtrack:

Så var avlaten betalt igjen ... Parallelt med en relativt traurig førsteomgang av helgens Slaget om Norden pågikk en av klimabevegelsens store PR-jippoer: Earth Hour. Her skal man altså slå av lyset i en time for å .. ja, hvorfor egentlig? Fremtiden i våre hender fremholder dette som en påminnelse om strømsløsingen resten av året, samt en slags solidaritetshandling med de mindre elektrobemidlede strøk rundt om i verden. Hensikten må nok i alle tilfeller være å skape blest om klimaspørsmålet, en slags symbolhandling som skal vekke en blasert befolkning fra senmodernitetens svært så trivelige slumring.

Men nettopp her kommer Earth Hour til kort, eller - det stopper med symbolet. For idet folk har en håndfast, klimareddende størrelse som de kan utføre, så er de fornøyde; "politikerne får ordne resten i København eller hvor det nå er denne gangen". Og de står som "attended Earth Hour" på facebook - slik blandes altruismen med narsissisme, i de sosiale mediers tidsalder.

Dette så vi også tidligere i år: Marie Amelie (her med hatt), og hennes papirløse brødre og søstre i striden. Med fare for å utnevne seg selv til profet i egen by, evt. sparke inn åpne dører - dette kom aldri til å bli noe mer enn Marie Amelie. Denne relativt søte flyktningen fra østblokken, som klarte seg overmåte bra her på berget; snek seg gjennom høyere utdanning, skrev bok og fikk seg til og med kjæreste! Også ble hun kastet ut bare fordi hun hadde brutt loven - i 7 år, var det vel. Og folket reiste seg, les: middelklassen forsvarte sine egne (for hvor er toget for familiefaren som vasker regjeringskontorene, men som dessverre - derfor - aldri fikk tid til å skrive bok?). Men Jens stod på sitt, sekundært av verdens nå mest kjente statssekretær, Pål Lønseth, og lovbryteren ble kippet ut. Lovverket ble så endret, strømlinjeformet til Maries behov, og den generelle debatten om de papirløse - som hele Norges russiske kjæledegge-for-noen-dager, når alt kommer til alt, faktisk forsøkte å kickstarte - forsvant som dugg for solen.

Dette er svært så symptomatisk for det politiske engasjement anno det tjueførste århundre; folket samler seg rundt symboler for urettferdigheten. Dette er faktisk oppskriften for en toppsak på TV2-nyhetene: Olga (83) må bo på gangen, og det på det samme sykehjemmet hun selv jobbet hele sitt yrkesaktive liv - en skam for velferdsstaten!!!!!!!1!11!1!!! Og folket biter på, og er sjokkerte sammen med Siv - og noen ganger går de til og med i tog, i sympati. Folket reiser seg virkelig bare når de kan føle det selv på kroppen, som under lokalsykehusstriden i Romsdalen eller når de danner anti-bomringslister i Vestfold.

Men Norges viktigste moderne avlat for samvittigheten er FADDERBARNA. Her kan man faktisk betale noen hundre kroner i måneden, slik at ETT barn kan få det relativt mye bedre enn vennene sine. Så har man gjort sitt mot verdensfattigdomen, samvittigheten renset for denne gang, i god tid før innkjøp av ny båt til sommeren. Og til jul gir man kanskje en ekstrasum, siden det er jul liksom. Mens bistandspolitikken forblør; "går ikke pengane båre til sånn derre diktatorær og muslimær da?"

Fellesnevneren her er mangelen på overblikk og systemtenkning: Earth Hour er symbolet på en vanskjøttet klimapolitikk, hvis løsning finnes i regionale og globale fora og samarbeidsavtaler, ikke i lysbryteren. ENØK er vel og bra, men redder ikke verden alene. Og det holder ikke å si: Hva om alle tenkte sånn? Sorry, det gjør de. Videre, Marie Amelie representerer et stadig økende problem der tusenvis av papirløse flyktninger, uten rettigheter oppholder seg i landet vårt. Men da holder det ikke å redde Marie! Dette handler om flyktningepolitikk, internasjonal solidaritet, moralske forpliktelser og Schengenavtalen. Og til sist, global fattigdom løses ikke ved hjelp av Telegiro. Dessverre.

Dette er mangler ved systemet, altså må systemet behandles, tilpasses, endres. I dag flikker vi såvidt på symptomene. Men Folket vil dessverre aldri gå med på politiske tiltak som vil svekke deres egen kjøpekraft og komfort. Dette er demokratiets svøpe: Alle skal med, men hva om folket ikke vet sitt eget beste?

-Smeltet ost til folket!

Noen å hate

Soundtrack:

Greit, jeg skal innrømme at det er lett å mislike hipsterne. Nesten litt for lett. De er det nye hatobjektet, distanserte trendsettere som er kule uten å være try-hard. (Please, vis litt engasjement, det er lov å la seg glede over livets små ting.) Og hvis dere vil vise hvor individuelle og originale dere er, så funker det dårlig å være helt like som alle de andre individuelle og originale - for å parafrasere Knausgård (hører dette på lydbok; greit da, han er flink).

Nå har de til og med gjort det akseptert å ha på lue uten å dekke til øra - som tidligere bare var greit for jøder (kalott) og glattrakede menn over 47. Men ja, det er jo ikke så originalt - å ikke like dem, mener jeg. Mer obligatorisk, litt som å ikke like Siv Jensen, Hege Storhaug og Arsene Wenger. Derfor er de som virkelig er på listen over ugreie personer Maria Haukaas Storeng Mittet osv, Morgan Andersen og Jan Fredrik Karlsen. Bare fordi de har negativ utstråling, dårlig karma og frembringer en diffus vemmelse.

MEN! Men-men-men, nå har det skjedd: Jeg som i all min tid har dømt fenomenet v-hals/mannlig utrigning (se bildet, HALLO, det er så langt over streken for hva som noen gang kan oppfattes som akseptabelt - male burka, ftw), har nå kunnet lese at dette er hipstermote. Jess! Da kan jeg - i tillegg til å plassere det i båsene "gay", "metrofilt" og "forbeholdt kvinner" - si: Nei, jeg velger å ikke være det nye mainstream, altså hipster, ergo: jeg vil ikke kjøpe meg noe med v-hals, takk.

FYI, det er visst også hip(s)t å benytte fonten Helvetica Neue bold. Dette bringer potensielt nok et lag til den smått velkjente, i visse miljøer, popkulturelle referansen "HEILVETICA". Les Hipster Hitler, den er episk (i den grad det er lov å si).

Litteraturliste: bokanmeldelse av Tao Lin - Ut å stjæle American Apparel (jeg ønsker meg den masse). Innrømmelse: Jeg har en gang i livet, da jeg var relativt etablert og vellykket, blitt snikoppkledd med plagg fra dette hipstermekka - men dette var vel før Norge visste hva hipster var. Så jeg tilgir meg selv.

Så, takk hipsterkultur, for at dere gir meg muligheten til å båssette det jeg synes er lol i samtiden. (Dette er selvfølgelig min måte å være motkultur på: gå i strupen på subkulturen-gone-mainstream).

I mellomtiden; briller uten styrke :). #confessionsofahipster

Bås, vol. 2

Det finnes to typer mennesker ... (Forskning viser at) menneskehjernen har behov for å dele inn tilværelsen i båser, en slags førstesortering av alle de tusenvis av sanseinntrykk man absorberer - selv i bobletilværelsen oppe på Blindern. Ergo er helt greit å plassere folk i bås, i evolusjonens navn.

Men, i dag skal det handle om en helt særegen dikotomisk bås, verdas diktatorer. For det finnes også to typer diktatorer, autokratiske ledere. På den ene siden de åpenbart kjipe, uten sjarm; Hitler, Pol Pot og gjengen i Afrika og Latin-Amerika. Som dreper i hopetall, underslår og slår ned på opposisjon, og er generelt sure og krigshissende på talerstolen. Lette å mislike. Det skal sies at mange av disse har hatt i varierende grad stor oppslutning på hjemmebane, enten gjennom visse Tusenårsriker eller god gammeldags pseudo-føydal klientelisme. Men likevel, bare kjeft å hente internasjonalt - ofte med god grunn.

På den andre siden, derimot, har man sjarmoffensivene: oberst Mu'ammar Gaddafi, "king of kings". Gud, jeg savner tiden da Libya kun var en liten kuriøsitet i mediasfæren. Gaddafi, som lar seg omsvøpe av en kvinnelig livvaktsgarde - og dermed checker haremposten i en og samme institusjon, sover i telt utenfor palasset og ikler seg frekke, skreddersydde, hvite offisersjakker eller tradisjonelle afrikanske outfits i mange nyanser. Gaddafi, som erklærer jihad mot Sveits etter sistnevnte anklaget sønnen for et relativt ubetydelig lovbrudd. Gaddafi, som forsvarer Taliban og somalske pirater, anklager jødene for drapet på Kennedy og stod som nær alliert til Milosevic til det siste. Og Gaddafi som anklager al-Qa´ida og narkomane (frekk blanding) for å stå bak opprørerne i Benghazi. Herlig raljerende.

Men nå, etter den ikke-lenger-så-apatiske arabiske silent majority bestemte seg for å gjøre opprør, kommer skjelettene ut av skapet. Fair enough, Mubarak var en fæling, null sjarm - bare korrupsjon og selvberikelse. Så han kunne bare ryke. Men Gaddafi, her står vi på randen til å miste en av verdens siste løse kanoner. Synd! Jeg likte Gaddafi, jeg, så lenge vi slapp å høre om tortur og slike ugreiheter. Men plutselig har verdens søkelys blitt plassert midt på Tripoli, med intervjuer av tidligere internerte og andre ofre for undertrykkelsesapparatet. Nå skal vi få høre om fengsling, undertrykking og ekstravaganse. Hvorfor ikke tidligere? Sjarmen falmer, nå snakkes det om psykose og andre diagnoser.

Hvor har du holdt meg for narr, O mektige mediaapparat, hvorfor har du holdt meg for narr i alle disse årene? Latt meg forelske meg i denne mannens halv-quirky uttalelser og bekledninger. Kunne man ikke spart Libya for revolusjonen til obersten gikk videre til de evige jaktmarker? Han begynner jo å bli gammel; noen år til kunne vel libyerne holdt stand. For vår underholdnings skyld, mener jeg.

Men, vi har jo alltids Berlusconi, il capo di capi, som er mafiaboss for et helt land.

Og Chavez, men han er jo ikke autokrat, bare kul.

Så får vi krysse fingrene for et lite Gulfeksil for gode, gamle Mu'ammar; tenk hvilket talkshow den mannen kunne laget.

Hipsters can't mosh

Vi endte opp på (som de sier) .. The Streets! Sammen med Mira Craig, vi ble bestevenner.

En spinkel, liten Midlander som stod oppe på monitoren - holdt oppe av blandingsmisbruk og lett ADHD - og gjorde sitt beste for å glede hipster-crowden. Som hoppet - litt - og holdt hendene i været innimellom. Neida, de var flinke, gjorde sitt beste for ikke å virke desinteresserte. Men, man kan ikke dra på konsert uten å få øl utover antrekket, samt kjenne litt på svette og kroppslukt. OG, man kan ikke dra på konsert uten å vite hva en circle pit er.

Men konserten var livet selv. Åpnet med Trust Me; "I see Alice in wonderland, I see malice in Sunderland" .. OMG var tidenes, jeg døde sånn godt-vondt inni meg.



Men det tok virkelig av med Blinded By The Lights. Publiken kommandert ned på huk, før det (faktisk) eksploderte i piten - så også ølglasset, men det får gå.
Hovedsesjonen ble avsluttet med Dry Your Eyes. (Jeg gråt bare litt, men det er jo ikke til å unngå).

Etter ekstranummer med blant annet Turn The Page, var herligheten over. Klamme og gode ble vi stående utenfor Rockefeller. Så kom groupie-tøsene ut, etterfulgt av Mike sjølv.
Vi fikk hilse på og ta bilde. Starstruck.

De skulle videre på afterparty på Fisk&Vilt - vi sa lol, hipstersted, og overlot bandet til å feste med de som ikke gadd å vente på photoshoot.

Nye impulser

I dag har jeg gått tilbake på et av mine små livsprinsipper, eller det kan i hvert fall se slik ut. Men bare så det er sagt: eneste grunnen til at jeg har aktivert Spotify-kontoen min er så jeg kan stalke dere mer. Jeg har i utgangspunktet nok med den musikken jeg hører på fra før; all min musikk fant jeg (fant meg) på ungdomsskolen. Så mitt iTunes-bibliotek (sorry) keeps me afloat.

Hvilket bringer meg til "alt var bedre før": Spotify-spillelistene, og i hvilken grad de ødelegger albumet. Folk(et) setter seg ikke lenger ned og hører på hele album. I gamle dager, type 2002, holdt man imidlertid fortsatt krampaktig fast på sin discman og CD-mappe, og spilte gjennom hele skiva fra start til slutt, i den rekkefølgen låtene var ment til å følge hverandre. Fordi "Need More" skal følge "American Dream" på "Straight Ahead", det sitter i ryggmargen. Så får man de øyeblikkene der man sitter og hører gjennom et album for hundreogtjuetredje gang sammen med en god kompis, der begge tar hverandre i synkron nynning på introen til neste låt.

Albumet kjøpes også i mye mindre grad som fysisk objekt. Hvor lenge siden er det siden du har holdt et cover i hånden, bladd gjennom en booklet, tatt plata ut for første gang - den lille frykten for at den skal knekke før den gir etter - og lagt den i minianlegget for førstegangsavspilling? Opplevelsen er annerledes, rikere enn å trykke buy i iStore og påfølgende play. Med fare for å la pretensiøsiteten ta overhånd; du er mer tilstede i opplevelsen, flere sanser involveres. Og, sist men ikke minst, relasjonaliteten slår inn - du vil oftere huske da du kjøpte albumet, første gang du hørte det, med hvem og hvor, og hver gang du hører Ash - Free All Angels sitter du igjen på en veranda på søndre Falkum, drikker sommerøl og snakker om livet med de gode gamle, mens sola går ned inn i sumarnatta.

I helgen ble gamle musikalske stier tråkket opp; det ble mye Millencolin og Pennywise.

Cheer up, emokid!

Soundtrack: Tom McRae - Bloodless

Jeg savner 2007. Nærmere bestemt forsommeren; eksamen var over, solen lå lun over Oslo by, My Chemical Romance fylte luften med vemod og hvor enn man snudde seg kunne man se forsmådd middelklasseungdom i svart-rødt-hvitt, skuldervesker og stripete håndleddsvarmere. Diktskriving var obligatorisk, tan var uglesett og Spiderman dro tilogmed luggen ned i panna.

Ironisk nok var emokidsa kilde til mye glede, gode samtaler og et viktig opphav til båssettingen. Mye morsommere enn hipsterne var de imidlertid, som tar pretensiøsiteten til nye høyder, er generelt careface, og er like tilkneppet som de fremstår med flanellskjortene sine helt kneppet opp. Emo'ene var derimot ekte, de sleit med å finne seg sjæl i det moderne samfunnets mas og jag, og viste det med å være bleke om sommeren, farge håret svart og se generelt deppa ut.

Vi lagde emofest og facebookgruppe. Livet var godt. Emos, come back; vi vil le av dere.

I anledning den store dagen.

Først og fremst, en gratulasjon er vel på sin plass til dere kvinner. 100-årsjubileum og greier.

Ironisk distanse til side for en gangs skyld; det er fortsatt åpenbart viktige likestillingssaker å ta tak i, selv her oppe på Oljeberget:

6-timersdag med full lønnskompensasjon i typiske tunge kvinneyrker, i lys av tidlig uføretrygding og -pensjon, er et veldig spennende forslag - det er jo som kjent fritid livet handler om til slutt, så det er jo lov å håpe at det sprer seg. Les forresten mer om Kellogg's ekspriment med 6-timersdagen her.

Likelønn er jo åpenbart. Lovfestet heltid likeså.

Så er det jo den sedvanlige exit PSP - porno, stripping og prostitusjon. Et mål om fullstendig utryddelse er i beste fall naivt, men alle grep for opprensking og generell vårrengjøring av bransjen(e) må vel kalles et pluss - type kamp mot trafficking og slikt.

Men, merking av retusjert reklame: Bortkastet trykksverte; bør være åpenbart for enhver som eksisterer i dagens multimediale verden.

En sak som dessverre er savnet på Youngstorvet (finnes bare i Stavanger, så jeg på face, etter litt google-research av parolene i landets storbyer) i dag er en parole om kontantstøtten, eller snarere bortfall av sådan, og dets motsvar i gratis barnehage og SFO. Lett viktigste likestillings- og integreringsenkeltsak: Tillater flere kvinner å ha en aktiv yrkeskarriere, samt kan stimulere våre nye landsmødre til å ta steget ut i det norske storsamfunnet. Bra for unga er det også.

Men, selvfølgelig, til syvende og sist har vi det, relativt sett, svært bedagelig, lunt og godt her i landet, kvinne som mann. Derfor: stjerne i boka for fortsatt mange internasjonal (kvinne-)solidaritetsparoler. Og, enda en stjerne til alle som har skjønt at Afghanistan-engasjementet ikke er noe kvinnesaksfremstøt.

Så, en artig liten apropos: To karer søker samboer. Utdrag fra annonsen:

"Rom i stor nyoppusset leilighet på Majorstua. Leies ut til jente. Rommet kan leies ut meget rimelig, mot at det blir gjort husarbeid som vask, rydding, stryking av skjorter osv.... begge to jobber mye har vi ikke muligheten til å holde den i den standen vi helst vil. Vi er derfor på jakt etter en jente som kan gjøre husarbeid og noe matlaging, mot at du bor veldig billig. Dette er en seriøs annonse og det medfører ca 5-10 timer jobb i uken (maks). Kan også nevne at vi er hyggelige, blide og snille gutter...."

Humor? (Ja.)

Hipster!

Jeg kom til å klikke meg innom NRK2s kulturstripe (?) i dag; Nasjonalgalleriet stod på tapeten. Der dukket denne mannen opp:

Han er åpenbart fransk ("Vincent" "Gallo"), omtales som hipster av statskanalen (10 poeng), har laget en kunstfilm om snø, driver med "høykonseptuell kunst" (hvis det er lov å si) - malerier, foto, plater og slikt - og, og, selger spermen sin for $1 mill på sin hjemmeside... For ikke å snakke om en helaften med sjarmtrollet selv; det hjelper ikke å være hipsterdouche hvis du må betale $50k for at noen skal gidde å leke med deg.

Jeg liker svært godt at statskanalen omtaler ham som en "selvopptatt hore", og plasserer nok en gang hipstere og franskmenn i den båsen de hører hjemme. Det hjelper ikke at han visstnok har spilt i Goodfellas.

Jeg, for min del, tyr til fotballens verden for lykke og indre sjelefred - nå som vm er ferdig, liksom - og kan feire en haltende Chelseaseier med et par-tre ostesmørbrød.

Spellemannspris anno 2011

I ly av VM-bonanza på rikskanalen og rundt om i landet som helhet, har Bergensalternativet måttet ta til takke med Spellemannsprisen i relativt beste sendetid. Jeg skal på ingen måte fremme mitt kandidatur som noen autoritet på ny-norsk-musikk, og så heller ikke TV-overføringen (kolliderte med småbrisen gaming og ny potetgullsmak-testing i Drammen), men kjendis.no's tunge dekning av evenementet i etterkant fordrer en respons.

(Det må selvfølgelig sies at min første store preteen-avstandsforelskelse var spellemannsgrossisten Lene Marlin (som det viser seg nylig har bidratt på tekstsiden for Rihanna, hva skjer?). Så mitt syn på ting, og i hvilken grad de var bedre før, er uten tvil farget.)

Likefullt, noen utvalgte:

Årets spellemenn: Hvem skulle tro at Årets spellemenn - den kanskje gjeveste kategorien av dem alle, til og med en ukjønnet sådan (den vant du ikke, Susanne Sundfør) - noen gang skulle gå til .. Karpe Diem? Norsk hiphop, hallo. Sjangeren som aldri kommer til å komme unna forsvarstalen "joda, men det er jo bra til å være norsk". Hvis det er det beste artist-Norge kan komme opp med, så er det på tide å ta noen grep.

Årets popgruppe: Kråkesølv. Lol. Indie er imidlertid nå så etablert at det er i popkategorien, humor.

Årets kvinnelige artist: Ingrid Olava. Litt som Vebjørn Rodals 96-gull, uten Kipketer til start - vi vil jo aldri få vite hva som hadde skjedd hvis Susanne hadde bitt i det sure eplet og beholdt sitt kandidatur

Årets "populærkomponist": Susanne Sundfør. Jeg tror ikke på denne kategorien som fenomen (singer-songwriter, på norsk?), og velger å anta at den ble lagd for at Susanne skulle få en - helt sikkert velfortjent - pris i år.

Og, Susanne: jada, det er helt sikkert ugreit å bli plassert i bås. Men, hvis du brenner for dine medsøstre, så finnes det en hel verden utenfor boblen av undertrykte kvinnelige artister. "Årets kvinnelige/mannlige artist" består fordi det medfører en ekstra pris, to flere utdelere - med dertil hørende antrekk - og ytterligere fem nominerte norske artister, som ellers kanskje ikke hadde blitt zoomet inn på, med all den PR det kan generere for den som kan holde maska og skjule skuffelsen over å ikke vinne.

Jeg liker også å beskue navlen min, dog først og fremst etter navlelo, men har ennå ikke funnet meningen med livet der - ei heller løst likestillingsspørsmålet i et av verdens rikeste land.

Apropos navlelo, dette er ca verdens beste hjemmeside: The Incredible World of Navel Fluff

Nerdenes hevn

I innspurten av februar måned, i løpet av den sagnomsuste by:larm-helga i hovedstaden, var jeg ute på byen med gutta krutt. Det hele utviklet seg etterhvert til litt av en barrunde, anført av en høylydt, dog sjarmerende trønder. Vi endte til slutt opp på relativt hippe Luna Park, der indie-tonene akkompagnerte stadig nye alkoholenheter.

Så kom det et individ og satte seg ved siden av meg. Han var asiat.

- Hei, sa han.

- Hei, sa jeg.

- Du, jeg har kommet for å sjekke deg ut for venninna mi, jeg - se om du holder mål.

- Javel, har du det du, sa jeg, lettere uvitende om hvem dette var, eller om det i det hele tatt eksisterte noen venninne.

- Du må svare på et spørsmål, sa han, - en test.

- Okei, kjør på.

- Hva forbinder du med setningen "Luke, I am your father"?

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om at mine smått nerdete tendenser er så lett å lese; jeg hadde jo ikke en gang på meg en tegneserie-t-skjorte (alltid flanell på fest). Men jeg måtte jo spille med:

- Ehm, episode 5? svarer jeg. Hvorpå asiaten utbryter, indignert:

- NEI! Det skjer ingen steder i Star Wars-hexologien [lol] at den replikken ytres. Det er helt latterlig å foreslå, det kunne aldri skjedd!

Lettere paff som jeg blir, finner jeg meg målbundet. Han runder imidlertid av samtalen selv:

- Jaja, sa han, - det var sjansen din. Dere får se om dere møtes langs en senere korsvei.

Og reiste seg og gikk.

Kvelden ble avsluttet med stor pommes frites, ekstra krydder.

Norge, mitt Norge

Jeg har i dag omfavnet nok en side ved meg selv, dog en jeg gjerne kan stå for: supporternasjonalismen, og dertil hørende gåsehud.

Tross manglende nickers og egen KvikkLunsj troppet jeg opp i Kollen for stafett og hopprenn. Påspandert begge billettene; manna fra himmelen - jeg skylder på karmaen. Jeg vet jo at jeg har forsøkt å gjøre meg bemerket med min nedvurdering av kvinnegull, men jeg kryper i kanossagang og innrømmer at, okei, det var veldig stas med fire damer fra landets utkantsstrøk i ensom majestet uten naboland i sikte. Samt cognac på termos og en solid vestlandskontigent.

Også hopprennet da. I nye kollen (ja, overrennet ser ut som en sprikende kvinne, men det får gå). Fra Arne og Deluxe Ski Jump til orkesterplass på nasjonalarenaen. Uten at min private kommenteringsduo abdiserte av den grunn. Og, den renskårne lykken av to nordmenn på pallen - og skuffelsen over den senere knekken, sprekken og stilkarakterene. Men likevel, enormt.

Vi gikk hjem, jeg føler meg sunn. Trumfer, evt likestilt med, dårlig akademisk samvittighet. Skolen begynner etter VM, i morra er det stafett.

Bås

Så har det skjedd, mitt eksponeringsbehov måtte tilslutt innhente meg. Var vel bare et spørsmål om tid før fb-statusens jantelov - hvor ofte kan man egentlig ha noe å dele? - fulgte meg som en klam påminnelse hver gang jeg, ja, hadde noe å dele. Og her har jeg jo min egen, semipretensiøse boltreplass, der jeg til og med har flere avsnitt å lire av meg livets sannheter - altså plassere ting i bås. Og skrive om livet.

Det har altså blitt blogger av meg, like greit. Sprenge meg inn i en bås jeg selv liker å dømme - eller overskride grensene for båsen. Passelig meta; man får vel omfavne min nyvunnede karakteristikk som "hipster". Det er vel nå det er på tide å angre på tidligere fordømmelser av slikt - blogging og sånn.

Faen, dette kommer jeg til å få tyn for.

Men du får aldri se med meg hornbriller. Eller mac. Med mindre jeg er ironisk. Eller, ikke mac da heller.